Grevskapet Tripoli

Grevskapet Tripoli (1109–1289) var den siste av korsfarerstatene som ble grunnlagt i Levanten. Det lå i det som i dag er det nordlige Libanon hvor dagens Tripoli eksisterer. Korsfarerstaten var erobret og opprettet av kristne styrker i 1109, opprinnelig i besittelse av Bertrand av Toulouse som vasall av Baldwin I av Jerusalem. Grevskapet Tripoli ble senere en understat av fyrstedømmet Antiokia i det 13. århundre. I midten av 1200-tallet sverget dets leder, Bohemond VI under innflytelse av hans svigerfar, Hetoum I av den armenske staten Kilikia, å være undersått av Mongolriket. Han bidro med styrker til de mongolske erobringene i regionen. Som hevn angrep og ødela sultan Qalawun av de muslimske mamelukkene i Kairo både Tripoli og Antiokia og absorberte territoriene tilbake inn i det islamske imperiet sent på 1200-tallet. Tripolis fall fant sted i 1289.

Grevskapet Tripoli ble opprettet først og fremst på grunn av besluttsomheten til Raimond IV av Toulouse.^[1] Selv om han var en av de rikeste og mektigste av korsfarerprinsene, hadde Raimond ikke klart å skaffe seg østlige landområder i etterspillet av det første korstoget^[1]. Vestlige adelsmenn hadde blitt innsatt i Edessa, Jerusalem og Antiokia^[2] og Raimond hadde liten suksess i å skaffe seg land fra Østromerriket. Han var desperat etter et landområde i det hellige land og bestemte seg for å ta Tripoli med makt. Han begynte å forberede et angrep på den rike havnen i 1103, støttet av veteraner fra korstoget i 1101^[1].

Greven av Toulouse begynte å bygge en stor borg på en åsrygg han kalte «Pilegrimsfjellet»^[2], noen få kilometer fra selve Tripoli. Fortet er fremdeles kjent lokalt som Qal'at Sanjil, eller «St Giles' borg» i henvisning til Raimond. Borgen forble i kristne hender mellom 1103 og 1289, lengre enn noen andre i kongedømmet Jerusalem^[1]. Selv med en fryktinngytende festning og rutinerte styrker, trakk beleiringen av Tripoli ut, og varte til og med lenger enn Raimond levde. han døde 25. februar 1105. Men de forskjellige komponentene i beleiringen forble intakt, så stor var fristelsen av havnen. Den var en strategisk forbindelse mellom franskmennene i sør og normannerne i nord^[2].

Raymonds fetter og kompanjong i korstoget, grev William av Cerdagne, overtok kontrollen av operasjonen, selv om tingene snart ble komplisert. Raimonds sønn, Bertrand, som ble regnet som illegitim av kirken, forlot Toulouse etter at han fungerte som regent i et tiår og ankom i det hellige land med en betydelig hær og en stor genovansk flåte^[1]. En krangel om hvem som skulle etterfølge Raimond brøt snart ut, og kranglingen innad blant de kristne truet suksessen til hele beleiringen. Kong Baldwin I kalte sammen til rådslagning med Bertrand, hans favoritt, og William som ble støttet av Tancred. En avtale ble inngått hvor William skulle holde det nordlige Tripoli og være undersått av prins Tancred, mens Bertrand skulle gjøre det samme som vasall for kong Baldwin^[2]. Da striden var skrinlagt, samlet kong Baldwin den kristne hæren til et siste angrep. Tripoli var ute av stand til å stå imot de samlede styrkene til kongedømmet Jerusalem og overgav seg den 12. juli 1109^[1].

Den siste korsfarerstaten var født, og med den kontrollerte kongedømmet Jerusalem hele den østlige kysten i Middelhavet. Fordelingsavtalen som ble inngått i det tidligere rådsmøtet forsvant snart, siden William døde av et sår fra en pil blant beskyldninger om mord. Bertrand ble dermed greve over hele Tripoli^[2], og gjorde hans fars drøm et tiår tidligere til virkelighet.

Greven satt på hele kystlinjen fra Maraklea i nord og Beirut i sør. På høyden av Tripolis makt, nådde grevens autoritet inn i landet til festningen Krak des Chevaliers^[1]. Grevskapet var delt inn i separate territorier, de fleste basert på kysthavner. Grevene reserverte kyststripen rundt havnen Tripoli og den fiendtlige Montferrand-regionen i øst til seg selv^[1]. en fjerdedel av grevskapet ble gitt til genoveserne som takk for deres hjelp i å erobre den for Bertrand. Han gav havnen Jubail til en genovesisk admiral, Guglielmo Embriaco, viss etterkommere forble vasaller under greven til sent i det 13. århundre^[1].

