Det vestgotiske rike

Det vestgotiske kongerike (latin: Regnum Gothorum) var et kongedømme som i utstrekning utgjorde hva som i dag er sørvestlige Frankrike og den iberiske halvøy (Spania og Portugal) som eksisterte fra 400- til 700-tallet. Det var en av de germanske etterfølgerstatene til oppsto i kjølvannet av Vestromerrikets sammenbrudd på begynnelsen av 400-tallet. Det ble opprinnelig opprettet av vestgotere som under kong Wallia som ble bosatt i provinsen Aquitaine i sørvestlige Frankrike av de romerske myndighetene. Deretter utvidet de sitt område ved erobring sørover til hele den iberiske halvøy. Det vestgotiske kongeriket fikk uavhengighet til Østromerriket (det bysantinske riket), og forsøkene på å gjenetablere romersk autoritet på Iberia var bare delvis vellykket eller kortvarig. Vestgoterne ble betraktet som de mest siviliserte blant de barbariske folkene, og betraktet seg selv som «Romerrikets arvinger». Goterne var de første folkene som invaderte Roma og beseiret en romersk keiser i slag. Vestgoterne ble foederati, allierte, av Roma som ønsket å gjenopprette romersk orden mot horder av barberere, vandaler, alanere, og svebere. Den romerske orden falt sammen i 476, dermed hadde vestgoterne retten til å overta de områder som Roma hadde gitt løfter om i Hispania i bytte for å gjenopprette romersk orden.^[1]

Det vestgotiske riker ble tidvis referert til som Regnum Tolosanum (kongeriket Toulouse) etter dets hovedstad Toulouse i moderne historiografi, men kongeriket mistet det meste av sitt område i Gallia til frankerne tidlig på 500-tallet, bortsett fra en smal stripe langs kysten som kalles Septimania. Vestgoternes kontroll over Iberia var sikret mot slutten av århundret ved at sveberne underkastet seg. Kongeriket på 500- og 600-tallet er tidvis kalt for Regnum Toletanum etter dets nye hovedstad i Toledo.

Den etniske forskjellen mellom den innfødte hispansk-romerske befolkningen og vestgoterne hadde i stor grad blitt visket ut på denne tiden. Gotiske språk hadde gått tapt og var antagelig i nedgang som kirkespråk da vestgoterne konverterte til katolisismen i 589. Klesdrakter og gravskikker hadde opphørt som trekk som adskilte goterne ved 570-580.^[2] Det vestgotiske lovverket (latin: Lex Visigothorum), fullført 654, opphevet den gamle tradisjonen ved å ha forskjellige lover fra romerne (leges romanæ) og vestgoterne (leges barbarorum), og hvor alle undersåtter av det vestgotiske kongeriket sluttet å være romani og gothi og ble isteden hispani. Således ble alle samlet under det samme rettsvesen og bidro til støtte assimilasjon.^[3]

Den sivilisasjon og religion som det vestgotiske riket hadde bygd opp ble ødelagt da det meste av kongedømmet ble erobret av muslimske soldater fra Nord-Afrika som representerte det det arabiske umajjad-kalifatet i 711 og hvor kun de nordligste områdene forble på kristne hender. Disse overlevende områdene i nord ble til det middelalderske kongeriket Asturias, etablert i 718 av den lokale landeieren og adelsmannen Pelayo (eller Pelagius), antagelig av vestgotisk opprinnelse. Ved sin seier i slaget ved Covadonga, er han blitt kreditert for å ha startet gjenerobringen, reconquista, av halvøya fra de muslimske maurerne.^[4][5]

Historikerne har ingen forklaring på hvorfor folkevandringene skjedde; det er like mange grunner til «den germanske rastløsheten» som for Romerrikets undergang. Det er mulig det er en kombinasjon av flere årsaker: overbefolkning, klimaforverring, uår, kvegdød, og pest. En ny krigerelite hadde kommet til makten, basert på kontrollen av jord og mennesker som ikke var basert på de gamle slektskapstrukturen. Mange germanske stammer brøt opp fra sine hjem og dro på vandring sørover fra nordlige Europa. Goternes etniske sammensetning er kjent ved at en stor del av deres vandringer skjedde på romersk territorium. Vesensforskjellig fra andre germanske stammer var de neppe. De tilhørte, i det minste ideologisk, den samme slektsgruppe, men selv om den gotiske hæren var like lite «gotisk» som den romerske hæren var «romersk», var hovedforskjellen at den romerske hæren oppfattet seg selv som en hær mens den gotiske så på seg selv som et folk. Et folk var definert av den hærfører som ledet dem, og det som knyttet dem sammen var de lojalitetsbånd og eder som forpliktet dem til et fellesskap.^[6]

