Kimære (uhyre)

Denne artikkelen handler om fabeldyret kimære. For andre betydninger av ordet, se kimære

Kimære (gresk: khimaira, χίμαιρα, grunnbetydning «hungeit»),^[1][2] også omtalt i bestemt form som Kimæren, er et fabelvesen i gresk mytologi.^[3] Kimæren var forstått som et ildsprutende uhyre fra Lykia i sørlige Anatolia. Den ble vanligvis framstilt som en tredelt krysning, bestående av en løve, med hodet til en geit stikkende ut fra ryggen, noen ganger avbildet med dragevinger, og en hale som kan ende med et slangehode.^[4] Den var et avkom av uhyret Tyfon og Ekhidna, omtalt som «alle monstres mor»,^[5] og dens søsken var uhyrer som Kerberos, hund med tre hoder, og sjøuhyret Hydra|. Ifølge sagn fra gresk oldtid ble Kimæren drept av Bellerofon.

Kimærer i form av dragelignende dyreskikkelser har vært brukt som dekorasjon i kunsten, blant annet som vannspyere på gotiske kirker fra middelalderen. Begrepet «kimera» har kommet for å beskrive enhver mytisk eller fiktiv skapning som er sammensatt av deler hentet fra forskjellige dyr, for å beskrive alt sammensatt av forskjellige deler eller oppfattet som vilt fantasifullt, usannsynlig eller blendende. Litterært sett og i overført betydning betegner kimære det som er hjernespinn eller fantasifoster.^[1] På svensk er ordet chimär vanlig med denne betydningen.^[6]

Ordet kimærisme henviser i grunnformen til en skapning satt sammen av elementer fra andre akapniner. I biologi og genetikk betegner det et individ dannet ved sammenvoksing av to forskjellige arter.^[1] Det vil si for et individ som består av celler som stammer fra forskjellige zygoter, i botanikken gjerne om to forskjellige arter, eller for en krysning mellom to planter ved poding. Innen zoologien betegner det individ frambrakt ved fusjon av deler av embryo fra forskjellige dyr eller dyrearter.^[1] Uttrykket brukes også om havmus, en gruppe bruskfisk med kort, kjegleformet hode, store øyne og sterkt tilspisset hale, som har fått det vitenskapelig navn Chimaera monstrosa.^[7][8]

Ifølge Hesiod var Kimærens mor en viss tvetydig «hun», som kan referere til Ekhidna, i så fall ville faren antagelig være Tyfon, men det er mulig, om enn usannsynlig, at det var Hydra eller til og med Keto som var ment i stedet.^[9] Imidlertid gjør mytografene Apollodorus (som siterer Hesiod som sin kilde) og Hyginus begge Kimæren til avkom av Ekhidna og Tyfon.^[10] Hesiod har også sfinksen og den nemeiske Løven som avkom av Orthos, en hund med to hoder, og en annen tvetydig «hun», ofte forstått som antagelig å referere til Kimæren, men muligens i stedet til Ekhidna, eller igjen til og med Keto.^[11]

Plinius den eldre siterte Ktesias fra Knidos, som i sin tur ble siterte av Fotios i identifiserte Kimæren med et område med permanente gassventiler som fortsatt kan bli funnet av turgåere på Lykiaveien i det sørvestlige Tyrkia. På tyrkisk kalles området Yanartaş («flammende stein»)^[12] og det er rundt to dusin ventiler i bakken, gruppert i to flekker i åssiden over det antikke tempelet tilegnet Hefaistos omtrent 3 km nord for Çıralı i Lykia, nær det gamle Olympos. Ventilene avgir brennende metan som antas å være av metamorf opprinnelse. Brannene til disse var landemerker i antikken og ble brukt til navigasjon av sjømenn.

Den syrisk-hitttiske kimæren fra Karkemisj, datert 850–750 f.Kr., som nå er plassert i Muséet for anatoliske sivilisasjoner i Ankara, antas å være grunnlaget for den greske legenden. Den skiller seg imidlertid fra den greske versjonen ved at en bevinget kropp av en løvinne også har et menneskehode som reiser seg fra skuldrene hennes.

