Song-dynastiet

Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)
Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet
Det vestlige Zhōu-dynasti				Zhōu
Vår- og høstannalenes tid			Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti				Hàn
Xīn
Det østlige Hàn-dynasti
De tre rikers tid
Vestlige Jìn				Jìn
16- kongerikene		Østlige Jìn
Nord- og Sør-dynastienes tid
Suí-dynastiet
Táng-dynastiet (avbrutt av Andre Zhōu)
Liáo		De fem dynastier og ti kongedømmer
		Sòng- dynastiet		Sòng
Jīn	Vest Xià	Sørlige Sòng
Yuán-dynastiet
Míng-dynastiet
Qīng-dynastiet
Republikken Kina
Folkerepublikken Kina 1949-1976 1976-1989 1989-2002 2002-				Republikken Kina (Táiwān)
Tidstavle over kinesisk historie Kinas historie Kinas militærhistorie

Song-dynastiet, også skrevet Sung-dynastiet (kinesisk: 宋朝; pinyin: Sòng Cháo; Wade-Giles: Sung Ch'ao; IPA: [sʊ̂ŋ tʂʰɑ̌ʊ̯]), var et kinesisk keiserdynasti som varte fra 960 til 1279. Song-dynastiet ble grunnlagt i 960 etter en lang periode med tronstrid og maktkamper i Kina og gjennomførte en stabilisering av landet. Dets maktperiode regnes som en av de betydeligste kulturperioder i kinesisk historie, ikke minst på grunn av viktige oppfinnelser. Under Song-dynastiet ble krutt første gang anvendt til militære formål, og både kompassnål og kuleramme ble tatt i bruk. Også kunsthistorisk oppfattes Song-tiden som en storhetstid, blant annet fordi landskapsmaleriet da nådde et høydepunkt.

Derimot betød perioden en svekkelse av Kinas politiske og militære innflytelse. Dels ble statsstyret preget av konservatisme og mangel på økonomisk sans, dels ble landet for alvor rammet av invasjoner fra fremmede folkeslag. Fra 1120-årene mistet Song-dynastiet reelt makten over Nord-Kina til skiftende invasjonsfolk. Det var også i Song-tiden at mongolene under Djengis Khan for alvor etablerte seg som stormakt. De erobret først Nord-Kina i 1220-årene og nedkjempet deretter under Kublai Khan Sør-Kina. Det betød Song-dynastiets endelige undergang.

Man skjelner mellom det nordlige og det sørlige Song-dynasti. Da siktes det ikke direkte til selve storrikenes plassering: Det nordlige dynasti omfattet nemlig allerede hele det område som det sørlige Song-dynasti skulle bli trengt tilbake til.

Inndelingen i det nordlige og det sørlige dynasti har mest med de respektive hovedstedenes beliggenhet. Det nordlige regjerte 960-1126 fra hovedstaden Kaifeng (Bei-Song), og hersket over hele Kina. Det sørlige Song-dynasti 1126–1279 med hovedstad i Hang (Nan-Song, idag Hangzhou) betegner den tid da Song-herskerne måtte gi slipp på hele det nordlige Kina, der det jursjenske Jin-dynastiet kom til makt. Det hersket over Kina sør for Yangtze-elven.

Dynastiet må ikke forveksles med det tidlige Song-dynasti fra Nord- og sør-dynastienes tid.

Det nordlige Song-dynasti ble grunnlagt av en general ved navn Zhao Kuangyin i 960. Han kommanderte de militære styrker i hovedstadsområdet og var generalinspektør for den keiserlige hær. Han styrtet den syv år gamle tronarving Hou-Zhou (951-960) til det yngre Zhou-dynastiet, det siste av de såkalte fem dynastier. Med hans herredømme endte De fem dynastiers og ti kongedømmers tid.

Han regjerte så fra 960 til 976, og fikk posthumt navnet Taizu. Han klarte å stabilisere sitt herredømme med en rekke dyktige politiske manøvrer. I stedet for å gå til kamp mot andre generaler fikk ham dem til å overgi sine kommandoer i bytte med høye titler og rundhåndede pensjoner. Han fikk den krigstrette kinesiske befolkningens støtte ved å bygge opp om de konfusianske tradisjonelle verdier, han samlet Kina, fratok militærguvernørene deres makt, sentraliserte den politiske myndighet i keiserhoffet og overførte den administrative forvaltning til sivile. Selv levde Taizu-keiseren et nøysomt liv i pakt med de konfusianske idealer, lyttet til sine ministre og sørget for at skattene ikke ble for høye.

