Djevelpakt

Djevelpakt er en kontrakt som er satt opp av mennesker med forhåpninger om å motta fordeler fra fanden over et bestemt tidsrom. Som vederlag får djevelen overta personens kropp og sjel etter et visst antall år. Det er som oftest snakk om å motta penger, svarteboka eller å erverve kunnskaper om ulike saksforhold og alle slags kuriøse materier (f.eks. å fremstille gull).

For å være gyldige, måtte kontraktene skrives med eget blod, ettersom blodet var forbundet med livskraften. Videre ble de kirkelige dørlåser oppfattet som djevelens postkasse, og derfor ble kontraktene gjerne rullet sammen og stukket inn i nøkkelhullet, eller eventuelt under kirkedøren.

Det var en personlig kontrakt signert med fullt navn. Som oftest ble jo disse funnet av presten, klokkeren eller kirketjeneren, idet de kom for å åpne kirken. Ettersom personen hadde gitt sin identitet til kjenne, og i tillegg gjerne oppholdt seg eller bodde i nærmiljøet, var det aldri vanskelig å finne synderen. Personen ble raskt innbrakt til presten, som i enkelte tilfeller kunne drive eksorsisme nettopp for å forsikre seg om at den onde ikke allerede hadde fått makt over vedkommende. Presten rapporterte til biskopen, som videre fremla saken for rettsapparatet. På samme vis som med hekseprosessene kunne straffene bli svært forskjellige fra sted til sted og innenfor de ulike periodene i historien. Noen fikk dødsstraff, mens andre fikk syndsforlatelse og prelatens milde veiledning om Guds straff og tilgivelse.

Med økte lese- og skriveferdigheter bidro legendesamlinger og den populære folkebokslitteraturen til at ideen om inngåelse av djevelkontrakter grep om seg. Fra tysk område kom folkebøkene om Johann Faust (1480–1540) som skildret en lærd mann, som for å få innsikt i esoteriske kunster hadde forskrevet seg til fanden. Det fortelles i en av fremstillingene at Faust låste seg inne på hybelen sin og ikke viste seg for sine venner på 40 dager og 40 netter. I denne tid tok han verken til seg av vått eller tørt, men var travelt opptatt med å slå magiske sirkler og mane djevelen til seg for å gjøre de nødvendige avtaler.

Folkebøkene ble nærmest masseprodusert og oppnådde tallrike gjendiktninger og oversettelser til forskjellige språk. Likevel er ikke eksemplene på djevelkontrakter spesielt alminnelige i det virkelige liv. Til tross for sult, nød og kjedsomhet har folk helst satt sin lit til Gud om at deres bønner skulle bli hørt og oppfylt. De fleste var nok redde for sjelen sin og fryktet truslene om helvetes pinsler. Noen ytterst få eksempler på djevelpakter er forfattet på de skandinaviske språk,og de fleste av disse er skrevet av militært personell, men det finnes bare én slik kontrakt fra Norge. Vi tar de mest kjente eksemplene i kronologisk rekkefølge. De eldste stammer fra Danmark.

Skomakeren Christen Pedersen fra Odense refererte i sin djevelkontrakt fra 1634 direkte til folkebokstradisjonen om dr. Faustus, og lovte djevelen sjel og kropp i all evighet dersom han mottok penger nok til ikke å lide savn, men få leve som en rik mann resten av sitt jordiske liv. Kontrakten hadde han signert med eget blod:

Giver jeg mig til Djævelen at være hans egen med Liv og med Sjæl. Efterat Doctor Faustus blev Djævelens egen, saa maa jeg ogsaa blive hans. Og et Punkt skal Fanden love mig, at han vil lade sig til Syne, naar jeg vil, og hvad Skikkelse jeg hannem vil have. Saa lover jeg hannem til større Bestandighed og Vidne med mit eget Blod er skrevet og dermed forskriver mig til Djævelen, at være hans egen baade med Liv og med Sjæl til evig Tid. Derudimod skal Aanden Fanden love mig Penninge til Nødtørft, og saa tidt jeg dennem behov haver at bruge og komme paa Fode med min ganske Livstid, heller ogsaa til en bestemt Dag, at jeg ikke saa elændig lever. Vil Fanden holde mig dette fri, saa lover jeg hannem dette Løfte fri, at jeg aldrig vil vige fra dig, men blive hos dig evindelig til evig Tid. Dette lover jeg, Christen Pedersøn, at holde Fanden, som forskrevet staar. Des til større Stadfæstning haver jeg dette med mit eget Blod skrevet. Christen Pedersøn med egen Haand. Og blev dette skrevet anden Dag S. Michaelis 1634.

