Freden i Oliva

Freden i Oliva av 3. mai 1660 var en av fredsavtalene i Karl Gustav-krigene (1655-1660). I Oliva (i dag Oliwa i Det kongelige Preussen), ble det enighet om fred mellom Sverige, Det polsk-litauiske samveldet, Habsburgerne og Brandenburg-Preussen.

Sverige ble akseptert som suveren i Svensk Livland, Brandenburg som suveren i Hertugdømmet Preussen, og Jan II Kasimir av Polen trakk tilbake kravet sitt om den svenske kronen, men fikk beholde tittelen som arving til den svenske kronen resten av livet. Alle de okkuperte områdene skulle tilbake til statene som hadde hatt dem før krigen startet. Katolikker i Livland og Preussen fikk religionsfrihet.

Underskriverne var den tysk-romerske keiseren Leopold I av Habsburg, kurfyrste Fredrik Vilhelm av Brandenburg og kong Jan II Kaismir av Polen. For den umyndige kong Karl XI av Sverige signerte onkelen hans og kansleren Magnus Gabriel de la Gardie, som ledet en svensk delegasjon.

Forhandlingene hadde startet i Toruń (Thorn) høsten 1659. Den polske delegasjonen flyttet senere til Danzig, mens den svenske delegasjonen gjorde byen Sopot (Zoppot) ved Østersjøen til sin base.

Under Karl Gustav-krigene hadde Polen-Litauen og Sverige vært i krig siden 1655 og begge ønsket fred for å kunne ta seg av de andre fiendene sine, Polen mot Russland og Sverige mot Danmark. I tillegg ønsket den politisk ambisiøse polske dronningen Ludwika Maria Gonzaga, som hadde stor påvirkning over både den polske kongen og det polske parlamentet (Sejm), fred med Sverige fordi hun ønsket at sønnen til en nær slektning, de franske prince of Condé, skulle velges som etterfølger til den polske tronen. Dette kunne bare skje dersom Frankrike og deres allierte Sverige samtykket.

På den andre siden gjorde danske og nederlandske utsendinger, enige med de fra Det tysk-romerske riket og Brandenburg, det de kunne for å avspore forhandlingene. Dette klarte de ved å de langtekkelige formalitetene som alltid fant sted under forhandlinger på den tiden. Flere måneder gikk før den faktiske fredsforhandlingen kunne komme i gang, 20. januar 1660. Selv da, ble det skrevet så mange fiendlige ord i dokumentene som gikk mellom de to partiene at hovedmegleren, den franske ambassadøren Dere l'Hombres, måtte skrive om lange seksjoner som ellers ville ha vært fornærmende.

En polsk kontingent ledet av erkebiskopen av Gnesen ønsket at krigen skulle vedvare for å drive ut de utslitte svenske styrkene i Livland. De danske delegatene krevde fra Polen at de skulle lage en avtale sammen med Danmark; polakkene ønsket derimot ikke å knytte seg selv til den uheldige skjebnen til danskene i krigen mot Sverige. Østerrike, som ønsket å drive Sverige ut av Tyskland gjennom å holde krigen vedlike, lovet Polen forsterkinger, men polakkene var mistenksomme mot intensjonene til østerrikerne og det polske senatet nølte. Selv kurfyrste Fredrik Vilhelm av Brandenburg tilbød assistanse til Polen om de forsatte krigen, med håp om å erobre Svensk Pommern.

Frankrike, som i praksis ble styrt av kardinal Mazarin, ønsket at svenskene fremdeles skulle være i Tyskland, som en motvekt til Østerrike og Spania, som var tradisjonelle fiender av Frankrike. Frankrike fryktet også at om krigen vedvarte, så ville Østerrike bli sterke i Tyskland og Polen. Inntrengingen til østerrikerne og brandenburgerne i Svensk Pommern ble regnet som et brudd på freden i Westfalen, som Frankrike var forpliktet til å straffeforfølge. Frankrike truet derfor med å bidra med en armé på 30 000 soldater til svenskene om ikke avtalen mellom Sverige og Brandenburg ble undertegnet før februar 1660.

Da meldingen om at kong Karl X Gustav av Sverige var død, startet Polen, Østerrike og Brandenburg å øke kravene sine, men en ny fransk trussel om assistanse til Sverige bevirket at den polske siden ga seg. Avtalen ble signert i klostret i Oliwa den 23. april 1660.

I avtalen skulle Jan II Kasimir si fra seg kravet om den svenske kronen, som faren Sigismund III Vasa hadde tapt i 1599. Polen avsto formelt Livland til Sverige med byen Riga, som hadde vært under svensk kontroll siden 1620-årene. Avtalen gjorde slutt på konflikten mellom Sverige og Polen som hadde vart siden krigen mot Sigismund (1598-1599), den polsk-svenske krigen (1600-1629) og de nordlige krigene (1655-1660).

Hohenzollern-dynastiet i Brandenburg ble også bekreftet som selvstendig og fikk suverenitet over hertugdømmet Preussen. Tidligere hadde de holdt dette området som et len i Polen. I tilfelle Hohenzollern-dynastiet skulle ende i Preussen, skulle området gå tilbake til den polske kronen. Avtalen ble oppnådd av den brandenburgske diplomaten Christoph Caspar von Blumenthal, på det første diplomatiske oppdraget hans i karrieren.

Freden i Oliva, freden i København samme året og freden i Kardis året etter markerte høydepunktet for Det svenske imperiet.

• Bély, Lucien (2000). Lucien Bély, red. L'Europe des traités de Westphalie: esprit de la diplomatie et diplomatie de l'esprit. Presses universitaires de France. ISBN 2130499643. 
• Evans, Malcolm. Religious Liberty and International Law in Europe. Cambridge Studies in International and Comparative Law. 6. Cambridge University Press. ISBN 0521047617. 
• Frost, Robert I (2000). The Northern Wars. War, State and Society in Northeastern Europe 1558-1721. Longman. ISBN 978-0-582-06429-4. 
• Starbäck, Carl Georg; Bäckström, Per Olof (1885–1886). Berättelser ur svenska historien. 6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)