Kaifeng ble hovedstad for et gjenforent Kina; blant Taizu-keiserens bidrag til Kinas samling var gjeninnlemmelsen av den vestlige provinsen Sichuan i 965 ved hjelp av både diplomati og militærmakt. I 975 rykket han sørover, men skulle ikke selv oppleve at det siste av de såkalte ti kongedømmer overgav seg uten kamp (i 978), fordi han selv plutselig døde i 976. Det ble i lang tid etterpå skumlet om at han var blitt snikmyrdet, men det synes vesentlig mer sannsynlig at hans høye alkoholinntak var årsaken. Snikmordlegenden synes være rene spekulasjoner utløst av avviket i den «arvefølgen» som fulgte: Det var ikke Taizus sønn som skulle overta som neste keiser, men hans yngre bror.

Grunnlaget for dette nye Kina var langt på vei lagt allerede under det yngre Zhong-dynasti (gjenforening av provinsene, regulering av skattebyrden, bygging av kanaler og anleggelse av kunstige innsjøer, beplantning av nye landområder, etablering av militære støttepunkter).

Men allerede på denne tiden var store områder nord i landet kommet inn under khitanenes herredømme, og senere Liao-dynastiet. Da den annen Song-keiser, Taizong (regj. 976-997) gikk til felts mot dem, gikk det ikke så bra. Kitanene klarte å hevde seg godt militært og vant viktige slag (979, 986), og kunne i 1004 slutte en fordelaktig fredsavtale med Song-styret. Det endte med at Song-hoffet betalte tributt til dem.

I det hele ble det samlede Kina under Song-dynastiet verken så stort eller så slagkraftig militært som flere av de forutgående og etterfølgende. Det katastrofale nederlaget mot kitanerne i 986, der keiseren selv bare så vidt unnslapp med livet i behold, skyldtes ikke minst at kinesernes kavaleri var så underlegent, men også at de beste generalene var blitt sendt i pensjon og at de gjenværende var blitt underlagt sivil overkommando. De militære kunster hadde ikke lenger den samme interesse eller prestisje i samfunnet. Til og med forsøkene på å gjøre seg gjeldende i det svake Indokina slo feil, og noen av de tilgrensende områder rundt Song-veldet, som Nanzhao, slapp fra det med å betale relativt beskjedne tributter til keiseren.

Det tredje av Sung-keiserne var Zhenzong (født 968), som overtok etter sin far keiser Taizong. Zhenzongs regjeringstid strakte seg fra 997 til 1022, og med det ble Song-veldet konsolidert og styrket. Velstanden økte, og militærmakten tiltok ytterligere.

Noen fare fra khitanernes Liao-dynasti i nord bestod ikke lenger, særlig ikke etter noen få slag som riktignok ikke endte med noen entydig song-seier, men som ikke desto mindre gjorde det klart at kitanerne ikke hadde nok å stille opp med overfor det nye Kina. I 1005 inngikk partene en formell og høytidelig fredsavtale, Shanyuan-traktaten. Khitanerne oppgav sine krav på omstridte områder som de en gang hadde lagt under seg sør for Den kinesiske mur, og Song-Kina tilerkjente på sin side Liao-herskerne en årlig tributt i sølv og silke. Fra Song-styrets side var det en god forretning å kjøpe seg fri relativt billig fra faren fra overfall fra nord, selv om avtalen over lang tid skulle tappe det keiserlige skattkammer.

Shanyan-traktaten skulle vise seg å være slitesterk; den stod ved lag helt til 1125, da Song-dynastiet var så ukloke at de oppmuntret jursjenerne til å angripe Liao-dynastiets land. Så lenge traktaten stod ved lag, klarte Song-Kina å holde på sin størrelse; etterpå ble det nesten halvert ved at de nordligste delene gikk tapt.

Et annet grep som virket konsoliderende, var keiser Zhenzongs selvopphøyelse av religiøs art. Han sa seg i besittelse av en særlig tao-karisme, og opplyste omverdenen at han hadde mottatt et hemmelig skriv direkte fra himmelen. Selvopphøyelsen bidro til å styrke de absoluttistiske trekk ved keiserverdigheten.