Det er hos Ferdinand Ohrt ikke opplyst noe om hvilken straff skomaker Pedersen fikk.

Fra Danmark fortelles det om landsoldaten Søren Larsen Galtrup fra Vendsyssel som i 1752 forskrev seg til den onde gjennom rituelle handlinger etter anvisning av Niels Hesteskærers enke. Julaften 1752 kl. 11 gikk han opp til Jerslev kirke, gikk tre ganger baklengs rundt den, og hver gang han kom til våpenhusdøren, blåste han inn i nøkkelhullet og ropte: «Satan! Luk opp i djevelens navn.» Da han hadde ropt tredje gang, sprang døren opp, og fanden viste seg i menneskelig skikkelse iført støvler, rød kjole og pudderparykk, slik offiserer på den tiden gikk kledd. Galtrup forklarte at fanden skulle tjene ham, men fanden ville heller at det var omvendt. Soldaten forlangte for sin tjeneste 20 sølvdalere i året, men fanden strakte seg ikke lenger enn til seks. De ble enige om åtte sølvdalere i året. Så skrev de kontrakt frem til Galtrup var 60 år, for før skulle han ikke dø. Som 60-åring skulle da Galtrup tilhøre fanden, forsake Gud og hans gjerninger, og spytte når Kristi navn ble nevnt. Edens ordlyd husket han ikke, men fanden tok en penn opp av lommen, klemte blod av Galtrups hånd og lot ham skrive navnet sitt i boken. Utenfor ga djevelen ham 3 sølvdalere og lovet ham resten, 5 sølvdalere, neste julaften. Galtrup talte pengene i månelyset før han drakk og spilte dem opp på Jensgården i Jerslev. Siden hadde han vært to ganger til nattverd, men kunne ikke svelge og beholdt den i munnen, til han kunne spytte den ut. Djevelen viste seg ofte for ham i skikkelse av en hund med menneskehode, sist sommeren 1753, og bebreidet ham at han hadde røpet djevelpakten. Den gangen han stjal gjessene, hadde djevelen vært med ham i menneskeskikkelse og drevet dem opp av dammen i Brønderslev. Djevelen hadde lovet ham at han skulle få det like bra hos ham som hos Gud. Pastor Jacob Holm i Jerslev var kjent med at når Galtrup ville stjele høns, ga han dem byggkorn bløtet i brennevin så de ble svimle. Han hadde tidlig begynt å stjele, og rettens medlemmer anså ikke djevelpakten for innbilning og fantasi, men etter Luthers ord om djevelens åpenbaring for et faktum. Mens Galtrup satt i arrest på Nibstrup^[2] viste retten til Danske lovs 6. bok, 1. kap. § 7 og § 9 at for slik forbrytelse mot sakramentet skulle lovbryterens tunge skjæres ut av munnen på ham, hodet hans slås av og sammen med tungen hans settes på stake; og har lovbryteren avsverget Gud, dåp og kristendom og hengitt seg til djevelen, skal han levende kastes på ilden og brennes. Men så oppdaget biskop Broder Brorson^[3] at månen ikke var fremme på det tidspunktet da Galtrup hevdet å ha talt djevelens penger i månelys. En måned etter forhøret i Øster Brønderslev kirke ble han derfor sendt til Ålborg, der biskop Brorson og byens prester fikk ham til å tilstå at han hadde funnet på alt sammen. Vel hadde han vært ved Jerslev kirke og gjort slik han forklarte det, men djevelen lot seg ikke se. Forklaringen på det hele var at han skammet seg slik over sine tyverier at han ønsket å bli ferdig med livet. I stedet ble han sittende i Ålborg på Lars Sørensen Møller til Nibstrups regning. 15. november 1754 utgikk det kgl. reskript om at soldaten Søren Larsen Galtrup skulle til «renselse og forbedring» i Viborg tukthus.^[4]

