Bohols historie

Bohols historie følger på mange måter den filippinske nasjons allmenne historie, men har egne særtrekk som ikke bare er av sedvanlig lokalhistorisk karakter. Det mest karakteristiske avvik er de antispanske opprør på øya på 1600- og 1700-tallet, og den lange perioden – hele 85 år – da denne øya, som ligger omtrent midt i den filippinske øygruppen, var selvstyrt og uavhengig av Spania.

Øya Bohol ligger midt i Filippinenes midtre landsdel Visayas, sør for Cebu med den viktige metropolen Cebu City, og nord for Mindanao. Øya er omgitt av et stort antall øyer, de aller fleste svært små. Den største, Panglao, ligger rett utenfor provinshovedstaden Tagbilaran City vest på Bohol.

Intet vites om Bohols befolkning før det 13. århundre. Det antas at en gruppe kalt «lutaoene» ankom Bohol fra det nordlige Mindanao omkring år 1200. De bygde en bosetning på pæler i stredet mellom øyene Bohol og Panglao. Denne landsbyen ble et blomstrende lokalt maktsentrum, og er blitt kalt «kongedømmet Dapitan».

Lutaoene tilhørte en folkegruppe som spanjolene kalte «pintados».^[1]

Magellan-ekspedisjonen seilte tett forbi Bohols østkyst på vei mot øyene Cebu og Mactan, og ekspedisjonens kronikør Pigafetta skriver at ekspedisjonen etter Magellans død ved Mactan var innom øya Panglao, som ligger kloss inntil Bohols vestkyst. Nær stranden brente de skipet Concepcion (etter slaget ved Mactan den 27. april 1521 hadde de ikke nok mannskap til alle tre skip). Deretter seilte skipet La Victoria, nå kommandert av Sebastian de Elcano, til stredet mellom Panglao og hovedøya for å proviantere. Øyboerne ledet dem tretti meter inn fra stranden til et naturlig ferskvannsoppkomme (på cebuano: «boho»). Stedet var sannsynligvis det som nå heter Bo-ol, og nå er en seksjon (barangay) i Tagbilaran City. Derav navnet Bohol.^[2]

(En annen hypotese om navnet, fremlagt i dr. Lumin B. Tirols doktorarbeid ved Santo Tomas-universitetet i Manila, er at det kommer fra det boholanske navnet (Bo'ol) på et vakkert blomstrende tre som er utbredt på øya.)

Den 24. juli 1525, få år etter Magellan-ekspedisjonens jordomseiling, la en ny ekspedisjon ut på den samme ferden fra La Coruña i Spania. Ekspedisjonen kom også til de filippinske øyene, men i juni 1526 kom skipene fra hverandre under en storm. Et av skipene, Santa Maria del Parral led skipbrudd på stranden av det nordøstlige Mindanao. De overlevende ble tatt til fange og solgt som slaver. En fra mannskapet, Sebastian de Puerto (eller de Puerta), havnet hos høvding Sikatuna. Det er det første møtet mellom en spanjol og en øyboer fra Bohol som historien kjenner til.

Landsbyen som var «hovedstad» i «kongedømmet Dapitan» ble forlatt straks etter 1563, etter et plyndringstokt fra portugiserne og deres allierte fra Ternate.

Portugiserne og deres allierte kom med åtte skip og ankret ved dagens Dauis på øya Panglao. Øyboerne tok dem vel imot, men snart gikk deres besøkende til angrep og drepte Datu Sarripada Dailisan, plyndret bosettingen og tok slaver. En av fangene var Dailisans hustru, som de etterpå solgte for 90 gull-taeler i Maguindanao. Alt i alt ble 300 drept, av dem ni høvdinger. Dessuten ble 500 menn, kvinner og barn tatt til fange, 300 gull-taeler og 200 gong røvet, likeså kleder og handelsvarer. Det var vanlig i Visayas at steder knyttet til død og ulykke ble forlatt. Dermed forlot Dailisans bror Pagbuaya (også kalt Lagubayan) og 500 andre øya. De slo seg ned på det sted som idag heter Dapitan på Mindanaos nordkyst, etter at de først hadde underkastet seg Suban-on-befolkningen der. Andre dro til andre steder på Mindanaos nordkyst eller til Leyte (Villalba).

Tidlig i 1565 kom en ny spansk ekspedisjon, ledet av Miguel Lopez de Legazpi. Han hadde seilt fra Mexico med fire skip og nesten 400 menn. Likesom Magellan støtte Legazpi på øyboere som slett ikke likte besøk. Han klarte ikke å få fotfeste på øya Cebu, og dro da, etter en avstikker til øya Samar, sørover mot Mindanao. Men vinden snudde og drev skipene mot Bohol. Fra en muslimsk malayisk los fra et erobret handelsskip fra Borneo, fant han ut at øyboerne på de filippinske øyene hadde handelsforbindelser med Molukkene, Borneo, Java, Malacca og til og med fjernere land som India og Kina.