Under keiser Shenzong (regj. 1067-1085) kom i 1069 de store reformer som knyttes til Wang Anshi. Wang var keiserens fremste rådgiver, og hadde keiserens fulle støtte slik at Shenzong selv kunne forbli i sin opphøyde keiserlighet hevet over politiske strider og forhandlinger. Reformene var nokså dyptgripende. Oppsummeringsvis klarte de å effektivisere administrasjonen, skape årlige overskudd i statskassen og styrke den militære slagkraft.

Wang Anshis hovedanliggende var å få et juridisk redskap for å motvirke undertrykkelsen av småbøndene. Det var de som bar den tyngste børen av skatter og arbeidstjeneste. Lignende reformer hadde som siktemål å komme småhåndverkerne til unnsetning.

Men motstanden mot de omgripende reformene var også formidabel. Opposisjonen var særlig sterk i nord. Man unngikk å kritisere keiseren direkte, ettersom åpen kritikk av keiseren var fremmed for kinesisk styringsideologi, men konsentrerte seg om å undergrave Wang. De som tapte mest på Wangs reformer var storgodseiere, storkjøpmenn og pengeutlånere, og ettersom en stor del av embedsverket stammet fra deres kretser var det en god del byråkratisk sabotasje og ikke-samarbeid. Men det var også enkelte intellektuelle som mislikte så brå forandringer, og at ett av resultatene av reformene også var en økt keiserlig maktkonsentrasjon, og samtidig svekkelse av regionenes beslutningsmyndighet i egne anliggender.

Wang Anshi klarte ikke å bevare sin stilling ved keiserhoffet, og i 1076 ble han forvist, i 1078 atter tatt til nåde, og i 1085 sendt bort for godt. Han ble erstattet av den konservative Sima Guang, som tok stilling for storgodseierne og de rikere kjøpmenn. Han omgjorde Wangs reformlovgivning. Etter de to rivalenes død i 1086 fortsatte dragkampen mellom deres respektive partier.

Wang Anshis reformer skulle likevel vise seg å beholde mye av sin gjennomslagskraft i et halvt århundre, og de betød meget for rikets stabilitet.

På det nordlige Song-dynastiets tid opplevde Kina en rask økonomisk vekst, noe som blant annet kan illustreres med at myntpregingen ble mer enn fordoblet, og det på samme tid som papirpenger ble tatt i bruk. Den økonomiske oppblomstringen hadde ikke noe sidestykke fra Kinas tidligere historie. Handelsforbindelsene med Sørøstasia og India ble mye mer intensiv med utviklingen av sjøfarten, med skip som kunne seile på det åpne hav.

Et av de mest storslagne og samtidig merkeligste økonomiske utviklingstrekkene var den plutselige og sterke fremvekst av en industriell jernindustri som nådde et svært stort omfang, og denne industriens enda bråere sammenbrudd.

Sent på 900-tallet hadde det begynt å utvikle seg en jernindustri i det nordlige Kina. Det har blitt anslått at jernessene rundt 1018 produserte mer en 35 000 tonn jern i året, noe som var en svært stor mangde den gang. Seksti år senere kan produksjonen ha vært på mer enn 100.000 tonn. Dette var ikke en regimestyrt virksomhet; privatpersoner hadde utnyttet den sterke etterspørselen etter jern, og hadde med letthet utviklet gruvedrift etter jern og kull. Ved hjelp av det elve- og kanalsystemet som også vokste sterkt under Song-tiden klarte de å bringe sine produkter frem til markedene både fjern og nær. Disse nye kinesiske jernkapitalister gjorde store penger på handelen, og reivesterte dem i sine gruver og jernstøperier. Tilgangen på jernprodukter førte i sin tur til landsbruksredskaper som muliggjorde økt jordbruksproduksjon. Kina var med andre ord i full fart i gang med å utvikle det som kunne ha blitt et kapitalistisk industrielt økonomisk system mange hundreår før Europa.