Baldwin I var avgjørende i opprettelsen av den siste korsfarerstaten. Han hadde støttet Bertrand siden han ankom Levanten og organiserte styrkene som til slutt brøt muslimenes motstand i området. Men i likhet med territoriet Galilea, forble Tripoli utenfor direkte kongelig kontroll. Grevene skyldte likevel monarkiet i Jerusalem sitt troskapsløte, men kongen «holdt ingen direkte eiendomskrav, juridiske eller beskytterrettigheter over grevskapet»^[1].

Kongen ville likevel fungere som regent eller vokter over grevskapet i krisetider, noe som reflekterte de tett båndene mellom Jerusalem og Tripoli.

Tripolis utsatte, men avgjørende, posisjon gjorde den til et yndet mål for muslimske styrker langs dets grenser. Grevens personlige eiendommer i Montferrand gikk tapt i 1137^[1]. Problemet ble forsterket da assassinersekten etablerte seg i Nosairi-fjellene i nord^[1]. Som svar på styrkingen av deres muslimske naboer, gav greven Malteserordenen store stykker av grenseland i 1144. Ordenen holdt mye av Buqai'ah-sletten og var avgjørende for Tripolis forsvar^[1]. Deres festning ved Krac des Chevaliers var den mest fremtredende konstruksjonen i grevskapet.

Tempelridderordenen skaffet seg også land i Tripoli i løpet av 1150-årene^[1]. Deres festningsverk ved Tortosa var viktige i å styrke grevens forsvar.

Som sete for kongedømmet, var det meningen av Jerusalems religiøse figurer skulle ledelse for de andre statene. Men det religiøse hierarkiet i Tripoli gav sin lojalitet til patriarken i Antiokia. Selv etter at et pavelig edikt instruerte Tripoli til å legge seg under lovgivningen til patriarken i Jerusalem, gjorde de ikke dette. Dette skyldes antagelig den nære politiske alliansen som ble dannet mellom Tripoli og Antiokia av grev Pons^[1].

Grev Bertrand ble som vasall av kongedømmet Jerusalem trukket inn i krigen mot seldsjukkene. Mawdud bin Altuntash ledet i 1111 en invasjonsstyrke av muslimer mot korsfarerstatene Antiokia og Edessa. Bertrand og kongen marsjerte for å beskytte de kristne i nord. i slaget ved Shaizar holdt de sammen med Tancred og greven av Edessa tilbake seldsjukkstyrkene og holdt korsfarerstatene intakt.

Seldsjukkimperiet gikk igjen i 1119 mot Antiokia og skaffet seg flere seire. De knuste blant annet de kristne styrkene i slaget ved Ager Sanguinis. Grev Pons av Tripoli og kong Baldwin II av Jerusalem skyndte seg nordover for å beskytte de kristne landområdene. De to hærene møttes i slaget ved Han, hvor greven og hans riddere fra Tripoli utgjorde de kristne styrkenes høyre flanke. Kampene var harde, og det så ut som om resultatet var i ferd med å snu til tyrkernes fordel. Mange kristne flyktet fra slagmarken, men greven klarte å slå seg gjennom de muslimske rekkene og finne kongen. Sammen med restene av styrkene, fortsatte de å kjempe mot tyrkerne og tvang til slutt frem en generell retrett. Antiokia ble igjen holdt utenfor muslimenes kontroll.

Grev Pons marsjerte igjen ut av Tripoli mot tyrkerne i 1125. Islamske styrker hadde invadert grevskapet Edessa og beleiret byen Azaz. Grev Pons, sammen med kongen og greven av Edessa, trakk beleiringsstyrkene bort fra byen og inn på tørre sletter. Innen tyrkerne innså at det var en felle, var de omringet. Etter lange og blodige kamper, var den islamske hæren fullstendig beseiret.

Alfonso-Jordan, grev Raimonds sønn, var spedbarn da grevskapet ble opprettet i 1109, derfor ble den eldre uekte sønnen, Bertrand, greve. Men sent i 1140-årene ankom Alfons med det andre korstog, fast bestemt på å fremme sitt krav på grevskapet Tripoli. Så døde han på mystisk vis i Palestina i 1148, og hans egen uekte sønn, Bertrand, ble leder for en gruppe som ønsket å ta Tripoli.

Han utfordret autoriteten til grev Raimond II, barnebarn av den opprinnelige grev Bertrand, og forberedte seg på invasjon. Han ble fulgt av en styrke fra Toulouse og angrep og tok festningen ved Arimah på vei til Tortosa. Raimond ønsket helst å unngå en direkte konfrontasjon med sin slektning og sendte derfor budbringere til Nur al-Din og Unur av Damaskus. Bare måneder før hadde disse muslimske lederne vært Raimonds fiender i beleiringen av Damaskus, men nå inviterte han dem til å angripe sin rival. De lyet, tok Arimah og tok Bertrand til fange. Han tilbrakte det neste tiåret i muslimske fengsler. Arimah ble gitt tilbake til greven etter at festningsverkene ble ødelagt.