Fra 407 til 409 e.Kr. krysset de germanske vandaler, sammen med sine allierte stammer, alanere og svebere, over den frosne Rhinen og raste gjennom Gallia og inn i den iberiske halvøy. I mellomtiden invaderte vestgoterne, ledet av deres leder Alarik og herjet Roma i 410, tok Galla Placidia, søster av den vestromerske keiser Honorius, til fange.^[7]

Ataulf, konge av vestgoterne fra 410 til 415, tilbrakte de neste få årene i landskapene i Gallia og Hispania, diplomatisk spilte de konkurrerende fraksjonene av germanske og romerske hærledere opp mot hverandre i dyktig effekt, og tok selv over byer som Narbonne og Toulouse (i 413). Etter å ha giftet seg med Galla Placidia, ble han vervet av keiser Honorius for å gi vestgotisk støtte i den gjenværende nominelle romerske kontroll av Hispania mot vandalene, alanerne og sveberne. Under Ataulfs tid ble den vestgotiske stat omformet fra et stammekongedømme til en betydelig politisk maktfaktor i senantikken.^[8]

I 415 ble Ataulf myrdet, romerske hærer drev vestgoterne inn i Hispania, men Ataulfs etterfølger, Wallia (styrte 415–419) stiftet fred med Honorius, som til sist gikk med på den avtalen han hadde nektet Alarik. Wallia sendte Honorius’ søster Galla Placidia tilbake til ham og fikk i 417 overdratt Gallia Aquitania i dalen Garonne som en region hvor vestgoterne kunne oppholde seg som feoderati, romerske forbundsfeller. Det var det Alarik hadde kjempet for å oppnå, et gotisk territorium innenfor Romerriket, og ikke ved dets utkant. Wallia etablerte sitt hoff i Toulouse, som ble hovedstaden i et kristent vestgotisk kongedømme.^[9]

Det skjedde antagelig under hospitalitas, reglene for å belønne hærens soldater. Det synes sannsynlig at vestgoterne ikke ble gitt store områder med landeiendommer i regionen (som historikerne trodde tidligere), men at kunne skattlegge regionen og hvor de lokale galliske godseierne nå betalte sine skatter til vestgoterne framfor til den romerske regjering.^[10]

Vestgoterne begynte snart å ekspandere fra Toulouse og videre inn i romerske områder på bekostning av det svekkede Romerriket. Under Teoderik (styrte fra 418 til 451) angrep vestgoterne Arles i 425 og 430 og Narbonne i 436, men ble slått tilbake av Flavius Aetius som benyttet huniske leiesoldater, og Teoderik ble besieret i 438. Ved 451 hadde situasjonen snudd seg, og hunerne invaderte Gallia. Nå kjempet Teoderik under Aetius hunerne, ledet av Attila, i slaget ved Chalons. Attila ble drevet tilbake, men samtidig ble Teoderik drept i slaget.^[11][12]

Vandalene fullførte sin erobring av Nord-Afrika da de tok Kartago den 19. oktober 439 og sveberne hadde underlagt seg det meste av romerske Hispania. Den romerske keiser Avitus sendte da vestgoterne inn i Hispania. Teoderik II (453–466), en sønn av den foregående med samme navn, invaderte og beseiret svebernes kong Rechiarius i slaget ved elven Orbigo i 456 i nærheten av Asturica Augusta (Astorga) og herjet og plyndret deretter Bracara Augusta (Braga), svebernes hovedstad. Vestgoterne herjet brutalt byene i Hispania: de massakrerte en andel av befolkningen og angrep også hellige steder, antagelig grunnet presteskapets støtte til sveberne.^[13] Teoderik II tok kontroll over Hispania Baetica, Carthaginiensis og sørlige Lusitania. I 461 mottok vestgoterne byen Narbonne fra keiser Libius Severus i bytte for deres støtte. Det førte til et opprør av hæren og ved gallo-romerne under Aegidius. Resultatet var vestgoterne og romerne under Severus kjempet mot andre romerske tropper, og opprøret ble avsluttet først i 465.^[14]

I 466 ble Eurik, den yngste sønnen til Teoderik I, vestgoternes konge. Han er beryktet for å ha myrdet sin eldre bror Teoderik II, som selv ble konge etter å ha myrdet sin eldre bror Torismund. Under Eurik (466–484) begynte vestgoterne sin ekspansjon i Gallia og befestet sin tilstedeværelse i Iberia. Eurik utkjempet en rekke kriger mot sveberne som fortsatt hadde beholdt en del innflytelse i Lusitania, og brakte til sist det meste av denne regionen under vestgotisk herredømme da Emerita Augusta (Mérida) ble erobret i 469.