Men så tok det brått slutt. Ved århundreskiftet 1000/1100 ble bare ørsmå mengder jern produsert, og snart forfalt både gruver og jernstøperier. Grunnen var at mandarinene ved det keiserlige hoff ikke hadde sett med blide øyne på at noen fra det vanlige folk ble styrtrike på produksjon og handel og begynte å ansette store menger arbeidere. De anså denne samfunnsutviklingen som en trussel mot de konfucianske verdier og den sosiale ro. Folket måtte kjenne sin plass; det var bare eliten som skulle kunne legge seg opp slike enorme rikdommer. Dermed erklærte de jernproduksjonen for å være et statsmonopol, og eksproprierte alt. Men dermed ble det også raskt tilbakegang av produksjonen.

Omkring 1041-48 så boktrykkerkunsten med bevegelige typer dagens lys. I 1024 fikk man de første pengesedlene av papir. Omkring 1090 tok man i bruk kompasset. Men det er grunn til å anta at det tok svært lang tid før kineserne tok det i bruk i for eksempel sjøfarten. De første kompassene var meget enkle, med en magnetisk nål som fløt i en væske, og muliggjorde at man kunne finne nord-sør-aksen. Den første kinesiske bruk av kompasset var i spådomssammenheng; antagelig var det ikke før lang tid europeerne hadde tatt det ibruk som navigasjonsinstrument at kineserne gjorde det samme.

Fra 984 fikk man kanalsluser, og på 1100-tallet tok man ibruk kraftige skovlhjul. Man boret ned til omkring 900 meters dyp etter olje og sole. Kartografien ble forbedret; kineserne benyttet det vi i dag kjenner som Mercator-projeksjonen allerede på 900-tallet. Kruttet ble oppdaget 1044, men ble lite benyttet i militær sammenheng - noen utvikling av kanoner fulgte merkelig nok ikke. Derimot ble det brukt til fyrverkeri, og i militærsammenheng i noen grad som et eksplosiv. (Da kineserne utviklet kanoner noe etter år 1300, men de kom ikke på tanken å benytte kruttet til individuelle skytteres ildvåpen.)

Spinnhjulet ble også tatt i bruk av kineserne under Song-tiden.

Boktrykkerkunsten ble videreutviklet av Bi Sheng med blokktrykking, og det ble så utgitt en flod av verker om mange emner (encyklopedier, verker om teknikk, medisin, arkitektur, religion, fremmede land) og det oppstod en mer omfattende romanlitteratur. Det ble etablert private skoler og biblioteker.

En forutsetning for den sterke økonomiske vekst var overfloden av arbeidskraft. Den kom for alvor på 1100-tallet, da store mengder bønder flyttet inn til byene. De statlige håndverksbedrifter hadde opp til 7000 håndverkere og arbeidere, og de private bedrifter ble også store, med kanskje opp til 1200 arbeidere. De private bedriftene, som samarbeidet godt med de statlige, produserte blant annet teglstein, lakkarbeider og porselen. Men hvis de vokste seg større enn det staten ville, ble det grepet inn mot dem. Dette hindret utviklingen av et tidligkapitalistisk økonomisk system.

Finansiert av avgifter ble det etablert arbeidsformidling, hjem for foreldreløse barn og brannvern i byene, og ved milde stiftelser oppstod en rekke velferdsinstitusjoner. I havnene fantes det meglerhus og havnearbeidergilder.

En annen viktig forutsetning for den økonomiske vekst under Song-dynastiet var den sterkere etterspørsel innad i det kinesiske rike. Byenes borgerskap bestående av eiendomsbesittere og kjøpmenn ble svært velhavende og etterspurte stadig mer luksusgoder. Det kunne dreie seg om finere møbler og klær, eller større raffinementer i matveien.

Ris var ikke blitt til noe sentralt element i kinesisk ernæring før under Song-dynastiet. Planten hadde riktignok vært dyrket siden steinalderen, noen steder rundt Yangzefloden fra omkring 5000 år f.Kr. Ettersom bosetningen og utviklingen av det sørlige Kina tiltok, fikk også risen en stadig større plass. Sørkina hadde et klima som egnet seg godt for risplanten, men terrenget var enten for myrlendt eller for kupert til at det var blitt den helt store overgang til risdyrking. Men under Song-dynastiet ble det introdusert nye ristyper fra Sørøstasia, blant annet slike som modnet raskere og som hadde større toleranse for tørkeperioder.

