Kvitebjørn kong Valemon

Se også Kvitebjørn kong Valemon (film)

Kvitebjørn kong Valemon er et norsk folkeeventyr. Det har AT-kode 425, og tilhører kategorien «undereventyr» (eventyr med magiske eller overnaturlige innslag).

Kunstmaleren August Schneider (1842-1873) opptegnet eventyret etter Thore Aslaksdotter (f. 1832) høsten 1870. Informanten var daglønnerske på bruket Dalen i søndre Austad i Setesdal.^[1] Selv om Asbjørnsen og Moe alt hadde gjengitt en variant av eventyret i Norske Folkeeventyr Anden Deel 1844,^[2], som de kalte «Østenfor sol og vestenfor måne», valgte Peter Christen Asbjørnsen likevel å legge Schneiders tekst, med tittelen «Hvitebjørn Kong Valemon»,^[3] til grunn for gjengivelsen i den såkalte enesamlingen; Norske Folke-Eventyr. Ny Samling (1871).

Handling

Illustrasjon av Carl Larsson til «Isbjörnen Kung Valemon» i *Folksagor* av Asbjørnsen og Moe (svensk utgave 1927)^[4]

Den yngste kongsdattera lengter etter en vakker gullkrans hun har sett i drømme, men ingen gullsmed i riket klarer å utføre arbeidet. Men en dag ser kongsdattera en hvit bjørn i skogen leke med en slik krans. Bjørnen, Valemon, vil bare gi den fra seg mot lovnad om samboerskap. Selv om familien protesterer, er kongsdattera fast bestemt på at hun må ha kransen, så prisen får hun betale. Valemon tar henne med til huset sitt.

Om natten blir Valemon forvandlet til en mann, men forvandles tilbake til bjørn om dagen. De må sove i mørket, for Valemon tillater ikke at noen ser ham som menneske. I løpet av sju år føder kongsdattera tre døtre, som alle føres bort av kvitebjørnen. Etter en tid får prinsessa hjemlengsel, og Valemon lar henne reise hjem en kort tur, og råder henne å lytte til faren, men ikke til moren. Dronningen spør og graver om datterens mann, og sender med henne et talglys for at hun kan avsløre hvem det er hun deler seng med. Kongsdattera vender tilbake til Valemon, og om natten tenner hun lyset og får se en vakker prins sovende ved siden av seg. En talgdråpe treffer Valemon i pannen og vekker ham. Sorgfull forteller han sin historie:

Valemon er en konge som har blitt forhekset til kvitebjørn av en heks, som straff for at han nektet å gifte seg med henne. Dersom ingen får se ham i menneskeskikelse i løpet av sju år, vil trolldommen brytes. Får derimot noen se ham som menneske, må han gifte seg med heksa. Det er nå en måned igjen av sjuårsperioden under forbannelsen.

Dessverre lyttet kongsdattera til dronningens råd, og Valemon er bundet til heksa. Han reiser fra den fortvilte prinsessa, som følger etter ham. På veien hjelper hun tre småjenter som bor hos hver sin kone i skogen, og belønnes hver gang med magiske gjenstander (duk, saks, flaske og klør). Ved hjelp av gjenstandene finner hun til slutt fram til heksas slott på toppen av et fjell.

Hun bønnfaller heksa om å få møte Valemon en siste gang, og heksa tillater det om kongsdattera fullfører en prøve. Til sammen utfører kongsdattera tre prøver og får hver gang en natt med prinsen i belønning. Men heksa gir ham sovemedisin, så det er umulig for kongsdattera å befri ham. Dagen før den siste natta klarer kongsdattera å få advart Valemon om heksedrikken. Sammen legger de en felle for heksa og trollkjerringene hennes på slottsbrua.

Planen lykkes, og heksene faller i døden fra brua. Kongsdattera og Valemon drar hjem med så mye gull og gods de kan bære fra hekseslottet. Valemon går innom de tre kvinnene som kongsdattera hjalp tidligere. De tre småjentene viser seg å være parets døtre, som har levd i skjul for heksa hos kvinnene. Sammen drar de alle fem til kong Valemons slott, hvor han gjeninnsettes som konge, og paret holder bryllup.

Eldre varianter

Motivet er kjent fra antikken, der det opptrer i fortellingen om Amor og Psyke ^[5] som inngår i romanen Det gylne esel fra 100-tallet.

Yngre versjoner

Den franske forfatteren Jean Cocteau (1889–1963) la eventyret til grunn for filmen La Belle et la Bete (1946), mens Disney laget tegnefilmen Skjønnheten og udyret (The Beauty and the Beast), basert på samme franske variant av eventyret.

Historien ble også filmatisert i 1991, med manus av Erik Borge og regi ved Ola Solum.

Referanser

^ Informantopplysning er i Erik Henning Edvardsen 2005, s. 128, hvor det også tegnes et bilde av fortellermiljøet, tradisjonslinjene og innsamlingssituasjonen, ibid. s. 128-136.
^ Den første utformingen av «Østenfor sol og vestenfor måne» var basert på Jørgen Moes opptegnelser fra Ringerike, men ble gjenfortalt i 2. utgaven av Norske Folkeeventyr (1852) også med enkelte formuleringer fra andre varianter, en fra Fåberg, samlet av P. Chr. Asbjørnsen, og et par varianter fra hhv. Valle og Bygland i Setesdal, som Jørgen Moe hadde notert under stipendiereisen dit i 1847.
^ For Schneiders urestituerte tekst, se Erik Henning Edvardsen 2007, s. 167-182.
^ «Isbjörnen Kung Valemon» (svensk oversettelse)
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. januar 2011. Besøkt 12. september 2014.

Litteratur

Peter Christen Asbjørnsen: Norske Folke-Eventyr. Ny Samling. (Med Bidrag fra Jørgen Moes Reiser og Optegnelser.) I Kommission hos Jacob Dybwad. Christiania 1871.
Erik Henning Edvardsen: Kvitebjørn kong Valemon 1. Gerhard August Schneider – arkitekten bak norske evnetyrillustrasjoner. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 155. Aschehoug. ISBN 82-03-19015-4. Oslo 2005.
Erik Henning Edvardsen: Kvitebjørn kong Valemon 2. Gerhard August Schneider – den illustrerte eventyrutgaven som aldri utkom. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 157. Aschehoug. ISBN 978-82-03-19197-5. Oslo 2007.

Eksterne lenker

Kvitebjørn kong Valemon – runeberg.org
Resymé - www.studenttorget.no

Autoritetsdata

[1] Informantopplysning er i Erik Henning Edvardsen 2005, s. 128, hvor det også tegnes et bilde av fortellermiljøet, tradisjonslinjene og innsamlingssituasjonen, ibid. s. 128-136.

[2] Den første utformingen av «Østenfor sol og vestenfor måne» var basert på Jørgen Moes opptegnelser fra Ringerike, men ble gjenfortalt i 2. utgaven av Norske Folkeeventyr (1852) også med enkelte formuleringer fra andre varianter, en fra Fåberg, samlet av P. Chr. Asbjørnsen, og et par varianter fra hhv. Valle og Bygland i Setesdal, som Jørgen Moe hadde notert under stipendiereisen dit i 1847.

[3] For Schneiders urestituerte tekst, se Erik Henning Edvardsen 2007, s. 167-182.

[4] «Isbjörnen Kung Valemon» (svensk oversettelse)

[5] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. januar 2011. Besøkt 12. september 2014.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]