Også på Bohol fikk Legazpi en uvennlig mottakelse. Men hans los kunne forklare at fiendskapen skyldtes portugisernes plyndingsraid rundt øyene. Portugiserne kom fra Molukkene og krysset omkring blant øyene i Visayas, og bare to år tidligere, i 1563, hadde de plyndret Bohol og tatt omkring tusen boholanere som slaver. Naturligvis forvekslet øyboerne spanjolene med portugiserne; Legazpi fikk vite at de var skeptiske til «hvite menn med skjegg».

Med hjelp fra sin los forklarte Legazpi for de to høvdingene Datu Sikatuna av Bool og Datu Sigala av Loboc at de verken var portugisere eller var kommet for å plyndre eller drepe. Han lyktes, og inngikk en vennskapspakt med dem. Den 16. mars 1565 fulgte så blodspakten mellom Legazpi og Sikatuna;^[3] det fant antagelig sted i nærheten av den nåværende landsbyen Loay. Denne hendelsen feires fremdeles på Bohol i juni – Sandugo-fiestaen. Tre dager etter ble seremonien gjentatt med Sigala.^[4]

Et minne om blodspakten er gjengitt på provinsen Bohols offisielle segl.^[5]

Etter å sikret seg assistanse fra Sikatuna og Sigala bestemte Legazpi seg for å prøve å etablere en spansk bosetning på Cebu. Med de to høvdingene som ledsagere og hjelpere seilte han fra Bohol påskesøndag og ankom Cebu den 27. april. Bosettingen på Cebu lyktes, og ble gitt navnet Villa San Miguel (i dag: Cebu City). Etter få år var også Bohol underlagt Spania, og ble administrativt tilordnet spanjolenes støttepunkt på Cebu.

Ikke lang tid etter kom katolske misjonærer. Rundt tretti år etter at spanjolene satte seg fast i Cebu, kom den 17. november 1596 to jesuittprester, pater Juan de Torres og pater Gabriel Sanchez, til Baclayon på Bohol. Det sies at det var moren til Bohols encomendero, Doña Catalina de Bolaños, som inviterte dem. De etablerte seg i Baclayon og begynte raskt med forkynnelsen av kristendommen rundt om på øya.

Den 26. oktober 1600 ble Baclayon angrepet av rundt 300 plyndrende «Moros» fra Maguindanao, ledet av Datu Sali og Datu Sirongan. Deretter flyttet jesuittene sitt hovedkvarter innover på øya til Loboc. Siden da og til jesuittene forlot øya i 1768 var Loboc residensen til den lokale jesuittsuperior. Det var i Loboc de grunnla Bohols første katolske menighet i 1602, fulgt av en skole i 1604 (Seminario Colegio de Indios), som utdannet det lokale ledersjiktets barn.

To antispanske opprør fant sted på øya. Det første ble ledet av Tamblot i desember 1621. Han var en bablayan (prest) som så forfedrenes tro truet av den nye tro som de spanske jesuittene bragte med seg. Mens de fleste jesuittene var fraværende, de var i Cebu for å feire jesuittmisjonæren Frans Xavier, fikk han med seg rundt 2 000 boholanoer på en oppstand. Da nyheten om opprøret nådde Cebu sendte borgermester Don Juan de Alcarazo en militærekspedisjon over til øya. Den 1. januar 1622 begynte en styrke bestående av 50 spanjoler og over 1 000 filippinere sin fremrykning på øya. I slaget som fulgte, utkjempet under et voldsomt skybrudd ved Malabago nær Cortes, ble borgermesteren såret og spanjolenes styrker tvunget til retrett. Seks måneder senere forsøkte de et nytt angrep, og ble igjen slått tilbake. Da lyktes det spanske snikmordere å trenge inn i Tamblots leir og drepe ham. Nå var opprøret uten leder, og det var lett for spanjolene å nedkjempe det.

Etter dette utbygde og styrket spanierne sitt nærvær på Bohol. Det var ikke primært en urolig lokalbefolkning man fryktet, men de stadige Moro-raidene fra Mindanao. Sultanatet Sulu sendte i 1629 ut en ekspedisjon på plyndringsferd blant de bosetningene spanjolene hadde bygget opp på halvøya Camarines og på øyene Samar, Leyte og Bohol. I 1632 ble Sulus sultan Wasit og Maguindanaos sultan Kudarat frender ved inngifte, og de to sultanatene dannet en sterkere allianse. Deretter, i 1634, mobiliserte de en styrke på 1 500 og angrep blant annet Leyte og Bohol på nytt.