Samtidig åpnet tekniske forbedringer som bedre oppdemmings- og pumpemetoder flere områder for risdyrking, og Song-dynastiet støttet opp om dreneringsprosjekter og terrassebygging langs åssider med effektive incentiver som blant annet skattelettelser. Man lot på 1100-tallet også trykke illustrerte brosjyrer med beskrivelser av tolv tiltak man kunne ta i bruk for å utvikle produksjonen. Et eksempel er en detaljert presentasjon av fotdrevne vannpumper.

Et eksempel på et område som ble nærmest totalt endret var den sørlige del av Fujian. Under nesten hele Tang-dynastiet hadde man ikke klart å utvikle dette området fordi det var for myrlendt. Dette begynte langsomt å endre seg mot slutten av dette dynastiet, og under Song-dynastiet ble området så godt som helt nytt, med vanningssystemer, reservoarer og terrasserte åser. Med risbasert jordbruk fulgte også andre forandringer.

Bøndenes arbeidsrytme ble en helt annen med andre arbeidsmetoder og (i sør) tre årlige innhøstninger. Arbeidet ble foretatt kollektivt i mye større utstrekning enn i det øvrige jordbruk, jfr. de store fellesinnsatser med bønder rekke på rad under risplanting og innhøsting. Man tok i mye større utstrekning i bruk vannbøffelen til pløying og harving, og lærte seg å ta bedre vare på og bruke gjødsel fra disse dyrene.

Den sentrale forvaltning var under Song-tiden inndelt i de store avdelinger

• Økonomi og finanser

Embeder: statsmonopoler, budsjett, befolkning

• Hær
• Sekretariat – dvs. for rettsvesen og personalforvaltning.

Det fantes også tre ombudsmannsembeder for det uhildede mottak av klagemål og forslag fra embedsverket og fra befolkningen.

Etter 1065 avholdt man hvert tredje år den kinesiske embedsmannseksamen, og gjorde den obligatorisk for embedsverket. Dette eksamenssystemet, som tok sikte på å utvikle et dyktig meritokrati i motsetning til et embedsverk rekruttert helt og holdent etter guanxi-metoden («hvem du er og hvem du kjenner»), skulle vise seg å bli et helt spesielt særtrekk ved den kinesiske sivilisasjon og kultur ved at den fremmet fremveksten av en elite etter helt andre kriterier enn i noen annen sivilisasjon på den tid.

Nå var ikke embedsmannseksamenen noe nytt fra Song-dynastiets tid; man hadde forlengst en embedsmannsklasse der embedsmennene (shi eller shidafu) hadde gjennomgått ensaminasjoner. Eksamenssystemet hadde vært i bruk også under særlig Sui-dynastiet og under Tang-dynastiet. Men da var det i mye mindre målestokk enn det skulle bli under Song-tiden, og hadde ikke til å prege elitedannelsen på samme måte som under Song-dynastiet.

Denne eksamen hadde på dette tidspunkt tre nivåer (prefekturene, hovedstaden, embedsverket rundt keiseren). Under Wang Anshi ble prøven innrettet mer praktisk, slik at man ble prøvet på områdene almendannelse, skrift og skriftstykker, lov og rett, matematikk, militærfag, og de kinesiske klassiske forfattere. Det ble også for første gang gitt adgang til at et betydelig antall kinesere fra det midtre og det sørlige Kina fikk prøve seg. Slik virket også eksaminasjonen geografisk utjevnende, og dempet eller reduserte nordkinesernes dominans.

Eksamensbesvarelsene ble bedømt anonymt, faktisk ble alle besvarelser transkribert av skrivere slik at håndskrift eller annet skulle gi noe hint om studentenes identitet eller familietilhørighet. Tidlig på 1000-tallet tok noe mindre enn 30 000 kandidater prøven hvert år. Dette steg til nær 80 000 ved århundrets slutt, og videre til kanskje 400 000 under Song-dynastiets siste år.

Avgjørende for det nordlige Song-dynastiets undergang var at jursjenerne i 1126 klarte å ta keiser Huizong (regj. 1100-1125) og hans sønn til fange. Huizong var den klart mest kultiverte av alle Song-keiserne. Han var maler og kalligraf, og brukte dynastiets inntekter ikke først og fremst for å hegne om regimets makt, men også i stor grad til å bygge opp den keiserlige malerisamling (katalogen kom til slutt opp i 6 000 malerier). Han var også selv delaktig i å utvikle kalligrafiske stilretninger og likeså dannet han skole innen fugl-og-blomst-maleriene, og han tok seg også til å instruere hoffets malere i hvordan de skulle forbedre sin kunst. Huizong var også sterkt opptatt av taoismen og lot storslagne rituelle forestillinger fremføre i hoffet.

