Konbaung-dynastiet

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Konbaung-dynastiet (burmesisk: ကုန်းဘောင်ခေတ်; IPA: kóuɴbàuɴ kʰɪʔ; Himmelens plattform), også kjent som Det tredje burmesiske imperium, var Burmas siste kongedynasti, som styrte landet fra 1752 til 1885. Det ekspansive dynastiet bygde det nest største imperiet i Burmas historie, og fortsatt de administrative reformene som det tidligere Taungoo-dynastiet hadde begynt, og la dermed grunnlaget for den moderne staten Burma (i dag Republikken Unionen Myanmar). Disse reformene klarte derimot ikke å stoppe britenes frammarsj i Sør-Asia, og burmeserne ble beseiret i alle de tre britisk-burmesiske krigene i perioden fra 1824 til 1885, noe som til slutt ble slutten på det tusen år lange burmesiske monarkiet.

Dynastiet ble grunnlagt av landsbylederen Alaungpaya i 1752 for å utfordre det gjenopprettede Hanthawaddy-kongedømmet, som hadde styrtet Taungoo-dynastiet. Fram til 1759 hadde Alaungpayas styrker gjenforent hele Burma (samt Manipur) og drevet ut franskmennene og britene, som hadde forsynt Hanthawaddy med våpen. I 1760 startet Burma en serie kriger med Kongedømmet Ayutthaya og de etterfølgende siamesiske statene, som kom til å vare fram til 1854. Fram til 1770 hadde Alaungpayas etterfølgere Naungdawgyi og Hsinbyushin midlertidig beseiret Siam, underkastet seg store deler av dagens Lao og slått tilbake fire invasjoner fra det mandsjuiske, kinesiske Qing-dynastiet. Mens burmeserne var opptatt med å forsvare seg mot mulige kinesiske invasjoner i to tiår, benyttet siameserne sjansen til å gjenerobre sine områder fram til 1770, og forsatte sine erobringer ved å innta Lan Na fram til 1776. Burma og Siam førte krig igjen i 1785–1787, 1792–1793, 1804, 1808–1811 og 1852–1854, men alle disse krigene endte uavgjort. Etter flere tiår med krig overførte Siam Tenasserim til Burma, mens Burma overførte Lan Na til Siam.

Kong Bodawpaya sto overfor et mektig Kina i nord og et voksende Siam i øst, og erobret derfor de vestlige kongedømmene i Arakan (1784), Manipur (1813) og Assam (1817), noe som førte til en uklar grense mot Britisk India. Det britiske ostindiske kompani vant en betydelig seier over burmeserne i den første anglo-burmesiske krig fra 1824 til 1826, og Burma måtte deretter gi fra seg Arakan, Manipur, Assam og Tenasserim, samt betale en krigserstatning på én million pund. I 1852 erobret britene lett Nedre Burma i den andre anglo-burmesiske krig. Kong Mindon forsøkte så å modernisere kongedømmet, og i 1875 unngikk han at kongedømmet ble annektert ved å overgi karenni-statene. Britene, som nå var urolige på grunn av framveksten av et stabilt kolonistyre i Fransk Indokina, annekterte resten av landet i den tredje anglo-burmesiske krig i 1885.

Konbaung-dynastiets konger fortsatte å utvikle de administrative reformene som hadde begynt under det gjenopprettede Taungoo-dynastiet (1599–1752), og klarte å skaffe seg større indre kontroll og en større ytre ekspansjon enn sine forgjengere. Den styrkede kontrollen i lavlandet reduserte makten til shanenes ledere. Dynastiet satte også i gang kommersielle reformer som førte til en økt og mer oversiktlig statsinntekt, og pengeøkonomien fortsatte å bli utbygd. I 1857 satte kongen i gang et komplett system med pengeskatter og -lønn, hjulpet av landets standardiserte sølvpengeenhet. Også den kulturelle integrasjonen fortsatte, og for første gang i historien dominerte burmesisk språk og kultur i hele Irrawaddy-dalen hvor mon-språket og -etnisiteten hadde blitt presset ut fram til 1830. De nærmeste shan-rikene overtok også flere av lavlandets normer. Utviklingen av burmesisk litteratur og teater fortsatte, hjulpet av en relativt høy andel lesekyndige menn (halvparten av befolkningen) og kvinner (5%). Fra slutten av det attende århundre ble statens kulturelle og leseferdighetsprosjekter, samt religiøse reformer, hjulpet av sudhamma-reformatorene, hvis kjerne besto av både religiøse og lekfolk-eliter fra det nedre Chindwin-området. Etter dette forsøkte staten å kontrollere sine forskjellige intellektuelle ressurser, men utbredelsen og hurtigheten til reformene var ujevn, og var ikke nok til å motstå den britiske kolonialismen.

• (en) Konbaung dynasty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons