Hårpisk

Nakkefletter (mandsjuisk: Soncoho, forenklet kinesisk: 辫子; tradisjonell kinesisk: 辮子; pinyin: Biànzi) ble tradisjonelt også båret av mannlige mandsju-kineserne fra Mandsjuria (det nordøstre Kina). I Kina krevde mandsju-keisermakten under Qing-dynastiet fra 1644 at alle menn, også han-kineserne, skulle anlegge hårpisk som tegn på underkastelse. Frisyren bestod i at håret foran på hodet, det vil si over tinningene, ble barbert hver tiende dag, mens det gjenværende håret ble flettet i en lang hestehale.

Kravet om at mennene skulle barbere panna og la det vokse ut en nakkeflette møtte imidlertid motstand, og bestemmelsen ble det første året bare innført for hæren, der hårpisk på en tydelig måtte ville skille venn fra fiende. Allerede 1645 ble imidlertid påbudet innskjerpet (ved dekret fra regenten Dorgon) for alle kinesiske menn: «Behold håret og mist hodet – eller mist håret og behold hodet».^[1]

Påbudet opphørte i 1912 da det kinesiske keiserriket ble styrtet av nasjonalistpolitikeren Sun Yat-sen, som selv hadde vokst opp med moten, men som anla kort, pomadekjemmet hår og vestlig kledsel da han som ung mann flyktet til Japan og Vesten. Flere kinesere fortsatte imidlertid den gamle skikken, deriblant den keiservennlige generalen Zhang Xun.

De fleste sluttet med tradisjonen da den fratrådte siste keiseren av Kina, Puyi (1906-1967), klippet sin hårpisk i 1922. Hårpisk, ofte sammen med lange, tynne «flagrebarter» og tradisjonell kinesisk klesdrakt, ble likevel ofte brukt som en vestlig karikatur på en kinesisk mann langt ut på 1900-tallet.^[2]

På 1600-tallet var det blitt vanlig i Europa at menn i samfunnets overklasse bar parykk. En tid var det enorme, krøllete allongeparykker i ulike hårfarger, men formen og lengden på parykkene varierte og motene skiftet. På 1700-tallet overtok de hvite eller grå pudderparykkene. Under rokokkoen ble nakkehåret på disse gjerne samlet i en hestehale med en svart sløyfe. Nakkehåret kunne også samles i en hårpung, det vil si en tøypose eller et nett av silke og andre fine stoffer der mennene kunne samle håret for å unngå å pudre ned klærne. Fra omkring 1740 til 1800 var piskeparykker moderne, delvis etter militære forbilder. Det var pudderparykker med en lang hårpisk surret eller flettet stramt inn i et piske- eller hårbånd. Håret selv var sjeldent flettet, men kunne være pudret eller innsatt med fett slik frisyrene ellers ble farget og formet. Herreparykkene gikk helt av moten mot slutten av 1700-tallet, og ble bare beholdt av eldre, konservative herrer og i embetsdrakten for britiske advokater, dommere og biskoper. Hårpisk som del av eget naturlig hår ble likevel beholdt en kort tid inn på 1800-tallet, gjerne i en kortere variant.

I «Telerne i den norske hersoga» fra 1909 skriver Hans Reynolds om telemarkingenes rolle i den norske hæren fra 1600-tallet. Der forteller han blant annet dette om soldatenes uniformer på 1700-tallet: «Lenge bruka dei og haarpisk, som ei tid skulde naa til kjoleskjøtarne. Til parada puddra dei haaret med mjøl; til det var det ytt serskild av rikskassa.» Han skriver også om piskebånd: «I 1789 vart det send upp fraa Kjøpenhamn til nokre av kompanii i «Telemarkske regiment» 1078 haarband.»^[3]

Ingeborg Møller beskriver i en biografi om den norske filosofen Henrich Steffens student- og universitetsmiljøet i København i 1802 slik: «Der var eldre professorer med hårpisk i nakken og gullknappet stokk, unge studenter med viltre ’revolusjonslokker’, gamle embets-menn med parykk og snusdåser og iblandt noen ’videbegjærlige fruen-timmer’ i pelskantede kåper.»^[4]

Både frisyrer og klær på 1600- og 1700-tallet var svært fargerike og overdådige sammenliknet med korrekt selskapsantrekk fra vår tid. Da oppstod også moter i moderne forstand og det var en mengde varianter og skikker som ble tatt opp og videreutviklet av overklassen. Av hårpiskliknende frisyrer kan for eksempel nevnes cadenettes, en fransk betegnelse på korte eller lange dreadlock-liknende sidefletter som hang ned foran ørene og som særlig forekom i militærmoten i denne perioden.

Litt forenklet kan en si at europeisk herremote ble mer nøktern og mindre fargerik etter den franske revolusjonen da knebukser og parykker etter hvert ble erstattet av langbukser, mørke dresser og kort hår. Gamle tiders draktskikker, sterke farger og effekter ble imidlertid beholdt, og videreutviklet, i de militære uniformsdraktene, blant annet for å fenge nye soldater og befolkningen ellers. Også hårmotene ble tidvis ekstreme, selv om hårpisker ikke kom tilbake før den langhårede moten på 1960-tallet førte til friere og villere «opprørsfrisyrer» for menn, som også kunne inneholde fletter. På 1980- og 90-tallet kom dessuten den forsiktige guttemoten med «rottehaler», en tust langt nakkehår på et ellers kortklipt hode.

Sammenliknet med mennenes frisyrer har den europeiske kvinnemoten vært mye rikere i samme periode. Kvinnenes lange hår har blitt satt opp og klippet i et utall varianter, også med bruk av fletter på forskjellig vis, selv om den tynne hårpisken ikke har vært et eget fenomen.