Følelser

Følelser eller emosjoner er subjektive erfaringer kjennetegnet av en viss grad av behag eller ubehag. Intens hjerneaktivitet ledsager alltid opplevelsen, men det er ikke faglig enighet om årsaksforholdet.

Følelser henger sammen med det ubevisste og tankene vi tenker uten bestandig å være klar over. Disse tankene lar seg ikke bestandig kontrollere av selve individet, f.eks. at ingen kan være lykkelig når man ønsker det selv. Det som er med på å påvirke det ubevisste, er andre menneskers reaksjoner på oss. Dette gjelder spesielt mennesker som har betydning for våre liv.

Følelser spiller en avgjørende rolle i menneskenes liv, enten det gjelder samarbeid i sosiale grupper, seksualitet og reproduksjon eller som motivasjon for handlinger og valg. Ifølge den biologiske utviklingslæren har følelser derfor vært nødvendige for menneskers og dyrs overlevelse som arter.

Følelser omtales som emosjoner og affekter. Emosjoner er finere sammensatte sinnsreaksjoner som glede, sympati, medfølelse, sorg, og avsky. En vag variant kan man kalle stemninger. De situasjonsbetingede, sterke og mer ensrettede reaksjoner, som sinne, angst og opphisselse, betegnes affekter. Følelser kan også omfatte reaksjoner på en sanseopplevelse, som når man opplever kulde eller varme.

Følelser finnes både hos mennesker og dyr. Avvikende følelser har ofte et sidestykke i form av registrerbare reaksjoner i hjernen og i det autonome nervesystem. Men hva som er årsak og virkning kan man ikke med sikkerhet si noe om.^[1]

Man kan delvis måle følelser. Man gjør det da ved hjelp av å beskrive varighet og styrke eller intensitet. Man kan også dele inn følelser i lyst- eller ulystfølelser. Atferd er styrt av at man tilstreber lyst og prøver å unngå ulyst, mener mange.

Når det gjelder å bedømme avvik fra normalen, er særlig intensiteten av betydning. Videre tar dype følelser hele personligheten, mens overfladiske følelser ikke påvirker personligheten så mye. Følsomhet, altså mottageligheten for følelser, varierer. Følsomme personer kan reagere kraftig på relativt små saker, mens mindre følsomme personer, reagerer minimalt på sterke hendelser. En type av følsomhet er nærtagenhet eller hypersensitivitet (overfølsomhet), som ofte kan gi nervøse problemer.^[1]

Sterke følelser/affekter utløser funksjonelle forandringer i mange av kroppens organer. Den type reaksjoner utløses via det autonome nervesystem: hjertet slår fortere, blodkarene til muskler, hjerte og lunger utvider seg, mens blodkarene til mage-tarmsystemet og kjønnsorganene trekker seg sammen. Fordøyelsesprosessen og tarmbevegelse hemmes. Åndedrettet blir dypere, hvilket gjør at det utveksles mer karbondioksid og oksygen.

Denne kamp og fluktreaksjonen styres av sentre i hjernen. De sender signaler til det autonome nervesystem og til bestemte indresekretoriske kjertler, bland annet adrenalinutskillelse fra binyrene. I hjernestammen og deler av storhjernen ligger områder som blir satt i aktivitet ved forandringer i organismens følelsesmessige atferd.^[1]

Allerede første leveår gjenkjennes et stort mønster av følelsesmessige ytringer hvor raseri, avsky, frykt og hengivenhet skiller seg fra hverandre. Etter hvert blir følelsesmessige reaksjoner mer kontrollerte og målrettede, men med forskjeller fra person til person.

Å bedømme følelser riktig, beror på at en kjenner årsaken. Det er stor forskjell på et hyggelig og et ubehagelig ansiktsuttrykk. Subtile forskjeller er mer vanskelig å hanskes med. Mennesker ytrer sine følelser på ulike måte. Mangel på følelser eller sterke følelser er lette å kjenne igjen, og på frykt reagerer nesten alle på samme måte; øynene lukker seg, nakkemusklene spennes, hodet bøyer seg noe og munnen åpner seg.

Å bli redd for noe er tydeligvis delvis tillært og delvis medfødt. Alle blir skremt. Viktigste årsakene til tillært angst er:

• Observasjon: man blir redd for noe bare for at man ser andre mennesker blir redd for det, for eksempel redsel for edderkopper og hunder.
• Betinging: en sterk opplevelse kan resultere i frykt. Et barn er ikke redd for vann, men etter at ha brent seg på kokende vann, kan barnet bli redd for vann. Innlært ved betinging, kalles det.
• Ubegrunnet angst: situasjonsbetinget angst, som virker meningsløs. Når angsten dominerer atferden, kalles den en fobi.

En vanlig årsak til raseri er at man blir hindret i å nå et mål. Man vet lite om raseri, siden det er vanskelig å fremkalle sterk raseri i en forskningssituasjon.

Andre følelsesmessige reaksjoner, som sorg, avsky og kjærlighet, er også vanskelig å utforske vitenskapelig. En følelsesreaksjon er ofte et samspill med andre psykiske opplevelser. En lystbetont opplevelse kan, sidestilles med andre, i seg selv intetsigende påvirkninger, som dermed får noe av den første gode følelsens lystpreg over seg.^[1]

Forstyrrelser i følelseslivet forekommer ved nesten alle psykiske lidelser. Her finner man alt fra totalt følelsesløshet til overdreven følsomhet.

