Grunndataforvaltning

Fletting: Det er foreslått at Gylden kopi-løsning blir flettet inn i denne artikkelen eller seksjonen. (Diskusjon).

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2023-03

Grunndataforvaltning (engelsk: master data management) er dataforvaltning av grunndata, og består av det kombinerte settet av aktiviteter og infrastruktur som sørger for at et mangfold av klienter kan få tilgang til ferskt oppdaterte data av felles karakter (for eksempel en produktkode), uten at de selv også må ivareta alt vedlikeholdet av disse. Entydige grunndata er en forutsetning for å oppnå semantisk interoperabilitet, for at aktører skal evne å nyttiggjøre seg av og å samhandle om data de deler med hverandre. Det er lite tilgjengelig teori om grunndataforvaltning, for kildereferanse.

I forvaltningen av grunndata inngår innhenting, oppretting, endring, godkjenning og tilgjengeliggjøring av grunndata. Grunndata lagres ofte i et register, men det kan også inngå i grunndataforvaltningen å innhente og konsolidere grunndata fra forskjellige autoritative kilder inn i et felles register, et eksempel er at kunnskapssektoren henter identitetsinformasjon om personer fra nasjonale og internasjonale folkeregistre inn i en «person-master».

Grunndata er i hovedsak data som må ha en unik identitet og være entydige på tvers av applikasjoner og/eller aktører. Grunndataforvaltningen kan gjøre dette mulig gjennom at:

• Grunndata kun oppdateres via grunndataforvaltningstjenester, i henhold til gjeldende regler
• Det er tilstrekkelig enkel tilgang til å innhente, opprette, endre og godkjenne oppdateringer i grunndata
• Det er en optimal prosess/tjeneste for å løse det umiddelbare behovet til konsumenter som trenger et nytt/oppdatert grunndataobjekt
• Status og historikk gir informasjon om datakvalitet og gyldighet
• Sporing kan gjøres tilbake til kilder, for eksempel autoritative kilder.

Metadata bør være gjenstand for grunndataforvaltning. Ved oppdatering av metadata er det behov for å ha en styrt prosess også ved endringer i «gyldig verdisett», for eksempel ved behov for å opprette en ny produktkode i en virksomhet. Det er også en stor jobb for en virksomhet å identifisere hvilke metadata som er mest representative i sin informasjonsarkitektur, og å oppnå konsistente og dekkende begrep. Uten at disse begrepene etableres er det vanskelig å behandle informasjon i virksomheten.

Grunndataforvaltning har stor betydning for virksomhetens datavarehus. En viktig grunn til å ha et felles vedlikehold av data, er behovet for entydige definisjoner av data som utgjør en felles referanse i virksomheten. Slike felles referanser er særlig nyttig ved analyser som forutsetter sammenstilling av et rikt spekter av øvrig informasjon som virksomheten har tilgang til. Slike felles referanser utgjør noen av de mest sentrale byggesteinene i et datavarehus.

Grunndataforvaltning innebærer å organisere intuitive relasjoner mellom de mest grunnleggende data, slik at konsumenter kan anvende og sammenstille disse mest mulig fritt.

Behovet for grunndataforvaltning kan eksistere eller oppstå både i kommersielle virksomheter og i offentlig forvaltning.

Etter å ha gjennomført en anbudsrunde inngikk forvaltningsorganet Brønnøysundregistrene i november 2012 en rammeavtale om «levering av tjenester for leverandøruavhengig research, analyse og rådgivning i tilknytning til utvikling av elektronisk forvaltning».^[1] Rammeavtalen ble inngått blant annet som ledd i Brønnøysundregistrenes arbeid for å sikre god grunndataforvaltning.

I Norge har det på 2010-tallet pågått et statlig prosjekt som har som formål å etablere et nasjonalt fellesregister for grunndata. I den forbindelse publiserte Brønnøysundregistrene i 2019 en innstilling om hvordan et slikt fellesregister burde håndtere registere som Brønnøysundregistrene har ansvaret for.^[2]

Skatteetaten forvalter det norske folkeregisteret. Personer som fødes i Norge, registreres i folkeregisteret etter fødsel og tildeles et unikt fødselsnummer, som er et identitetsnummer. Personer som innvandrer, eller som av andre grunner får oppholds- eller arbeidstillatelse i nasjonen, registreres også i det nasjonale folkeregisteret, som må innhente bekreftelse på personens identitet fra hjemlandets folkeregister, den autoritative kilden. Dette kan være en utfordring i hvis personen har opprinnelse i et land med mindre utviklede forvaltningssystemer. Personer som skal oppholde seg mindre enn seks måneder i Norge, eller som av andre grunner ikke tilfredsstiller kravene til å få fødselsnummer, blir registrert med et «D-nummer», som er den andre varianten av identitetsnummer.^[3][4]

NAV forvalter Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret (AA-registeret), som er en database over arbeidsgivere og arbeidstakere i Norge, herunder arbeidstakere på norske fartøy i internasjonale farvann.

Helseforetaket Sykehuspartner er et norsk forvaltningsorgan som innhenter og forvalter store mengder grunndata. Ved utgangen av 2018 hadde Sykehuspartner rundt 2500 ulike applikasjoner til bruk i arbeidet med å levere ikke-medisinske tjenester til helseforetakene underlagt det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst.^[5]

I mars 2023 ble Helse Sør-Østs planlagte overføring av pasientdata til en amerikansk skytjeneste gjenstand for medieoppmerksomhet. Datatilsynet advarte mot flyttingen til en skytjeneste eid av et amerikansk foretak, og påpekte at både norsk og europeisk lovgivning setter forbud mot å dele grunndata med land utenfor Europa. Helse Sør-Øst forsvarte planene sine ved å vise til at selv om skytjenesten var eid av amerikanske Microsoft, befant serverne seg i Europa, nærmere bestemt i Irland. Datatilsynet fastholdt at flyttingen av dataene ikke burde gjennomføres som planlagt.^[6]