Det var i perioden som fulgte at en rekke av øyas kirker ble bygd ved hjelp av lokale arbeidere, blant den kirkene i Baclayon (men som den står nå er den resultat av endringer fra 1724) og Loboc.

Frem til 1733 hadde jesuittene grunnlagt seks bosetninger (kalt reducciones): Loboc, Baclayon, Jagna, Talibon, Inabanga og Maribojoc. Her måtte folket bo; her var det lettere å beskytte dem mot Moro-raid, å kristne dem – og avkreve dem skatt.

Det andre antispanske opprøret kom i 1744. Den dypere årsak var at befolkningen ikke likte å bli utkommandert til tvangsarbeid, men den utløsende faktor var en annen. Oppstanden ble ledet av Francisco Sendrijas (kalt Dagohoy)^[4] etter at broren hans var blitt drept. Pater Gaspar Morales S.J., sognepresten i Inabanga, hadde bedt en konstabel – Sagarino, Dagohoys bror – om å fakke en mann som hadde forlatt menigheten og tatt tilflukt i fjellene. Konstabelen fikk tak i ham, men så endte det med at Sagarino ble drept. Da da han ble bragt tilbake til landsbyen, nektet presten å gi ham en kristen begravelse. Presten mente at Sagarino hadde duellert med rømlingen. Den katolske kirke bekjempet duellering og ekskommuniserte duellanter.

Francisco Dagohoy, som var cabeza de barangay i Inabanga, ble rasende på presten, og mente at broren slett ikke hadde vært med på noen duell, men ble drept da rømlingen motsatte seg arrestasjon. Noe som kompliserte situasjonen, var at presten beordret at liket skulle få ligge å råtne i tre dager foran kirken i Inabanga. Det er imidlertid også mulig at det var Dagohoy som ordnet det slik, for å presse presten til å forandre mening om begravelsen. (Til slutt begravde Dahogoy broren sin selv.)

Han fikk mange rasende folk med seg på sin side, og den 24. januar 1744 startet oppstanden med drapet på den italienske sognepresten i Jagna, pater Giuseppe Lamberti S.J. Kort tid etter drepte Dagohoy også pater Morales, og oppstanden spredte seg så over hele Bohol. Biskopen av Cebu, Miguel Lino de Espeleta, forsøkte forgjeves å roe ned situasjonen, og spanjolene forsøkte å gjenopprette sitt styre. Men Dahogoy nedkjempet de spansk–filippinske styrkene som ble satt inn mot ham. Han erklærte øyas uavhengighet og etablerte en egen regjering i fjellene, og var i stand til å utøve kontroll med storparten av øya.

Et særlig energisk forsøk på å få slutt på opprøret kom i 1747, da biskop Juan de Arrechederra var fungerende generalguvernør på Filippinene (1745–50). Han sendte en straffeekspedisjon til Bohol under kommando av Don Pedro Lechuga. Lechuga vant noen få trefninger, men maktet ikke å knuse Dagohoys styrker. Til slutt sendte han et slags commandoraid inn i fjellene for å drepe eller ta til fange Dagohoy, hans søster Gracia, og andre ledere. Men de kom tilbake med uforrettet sak; de klarte ikke å trenge gjennom til Dagohoys befestede tilholdssted.

Også etter Dahohoys død fortsatte oppstanden, og spanjolene klarte bare å holde på noen få landsbyer langs sørkysten.

I løpet av de påfølgende 85 år mislyktes ikke mindre enn 20 spanske generalguvernører, fra Gaspar de la Torre (1739–45) til Juan Antonio Martínez (1822–25), å få bukt med opprøret. At det tok så lang tid, skyldes ikke bare den lokale standhaftighet, men at Spania slet med andre problemer i sine kolonier. I de spanske amerikanske koloniene var det opprør mellom 1810 og 1826, noe som avbrøt sjøveien til Filippinene, som gikk fra Acapulco i Mexico til Manila.

I 1845 ble general Mariano Ricafort generalguvernør for Filippinene (1825–30). Han sendte borgermester José Lazaro Cairo for å gjeninnført spansk styre på Bohol. Med en spansk–filippinsk styrke 2.200 mann stor gikk de til angrep den 7. mai 1827. Men det skulle ta mer enn ett års harde kamper og en by spansk ekspedisjon under kaptein Manuel Sanz (ankom i april 1828) før de boholanske patrioter var nedkjempet. De siste rester av opprørsstyrkene ble tatt til fange i Caglayon-hulen. Den 31. august 1829 markerer avslutningen av denne fasen i Bohols historie.