En tredje, temmelig spektakulær djevelkontrakt fra Danmark, skyldtes pakten som baronen, general Lützow, prøvd å inngå med djevelen i 1711.^{[trenger referanse]}

Fra Norge kjennes kun en eneste kontrakt, som korporal Johannes Geremiæsson fra Voss garnison satte opp 6. august 1705 om å motta 300 riksdaler av djevelen for så å bli hans eiendom etter 18 år. Korporalen hadde stukket den inn under kordøren i Vang kirke, og gått og ventet på svar den påfølgende dag, men da det heller ikke neste dag var noen beskjed fra den onde, gikk korporalen til prestens dreng og ba ham hjelpe seg å hente en seddel som hadde blåst fra ham inn under kirkedøren. Dette glemte drengen, og etter søndagsgudstjenesten ble seddelen funnet av klokkeren, Caspers arbeidsmann. Seddelen ble gitt til en fenrik, som sammen med kapteinen tok med seg lappen og synderen, korporal Geremiæsson, til stedets prest, Christen Niilszøn Weinwich. Forsvergelsen lyder:

Jeg helser Dig min Herre og Gud Satan, at Jeg vil være dig huld og tro, og gifve dig min Siel og Krop, dersom du vil give Mig tre hundre Daler, og det i at[t]en Aar, naar de at[t]en Aar [er] ude, daa kant du tage Mig lenge nock til dig, herpaa er jeg begierende, at du vil skrive Mig et or[d] til igien derom til i morgen, saa vil Jeg give Mig in[d] i din Vold. Johannes Geremiæszon.^[7]

Ettersom finneren ikke straks gikk til presten med kontrakten, var ryktet snart spredd til alle i bygda. Trolig var også denne lappen skrevet med blod, ettersom presten fant grunn til å tilintetgjøre originalen. Dessuten er det øyensynlig korporalen selv som av presten er blitt satt til å skrive en nøyaktig kopi med blekk for videresendelse til biskop Niels Randulf, sammen med prestens beretning om hendelsesforløpet.^[8] Det later ikke til at korporalens sak kom opp for retten, så trolig nøyde en seg i dette tilfellet kun med militær refselse og geistlig irettesettelse.

Ifølge E.H. Edvardsen kan den aktuelle saken ha gitt Ludvig Holberg stoff til Epistola XCII. Holberg var nemlig i nittenårsalderen huslærer og kirkesanger hos presten Weinwich på Voss. Han forlot stedet i 1703, altså bare to år før hendelsen med korporalen fant sted. Holberg gjør et poeng ut av at det var forfatteren selv som fant forskrivelsen til fanden og iverksatte en human straff:

Holbergs epistel 92 ble forfattet først i 1748, men henføres til epistolarens egen ungdom. Tross visse litterære friheter synes saken oss gjenkjennelig. Med hensyn til størrelsen på pengegaven var den steget fra 300 riksdaler til en hel tønne gull årlig. Kravet burde gi mannen bekymringsløs omgang med penger i den utmålte tid, men det kan, som sagt, forstås som et litterært grep gjort i den hensikt å antyde at djevelen var ruinert og ikke lenger hadde midler til å gå inn på avtaler av en slik størrelsesorden. Det var altså grunnen til at djevelen unnlot å ekspedere kunden. (Edvardsen 1997, s. 57).