Homer beskrev Kimæren i Iliaden og sa at «hun var av guddommelig slekt, ikke av mennesker, foran en løve, bak en slange og i midten en geit, som på forferdelig vis blåste ut styrken til flammende ild.»^[13] Hesiod og Apollodorus ga lignende beskrivelser: en trehodet skapning med en løve foran, en ildpustende geit i midten og en slange bak.^[14]

Ifølge Homer var Kimæren blitt avlet opp av Araisodaros (faren til Atymnios og Maris, trojanske krigere som drept av Nestors sønner Antilokos og Trasymedes). Monsteret ble siden «banen for mange menn».^[15] I Iliaden fikk dronning Antea av Lykia sin mann kongen til å gi helten Bellerofon i oppdrag å drepe Kimæren. Dronningens håp var at uhyret ville drepe Bellerofon som hevn for at han hadde avvist henne. Bellerofon, som «stolte på gudenes tegn», lykkes i å drepe Kimæren.^[16] Hesiod legger til at Bellerofon hadde hjelp til å drepe Kimæren: «henne drepte Pegasus og edle Bellerofon».^[17]

Apollodorus ga en mer fullstendig beretning om historien. Iobates, kongen av Lykia, hadde beordret Bellerofon å drepe Kimæren ettersom uhyret hadde drept storfe og hadde «ødelagt landet», samtidig håpet han at Kimæren i stedet ville drepe Bellerofon ettersom «det var mer enn en kamp for mange, enn si kun en».^[18] Men helten steg opp på sin bevingede hest Pegasus (som hadde sprunget ut av blodet fra Medusa) «og svevet i det høye for å skyte ned Kimæren».^[19]

Selv om Kimæren, ifølge Homer, var lokalisert i fremmede Lykia,[15] var uhyrets representasjon i kunsten fullstendig gresk.^[20]

En selvstendig tradisjon som ikke brydde seg om det skrevne ord var representert i det visuelle repertoaret til de greske vasemalere. Kimæren dukket først opp tidlig i repertoaret til de ur-korintiske keramikkmalerne, og ga noen av de eldste identifiserbare mytologiske scenene som kan gjenkjennes i gresk kunst. Etter en del tilsynelatende prøving og forsøk, synes det som om den korintiske motivet var fastlagt ved 670-tallet f.Kr. De variasjonene av motivet som finnes antyder ulike opphav.^[21] Fascinasjonen for det monstrøse ble ved slutten av 600-tallet f.Kr. utviklet til et dekorativt kimærmotiv i Korint,^[22] mens motivet til Bellerofon på Pegasus fikk en egen eksistens alene. En egen attisk tradisjon, der geitene puster ild og dyrets bakdel er slange, kan muligens være ukjente eller uoppdagede lokale forløpere.^[23] To vasemalere brukte motivet så konsekvent at de fikk de identifiserbare navnene «Bellerofon-maleren»^[24] og «Kimære-maleren».^[25]

En ildpustende løvinne var en av de eldste sol- og krigsgudene i oldtidens Egypt, og hvor de er representert i egyptisk kunst fra 3000 år før grekerne. Egyptisk påvirkninger på grekerne er mulige. Løvinnen representerte krigsgudinnen og beskytteren av begge kulturer som ville forenes som oldtidens Egypt. Sekhmet med løvehodet var en av de dominerende gudene i Øvre Egypt og Bast i Nedre Egypt. Som den guddommelige mor, og mer spesielt som beskytter, for Nedre Egypt, ble Bast sterkt assosiert med Wadjet, skytsgudinnen til Nedre Egypt.^[26][27]

I den etruskiske sivilisasjonen dukker Kimæren opp i den orientaliserende perioden som går forut etruskisk arkaisk kunst. Kimæren vises i etruskiske veggmalerier fra det fjerde århundre f.Kr. Det mest slående uttrykket var Kimæren fra Arezzo: en etruskisk bronsestatue fra rundt 400 f.Kr. som ble oppdaget i 1553 i Porta San Lorentino i Arezzo i Italia (oldtidens Arretium). De dynamiske vridningene til det ildpustende udyret er åpenbart en framstilling av at det er såret i kamp. Dens vridende kroppsdeler viser bevegelsen, posituren og muskulaturen til figuren, samtidig viser helheten også spenningen i den buede ryggen, de utvidede klørne og den brølende munnen midt i den strittende manen.^[28]

