Konrad Lorenz

Konrad Lorenz
Født		7. nov. 1903[1][2][3][4] Wien[5][6][7]
Død		27. feb. 1989[1][2][3][4] (85 år) Wien[7]
Beskjeftigelse		Etolog, zoolog, biolog, universitetslærer, skribent, lege, filosof, psykolog, naturviter
Embete		Psykolog (NSDAPs rasepolitiske kontor)
Akademisk grad		Dr.med. (1928) ph.d. (1933)
Utdannet ved		Columbia University (1922–1923) (akademisk grad: undergraduate education, studieretning: medisin) Universitetet i Wien (1923–1928) (akademisk grad: dr.med.) Universitetet i Wien (–1933) (akademisk grad: ph.d., studieretning: zoologi)
Ektefelle		Margarethe Gebhardt
Far		Adolf Lorenz
Søsken		Albert Lorenz[8]
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1938–1944)
Nasjonalitet		Østerrike
Gravlagt		St. Andrä-Wördern (1989)
Medlem av		7 oppføringer Royal Society Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Det østerrikske vitenskapsakademiet Kungliga Vetenskapsakademien National Academy of Sciences (1966–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences)[9] American Academy of Arts and Sciences Bayerische Akademie der Wissenschaften
Utmerkelser		11 oppføringer Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1973) (sammen med: Karl von Frisch, Nikolaas Tinbergen)[10][7] Prix mondial Cino Del Duca (1969) (neste: Jean Anouilh)[11] Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Pour le Mérite for vitenskap og kunst (1969) Kalinga-prisen (1969)[12] Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1984) Wien bys utmerkelse for naturvitenskapelig arbeide (1959) Æresborger av Wien (1983) Utenlandsk medlem av Royal Society (1964)[13] Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (1964) Pour le Mérite
Arbeidssted		Universitetet i Wien Ludwig-Maximilians-Universität München Albertus-Universität Königsberg
Fagfelt		Atferdsbiologi, filosofi
Doktorgrads- studenter		Gertraud Kühnelt
Kjent for		Das sogenannte Böse Civilized Man's Eight Deadly Sins Behind the Mirror: A Search for a Natural History of Human Knowledge
Konrad Lorenz på Commons

Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1973

Konrad Zacharias Lorenz (født 7. november 1903 i Wien, død 27. februar 1989 samme sted) var en østerriksk zoolog og ornitolog som spilte en viktig rolle i utviklingen av klassisk sammenlignende etologi.

Lorenz var sønn av ortopeden Adolf Lorenz, som praktiserte i Wien og New York, og som blant annet ble mottatt av Theodore Roosevelt i Det hvite hus.

Lorenz vokste opp i foreldrenes villa i Altenberg ved Wien. I 1909 begynte han på folkeskole og i 1915 på Schottengymnasium i Wien, der han i 1921 avla matura med utmerkelse. Lorenz var barndomsvenn med den kjente vitenskapsteoretikeren Karl Popper.

I 1922 begynte Lorenz på medisinstudiet, først i New York, senere ved Universität Wien, der han tok doktorgraden i medisin i 1928. Fra samme år, og med noen avbrekk fram til 1935, var han assistent hos anatomen Ferdinand Hochstetter, som var en magnet på «tysknasjonale» og völkischsinnede studenter. Hochstetter lot Lorenz drive med etologisk forskning på si,^[14] men etterfølgeren forbød Lorenz å drive etologistudier. Tidens ideologi var slik at de toneangivende kretser i Wien så på biologifaget i sin alminnelighet som heller uønsket, og ganske spesielt den retningen som Lorenz utførte framragende forskning på.^[15] Motstanden mot Lorenz' etologiske forskning kom av at akademiske kretser under influens fra den katolske kirke,^[16][17] Lorenz' publikasjoner i denne perioden førte senere til åpne påstander om at hans vitenskapelige arbeid var blitt influert av nazistiske sympatier. Hans publiserte verker i nazitiden som inneholdt støtte til den nazistiske forestilling om rasehygiene om enn uttrykt med psevdovitenskapelige metaforer.^{[18][19][20][21][22][23]}

I 1936 ble Lorenz habilitert, og i 1937 fikk han en stilling ved universitetet i Wien som zoolog med særlig vekt på sammenlignende anatomi.^[24] Dette var den første akademiske lærestolen av sitt slag i Østerrike.

28. juni 1938, bare få måneder etter Anschluss, søkte Lorenz om å bli medlem av NSDAP. Opptakssøknaden viser at han stilte seg fullt og helt bak NSDAPs idéer om rasehygiene,^[25] noe han senere beklaget som en grunnleggende feiltakelse.

De siste årene av sitt liv støttet Lorenz det østerrikske grønne partiet, spesielt deres holdning mot kjernekraft i Østerrike.

Lorenz argumenterte mot tidens framherskende holdning om at dyrs atferd hovedsakelig var innlært, og hevdet at mye av atferden hadde et genetisk grunnlag, f.eks. at fugler begynner å fly uten forutgående trening. Han beskrev preging, dvs. den innlæringsmekanismen som gjør at ungdyr raskt og definitivt kan lære seg hvordan medlemmer av sin egen art ser ut, artens sang, hva som er farlig etc.

Lorenz var den første som brukte ordet mobbing, den atferd sosiale dyr i fellesskap viser når de angriper og driver bort predatorer eller støter ut individer av samme art med avvikende atferd. De siste årene var han interessert i menneskers og dyrs evne til å oppleve og forstå verden rund seg, og boka Die Rückseite des Spiegels – Versuch einer Naturgeschichte menschlichen Erkennens, som han selv betegnet som sitt hovedverk, regnes som det første forsøket på en større systematisk formulering av feltet evolusjonær epistemologi.

Mange av Lorenz' bøker er blitt utgitt på en mengde språk, og flere gis fortsatt ut.

I 1968 ble Lorenz innvalgt som utenlandsk representant av Kungliga Vetenskapsakademien.

Lorenz ble i 1969 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.

Lorenz, den nederlandske zoologen Nikolaas Tinbergen og den tyske entomologen Karl von Frisch ble i 1973 i fellesskap tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin med begrunnelsen «for their discoveries concerning organization and elicitation of individual and social behaviour patterns.»^[26]

• (en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1973 hos Nobelprize.org
• (en) Konrad Lorenz hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1973
• «Konrad Lorenz – Biographical», nobelprize.org
• Harald Pichlhöfer: „Der Führer der Graugänse“, dieuniversitaet-online.at, 9. oktober 2001