Eurik angrep også det vestromerske riket, erobret Hispania Tarraconensis i 472, den siste bastion av romersk styre i Hispania. Ved 476 hadde han også utvidet sitt styre til elvene Rhône og Loire som utgjorde det meste av sørlige Gallia. Han okkuperte også de romerske nøkkelbyene Arles og Marseille. I sine kriger hadde han en andel gallo-romerske og hispano-romerske adelsmenn som tjenestegjorde under ham som hærførere og guvernører. Det vestgotiske kongerike ble formelt anerkjent da den vestromerske keiser Julius Nepos (473–480) signerte en allianse med Eurik, ga ham land sør for Loire og vest for Rhône i bytte for militærtjeneste, foruten land i Provence (som inkluderte Arles og Marseille). Land i Hispania forble under faktisk vestgotisk kontroll. Etter at den germanske hærføreren Odovakar avsatte den aller siste romerske keiser i vest, Romulus Augustulus, gjenerobret Eurik raskt Provence, noe Odovakar formelt anerkjente i en avtale.^[15]

Ved 500 kontrollerte det vestgotiske kongeriket med sentrum i Toulouse områdene Gallia Aquitania og Gallia Narbonensis og det meste av Hispania, unntatt det svebiske kongeriket i Galicia i nordvest og mindre områder som var kontrollert av selvstendige iberiske folk, slike som baskere og kantabrere. Euriks sønn AlariK II (484–507) utstedte et nytt lovverk, Breviarium Alarici,^[16] og holdt kirkemøte ved Agde.

Vestgoterne kom deretter i konflikt med frankerne under deres kong Klodvig I, som hadde erobret nordlige Gallia. Som følge av en kortvarig krig med frankerne ble Alarik tvunget til å slå ned et opprør i Tarraconensis, antagelig utløst av en nyere vestgotisk innvandring til Hispania grunnet presse fra frankerne. I 507 angrep frankerne på nytt, denne gangen alliert med burgundere. Alarik II ble drept i slaget ved Vouillé (Campus Vogladensis) i nærheten av Poitiers. Deretter ble Toulouse herjet og plyndret. Ved 508 hadde vestgoterne tapt det meste av deres områder i Gallia, unntatt Septimania, en smal kyststripe i sør.^[17]

Etter at Alarik II døde i 507 var det hans illegitime sønn Gesalek som tok makten inntil han ble avsatt av Teoderik den store, mektige østgotiske konge over Italia, som invaderte og beseiret ham ved Barcelona. Gesalek flyktet og regrupperte, men ble beseiret på nytt ved Barcelona, tatt til fange og drept. Teoderik innsatte deretter sin eget barnebarn Amalarik (511–531), sønn av Alarik II, som konge. Han var imidlertid kun et barn og makten i Hispania forble under den østgotiske hærfører Teudis som fungerte som regent. Kun etter at Teoderik døde i 526 greide Amalarik å oppnå kontroll over sitt kongerike. Hans styre varte ikke lenge. I 531 ble han beseiret av den frankiske kong Kildebert I og deretter myrdet i Barcelona. Deretter ble Teudis (531–548) konge. Han ekspanderte vestgotisk kontroll over de sørlige områdene, men ble også myrdet etter en mislykket invasjon av Afrika. Vestgotiske Iberia led under en innbyrdeskrig under kong Agila (549–554), noe som førte til at den østromerske keiser Justinian I den store sendte en hær som hogde ut en liten spansk provins for Østromerriket langs kysten av sørlige Spania. Agila ble til sist myrdet, og hans fiende Atanagild (552–568) ble den nye kongen. Han angrep bysantinerne, men klarte ikke å fordrive dem fra sørlige Spania, og ble tvunget til formelt å anerkjenne Østromerrikets overhøyhet.

