Carlos P. Garcia

Carlos P. Garcia
Født		4. nov. 1896[1][2][3] Talibon
Død		14. juni 1971[1][2][3] (74 år) Quezon City
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker, advokat
Embete		Filippinenes president (1957–1961)
Utdannet ved		Silliman University Cagayan National High School Philippine Law School Silliman University College of Arts and Sciences
Ektefelle		Leonila Garcia
Parti		Partido Nacionalista
Nasjonalitet		Filippinene
Gravlagt		Heroes' Cemetery
Signatur
Våpenskjold
Carlos P. Garcia på Commons

Carlos Polestico Garcia (født 4. november 1896 i Talibon, Bohol, Filippinene, død 14. juni 1971 i Manila) var den åttende president av det uavhengige Filippinene (18. mars 1957-30. desember 1961). Carlos P. Garcia var sønn av Policracio Garcia og Ambrosia Polistico, begge opprinnelig fra Bangued i provinsen Abra. Faren var i mange år borgermester i Talibon.

Carlos fikk sin første skolegang ved Talibon Elementary School, og studerte så ved Cebu Provincial High School i Cebu City, deretter jus ved Silliman University i Dumaguete i Negros Oriental 1918–1919 og så ved Philippine Law School i Manila hvorfra han ble uteksaminert i 1923 blant de ti beste det året. Hans første stilling var som professor ved Bohol Provincial School.

Han hadde allsidige studier bak seg, ikke bare jus. Han hadde kjennskap til diktere og filosofer som Platon, Aristoteles, Bacon, Cervantes, Ingersoll og Vargas Villa, var også kjent som dikter, og fikk tilnavnene The Prince of Visayan Poets og The Bard from Bohol.^{[trenger referanse]}

Han ble valgt som parlamentsrepresentant for Bohols tredje distrikt tre ganger (1925–1931), og var guvernør for provinsen Bohol fra 1931 til han gikk inn i motstandsbevegelsen mot japanerne under krigen. Som kandidat for Nacionalista Consolidado-partiet ble han også tre ganger valgt til det filippinske senatet (1941–1954).

Under den annen verdenskrig tok en filippinsk geriljaavdeling kontroll over den da nyvalgte senator Carlos P. Garcias hjemby Talibon. Garcia var geriljaens fremste rådgiver.^{[trenger referanse]} Da japanerne okkuperte Bohol var noe av de første de foretok seg å lete etter Garcia, men han unnslapp så vidt på seilbåt til Leyte den 4. juli. Japanerne brente da ned Garcias barndomshjem og torturerte en Cesario Avergonzado som hadde pekt dem i gal retning.

Han ble valgt til Filippinenes visepresident i 1953, og fikk da ansvar som utenriksminister. Han tiltrådte som president dagen etter president Ramon F. Magsaysay omkom i et flystyrt den 17. mars 1957.

Ved presidentvalget i november samme år var han opp imot motkandidatene Jose Yulo, Manuel Manahan, Claro M. Recto og Antonio Quinine. Han slo Yulo, nærmeste opponent, med 600 000 stemmer,^{[trenger referanse]} og kunne fortsette som president.

Som president gjorde han seg bemerket for sin såkalte Philippines First-politikk, som tok sikte på å utvikle og garantere Filippinenes økonomiske uavhengighet. Filippinske forretningsfolk ble gitt preferanse fremfor utenlandske, og det ble gjort endringer i innenlandsk økonomisk politikk som påvirket de kinesisk-filippinske forretningsfolkenes vilkår.^{[trenger referanse]} Garcia opprettholdt landets nære bånd til USA og søkte nærmere samarbeid med ikkekommunistiske land i Asia. Han forkortet USAs gamle avtale om baser på filippinsk jord fra 99 års bruksrett til fra da 25 år, med mulighet for forlengelser for femårsperioder etter det.

Ved presidentvalgene i november 1961 tapte han for Diosdado P. Macapagal. Fra 1961 til 1971 levde han som vanlig borger på Bohol.

I 1971 ble han valgt som en av Bohols delegater til den konstitusjonelle konferanse (Constitutional Convention, «ConCon») og ble så president for dette foretaket. Tre dager han ble valgt til dette vervet, fikk han hjerteslag og døde den 14. juni 1971.