Bayezid II
Bayezid II | |||
---|---|---|---|
Født | 3. des. 1447 Didymótikho (Det osmanske rike) | ||
Død | 26. mai 1512[1] (64 år) Istanbul | ||
Beskjeftigelse | Monark | ||
Embete | |||
Ektefelle | 8 oppføringer
Ayşe Hatun
Gülbahar Sultan Muhtereme Ferahşad Hatun Gülruh Hatun Şirin Hatun Nigar Hatun Bülbül Hatun Hüsnüşah Hatun | ||
Far | Muhammad II | ||
Mor | Emine Gülbahar Hatun | ||
Søsken | Cem Sultan Gevherhan Hatun | ||
Barn | 16 oppføringer
Selim I
Şehzade Ahmet Şehzade Korkut Ayşe Sultan Aynışah Sultan Şehzade Alemşah Selçuk Sultan Fatma Sultan Hundi Sultan Hümaşah Sultan Kamerşah Sultan Hatice Sultan Şah Sultan İlaldı Sultan Şehzade Şehenşah Şehzade Mahmud (son of Bayezid II) | ||
Gravlagt | Istanbul | ||
Signatur | |||
Bayezid II (født 3. desember 1447, død 26. mai 1512) var sultan i Det osmanske rike fra 1481 til 1512. Etter sønnens opprør mot ham, abdiserte han 22. april 1512 til fordel for sin sønn Selim I.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Beyazit var sønn av Mehmet II. Hvem som var moren, er ikke helt klart. Det er to teorier - at det var Emine Gülbahar Hatun, eller at det var Sitti Mükrime Hatun.[trenger referanse]
Sultan
[rediger | rediger kilde]Etter farens død kom Bayezid med janitsjarernes hjelp på tronen.
Beyatiz foretok krigstog mot Italia, Bosnia, Dalmatia og Ungarn. Han erobret Hercegovina, Moldavia og Bessarabia, men led et avgjørende nederlag mot de egyptiske mamelukkene i 1488. Deretter vendte han seg mot sør, beseiret den venetianske flåte ved Sapienza i 1498 og erobret størstedelen av Peloponnes. Men han måtte vike for den koalisjon som ble etablert mot ham av Ungarn, Venezia og paven som var støttet av Spania og Frankrike, og måtte slutte fred i 1502.
Beyazit var sufist og gjorde seg kjent som byggherre for moskéer og broer. Av stor politisk betydning var den tyrkiske flåtes enorme oppsving under hans regjering.[trenger referanse]
På denne tid fikk også tusentalls sefardiske jøder, som i 1492 flyktet fra Spania, fristed i riket. Bayezid II sendte ut erklæringer over hele riket om at disse flyktningene skulle ønskes velkommen.[2] Han gav dem bosettingstillatelse og lot dem bli osmanske borgere. Han gjorde narr av de spanske monarker Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla for at de utviste en nyttig befolkningsklasse: «Dere beskriver Ferdinand en vis hersker», sa han til sine hoffolk — «han, som har utarmet sitt eget land og beriket mitt!»"[3]
De spanske monarker utviste også muslimer, blant dem mange svært ressurssterke fra Andalucía. De ble likeledes integrert i Det osmanske rike.
Beyazits siste regjeringsår ble plaget av suksesjonsstrider mellom hans sønner Ahmed og Selim. Den sistnevnte gjorde opprør mot sin far og klarte med bistand fra khanen av Krim og fra janitsjarene i 1512 å tvinge sin far til fratreden. Få dager etter døde Bayezid, muligens forgiftet.[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Egger, Vernon O. (2008). A History of the Muslim World Since 1260: The Making of a Global Community. Prentice Hall. s. 82. ISBN 0-13-226969-4. Besøkt 13. april 2009.
- ^ The Jewish Encyclopedia: a descriptive record of the history, religion, literature, and customs of the Jewish people from the earliest times to the present day, Vol.2 Isidore Singer, Cyrus Adler, Funk and Wagnalls, 1912 s. 460
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Richard F. Kreutel: Der fromme Sultan Bayezid. Die Geschichte seiner Herrschaft (1481–1512) nach den altosmanischen Chroniken des Oruç und des Anonymus Hanivaldanus (= Osmanische Geschichtsschreiber. Band 9). Styria, Graz/Wien/Köln 1978, ISBN 3-222-10469-7.
- Hedda Reindl: Männer um Bāyezīd. Eine prosopographische Studie über die Epoche Sultan Bāyezīds II. (1481–1512). Schwarz, Berlin 1983, ISBN 9783922968221 (Digitalisat).
Forgjenger Mehmed II |
Osmansk sultan 1481–1512 |
Etterfølger Selim I |