Den neste vestgotiske konge var Liuvigild (569 – 21. april 586). Han var en effektiv militær leder og befestet vestgotisk makt i Spania. Liuvigild kriget også mot romerne i sør på 570-tallet og han gjenerobret Cordova etter ytterligere et opprør. Han kjempet også i nord mot svebere og ulike mindre selvstendige stater, inkludert baskere og kantabrere. Han pasifiserte nordlige Spania, men greide ikke å fullstendig erobre disse folkene. Da Liuvigild etablerte sin sønn Hermenegild som samkonge, varte ikke freden lenge mellom dem. Hermenegild ble den første vestgotiske konge som konverterte til den nikenske kristendom. Vestgotere var tradisjonelt arianske kristne. Liuvigild gikk til krig mot sin sønn, og beseiret ham i 584 og halshogde ham i 585.^[18] Ved slutten av sitt styre hadde Liuvigild forent hele Iberia, inkludert det svebiske kongerike som han erobret i 585 mens sveberne utkjempet en innbyrdeskrig som ble utløst etter at deres kong Miro døde i 583. Liuvigild etablerte vennskapelige forbindelser med frankerne i nord ved å gifte to av sine døtre inn i frankiske riker, og frankerne forble fredelig gjennom det meste av hans styre. Liuvigild grunnla også nye byer, som Reccopolis og Victoriacum (Vitoria), som den første barbarkongen som gjorde så.^[19][20]

Da Liuvigilds sønn, Reccared I (586–601), ble konge, konverterte han fra arianismen og til den katolske kristendom. Det førte til i uro i kongeriket, mest kjent er et opprør av den arianske biskop i Mérida som ble slått ned. Han slo også tilbake et frankisk angrep i nord, men det var ikke religiøst motivert da også frankerne var motstandere av arianismen. Reccared ledet deretter det tredje konsil i Toledo i 589 hvor han annonserte sin tro på den nikenske trosbekjennelse og fordømte arianismen.^[21] Han adopterte også navnet Flavius, familienavnet til det konstantinske dynasti, og omtalte seg selv som etterfølger av de romerske keisere. Han kjempet også mot bysantinerne i Hispania Baetica etter at de begynte en ny offensiv.^[22]

Reccareds sønn Liuva II ble konge i 601, men ble avsatt av den vestgotiske adelsmannen Witterik (603–610), som selv slo seg opp som konge og avsluttet et kortvarig dynasti. Det var ulike vestgotiske konger mellom 610 og 631, og i denne perioden var det jevnlig med kongemord. I denne tiden ble også de bysantinske områdene i sør endelig erobret. Krigen fortsatte i nord mot baskere og folket i Asturias, som det ville fortsette så lenge som det vestgotiske kongeriket eksisterte. Disse kongene arbeidet med religiøs lovgivning, særlig den antisemittiske kong Sisebut (612–621), som vedtok harde lover mot jøder og tvang mange av dem til å konvertere til katolisismen, inkludert pisking av de som nektet. Sisebut drev også en vellykket krig mot bysantinerne, og erobret flere av deres byer, inkludert Málaga. Østromerriket ble endelig beseiret av Suintila (621–631), som erobret alle deres besittelser i Spania ved 625. I 631 sammensverget adelen seg mot Suintila og de henvendte seg til den frankiske kong Dagobert I som sendte en hær for å støtte dem. Suintila ble forlatt av sine egne og tvunget til å abdisere, og Sisenand ble valgt til ny konge.^[23]

Ustabilitet og uroen i denne perioden kan bli tilskrevet maktkampen mellom kongene og adelen. Religiøs forening styrket kirkens politiske makt som den utøvet via kirkeforsamling i Toledo sammen med adelen. Det fjerde konsilet, som ble holdt under det korte styret til Sisinand i 633, bannlyste og forviste kongen, og erstattet ham med Chintila (636–639). Konsilene var nå blitt den mektigste institusjonen i den vestgotiske staten. De tok rollen som regulerte prosessen med etterfølgelse av kongene som ble valgt av adelen, senatorer, og presteskapet. De besluttet også å møtes jevnlig for å diskutere kirkelige og politiske emner som angikk kirken og samfunnet. De besluttet også hvilke konger som skulle dø i fred og erklærte deres personer for hellig, søkte en slutt på den vold og kongedrap som hadde rådet tidligere. Til tross for dette skjedde det ytterligere et statskupp og Chintila ble avsatt i 639, og kong Tulga tok hans plass; han ble også avsatt i sitt tredje år som konge og rådet valgte adelsmannen Chindasuinth som konge.