Inggjerd Monsdatter var født på Torvastad på Karmøy. En dag i 1617 gikk hennes mann Kristen sin vei og etterlot henne alene med sønnen Gjert. Noen år senere fikk hun datteren Ragna med en gift mann. Den lille familien overlevde ved å tigge og stelle syke dyr for folk. Men de hadde dårlig ord på seg, folk var redd dem og mente at mor og sønn levde i et blodskamsforhold. Sommeren 1633 ble de pågrepet og ført til gården Hesby på Finnøy. Sønnen var 21 år, datteren ti år. I retten ble det påtalt at Inggjerd ikke hadde sørget for å sette sønnen i arbeid, og at han aldri hadde vært til nattverd. Særlig interessert var retten i om de også hadde inngått en djevelpakt.^[9]

Fogeden Severin Nilsen stevnet Inggjerd for tingretten på Hesbygård 8. juni 1633. Sønnen Gjert fortalte at moren kunne lese i salt, og Ragna at moren helbredet «trollvalker», som forklares som ulidelige smerter, ryggverk og benbrudd. Men det Ragna var mest opptatt av, var den gang moren og broren forsøkte å inngå djevelpakt ved Sveio kirke. Hun fortalte at på kirkegården traff de en stor, svart, lodden hund som snakket som et menneske. Moren hvisket lenge sammen med denne hunden, før hun ba Gjert om å gå i hundens tjeneste. Ragnar forklarte at broren forskrev seg til djevelen ved å gå motsols tre ganger rundt kirken, og hver gang han kom til et bestemt vindu på sørsiden,^[10] blåste han gjennom vinduet og ba Gud forbanne alle de som gikk i kirken.^[11]

Inggjerd innrømmet at hun kunne lese i salt, men nektet for resten. Ti år gamle Ragna var rettens kronvitne, og lensregnskapene viser at hun fikk servert mat. Også ut fra andre vitneforklaringer ble Inggjerd dømt til å brennes på bål til midtsommer 1633. På samme tid ble sønnen Gjert Kristensen henrettet ved halshugning for å ha innrømmet djevelpakt, og at han kunne lese i salt. Ragnas videre skjebne er ukjent.^[12]

Hallvard Kroken beskyldte sin egen farbror Per Skadberg for å ha gitt ham noe å drikke og en bit av et halvskillingsbrød som gjorde ham merkelig oppblåst, og slik gikk han hele sommeren til farbroren sendte bud etter ham. Skadberg bød ham drikke, og etter det var sykdommen som blåst bort, men et par dager senere kom Skadberg og Rasmus Stangeland hjem til ham og beskyldte ham for å ha stjålet høy fra Stangeland. Hallvard ble sint og sa de fikk se etter på låven. Stangeland ville da heller spørre en klok kone til råds om hvem tyven var. I stedet kom Hallvards farbror etter noen dager og ba ham på fisketur. Ute på vannet bød Stangeland ham på en pris tobakk, og etter det kjente Hallvard seg merkelig. Om søndagen besluttet han å fortelle presten hva som foregikk, men da han stod foran presten, fikk han ikke frem et ord. Om onsdagen var han på vei til presten igjen, da han møtte Margit Klingshei som opprinnelig kom fra Bjerkreim og var kjent som signekone. Enda hun ikke kunne vite hans ærend, skal hun likevel ha sagt til ham at han ikke burde snakke med presten om noe han ikke hadde bevis for, og om han likevel gjorde det, ville han på hjemveien møte to menn og en kvinne som kom til å rive ham i filler. Margit tilbød å gi ham et godt råd, men det ville hun ha en kvige for. Hallvard var skrekkslagen og torde ikke annet enn å si ja. Hun sa da at hun kom til å sende en engel så han ikke kunne klage. Og da han stod foran presten, fikk han ikke frem et ord, fordi noe holdt stramt rundt halsen hans.^[13]

Om høsten var han på Stangeland i begravelse, og Rasmus satt ved siden av ham. Plutselig kastet han noe under føttene på Hallvard, og sa til de andre at han hadde sett et blankt tegn på himmelen. Da de gikk utenfor for å se på dette, tok Stangeland et ølkrus og drakk Hallvard til, og sa at Margit var en «trollkjerring» og Eirik Pipar den største trollmannen i Stavanger. Han spurte videre Hallvard om ikke han ønsket å kunne «binde fuglen i luften» og skaffe seg alt han ville. Hallvard var fattig og svarte ja. Stangeland sa at da skulle han forsverge sin dåp og kristendom og gi seg fanden i vold. Det gjorde Hallvard, og Stangeland sa da at Hallvard hadde fått en utvekst i ansiktet som Stangeland prøvde å fjerne så blodet fløt. Han tørket det av med et lommetørkle og sa at det ville han ikke skille seg fra for en daler. Hallvard klarte ikke å reise seg, det måtte to sterke menn til for å få ham løs fra benken.^[14]