Mellom 1275 og 1277 var grev Bohemond VII for ung til å styre, derfor fungerte biskop Bartolomeus av Tortosa som regent.^[3] Han fikk motstand fra biskop Paulus av Tripoli, en personlig venn av stormesteren William av Beaujeu i tempelridderordenen. Da Bohemond ble gammel nok i 1277 og tok kontroll over grevskapet, arvet han motstand fra Beaujeus tempelriddere.

Dette var begynnelsen av den store krigen mellom prinsen og tempelet, som mye ondskap steg opp fra.^[4]

Tempelridderne forsøkte å destabilisere greven ved å ta imot Guy II Embriaco, Bohemonds tidligere vasall i Jubail. De to hadde en gang vært venner, men var nå fiender etter personlige tap. Stormesteren gav sin støtte til Guy, og greven angrep tempelridderkvarteret i Tripoli i frykt for kupp og beordret landområdene deres ødelagt, inkludert skogene ved Montroque. Tempelridderne tok raskt hevn, brente ned Botron og beleiret Nefin. Bohemond og Guy stod mot hverandre nær Botron, Guy støttet av 30 tempelriddere, men kampene gav ingen avgjørelse.

Gjennom det neste året ble det utkjempet kamper til sjøs langs Tripolis kystlinje. Tempelriddernes galeier forstyrret handelen ved Tripoli og grevens skip angrep tempelriddernes borg ved Sidon. Den endelige konfrontasjonen kom i 1282 da Guy og tempelridderne planla et endelig angrep på Tripoli. De planla å samle seg ved tempelriddernes kvarter, men ankom og oppdaget at den spanske preceptor, Reddecoeur, ikke var der. De flyktet til Malteserridderne i frykt for at en felle, men ble tvunget til å overgi seg. Greven viste ingen nåde mot sine fanger og henrettet alle tempelridderne umiddelbart. Guys andre tilhengere ble blindet^[1]. Guy selv, sammen med sine brødre og fettere, ble lenket fast i borgens vollgrav og etterlatt til å sulte ihjel.

Grev Raimond II ble myrdet av assassinersekten i 1152. Han var det første nedtegnede tilfellet av at en ikke-muslim ble offer for sekten, og hans død fikk alvorlige følger:

Den umiddelbare reaksjonen på mordet av Raimond avslørte en latent rasisme blant frankerne som massakrerte den østlige innfødte befolkningen i Tripoli uten tanke på deres religion^[1].

De brutale drapene etter Raimonds død dempet ikke spenningene mellom de kristne og den muslimske befolkningen i Tripoli.

Til slutt tæret konstant krangling innad, manglende ressurser og press fra muslimske styrker på kongedømmet. Bare to stater var igjen i 1280-årene, restene av Jerusalem og Tripoli. Den egyptiske sultanen Qalawun var fast bestemt på å ødelegge de siste to kristne landområdene og vendte sin oppmerksomhet mot Tripoli. Selv om han hadde en fredsavtale med grevskapet, angrep han den i mars 1289^[2]. Til tross for desperate defensive operasjoner, falt grevskapet og ble slått sammen med Qalawuns rike. Og dermed var den siste korsfarerstaten som ble opprettet ødelagt; det var kun Jerusalem som holdt ut lenger.

• Raimond IV av Toulouse (1102–1105)
• Alfonso-Jordan (1105–1109)
• William-Jordan, som regent (1105–1109)
• Bertrand av Toulouse (1109–1112)
• Pons av Tripoli (1112–1137)
• Raimond II av Tripoli (1137–1152)
• Raimond III av Tripoli (1152–1187)
• Raimond IV av Tripoli (1187–1189), sønn av Bohemond III av Antiokia.
• Bohemond IV av Antiokia-Tripoli (1189–1233, også prins av Antiokia 1201–1216 and 1219–1233)
• Bohemond V av Antiokia-Tripoli (1233–1252, også prins av Antiokia)
• Bohemond VI av Antiokia-Tripoli (1252–1275, også prins av Antiokia 1252–1268)
• Bohemond VII av Antiokia-Tripoli (1275–1287)
• Lucia av Tripoli (1287–1289)

Tripoli gikk tapt til egyptiske styrker

• Lucia av Tripoli (1289 – c. 1299)
• Filip av Toucy (ca. 1299 – 1300)

gikk videre til kongene av Kypros og Jerusalem

• Peter I av Kypros (1345–1359)
• Peter II av Kypros (1359–1369)
• Jacques de Lusignan (? – ca. 1396), fetter
• Jean de Lusignan (ca. 1396 – ca. 1430), sønn
• Peter de Lusignan (ca. 1430 – 1451), bror, regent av Kypros
• Juan Tafures (1469 – 1473)