Under Chindasuinth og hans sønn Recceswinth ble den aller viktigste vestgotiske lovverket satt sammen, Liber Iudiciorum, fullført i 654. Lovverket inkluderte de gamle lovene til fortidens konger, slik som Alarik II i hans Breviarium Alarici, og Leovigild, men mange måter var det også et nytt lovverk. Det var basert bort imot i sin helhet på romersk lov, men med en del innflytelse av germanske lover i en del sjeldne tilfeller. De nye lovene var rettet mot både de vestgotiske som spanske befolkningene som tidligere hadde hatt forskjellige lover, og den erstattet således alle gamle lover. Blant de lovene som ble fjernet var de grusomme lovene mot jødene. Lovverket viste også at det gamle systemet for militær og sivil administrasjonsinndeling var i endring, og hertugene/guvernørene (duces provinciæ) og grevene (comites civitatis) hadde begynt å ta mer ansvar utenfor deres rene militære og sivile plikter. Tjenerne, eller slavene, til kongen ble meget framtredende i administrasjonen og byråkratiet og utøvde bred administrativ makt. I henhold til vestgotisk lov kunne kvinner arve eiendom og titler og forvalte dem uavhengig av deres ektemenn eller mannlige slektninger, gi bort eiendom på lovlig vis i testamenter om de ikke hadde arvinger, og kunne representere seg selv og være vitne i domstolen ved fylte fjorten år, og sørge for sine egne ekteskap ved fylte tjue år.^[24][25]

Chindasuinth (642–653) styrket monarkiet på bekostning av adelen. Han henrettet rundt 700 adelsmenn, tvang de øvrige til sverge troskapseder og i det sjuende konsil i Toledo etablerte også hans rett til å bannlyse presteskap som handlet mot regjeringen. Han var også i stand til å manøvrere sin sønn Recceswinth, noe som utløste et opprør fra adelen som allierte seg med baskere, men det ble slått ned. Reccesuinth (653–672) holdt også et konsil i Toledo som reduserte straffen for forræderi og bekreftet rådets rett til å velge kongene.^[26]

Etter Reccesuinth ble Wamba (672–680) valgt til konge. Han måtte ta seg av opprør i Tarraconensis, og på grunn av det følte han behovet for å reformere hæren. Han vedtok en lov som erklærte at alle hertuger, grever og andre militærledere, foruten også biskoper, måtte yte hjelp når kongedømmet var i fare eller risikere hard straff. Wamba ble til sist avsatt i et blodløst statskupp. Kong Ervig (680–687) holdt ytterligere konsil og trakk tilbake de tidligere harde lovene som Wamba hadde vedtatt, men han gjorde fortsatt bestemmelser som angikk hæren. Ervig fikk gjort sin svigersønn Ergica til konge. Til tross for et opprør, ledet av Sisebert, biskopen i Toledo, for å få innsatt en annen konge, ble biskopen fordømt under det 16. konsilet i Toledo i 693. Det 17. konsilet i Toledo vedtok harde lover mot jødene. Kongen hevdet å vite at jødene hadde sammensverget seg mot ham, og erklærte at alt land som jøder eide skulle betraktes som uten eier, alle jøder skulle være slaver og at alle jødiske barn over sju år skulle tas fra deres hjem og oppfostres som kristne. Han var også rasende på homofile og de som ble anklaget for det ble kastrert. Egica opphøyde sin sønn Wittiza som medkonge i 698. Ikke mye er kjent fra hans styre, men en periode med innbyrdesstrid fulgte mellom hans sønn Achila og Ardo, og kong Roderik, som hadde tatt makten i Toledo. Han ble den siste konge av det vestgotiske rike.^[27]

Tidlig i 711 ble den iberiske halvøy invadert via Gibraltar av en muslimsk hær på rundt 12 000 menn,^[28] ledet av Tariq ibn Ziyad, guvernør av islamske Afrika og underlagt umajjad-kalifatet. Den vestgotiske kongen Roderik var da i nord og slåss mot baskere. Ved slutten av juli samme år skjedde et slag ved elven Guadalete i provinsen Cádiz i sørlige Spania. I dette slaget ble Roderik drept og nederlaget var så fullstendig at det fikk avgjørende konsekvenser for den iberiske halvøy og markerte slutten på det vestgotiske rike i Spania. Muslimene underla seg det meste av sørlige Spania uten større motstand og fortsatte til Toledo hvor vestgotisk adel ble henrettet. I 712 kom Musa, guvernør av Ifriqiya (tilsvarende dagens Tunisia og vestlige Algerie) med ytterligere en hær på kanskje opp til 18 000 menn. Mérida ble erobret i 713 og deretter ble den nordlige delen invadert, tok i 714 Zaragoza og León, som fortsatt var under kong Ardo. Ved 716 var det meste av den iberiske halvøy underlagt islamsk styre. I 717 hadde den kombinerte muslimske styrken krysset Pyreneene og inn Septimania og truet således Frankerriket og resten av vestlige Europa, men ble stoppet av Karl Martell. Den eneste effektive motstand i Spania var i Asturias hvor en vestgotisk adelsmann ved navn Pelagius (Pelayo) gjorde opprør i 718 og som i allianse med baskere beseiret muslimene i slaget ved Covadonga.^[29]