Etter at Hallvard det følgende året hadde drept sin kone, stevnet han Margit Klingshei for trolldom og for å ha forgjort ham til å utføre drapet. Dette skulle ha skjedd da hun tilbød ham en pris snus, men Margit påpekte at hun selv tok av tobakken først. Margit var sårbar fordi hun tidligere var blitt dømt for signing. I forhør i denne nye saken i 1684 forklarte hun at hun «leste» mot hodepine, tannverk og ormebitt. Pasientene hennes forklarte at selv om kuren hennes ikke alltid hjalp, men hun hadde ikke gjort noen skade eller ønsket å gjøre det. Hun ble like fullt dømt til halshugning med sverd - mer ærefullt enn halshugning på blokken - mens Hallvard Kroken på bakgrunn av sin djevelpakt også ble dømt til døden, i tillegg få hugd av høyrehånden og hodet, og ellers hjul og steile som føde for fuglene. Overhoffretten opprettholdt dødsdommen hans, men sparte ham for lemlestelsen. Margit Klingsheis dødsdom ble opphevet av overhoffretten, siden man ikke fant noe bevis for at hennes signing hadde skadet noen, slik de lokale prestene påstod den hadde, og heller ikke for at hun hadde avsverget kristendommen eller forgjort Hallvard Kroken. I stedet ble hun dømt til å piskes offentlig og til landsforvisning, men hun reiste aldri.^[15]

Fra Sverige kjennes en rekke forsøk på å inngå pakt med mørkets mester, blant annet soldaten Jöns Hasselgrens djevelkontrakt fra 1714. Hasselgren hadde tjeneste ved Bohus fästning og mottok informasjon om djevelpakten gjennom festningens fyrverkerimester. Kontrakten hadde han skrevet med eget blod, og denne hadde han krøllet sammen og gått med i skoen over lengre tid. Slik hadde han også gått til nattverd med beskjed til den onde om at han var villig til å gi bort kropp og sjel mot å få 40 daler årlig i 30 år. Som yrkesmilitær ønsket han samtidig å motta beskyttelse mot kuler og andre skader.

Högt ährade K[ära] fader fanden Jag beder dig at iag biuder dig kropp och siäl om du will taga så god hielp mig med några penningar få beder iag at du gifwe mig swar på denne min ewiga kraft iag beder dig om penningar i 30 år sedan skall du ta både kropp og skiäl iag beder min K[ära] fader til lön om åhret 40 daler så skal iag tillhöra dig om eder behagar dig beder och sedan at du bewarar mig för skott och för alt annat som är ondt bror iag beder at skrifwer iag til begär iag förblifwer med namn fader Satan hörsammast tienare Jöns Hasselgren.

To spesielle forskrivelser til fanden skyldtes den 15 årige Uppsalastudenten Daniel Salthenius:

Jag Daniel Saltherig giör med dig fan ytterföljande Contract, som är: At Du skall nu straxt gifwa mig Swartboken, och lämna henne wid denna Eek, at iag i Morgon när iag kommer hit finner henne, eller om i stället för henne, en pung, som mig aldrig trytes Riksdaler, caroliner och femtonörestycken uti. Derimot lofwar iag dig at i min lifstid tiene dig och efter min död höra dig til med kropp och Siäl. Anno 1718. D. 30. January. Daniel Saltherig. (Etter faksimile i Klintberg 1980, s. 64 legg).

Unggutten ble først dømt til døden, men ble senere benådet, og endte til sist opp som professor i teologi i Königsberg. Nils Svensson Bolin, som midt på 1700-tallet ble arrestert for sitt fosøk på å oppnå kontakt med den onde, var mer forsiktig i det han brukte falskt navn. Som pseudonym brukte han det fiktive navnet «Daniel Nilsson».