I Induskulturen i tiden mellom 2600 og 1900 f.Kr. er bilder av Kimæren i mange segler. Det finnes forskjellige typer kimærer sammensatt av dyr fra det indiske subkontinentet. Det er ikke kjent hva indusfolket kalte kimæren.^[29][30]

Tredelte uhyrer sammensatt av andre vesener er kjent fra flere steder: Azhi Dahaka eller Zahhak, en trehodet drage eller malmdemon i persisk mytologi. I japansk mytologi finnes Nue, et fabeldyr med en apes hode, en tanukis kropp, en tigers bein og en slange istedenfor hale. Mantikora betegner et tilsvarende fabeldyr i Persia med hode til et menneske eller løve, kroppen til en løve og halen til en drage, slange eller skorpion. I kinesisk mytologi fantes Qilin, et lykkebringende fabelvesen med kroppsdeler sammensatt fra flere dyr. Yali var et uhyre i indisk mytologi med en tigers kropp, en elefants støttenner og en slange som hale.

Selv om antikkens kimærer ble glemt i middelalderkunsten, framstår kimære figurer som legemliggjørelser av den rå naturens villedende, til og med sataniske krefter. De ble avbildet med et menneskelig ansikt og en hale dekket av skjell, som i Dantes visjon av Geryon, en kjempe sammensatt av tre kropper, festet ved hoftene, med tre hoder, sex bein og seks armer.^[31] I Dantes Den guddommelige komedie^[32] hybride monstre mer beslektet med Mantikora som beskrevet av Plinius den eldre,^[33] gitt ikoniske representasjoner av hykleri og svindel langt inn i på 1600-tallet gjennom en symbolsk representasjon i Cesare Ripas Iconologia.^[34]

Primære

• Apollodorus (1921): Apollodorus, The Library, with an English Translation by Sir James George Frazer, F.B.A., F.R.S. in 2 Volumes. Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. Versjon online ved Perseus digitale bibliotek
• Hesiod (1914): Theogony, in The Homeric Hymns and Homerica with an English Translation by Hugh G. Evelyn-White, Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. Versjon online ved Perseus digitale bibliotek
• Homer: The Iliad with an English Translation by A.T. Murray, Ph.D. in two volumes. Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press; London, William Heinemann, Ltd. 1924. Versjon online ved Perseus digitale bibliotek
• Hyginus, Gaius Julius (2007): Fabulae in Apollodorus' Library and Hyginus' Fabulae: Two Handbooks of Greek Mythology, Translated, with Introductions by R. Scott Smith and Stephen M. Trzaskoma, Hackett Publishing Company. ISBN 978-0-87220-821-6.

Sekundære

• Caldwell, Richard (1987): Hesiod's Theogony, Focus Publishing/R. Pullins Company. ISBN 978-0-941051-00-2.
• Clay, Jenny Strauss (2003): Hesiod's Cosmos, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-82392-0.
• Gantz, Timothy (1996): Early Greek Myth: A Guide to Literary and Artistic Sources, Johns Hopkins University Press, Two volumes: ISBN 978-0-8018-5360-9 (Vol. 1), ISBN 978-0-8018-5362-3 (Vol. 2).
• Hard, Robin (2004): The Routledge Handbook of Greek Mythology: Based on H.J. Rose's "Handbook of Greek Mythology", Psychology Press, ISBN 9780415186360.
• Most, G.W. (2018): Hesiod, Theogony, Works and Days, Testimonia, red. og overs. av Glenn W. Most, Loeb Classical Library No. 57, Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press. ISBN 978-0-674-99720-2. Versjon online ved Harvard University Press.
• Peck, Harry Thurston (1898): «Chimaera», Harpers Dictionary of Classical Antiquities
• West, M.L. (2009): Hesiod: Theogony, Oxford University Press.

• (en) Chimera – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Theoi Project: Khimaira