Depotfunn

Depotfunn er en arkeologisk betegnelse for «oldtidsfunn som med hensikt er nedlagt for bevaring, men som ikke kan tolkes som grav- eller boplassfunn».^[1] Det er å betrakte som en samling av verdifulle gjenstander eller artefakter (kulturgjenstander), eksempelvis rikdommer som mynter og smykker, som noen en gang gravd ned med vilje til oppbevaring. Den som deponerer gjenstander på denne måten har vanligvis til hensikt å grave dem opp igjen, men av ulike omstendigheter aldri rakk å gjøre det. Urørte depotfunn kan oppdages av personer som leter med metalldetektorer, amatører eller profesjonelle arkeologer etter lang tid. Glemsel eller fysisk fortrenging fra stedet hvor depotet er opprette kan være årsaker til at det ikke er gravd opp tidligere. Funnstedene for depotfunn kan tidvis synes å ha vært valgt med omhu for kunne finne igjen. Et funn fra vikingtiden med gjenstander av edelt metall fra Slemmedal i Vest-Agder ble eksempelvis gjenfunnet i moderne tid på «en hylle i en bratt fjellknaus, rett ved sjøen. Det ideelle vikingtids-bankhvelv.»^[1]

Depotfunn gir nyttig hjelp til datering av kulturgjenstander ved bruk av assosiasjon da gjenstandene vanligvis kan antas å være fra samme tid som de ble gravd ned og er derfor benyttet i forbindelse med å danne en kronologi. Depotfunn kan også sies å være en indikator på hvor mye uro det var i en periode i tidlige samfunn. Slik kan forholdene på 400- og 500-tallet i Storbritannia, da romerne trakk seg ut og innvandringen av angelsaksere begynte ha ført til opprettelsen av depoter der noen av de mest berømte er Hoxne depotfunn, Suffolk; Mildenhallskatten, Fishpool depotfunn, Nottinghamshire, Water Newton depotfunn, Cambridgeshire, og Cuerdale depotfunn, Lancashire, alle bevart i British Museum.

Prudence Harper fra Metropolitan Museum of Art uttrykte en del reservasjoner om depotfunn da det var en sovjetiske utstillingen av skytisk gull i New York i 1975. Han skrev om det såkalte Maikopskatten som var ervervet fra tre ulike kilder av tre museum tidlig på 1900-tallet, Berliner Museen, University of Pennsylvania Museum of Archaeology and Anthropology, og Metropolitan Museum, New York, Harper advarte: «Når depotfunnene eller skattene når museene fra antikvitetsmarkedet, hender det ofte at gjenstander med annen alder og stilretning er kommet sammen med de originale gjenstandene.»^[2]

Depotfunn kan være edle metaller, mynter, verktøy eller mindre vanlig, keramikk. Det er forskjellig klassifikasjoner avhengig av hvilken slags depot det er snakk om.

• Støperidepotfunn inneholder ødelagte eller uferdige metallgjenstander, ubearbeidet metall, metallavfall og ofte også ferdige gjenstander. Disse var gravd ned med tanke på seinere å grave det opp igjen.

• Handelsdepotfunn er en samling med forskjellige bruksgjenstander som antas å ha vært gravd ned for å være i sikkerhet av en reisende handelsmann med tanke på seinere å grave det opp igjen.

• Personlig depotfunn er en samling med personlige gjenstander som blir sikret ved å graves ned i forbindelse med tider med uro.
• Depotfunn med plyndret gods er en samling med gjenstander fra et militært raid og minner mer på den populariserte forestillingen om en «nedgravd skatt».
• Offerdepotfunn er forskjellig fra de ovenstående fordi de representerer målbevisst deponering av gjenstander, enten alle på en gang eller over tid av rituell hensikt, uten at det er noen tanke for å grave dem opp igjen. Sakrale depotfunn, i motsetningen til profane, synes som en endelig og avsluttet handling: rikdommen er ofret. Depot i myrområder kan synes som en endelige offerhandling, men det er mulig at på den tiden det ble nedlagt var myren sikker å bevege seg på for en kjentmann. I alle tilfeller må omgivelsene studeres nøye for identifisere karakteren og tolke de mulige omstendighetene for depotet.^[3]

Offerdepoter å være tilvirket gods, men kan være amuletter av organisk materiale eller rester av dyr. Offerdepot skiller seg ofte fra mer funksjonelle depoter ved hva det inneholder (fra dyrebein til minimale artefakter), stedene som er benyttet (vannfylte steder, gravhauger og ved grenser), og hvordan depotet er behandlet (forsiktig eller uforsiktig og til og med ødelagt/skadet i forbindelse med ritualer).

• Græslifunnet
• Harrogate
• Islehamfunnet

• Henriksen, Merete Moe (november 2014): Stille vann har dyp bunn, Trondheim, NTNU, via Academia.edu
• Kock Johansen, Øystein (1993): Norske depotfunn fra bronsealderen, Oslo: Universitetets Oldsaksamlings Skrifter nr. 15
• Østmoe, Einar & Hedeager, Lotte, red. (2005): Norsk arkeologisk leksikon, Oslo: Pax forlag, ISBN 82-530-2611-0

• «Metalldetektorbruk & kulturminner», om regelverket for bruk av metalldetektor, NTNU Vitenskapsmuseumet
• «Depotfunn eller offerfunn av jernbarrer fra Fiskum i Øvre Eiker», Terra Buskerud historieboka
• «Depotfunn av smedutstyr» Arkivert 30. mars 2016 hos Wayback Machine., Norark