Jursjenene hadde da akkurat opprettet sitt eget dynasti i nord, Jin-dynastiet. Senere har mange kinesere ment at det var Huizongs utsøkte og angivelige ensidige interesse for det estetiske som gjorde ham blind for den jursjenske fare og som førte til det nordlige Song-dynastiets endelikt. Men i virkeligheten var det vel så meget en feilslått alliansepolitikk som førte til nederlaget. Song-dynastiet hadde feilvurdert situasjonen da jursjenerne vokste seg sterke nord for khitanernes såkalte Liao-dynasti, og da jursjenerne opprettet sitt eget Jin-dynasti, så Song-styret det sistnevnte som en forbundsfelle for å knuse Liao-staten og dele Liao-dynastiets områder mellom de allierte seierherrer. Men alliansen brøt sammen etter bare tre år, og i 1126 angrep jursjenerne Kaifeng. Huizong hadde akkurat abdisert da, til fordel for sin sønn, men både han og hans etterfølger ble ført som fanger nordover sammen med 3 000 medlemmer av den keiserlige familie. Forhandlingene om å løskjøpe dem slo feil, og Huizong døde i fangenskap i Nord-Kina i 1135.

Gaozong (regj. 1127-1162), en annen prins, hadde kommet seg unna da Kaifeng ble inntatt, og han grunnla sør for Yangtzefloden det som skulle ble kjent som det sørlige Song-dynasti.

• Keiser Taizu (960 – 976)
• Keiser Taizong (976 – 997)
• Keiser Zhenzong (997 – 1022)
• Keiser Renzong (1022 – 1063)
• Keiser Yingzong (1063 – 1067)
• Keiser Shenzong (1067 – 1085)
• Keiser Zhezong (1085 – 1100)
• Keiser Huizong (1100 – 1126)
• Keiser Qinzong (1126 – 1127)

Sør for Yangtze klarte ikke jursjenerne å utvide sine erobringer. Den fordelen jursjenerne hadde i og med sitt kavaleri, gjaldt ikke i samme grad fra og med Huai-elvens løp, der det slynget seg frem og tilbake og fløt gjennom en rekke myrområder. Selv om de lyktes i enkelte raid sørover, gjorde det varmere og fuktigere klimaet der området mindre attraktivt. En song-seier over jursjenernes general Wu-chu ved Yangtze i 1130 sikret dynastiets overlevelse.

I 1138 marsjerte den kinesiske folkehelt Yue Fei mot Kaifeng, da den krigstrette keiser Gaozong sluttet en tributtfred. Yue Fei ble snart tatt til fange av hoffet der og henrettet. Song-Kina hadde nå makt, men ikke den fornødne vilje, til å fordrive jursjenerne fra Nord-Kina. De sikret i stedet freden med høye tributter (kansler Qin Gui, død 1155). I 1161 ble nok et jursjensk angrep – denne gangen anført av Jin-keiseren Tikunai personlig – slått tilbake ved Yangtze. Under kampene ble det benyttet nye midler: En hjulpadleflåte ble satt inn på Yangtze og dens sideelver, og det ble benyttet gass- og eksplosivvåpen som kan betraktes som forstadier til kanonen.

På denne tiden vokste det frem ytterligere to sterke stater i Kinas utkanter: Tangutene i det vestlige Xia-dynastiet i Gansu og staten Nanzhao (thaier, tibetanere, kinesere, med hovedstad i Dali) i dagens Yunnan.