Muslimene innførte lagdelt samfunn i al-Andalus hvor kristne fikk i begynnelsen praktisere sin religion, men ble underlagt islamsk lov og ble behandlet som annenklasses borgere som ble hardere skattet og med færre rettigheter. Samfunnet var inndelt i tre religiøse grupper: muslimer, kristne og jøder. Muslimene, selv om de var forent på religiøst nivå, hadde flere etniske inndelinger og hvor det fremste skillet var mellom arabere og berbere. Den arabiske eliten betraktet ikke-arabere som mindreverdige.^[30] De ulike samfunnene måtte holde seg adskilte i ulike gettoer i byene, og grunnet dette presset var det omfattende konverteringer av kristne til islam i løpet av 900-tallet. Jøder utgjorde rundt fem prosent av befolkningen og fikk på mange måter bedre levevilkår enn under kristent styre.^[31] De kunne arbeide som skatteoppkrever, handelsmenn, leger og ambassadører. Kvinner uansett samfunnsklasse og tilhørighet fikk generelt dårligere levevilkår ved opphevelsen av vestgotisk lov og innførselen av muslimsk lov.

Den vestgotiske bosetningen i nord var konsentrert langs elven Garonne mellom Bordeaux og Toulouse i Aquitaine, og senere i Spania og Portugal langs elven Erbo, rundt byen Mérida, mellom de øvre rekkeviddene av elven Douro, i Tierra de Campos, også kjent som Campi Gothorum i sentrale Castilla y León, Asturias og Toledo, og langs elven Tagus (Tajo) nord for Lisboa. Det synes som om det var liten vestgotisk bosetning andre steder i kongeriket.^[32]

Vestgoterne grunnla på grunnla av spanske redegjørelser fire byer, og muligens en femte by som er blitt tilskrevet dem av en senere arabisk kilde. Alle disse byene ble grunnlagt av militær hensikt og tre av dem for å feire og merkere en militær seier.

Den første, Reccopolis, ble grunnlagt av Liuvigild i 578 etter hans seier over frankerne, og lå nær hva som i dag er den lille landsbyen Zorita de los Canes i provinsen Guadalajara. Den fikk navn etter hans sønn Reccared og ble bygd som en bysantinsk etterligning. Det hadde et palasskompleks og verksted for preging av mynter, men ble lagt i ruiner på 800-tallet etter den muslimske erobringen.

Noe senere grunnla Liuvigild en by han kalte Victoriacum etter hans seier over baskerne.^[33] Denne er antatt å ha overlevd som byen Vitoria, samtidige kilder fra 1100-tallet refererer til den sistnevnte byens grunnleggelse ved Sancho VI av Navarra.

Liuvigilds sønn Reccared I, som ga navn til den første vestgotiske by, grunnla sin egen en gang rundt 600. Det er referert til av Isidor av Sevilla som Lugo id est Luceo i Asturias, reist etter en seier over asturierne eller kantabrere.^[33]

Den fjerde og muligens siste byen som ble grunnlagt av vestgoterne var Ologicus (kanskje Ologitis), bygget ved hjelp av baskisk arbeidskraft i 621 av Suintila som en befestning mot baskere som var nylig blitt undertrykt. Den er identifisert med den moderne byen Olite.^[33]

En mulig femte vestgotisk bygrunnleggelse er Baiyara (kanskje dagens Montoro), nevnt som grunnlagt av Reccared i det geografiske verket til Kitab al-Rawd al-Mitar.^[34]

