Eivind Vågslid
| Eivind Vågslid | |||
|---|---|---|---|
| Født | 23. sep. 1897 Vinje | ||
| Død | 21. aug. 1986 (88 år) | ||
| Beskjeftigelse | Filolog, lærer | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Eivind Vågslid (født 23. september 1897 i Vinje, død 21. august 1986) var en norsk filolog, stedsnavnforsker og lektor.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Eivind Vågslid var sønn av Torjus Vågslid (1868–1933) og Åse Øygarden (1872–1961), og den eldste av elleve søsken. I 1928 giftet han seg med Gudrun Dalaker (1899–1992) fra Ulvik. De fikk seks barn.
Han vokste opp på fjellgården Vågsli i Vinje i Telemark. I 1916 dro han til Kristiania for å gå på middelskolen, og i 1919 tok han examen artium som privatist. Samme år begynte han å studere ved universitetet. Han ble cand.philol. i 1927, med hovedfag i norsk og bifag i historie, geografi og gresk.[1]
I 1922 hadde han gjennomført en reise til Island for å lære det islandske språket. I 1925 fikk han Sophus Bugges legat, som gjorde at han kunne reise til København for å studere paleografi. Resultatet av disse studiene var avhandlingen «Norske logmannsbrev frå millomalderen», som skaffet ham H.M. Kongens gullmedalje i 1926. Samme år oppholdt han seg ved Universitetet i Uppsala med et stipend fra Clara Lachmanns fond. I de neste årene fikk han flere stipender og legatpenger som satte ham i stand til å fortsette studiene av norske middelalderdiplomer. I 1930 gjorde han nye studiereiser til København og Stockholm.
I disse årene hadde Vågslid forskjellige lærerstillinger ved siden av forskninsarbeidet. I 1930 søkte han på dosenturet etter Gustav Indrebø ved Universitetet i Oslo. Han fikk ikke dette, så han tok i stedet pedagogisk eksamen og ble ansatt som lektor ved Bryne landsgymnas i 1933. Året etter ble han ansatt ved Eidsvoll landsgymnas, hvor han ble værende resten av sin yrkeskarriere. Ved siden av var han i mange år lærer ved brevskolen «Framskulane». Han ble boende i Eidsvoll livet ut, fra 1939 på eget småbruk.
Navneforsker
[rediger | rediger kilde]Vågslid benyttet sin egen nynorske rettskrivning. På 1930-tallet tok han del i debatten om den nye rettskrivningen, og ga ut et eget tidsskrift, Norsk måltidende (1936–38), hvor han gjorde rede for sitt syn. Han var motstander av fremmedord, og forsøkte alltid å finne et norsk ord som kunne uttrykke samme mening, selv om han måtte lage et nytt.
Fra 1946 til 1956 var han med i styret i Noregs Mållag, og formann for Austmannalaget fra 1946 til 1950.
Vågslid hadde alt fra barneårene vært opptatt av stedsnavn. I 1946 fikk han i oppdrag av Fonna forlag å skrive om person- og stedsnavn i Norsk Allkunnebok. For å løse oppgaven dro han i de neste årene på studiereiser rundt i Sør-Norge for å se stedene som bar navnene han skulle tolke ved selvsyn. Han mente at en slik betraktning ut fra selve terrenget måtte føre til at mange av tolkningene i norsk stedsnavnforskning burde revideres. I 1958 utga han Stadnamntydingar for egen regning. Etter at han hadde gått av som lektor, viet han seg helt til navneforskningen. Senere kom derfor Stadnamntydingar 1 (1963), 2 (1971), 3 og 4.
Han protesterte særlig mot tidligere tolkninger som hadde villet finne hedenske gudenavn i gårdsnavnene, og hevdet at stedsnavnet Hov ikke har noe med det hedenske hovet å gjøre. Han ville heller forklare navnene ut fra egenskaper ved stedet, slik som lende, terreng eller hva stedet var blitt brukt til.
F.eks. var han uenig med Oluf Rygh som tolket Todland på samme måte som Totland, der Tot- står for «Tor», Tors landområde. Vågslid skrev i Norderlendske fyrenamn at norrønt toddi betydde «teig», «lite stykke». (På Færøyane forekommer stedsnavnet Todnes tre steder, og Tod- tolkes der som torv, altså Torvneset.) På samme måte var Vågslid uenig i at det gamle navnet på Tysnesøy, Njardarlog, betydde «guden Njords lovområde». Vågslids tolkning var at navnet betød «trange farvann». Han brøt helt med tradisjonen etter P.A. Munch som tolket stedsnavn inn i en nasjonalromantisk sammenheng. Det samme gjorde filologen Magnus Olsen, professor i norrønt og islandsk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo 1908-48, og en ledende autoritet på området runer, stedsnavn og religionshistorie. Olsen hevdet at minst 600 steder i landet var oppkalt etter de norrøne gudene, mens Vågslid helt avskrev «den vranglæra, den ovtru og den skynløysa som i stor mun hev rått i norderlendsk stadnamngransking, den vranglæra som vart grunnlagd av P.A. Munch, den ovtru som serleg vart nørd med det ville og røyndlause tankespinnet åt Magnus Olsen».[2]
Vågslids tolkninger fikk imidlertid lite oppmerksomhet blant samtidens navneforskere. I 1978 søkte han om å få disputere til doktorgraden ved Universitetet i Oslo på Stadnamntydingar 2, men vurderingskomiteen avviste søknaden hans med den begrunnelse at arbeidet ikke oppfylte kravene til en doktorgradsavhandling.[3]
Mot slutten av livet utga han to store bøker om Norderlendske fyrenamn og Norske skrivarar i millomalderen, som bygget på forskningarbeidet han hadde begynt på 1920-tallet.
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Vågslid fikk i 1985 Kongens fortjenstmedalje i gull for forskningsarbeidet sitt.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Norges filologer og realister. Stavanger. 1950. s. 918.
- ^ Knut Rage: «Todneset, Tysnes i Sunnhordland», Heimskringla
- ^ allkunne.no
- ^ Tildelinger - Eivind Vågslid - kongehuset.no
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Oddvar Nes: «Eivind Vågslids verksemd og verk», i Vågslid, Eivind (1988). Norderlendske fyrenamn. Eidsvoll: Skjæveland. ISBN 8299166802.