De fleste av Dagohoy-opprørets styrker ble benådet, og ble bosatt i nye landsbyer i lavlandet. Disse landsbyene heter idag Batuanan, Cabulao, Catigbian og Vilar (Bilar).

I mellomtiden var jesuittene blitt utvist fra Filippinene i 1768, og prester fra augustinerrekollektenes orden, under ledelse av deres tidligere provinsial pater Pedro de Santa Barbara, hadde overtatt ansvaret for den kirkelige betjening av Bohol. Augustinerrekollektene grunnla så innen år 1800 de nye landsbyene Tagbilaran, Dimiao, Guindulman, Panglao og Loon, alle i den spanskkontrollerte kystsonen i sør og vest.

Etter den spanske gjenerobring gikk Bohol inn i en fredelig periode, Frem til den 22. juli 1854 forble øya del av residencia de Cebu (provinsen Cebu), men fra da ble den sammen med øya Siquijor utskilt som en egen politisk-militær provins. Ved folketellingen i 1879 hadde Bohol 34 kommuner med en befolkning på 253.103.^[6]

Spanskestyret var over i april 1899. Etter at USA hadde vunnet den spansk-amerikanske krig overtok de landet mot et vederlag til Spania på 20 millioner dollar.

Spanjolene dro, og i en kort stund var Bohol et «Gobierno de Canton», en provins ledet av fremstående boholanoer i den uavhengige filippinske republikk proklamert av Emilio Aguinaldo.

Etter et knapt år var selvstyret over, for den 17. mars 1900 landsatte amerikanerne styrker i Tagbilaran. Under ledelse av major Henry Hale fra USAs 44. infanteribataljon kom de for å overta kontrollen. Boholanoene organiserte seg til motstand. Den 3. september 1900 satte de seg til motverge under oberst Pedro Samson, og de blodige kampene pågikk i flere måneder. Amerikanerne brente ned 20 av Bohols 35 småbyer, drepte tusenvis av filippinere og slaktet ned all buskap de kom over. Den 23. desember 1900 overgav filippinerne seg på Bohol, og undertegnet en fredsavtale i prestegården i Dimiao.^[7]

Året etter kapitulasjonen herjet en koleraepidemi den krigsherjede øya, og hundrevis av boholanoer bukket under.

Amerikanerne begynte snart å reorganisere styret og iverksette reformer. Veier ble anlagt og skoler ble bygd, og levekårene begynte å bedre seg. Ved reorganiseringen av provinsinndelingen den 17. mars 1917 ble Bohol en egen provins.

I 1941 ble Bohol utskilt fra erkebispedømmet Cebu, og det katolske bispedømmet Tagbilaran ble opprettet.

Den annen verdenskrig kom for alvor til Bohol den 17. mai 1942, da japanerne landsatte tropper i Tagbilaran. Tre tunge år fulgte. Det ble organisert en motstandsbevegelse som drev geriljakrig mot japanerne. Dens første hovedkvarter, kalt Behind the Clouds, var i dype kløfter nær Catigbian, og det ble senere flyttet til Carmen.

Amerikanske styrker returnerte til Bohol den 11. april 1945,^[8] og ble denne gang mottatt som frigjørere.

Den 4. juli 1946 ble Bohol del av den selvstendige filippinske republikk.

På 1950-tallet ble Bohol satt på det filippinske politiske kart da en av øyas sønner, Carlos P. Garcia fra Talibon, ble landets president. Han ble valgt til Filippinenes visepresident i 1953, og fikk da ansvar som utenriksminister. Han tiltrådte som president dagen etter president Ramon F. Magsaysay omkom i et flystyrt den 17. mars 1957. Han vant så presidentvalget i november samme år, og kunne forstette som president.

Som president gjorde han seg bemerket for sin såkalte Philippines First-politikk, som tok sikte på å utvikle og garantere Filippinenes økonomiske uavhengighet. Filippinske forretningsfolk ble gitt preferanse fremfor utenlandske, og det ble gjort endringer i innenlandsk økonomisk politikk som påvirket de kinesisk-filippinske forretningsfolkenes vilkår. Garcia opprettholdt landets nære bånd til USA og søkte nærmere samarbeid med ikkekommunistiske land i Asia. Han forkortet USAs gamle avtale om baser på filippinsk jord fra 99 års bruksrett til fra da 25 år, med mulighet for forlengelser for femårsperioder etter det.

I 1986 ble det nordøstlige Bohol gjort til et eget katolsk bispedømme, Talibon.

I 2000 hadde hele provinsen 1,3 mill. innbyggere.