Song-tidens forfattere, tenkere og embedsverk var sårt klar over at det ellers nokså imponerende dynasti de levde under, ikke klarte å etablere noen militær dominans over de tilgrensende områder på linje med det man hadde sett under Han- og Tang-dynastiene. Fremmedstyret i nord ble oppfattet som en latent trussel, og bidro til at man ble mindre åpne for utenlandske kulturimpulser og mer opptatt av å dyrke det rotekte kinesiske. Var noe fremmed av opphav, ble det gjerne forkastet. Det var til og med dem som tok skarp avstand fra buddhismen på dette grunnlag – selv om denne religionen hadde en tusenårig historie i landet. Forfatteren Sun Fu sa at det å gi rom for denne «barbarenes lære» var en stor skam som bare bragte forvirring om «våre egne vismenns lære». Og Shi Jie sa at det var perverst av kinesere «å glemme sine forfedre og slutte å bære frem ofringer for dem, og i stedet tjene utenlandske spøkelser». At de omliggende folkeslagene tungutene, khitanerne og jursjenerne alle sammen var ivrige buddhister var med på å understreke buddhismen som et fremmedelement.

En gjenoppliving av konfucianismen ble dermed et sentralt anliggende for det sørlige Song-dynastiets tenkere. Konfucianismens stilling i embedsmannseksamenene ble ytterligere styrket, og studiet av Konfucius' tanker ble intensivert. Det ble om å gjøre å ha noe som kunne stå seg mot det buddhistiske tankegods på metafysikkens område. To brødre, Cheng Yi og Cheng Hao hadde allerede tidligere utviklet en metafysisk teori om den kosmiske dynamikk der begrepene li og qi ble sentrale. Slik ble de to av de sentrale aktører for den konfucianske renessanse og grunnleggere for neokonfucianismen.

Et fenomens li (prinsipp, mønster) kunne være fysisk eller moralsk: Slik er for eksempel farskapets li moralsk, mens fjellets li er fysisk. Men for å kunne eskistere trenges også qi (fenomenenes iboende energi og substans). Tenkningen rundt li og qi gjorde det mulig for songfilosofene å gå med på Mencius' lære om menneskenaturens grunnleggende godhet, og samtidig kunne forklare de åpenbare tegn på menneskets moralske forvillelse. Det var et tegn på at menneske nok hadde li (her: moralsk godhet), men bare hadde en ufullkommen og uren qi (dermed: selvisk forderv). Oldtidens vismenn hadde fullkommen qi, men vanlig folk hadde et forkvaklet qi og måtte slite med å foredle seg selv.

Det sørlige Songs filosofer videreutviklet dette. De ble mer og mer opptatt av enkelthetene i folkets konkrete liv. De ville tilrettelegge for et idealsamfunn, og engasjerte seg fra bunn til topp i samfunnslivet med leveregler for familiene og landsbyene, opprettelse av akademier, og massespredning av deres tanker i trykt skrift. Den største at tidens song-mestre var Zhu Xi, en embedsmann som kombinerte sine administrative forpliktelser med en uhyre stor produksjon av bøker. Han videreutviklet Cheng-brødrenes metafysikk, og utviklet metoder for å utforske til fulle et fenomens li. Hans virke betød meget for en reform av konfucianismen.

Storgodsene nådde etterhvert helt opp til elven Huai. Med tiden var det stadig flere storgodseiere som unndro seg skattemyndighetene, noe som fikk negative følger for sentraladministrasjonens betalingsevne og finansielle styrke. Resultatet ble en galopperende inflasjon. Underslag og korrupsjon ble et av trekkene ved mandarinenes embedsførsel på 1100-tallet og 1200-tallet.

Rundt 1263 ble den innenrikspolitiske situasjon i de viktigere jordbruksområdene sør for Yangtse så eksplosiv, og innkrevingen av skatter så vanskelig, at reformer ble tvingende nødvendig. Kansleren Jia Sidao (1213–1275; henrettet) måtte ty til tvangsmidler. Jia Sidao ville begrense storgodsenes størrelse til 27 ha, det overskytende skulle kjøpes opp, og inntektene fra de eiendommene skulle kompensere for skattetapene og finansiere krigsvesenet.

Jia Sidao intrigerte hensynsløst for å nå sine mål. De stridigheter dette utløste i sentraladministrasjonen og i statsrådet svekket embedsverkets og hærledelsens lojalitet til den keiserlige ledelse på et tidspunkt da mongolene i nord begynte å kaste sine blikk mot Kina. Da mongolene angrep festningene langs Han-floden i 1273, klarte ikke Song-styrkene å stå imot. Snart trengte de hele veien sørover til hovedstaden Hang, som kapitulerte i 1276.