Den vestgotiske hæren var i vesentlighet føydal i sitt vesen. Som med andre germanske kongeriker var hærføreren kongen selv, støttet av dux exercitus og comes exercitus.^[35] Kongens livvakt var kjent som spatharii, «sverdbærerne», en germansk institusjon som også fant sin vei til Østromerriket som spatharios.^[36] Disse ble dannet av adelsmenn og talte rundt hundre menn.^[37] De ble kommandert av en comes spatharium, skjønt det er mulig det var en ærestittel. På krigstokt kunne kongen rådføre seg med maiores palatii. Umiddelbart under seg i rang sto dux exercitus Spaniae. Kun adelen og kongen bar hjelmer. Vestgotiske mynter vitner om to typer hjelmer. Den mest populære typen var spennehjelmer. De er bevitnet på mynter for Leovigild, Chintasuinth, Recceswinth, Wamba, Egica og Witiza. De var de mest vanlige hjelmene i tidlig middelalder og forble i bruk selv etter det vestgotiske rikets fall. Den andre typen opptrer på noen få mynter til Ervig, Egica og muligens Leovigild. Den synes svært lik en nordisk hjelm fra vendeltiden. På en mynt er hjelmen dekorert med en busk med fjær.

Det vestgotiske har blitt tilskrevet som en del av middelalderen, den såkalt mørke tidsalder, en tid med kulturell og kunnskapsmessig nedgang og svekkelse, først endret ved muslimske Andalusia. Skjønt årsaken til deres eksistens, vestgoterne skal etter sigende ha forblitt «menn fra skogene som aldri oppholdt seg langt derfra», slik den amerikanske historikeren Thomas F. Glick uttrykte det.^[38]

I virkeligheten bidro vestgoterne å bevare den klassiske kulturarv.^[39] Eksempelvis er Andalusias badekultur ofte blitt hevdet var en muslimsk oppfinnelse, men var en direkte fortsettelse av en romersk-vestgotisk tradisjon. Vestgotiske Mérida huset badehus som fikk vann fra akvedukter, og slike akvedukter er også dokumentert i Córdoba, Cádiz og Recopolis. Utgravninger har bekreftet at Recopolis og Toledo, den vestgotiske hovedstad, var meget påvirket av den samtidige bysantinske arkitekturen.^[40] Da muslimene plyndret og herjet Spania under deres invasjon og erobring ble de forbløffet over fine og tallrike vestgotiske skatter.^[41] Noen få av disse skattene ble bevart ved at de ble gravd under invasjonen, eksempelvis votivkronen fra Guarrazarskattene.^[42][43]

Mens kun eldre munker hadde tillatelse til å lese bøker av ikke-kristne eller kjetterske forfattere,^[44] forhindret ikke det framveksten av høyt utdannede enkeltindivider som den framstående Isidor av Sevilla, en av de mest siterte lærde i middelalderen, Eugenius I av Toledo, en framstående ekspert innen matematikk og astronomi, eller Teodulf av Orléans, en teolog og poet som etter at han flyktet til Frankerriket grunnet den muslimske undertrykkelsen, ble en framstående deltaker i den karolingiske renessanse.^[45] En muslimsk kilde refererte til vestgotiske Sevilla som «vitenskapenes tilholdssted».^[46] Institutionum disciplinæ fra midten av 600- og tidlig på 700-tallet bekrefter at vestgotiske adel ikke bare ble undervist lesing og skriving, men også i medisin, jus og filosofi.^[47] Et eksempel på en høyt utdannet adelsmann var kong Sisebut, som var en beskytter av lærdom og selv skrev poesi, en av dem om astronomi.^[48]

Disse kongene og høvdingene – med unntak av Fritigern og muligens Alavivus – var hedninger.

• Atanarik (369–381)
  • Rothesteus, underkonge
  • Vingurik, underkonge
• Alavivus (ca. 376), gjorde opprør mot keiser Valens
• Fritigern (ca. 376–ca. 380), gjorde opprør mot Atanarik og Valens

Disse kongene var arianere, tilhengere av den teologiske lære til Arius. De tenderte å etterfølge sine fedre eller nære slektninger på kongetronen og utgjorde således et dynasti, Balti-dynastiet.

• Alarik I (395–410)
• Ataulf (410–415)
• Sigerik (415)
• Wallia (415–419)
• Teoderik I (419–451)
• Torismund (451–453)
• Teoderik II (453–466)
• Eurik (466–484)
• Alarik II (484–507)
• Gesalek (507–511)
  • Teoderik den store (511–526), regent
• Amalarik (526–531)

Det vestgotiske monarkiet tok en fullstendig annet vesen etter balti-dynastiets fall ved at kongene ble valgt, men de forble arianere helt til Reccared I konverterte i 587 (broren Hermenegild hadde også konvertert tidligere). Kun noen få av sønnene etterfulgte sine fedre på tronen i denne perioden.