Følelsesmessig kontakt er, innlevelse i, og interesse for, ens medmennesker. Dårlig kontakt kan komme av mangel på følelser, forflating eller tilbakeholdenhet. Man skiller på overfølsom og ufølsom. Sistnevnte kjennetegnes ved manglende mottakelighet for følelsesinntrykk, som likegladhet (apati) og følelsesløshet.

Følelseslivet kan være labilt, dette på grunn av affektens korte varighet og at man lett lar seg avlede. Affektlabilitet betyr hurtig veksling i affekter, i motsetning til stemningslabilitet, som er skiftning i mer kompliserte følelser.

I følelseslivet kan også motstridende følelser være til stede samtidig, både overfor personer og handling eller idé. Et vanlig navn på dette er ambivalens. Ambivalensen kan bli sykelig når følelsene som strider mot hverandre, begge fortsetter å eksistere uten at en av dem får overtaket. Dette er ledsaget av psykisk spenning.

En betrakter en person som følelsesfattig eller følelseskald når det tydelig mangler moralsk følelse og sympatifølelse. Også i stemningene, følelseslivets tredje komponent, kan man se ensidige utslag som tar preg av et nervøst personlighetstrekk:

1. Overstrømmende munter stemning (eufori), oppstemt gledesfølelse og følelse av for stor egenverdi, det som kalles hypomani.

2. Tungsindig trykket stemning, altså depresjon.

3. Vedvarende spenning og angst, ofte kombinert med smerter og kroppslige plager.

4. Misfornøyd, irritabel stemning, misstemning, som benevnes dysfori.

Følelseskonflikter oppstår, av og til, når følelsesmessige reaksjoner avviker fra det som anses rett og rimelig. Man kan føle sinne mot en man synes mye om, angst for en som beskytter en, eller depresjon over en ting man normalt er glad for. Slike konflikter kan ha sine røtter i det ubevisste sjeleliv, og de kan plage nervøse mennesker sterkt.^[1]

Følelser kan psykologisk defineres som «positive eller negative evaluerende reaksjoner på stimuli». Det kan også forklares som hvordan mennesket reagerer på forskjellige situasjoner. Det finnes utallige følelsesregister hos mennesker. Ved siden av intelligens og adferd utgjør følelser personligheten. Vi kan identifisere fem grunnleggende følelser, som har utallige variasjoner, og som også spedbarn kan uttrykke:

Frykt - Hat - Glede - Sorg - Sinne

Hver av disse følelsene setter i gang ulike fysiologiske prosesser. Dette kan være sunne reaksjoner på ytre stimuli som har vært livsviktige for huleboere og andre primitive skapninger. Følelsene kan imidlertid også føre til sykdom dersom de ikke kontrolleres, noe som også kjennetegnes ved endret adferd og intelligens. Følelsene utløses av en stimulus, de påvirkes av vår vurdering av stimulusen, de skaper fysiologiske reaksjoner i kroppen, og de kan endre adferd.

Følelser oppstår ubevisst ved opplevelser som følge av tidligere erfaringer. Hjernen registrerer alle sanseinntrykk og lagrer dem i hukommelsen. Det dannes da et biokjemisk spor i forhold til denne opplevelsen, og ved gjentagelse av samme sanseinntrykk vil hjernen sende ut signaler til nervesystemet i henhold til erfaringene. Mørke, trange rom kan eksempelvis være et faresignal som setter igang en fryktreaksjon.

Det synaptiske system i hjernen inneholder visse signalstoffer som styrer emosjonene: dopamin og seratonin er de viktigste av disse.

Den utløsende stimulus kan være både intern og ekstern. Eksterne stimuli kan være alt fra synet av sin mor til lyden av gråt. Interne stimuli, som tanken på noe en gleder seg til, kan også utløse følelser. Med andre ord kan alt som betyr noe for oss være utløsende stimuli.

Den kognitive evalueringen er ens vurdering av stimulusen. Hvis man ikke oppfatter stimulus som viktig, vil den ikke utløse emosjoner. Man vil i tillegg evaluere om en stimulus er positiv eller negativ.

De fysiologiske responsene er kroppens reaksjoner på emosjonene. Disse er viktige blant annet fordi de kan måles med objektive metoder. For eksempel vil produksjon av svette lett kunne måles ved hjelp av EDA. Andre eksempler på fysiologiske responser er økt hjerterytme og produksjon av ulike hormoner.

Adferdskomponentene finnes det to typer av. Instrumentell adferd er å gjøre noe med stimulusen. Hvis stimulusen er noe negativt kan instrumentell adferd være å for eksempel fjerne den, eller å fjerne seg fra den. Ekspressiv adferd er å uttrykke følelsene sine, for eksempel ved å smile eller å gråte.

Emosjonskomponentene er preget av et gjensidig påvirkningsforhold.

Følelser kan i visse tilfelle føre til varige endringer som kan observeres ved nevrologiske undersøkelser.^[2]

• Sansene
• Fantasi
• Tanke

• Frode Nyeng: Følelser – i filosofi, vitenskap og dagligliv Abstrakt forlag 2006.

• Søk på ordet «følelse» i norske ordbøker: Søk etter følelse i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok  
• Emnebibliotek psykisk helse (Helsebibliotekets sider om psykisk helse)