Da hadde hoffet flyktet sjøveien sørover til Guangdong, men uten å få med seg keiser Gong på flukten. Det sørlige Song-dynastis siste sjanse var nå knyttet til to unge prinser, keiser Gongs brødre. Den eldre av dem, den niårige Zhao Shi, ble utropt til keiser og fikk keisernavnet Duanzong, og i 1277 tok det keiserlige hoff tilflukt i Silvermine Bay (eller Mui Wo) på Lantau-øya, og senere i det som i dag er Kowloon City i Hongkong. Men gutten ble syk og døde, og ble da etterfulgt av lillebroren, den syv år gamle Zhao Bing. Den 19. mars 1279 ble Song-hæren nedkjempet i et siste slag, slaget ved Yamen, i Perleflodens delta. Det fortelles at en høy embedsmann etterpå tok den unge keiser i sine hender og styrtet med ham i døden ned i havet fra en høy klippe.

• Keiser Gaozong (1127–1162)
• Keiser Xiaozong (1162 – 1189)
• Keiser Guangzong (1189 – 1194)
• Keiser Ningzong (1194 – 1224)
• Keiser Lizong (1224 – 1264)
• Keiser Duzong (1264 – 1274)
• Keiser Gong (1274 – 1276)
• Keiser Duanzong (1276 – 1278)
• Keiser Bing (1278 – 1279)

• Peter Bol: This Culture of Ours': Intellectual Transitions in T'ang and Sung China, Stanford, Stanford University Press, 1992
• John Chaffee: The Thorny Gates of Learning in Sung China: A Social History of Examinations, Cambridge, Cambridge University Press, 1985
• Patricia Buckley Ebrey: The Cambridge Illustrated History of China, Cambridge, Cambridge University Press, 1996
• Patricia Buckley Ebrey og Maggie Bickford (red.): Emperor Huizong and Late Northern Song China: The Politics of Culture and the Culture of Politics, Cambridge, Harvard East Asian Monographs, 2006
• Herbert Franke: Sung Biographies, Wiesbaden, Franz Steiner Verlag, 1976
• Edward L. Davis: Society and the Supernatural in Song China, 2001
• Jacques Gernet: Daily Life in China on the Eve of the Mongol Invasion, 1250-76, oversettelse av H.M. Wright, Stanford, Stanford University Press, 1962
• A.C. Graham: Two Chinese Philosophers: Ch'eng Ming-tao and Ch'eng Yi-ch'uan, London, Lund Humphries, 1958
• Valerie Hansen: Changing the Gods in Medieval China, 1127-1276, Princeton, Princeton University Press, 1990
• Robert P. Hymes: Statesmen and Gentlemen: The Elite of Fu-chou, Chiang-hsi, in Northern and Southern Song, Cambridge, Cambridge University Press, 1986
• Edward Kracke jr.: Civil Service in Sung China: 960-1076, Cambridge, Harvard University Press, 1953, 1968
• Dieter Kuhn (forfatter) og Timothy Brook (red.): The Age of Confucian Rule: The Song Transformation of China, Belknap Press of Harvard University Press, 2009, ISBN 978-0674031463
• Lin Yutang: The Gay Genius: The Life and Times of Su Tungpo, New York, John Day, 1947
• James T.C. Liu: Reform in Sung China: Wang An-Shih (1021–1086) and His New Policies, Cambridge, Harvard University Press, 1957
• Brian McKnight: Law and Order in Sung China, Cambridge, Harvard University Press, 1992
• Morris Rossabi (red.): China among Equals: The Middle Kingdom and its Neighbors, Berkeley University of California Press, 1983
• Alfreda Murck: Poetry and Painting in Song China: The Subtle Art of Dissent, Cambridge, Harvard-Yenching Institute Monograph Series, 2002
• Paul Smith: Taxing Heaven's Storehouse: Bureaucratic Entrepreneurship and the Sichuan Tea and Horse Trade, 1074-1224, Cambridge: Council on East Asian Studies, Harvard University, 1991
• Hoyt Tillman: Confucian Discourse and Chu Hsi's Ascendancy, Honolulu, University of Hawaii University Press, 1992
• Shiba Yoshinobu: Commerce and Society in Sung China. oversettelse av Mark Elvin, Ann Arbor, Mich., The University of Michigan Center for Chinese Studies, 1970