Faramund
| Faramund Konge av de saliske frankere | |||
|---|---|---|---|
 Faramund løftes på frankernes skjold, maleri av Pierre Révoil og Michel Philibert Genod, 1841-1845 | |||
| Født | ca. 365 Germania | ||
| Død | 430 | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Embete |
| ||
| Far | Marcomer | ||
| Barn | Klodio? | ||
Faramund (antatt født ca. 365, død 430) er en legendarisk tidlig konge av de saliske frankerne, første gang omtalt i den anonyme karolinske historieverket Liber historiae Francorum fra begynnelsen av 700-tallet, og hvor verkets agenda var å «konstruere en særskilt fortid for en særskilt folkegruppe.»[1] I motsetningen til senere frankiske høvdinger, som fremmet kristendommen for å kunne alliere seg med kirken, var Faramund, som andre av de første frankiske høvdingene i Gallia, hedninger. Faramund fremmes jevnlig som kandidat til å være Frankrikes første «konge».[2]
Legenden
[rediger | rediger kilde]Det er en historie om valget av den første frankiske konge:[3] Etter at Sunno var død, foreslo hans bror, Markomer, høvding for ampsivarierne, for frankerne at de burde ha én konge, på tross av deres tradisjon. Liber historiae Francorum legger til at Faramund, navngitt som sønn av Markomer, ble valgt som deres første konge, og således begynte sedvanen med frankernes langhårete konger. Da Faramund døde ble hans sønn Klodio oppfostret som den neste kongen. Liber sier ingenting annet om ham.
Ettersom det er ingen referanse i noen annen kilde før dette verket[4] til denne figuren ved navnet Faramund, som er plassert før Klodio (før 428), betraktes han som en legendarisk framfor å være en historisk figur.[5] Andre kilder, som Gregorius av Tours’ Historia Francorum, «frankernes historie», nevner frankiske konger med andre navn for samme tidsrom. Selv om Faramund hadde eksistert er det tvilsomt at han var en enekonge. Den første frankiske konge som med rette kan kalles for enekonge, var Klodvig I, men etter hans død i 511 ble hans rike fordelt mellom hans fire sønner som styrte samtidig.
Myten om Faramund har ført til at det ble diktet nye legender og romanser om ham senere. Det ble også forsøkt å forfalske Faramund inn i tekstene til Prosper av Aquitaine (død ca. 455),[6] og på 1700-tallet diktet Martin Bouquet (død 1754) et helt liv for Faramund i sitt omfattende historieverk.
Omtaler
[rediger | rediger kilde]Gregorius av Tours (død 594), i hans Historia Francorum, «frankernes historie», noterte for året 420 at «Faramund styrte i Frankrike» («Pharamundus regnat in Francia»)[7]
Gesta Francorum (fra ca. 1100) beskrev hvordan frankerne endret sin lover under Faramund.[8]
Sigebert av Gembloux (død 1112) navngir ham som en konge av frankerne mellom Markomer og Klodio («Post Marcomirum filius ejus Faramundus fuit, rex crinitus, a quo Franci crinitos reges habere coeperunt. Post quem Clodius filius ejus regnans Francis a Thoringia advectis Gallias invasit, et capta urbe Tornaco Cameracum usque progressus multos Romanorum in Galliis peremit»)[9]
Litterære omtaler
[rediger | rediger kilde]En Faramund opptrer som en konge av Frankrike i Prosa-Tristan og i senere litterære diktninger om kong Arthur.
Faramund er også omtalt i William Shakespeares drama Kong Henrik V, akt I, scene 2, som opphavet til den saliske lov som forbød kvinner å arve den franske trone.
Faramund opptrer som tittelfiguren i operaen Faramondo av George Frideric Handel.
Victor Hugo har en henvisning til Faramund i Ringeren i Notre Dame (1831) etter at Jehan Frollos pil gjennomhullet den vestre armen til den pukkelryggete Quasimodo; «Dette var ikke mer forstyrrende for Quasimodo enn et risp ville ha plaget kong Faramund».
En figur ved navn «Pharamond» opptrer i Neil Gaimans tegneserie The Sandman, og dens avlegger Lucifer.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Primære tekster
- Liber historiae Francorum, oversatt av Bernard S. Bachrach. Coronado Press, 1973.
- Gregorius av Tours: Historia Francorum.
- Sekundære tekster
- McKitterick, Rosamond (2004): History and Memory in the Carolingian World. 1. utg., Cambridge: Cambridge University Press.
- Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms. Pearson Education.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ McKitterick, Rosamond (2004): History and Memory in the Carolingian World, s. 8
- ^ Ranson, Sarah (1834): A history of France, in question and answer, from Pharamond to Napoleon, etc, Darton&Harvey, s. 1
- ^ Krusch, B., red. (1888): Liber Historiæ Francorum 4-5, MGH Scriptores rerum Merovingicarum II, Hanover, s. 245-246
- ^ Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms, 450-751. 1. Essex, England: Longman Group Limited, s. 37
- ^ Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms, s. 36.
- ^ Gibbon, Edward (1852): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, bind 3, s. 314
- ^ Gregorius: Historia Francorum, s. 151
- ^ Gesta Francorum, kapittel 8, s. 229
- ^ Sigebert of Gembloux: Vita Brevior Sigeberti Regis, Latin Library