• Teudis (531–548)
• Teudigisel (548–549)
• Agila (549–554)
• Atanagild (554–568)
• Liuva I (568–572), styrte kun i Narbonensis fra 569
• Liuvigild (569–586), styrte kun sør for Pyreneene fram til 572
  • Hermenegild (580–585), sønn, underkonge i Hispania Baetica
• Reccared I (580–601), sønn, underkonge i Narbonensis fram til 586, den første katolske konge
  • Segga (586–587), opprør
  • Argimund (589–590), opprør
• Liuva II (601–603), sønn
• Witterik (603–610)
• Gundemar (610–612)
• Sisebut (612–621)
• Reccared II (621), son
• Suintila (621–631)
  • Reccimer (626–631), sønn og assosiert
• Sisenand (631–636)
  • Iudila (632–633), opprører
• Chintila (636–640)
• Tulga (640–641)
• Chindasuinth (641–653)
• Recceswinth (649–672), sønn, innledningsvis samkonge
  • Froia (653), opprører
• Wamba (672–680)
  • Hilderik (672), opprører
  • Paul (672–673), opprører
• Erwig (680–687)
• Egica (687–702)
  • Suniefred (693), opprører
• Witiza (694–710), sønn, innledningsvis samkonge eller underkonge Gallaecia
• Roderik (710–711), kun i Lusitania og Carthaginiensis
• Agila II (711–714), kun i Tarraconensis og Narbonensis
  • Oppas (712), kanskje i opposisjon til Roderik og Agila II
• Ardo (714–721), kun i Narbonensis

• Bachrach, Bernard S. (1973): «A Reassessment of Visigothic Jewish Policy, 589–711», American Historical Review 78(1), s. 11–34.
• Collins, Roger (1989): The Arab Conquest of Spain, 710–797. Oxford: Blackwell Publishers, opptrykk 1998.
• Collins, Roger (1992): Law, Culture, and Regionalism in Early Medieval Spain. Great Yarmouth: Variorum, ISBN 0-86078-308-1.
• Collins, Roger (2004): Visigothic Spain, 409–711. Oxford: Blackwell Publishing, ISBN 0-631-18185-7.
• Drayson, Elizabeth (2007): The King and the Whore. King Roderick and La Cava. Palgrave Macmillan. ISBN 9781403974365.
• Halsall, Guy (2003): Warfare and Society in the Barbarian West, 450-900. Routledge. ISBN 0415239400.
• Heather, Peter (1996): The Goths. Oxford: Blackwell Publishers
• James, Edward, red. (1980): Visigothic Spain: New Approaches. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-822543-1.
• Fernández-Morera, Darío (2016): The Myth of the Andalusian Paradise. Muslims, Christians and Jews under Islamic Rule in Medieval Spain. ISI Books. ISBN 9781504034692.
• Fear, A.T. (1997): Lives of the Visigothic Fathers. Liverpool University. ISBN 0853235821.
• Kampers, Gerd (2008): Geschichte der Westgoten. Ferdinand Schöningh. ISBN 9783506765178.
• Lacarra, José María (1975): Estudios de alta edad media española. Valencia
• Sivan, Hagith (1987): «On Foederati, Hospitalitas, and the Settlement of the Goths in A.D. 418», American Journal of Philology 108(4), s. 759-772.
• Reinhart, Wilhelm (1951): «Germanische Helme in westgotischen Münzbildern» Arkivert 16. juli 2020 hos Wayback Machine. (PDF), Jahrbuch für Numismatik und Geldgeschichte. Richard Pflaum, s. 43–46.
• Thompson, E.A. (1963): «The Barbarian Kingdoms in Gaul and Spain», Nottingham Mediaeval Studies, 7, s. 4, note 11.
• Thompson, E.A. (1969): The Goths in Spain. Oxford: Clarendon Press
• Vázquez, Federico Gallegos (2011): «El ejército visigodo: el primer ejército español», Peñas, Leandro Martínez; Rodríguez, Manuela Fernández: Reflexiones sobre poder, guerra y religión en la Historia de España, ISBN 978-84-615-2931-5, s. 11–56.
• Wallace-Hadrill, John Michael (1967): The Barbarian West, 400–1000. 3. utg. London: Hutchison
• Wolfram, Herwig (1988): History of the Goths. overs. Thomas J. Dunlap, Berkeley: University of California Press