Ammon

Ammon og ammonittene (hebraisk עַמּוֹן, moderne hebraisk ʻAmmon; «Folk», refereres også til som barn av Ammon, arabisk عمّون; ʻAmmon) er navn på et kongedømme og et semittisk folkeslag i oldtidens Midtøsten som i henhold til Det gamle testamente i Bibelen skal ha holdt til på østsiden av elven Jordan, Gilead og Dødehavet, i dagens land Jordan.^[1][2] Hovedbyen i landet var Rabbah eller Rabbath Ammon, samme sted som dagens moderne by Amman, Jordans hovedstad. Molok og Milcom (kanskje den samme i begge tilfeller) er navngitt i Bibelen som Ammons guder.^[3]

I henhold til den bibelske redegjørelse, Det gamle testamente og Første Mosebok^[4] stammet dette folket fra Ben-Ammi, Lots sønn med sin yngre datter: «Nå skulle begge Lots døtre ha barn med sin far. Den eldste fikk en sønn og kalte ham Moab. Fra ham stammer moabittene, som ennå er til. Den yngste fikk også en sønn og kalte ham Ben-Ammi. Fra ham stammer ammonittene, som ennå er til.»

Både Ammon og Moab ble født fra et incestiøst forhold mellom Lot og hans to døtre i tiden etter ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra, og Bibelen viser til både ammonittene og moabittene som «Lots barn». Gjennom hele Bibelen blir ammonittene og moabittene portrettert som motstandere. I løpet av Exodus, fordrivelsen fra Egypt, ble israelittene nektet å passere gjennom deres land.^[5] I Dommernes bok arbeider ammonittene med Eglon, konge av moabittene, mot Israel. Angrep fra ammonittene på israelittiske samfunn øst for elven Jordan var drivkraften bak foreningen av de jødiske stammen under Saul.^[6]

I henhold til både Første Kongebok^[7] og Andre Krønikebok^[8] var Na’ama en ammonitt. Hun var den eneste hustruen til kong Salomo som ble nevnt med navn i Tanákh ved at hun fødte ham et barn. Hun var mor til deres arving, Rehabeam.^[9]

Ammonittene ble presentert som et seriøst problem for fariseere ettersom det var mange som giftet seg med kvinner fra ammonittene (og moabittene) i tiden under Nehemja.^[10]

Noen få ammonittiske navn har blitt bevart, inkludert Nahash og Hanun, begge fra Bibelen. Deres språk er antatt å være semittisk, nært beslektet med hebraisk og moabittisk. Ammonittisk kan ha hatt inkorporert en del arameisk innflytelse, inkludert bruken av ‘bd, fram for det mer vanligere bibelsk-hebraiske ‘śh, for «arbeid». Den eneste andre betydelige forskjellen med bibelsk-hebraisk er sporadisk bibeholdelse av hunkjønns entallet -t (eg ’šħt «vannbeholder», men ‘lyh «høy (hunkj.)».)^[11]

Som nabokongedømmet Moab var kilden til rikdom i Ammon de tallrike naturressursene, blant annet sandstein og kalkstein. Det var en produktiv jordbrukssektor og okkuperte en betydelig sted langs oldtidens handelsrute, den såkalte «kongenes hovedveg», som knyttet Egypt sammen med Mesopotamia, Syria, og Anatolia. Som med edomittene og moabittene ga handel langs denne ruten dem betydelige inntekter. Rundt 950 f.Kr. viste Ammon voksende framgang på grunn av jordbruk og handel, og bygde en rekke med festninger. Landets hovedstad er lokalisert i hva som i dag er citadellet i Jordans hovedstad Amman.^[12]

Ammon opprettholdt sin uavhengighet fra det assyriske riket ved å betale tributt til den assyriske kongen på den tiden da nabokongedømmene ble herjet eller erobret.^[12] Inskripsjoner beskriver at den ammonittiske kongen Baasha ben Ruhubis hær sloss sammen med Ahab av Israel og syriske allierte mot Salmanassar III fra Assyria i slaget ved Karkar i år 853 f.Kr., muligens som vasseler av Bar Hadad II, den arameiske kongen av Dasmaskus. I år 734 f.Kr. var den ammonittiske kongen Sanipu vasall av Tiglat-Pileser III av Assyria og Babylonia, og Sanipus etterfølger Pudu-ilu holdt den samme posisjonen under Sankerib og Asarhaddon. En assyrisk liste over tributter eksisterer fra denne perioden og viser at Ammon betalte en femtedel av hva Judea betalte.^[13]

En tid senere var den ammonittiske kongen Amminadab I blant de som betalte tributt som ble skadelidende som følge av den store arabiske hærtoktet til Assurbanipal. Andre konger som er bevitnet i samtidige kilder er Barakel (attestert i flere samtidige segler) og Hissalel som regjerte en gang rundt 620 f.Kr. Hissalel er nevnt i en inskripsjon på en flaske funnet ved Hesbon i Jordan sammen med sin sønn, kong Amminadab II, som regjerte en gang rundt 600 f.Kr.

I løpet av persisk og tidlig hellenistisk tider er Ammon lite nevnt. Deres navn opptrer derimot i tiden til makkabeerne. Ammonittiene gjorde sitt, sammen med nabostammer, for å stå imot den jødiske makt under Judas makkabeeren.^[14]

Den siste notis om ammonittene er under Justin Martyr (100-tallet e.Kr.) i hans Dialoger med Trypho (§ 119) hvor det er føyd til at de er fortsatt et tallrikt folk, konsentrert sør for Palestina.

• Muller, Max & Kaufman Kohler: «Ammon, Ammonites». Jewish Encyclopedia. Funk & Wagnalls, 1901-1906.
• Hertz J.H. (1936): The Pentateuch and Haftoras. Deuteronomy. Oxford University Press, London.
• Ammon on Bruce Gordon's Regnal Chronologies (også hos Ammon)