Gilberts syndrom

Gilberts syndrom
Område(r)		Hepatologi, allmennmedisin
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		E80.4
ICD-9-kode		277.4
ICPC-2		T99
OMIM		143500, 143500
DiseasesDB		5218
eMedicine		178841
MeSH		D005878

Gilberts syndrom (GS) er en tilstand hvor en defekt i enzymet glucuronyl transferase fører til redusert evne til konjugering av fargestoffet bilirubin. Dette er den vanligste årsaken til gulsott i befolkningen, noe hyppigere hos menn (ca. 10 %) enn hos kvinner (ca. 5 %).^[1]

Gilberts syndrom skyldes en mutasjon i genet som koder for glucuronyl transferase. Det finnes flere typer av glucuronyl transferase, og den vanligste mutasjonen affiserer uridindifosfatglucuronosyl transferase isoform 1A1 (UGT1A1).^[2] Mutasjonen fører til en 30–50 % nedsatt aktivitet av enzymet, og dermed redusert konjugering av bilirubin. Konjugering er nødvendig for å gjøre bilirubinet vannløselig slik at det kan skilles ut med gallen. Ukonjugert bilirubin hoper seg opp i blodet, og når en jevn konsentrasjon på mellom 20–90 µmol/L^[3] (vanlig er <20 µmol/L). Denne opphopningen fører til en mild gulfarging av kroppens bindehinner (hud, negler, sklera etc.). Det vil imidlertid ikke farge urinen mørk, ettersom det ukonjugerte bilirubinet ikke er vannløselig, og dermed ikke vil kunne skilles ut med urinen i nevneverdig grad. Dette er viktig for å kunne skille denne typen gulsot fra andre typer (post-hepatisk), hvor det hoper seg opp konjugert bilirubin.

Man regner med at GS er den vanligste årsaken til gulsott, og at så mange som 10 % av menn og 5 % av kvinner har denne tilstanden^[1]. De fleste av disse er ikke diagnostisert, da tilstanden byr på svært lite negative symptomer.

Gulsott er det mest fremtredende symptomet på denne tilstanden. Den inntrer når bilirubinnivået i blodet nærmer seg, og overstiger ca. 50 µmol/L. Nivået av bilirubin vil være påvirkelig av ulike faktorer, og nivået vil følgelig svinge.

Også hos nyfødte vil GS kunne føre til at gulsott opptrer hurtigere etter fødsel enn det som er normalt. Det er likevel ikke funnet at gulsotten blir noe kraftigere eller mer alvorlig.^[4]

Det samme enzymet som er defekt ved GS, er også ansvarlig for utskillelsen av enkelte medikamenter. Det innebærer at personer med GS ikke tåler behandling med bl.a. medikamentet irinotecan som brukes som cellegift hos kreftpasienter.^[5] Det er også en mulighet for at personer med GS har en større risiko for forgiftning av paracetamol.^[6]

Flere studier har vist at en sammenheng mellom nivået av ukonjugert bilirubin i blodet, og redusert forekomst av hjerte- og karsykdommer.^[7] Dette er ment å skyldes bilirubin IXαs egenskap som antioksidant^[8] og dermed forebygging av åreforkalkning.

Det er rapportert en rekke andre symptomer^[9], men ingen av disse er funnet gjennom vitenskapelige studier av tilstanden.^[10] Tvert i mot er det debattert hvorvidt GS i det hele tatt bør klassifiseres som en sykdomstilstand heller enn en normalvariasjon^[10].

Diagnosen GS stilles ved manglende funn forenelig med annen sykdom i kombinasjon med forhøyede verdier av ukonjugert bilirubin i blodet. Det er viktig å utelukke andre mulige årsaker til gulsott:

• Økt nedbrytning av røde blodlegemer (hemolyse)
• Leverbetennelse (hepatitt)
• Galleveissykdom

Det er vist at en lavkalori diett (400 kcal/døgn) i 24-72 timer hos personer med GS, øker nivået av bilirubin i blodet^[11][12]. Dette kan brukes diagnostisk, ved at man fremprovoserer en gulsott hos personer med GS.

Samme effekt som man oppnår ved faste, kan man også få ved å bruke et antibiotika (rifampicin).^[12] Dette er en noe enklere metode for pasienten.

Det er mulig å gjøre en gentest for å si noe om sannsynlighet for at gulsotten skyldes GS, men dette er ikke noen sikker test, og brukes derfor ikke regelmessig.^[13]

Tilstanden ble først beskrevet av franskmannen Augustin Nicolas Gilbert i 1901, og bærer følgelig hans navn.