Flere av dem som forsøkte å påkalle den onde for å få penger hadde store økonomiske problemer. Det gjelder både soldaten Johan Strömwall i 1776 og Erik Ahlgren. Ahlgren hadde flere ganger blitt skuffet over at hans kontrakter ikke var blitt tatt til følge. Dette ville således bli hans siste, dersom han ikke nå mottok svar. Kontrakten er skrevet med eget blod og lyder:

Högstärade Fader Fanen min högsta förtröstare.
Dhet jeg åtskilliga gånger min kära Fader tillskriver, men icke blifwit med swar hugnader, så will jag än en gång tillbedia min kära fader i min begiären sampt om Du intet min sedel till dig tager jag den igen får, om jag får så många penningar iag här i wärlden behöver skall iag tiena dig här i wärlden med Kråp och Siäl och när iag dör skal K[ära] fader fane i betalning åtniutha både Kråp och Siäl iag wäntar härpå ett gunstigt swar och det i morgon afton, rent ut säijandes der iag intet blifwer med swar hugnader så skrifwer iag intet mehr eij heller friwilligen finner dig men blifwer iag i min begiären hugnader skall detta Contractet stå fast och aldrig i Efwighet Rubbas som med mit blod och egenhändiga namns undersätiandes bekreftas d 5 juli 1797
Ahlgren.
Här på wänttas Swar i morgon afton att iag wet hwar effter iag mig regulera skall hielp mig Fader skall intet ångrat.

I enkelte norske svartebøker finnes det også formularer som forteller hvordan en setter opp en djevelkontrakt. Her fra en svartebok (NFS Moltke Moe 106 I), som ble beslaglagt av lensmann Kristian August Olsen på Jeløya ved Moss under en registreringsforretning etter avdøde Anders Nilsen Aas i 1893. Svarteboka er blitt datert til ca. 1780:

Gak til en Korsvei og det 3 Torsdagsaftener og sig 3 Gange: Lucifer, Ac Ac Ac. Den tredje Aften kommer [han] sildig og spørg, hvad du vil. Da siger du, hvad du vil. Han svarer, at dersom du vil underskrive denne Kontrakt med dit eget Blod, saa kan du bekomme alt det, du forlanger af mig og forlanger mig til at udrette for dig.

Kontrakten lyder, som følger. Jeg, N.N., forlanger Tjeneste af dig, du unge Lucifer og Lukemborgs Hovmester, ved den levende Gud; saafremt du er mig lydig at høre dig med Liv og Blod til, til evig Tid, Legem og Sjæl, og efter Døden høre dig til – [i] Evighed, og ikke selv være raadig et Haar paa mit Hoved. Ingen Forandring og ingen Gjendriving skal høres af mig, saasandt du udretter alt, hvad jeg forlanger af dig. Og til den ende underskriver jeg med mit eget Blod, at jeg forsværer at tjene Skaberen og den hellige Trefoldighed mere hverken i Ord eller Sakramenter, hverken i Liv eller Levnet, Nat eller Dag, sovendes eller vaagendes, hverken i Ny eller Neden, indtil min Dødsstund. Saa skal den høre dig til, som med dette Blod har underskrevet.

Denne Forskrift eller Kontrakt haver Djævelen færdig og vil have undertegnet Navnet. Dette er et rigtig Udtog og Kontraktens Indhold.

Tilsvarende innhold finnes i to svarteboksavskrifter fra Eiker omkring 1800 (NBO Ms 8⁰ 640b) og 1850 (NBO Ms 8⁰ 640c) og i en svartebok fra Bø i Vesterålen, hvor det også forekommer et bakvendt Fadervår (Trondheim Vitenskapsselskap Ms 4⁰ 119). Det vanligste er imidlertid, slik som i en Cyprianus som har tilhørt Jens Christian Glad, at oppskriftene maner den onde ånd til seg, samtidig som en forsøker å verge seg mot å bli djevelens rov: «Jeg beder, at du mig tillader denne Aand N.N., som jeg vil mane og kalde til mig, at komme stille, fredelig og sagte til mig, der kan gjøre, hvad jeg befaler ham, der kan undervise mig i alt det, jeg tilspørger ham, der kan skaffe mig alt, hvad jeg forlanger af ham, og ikke i noget tilføie min Sjæl og Legem nogen Skade».

Jens Christian Glad på Aggerøe Fortresse har med dateringen 25. april 1805 opplyst å ha kjøpt svarteboka på auksjon etter kammerherre Grüner. Boka synes for øvrig opprinnelig å være skrevet av en boklærd, litteratur- og språkkyndig nordmann omkring 1750.

Det finnes også sagnfortellinger om ulike former for avtaler som kan inngås med den onde. Dersom en tre torsdagskvelder på rad gikk til et veikryss og ropte på fanden, så ville han den tredje gang møte opp og snitte vedkommende i lillefingeren og opprette en blodspakt. Påkalleren vil ved samme anledning motta et eksemplar av svarteboka.

Blant de teologiske kandidatene ved universitetet i Wittenberg ble det av hvert kull etter avgangseksamen tatt opp sju studenter som fikk fortsette på nedgangsskolen hvor fanden selv opptrådte som læremester og underviste dem i svartekunster. Ifølge sagnet skulle den onde som lønn for strevet få beholde den siste av elevene som forlot skolen. Sagntypen (ML 3000) forteller hvordan sistemann lurer den onde og klarer å unnslippe ham gjennom pipa. Djevelen anses for å være lettlurt. Først løper han rundt etter talende kniver som etter tur sier: «Her er jeg», og da han hører kandidaten kravler opp gjennom piperøret så farer han etter og griper fatt i skosålene, som rives av slik at den «fullt utdannede» teologen på dramatisk vis unnslipper djevelen barbent. En annen variant av samme sagntypen forteller at eleven peker bak seg på skyggen sin og sier: «Ta ham». Den onde tror at skyggen er den siste kandidaten i følget og kaster seg over denne. Etter dette blir presten, selv på de mest solrike dager, gående uten å kaste skygge.

I 1474 ble en hane stevnet for retten i Basel for å ha lagt et egg. Aktor tok dette som bevis for at hanen hadde inngått en djevelpakt, ettersom et slikt egg angivelig var av enorm verdi for trollmenn. Forsvaret anførte at egglegging er en ufrivillig handling som ikke foretas i ond hensikt. Ingen skade forvoldes for noen. Retten kom likevel til at hanen måtte være en trollmann eller demon i forkledning, og dømte både ham og egget til å brennes på bål.^[16] Bøddelen skal ha åpnet hanen og funnet enda tre egg inne i ham. Henrettelsen ble foretatt med samme alvor som når et menneske gikk på bålet. Så sent som i 1730 ble en tilsvarende sak ført for en sveitsisk domstol.^[17]

• Erik Henning Edvardsen: Gammelt nytt i våre tidligste ukeblader. Aktstykker om folketro og sagn i Illustreret Nyhedsblad og Norsk Folkeblad Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 143 / Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1997, s. 56-58 og s. 193-200. ISBN 82-03-17965-7.
• Ronald Grambo: Djevelens livshistorie. Scener fra en travel tilværelse. Oslo 1990, s. 137-140 og 150-154. Ex Libris. ISBN 82-7384-252-5.
• Bengt af Klintberg: Svenska trollformler. FIBs lyrikklubbs bibliotek nr. 216, Stockholm 1980, s. 64 legg. Tidens förlag. ISBN 91-550-2396-7.
• Reimund Kvideland og Henning K. Sehmsdorf (eds): Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press. Minneapolis 1988, s. 282-3. ISBN 0-8166-1503-9.
• Ferdinand Ohrt: Danmarks Trylleformler I. København 1917, s. 444-445.
• Soili-Maria Olli: Visioner av världen. Hädelse och djäulspakt i justitierevisionen 1680-1789. Skrifter från Institutionen för historiska studier 17. Umeå universitet. Umeå 2007. ISBN 978-91-7264-399-4.
• K. Rob. Wikman: Förskrivning til Djävulen. Fataburen. Stockholm 1960.
• Amund Helland: "Den almindelige del". i Topografisk-statistisk beskrivelse over Søndre Bergenhus amt. Oslo 1921. s. 777-778.