Cubas president

Cubas president
Sittende Miguel Díaz-Canel siden 19. april 2018
Type		statssjef
Virkeområde		Cuba
Tiltaleform		eksellense
Residens		Palacio de la Revolución
Utpekes av		Asamblea Nacional del Poder Popular de Cuba
Velges av		Nasjonalforsamlingen for folkemakten
Terminlengde		5 år
Etablert		12. april 1902
Første embetsholder		Tomás Estrada Palma 1902–1906
Underlagt		Førstesekretær av Cubas kommunistparti
Nestleder		Cubas visepresident
Flagg
Nettsted		https://www.presidencia.gob.cu/

Cubas president (spansk: Presidente de Cuba), offisiell tittel republikkens president (spansk: Presidente de la República), er statsoverhode i Republikken Cuba, og øverstkommanderende for Cubas forsvar.

I Cubas sosialistiske politiske system utgjør presidentembetet sammen med førstesekretæren for Cubas kommunistparti (CKP) de mektigste embetene. CKP er ansvarlig for å veilede staten gjennom å utforme nasjonal politikk, mens statsapparatet – ledet av presidenten – har som oppdrag å iverksette denne politikken.

Det første presidentembetet ble etablert i grunnloven av 1901, som var inspirert av USAs politiske system. Dette systemet vedvarte frem til Den cubanske revolusjon i 1959. I perioden 1959–76 hadde ikke Cuba en nasjonal grunnlov. Fidel Castro styrte landet gjennom statsminister-embetet. I 1976 ble den sovjetiske modellen innført på Cuba; og Fidel Castro ble valgt av Nasjonalforsamlingen for folkemakten som regjeringssjef og statssjef i tillegg til sin rolle som leder av kommunistpartiet. Fidel Castro ledet arbeidet i statsrådet og ministerrådet, to kollektive beslutningsorganer. Etter hans død innførte Raúl Castro flere endringer i det politiske systemet ved blant annet å gjøre presidenten mer uavhengig av statsrådet. I 2019 ble embetet «Statsrådets president» oppløst og erstattet med dagens presidentembetet.

Presidenten er ansvarlig for driften av regjeringsapparatet, og ivaretar landets uavhengighet og territoriale integritet. Statsoverhodet kan innkalle til ekstraordinære møter i nasjonalforsamlingen. Presidenten er pliktig til å nominere en statsminister til nasjonalforsamlingen, som da stemme for eller avslå forslaget. Statsministeren leder ministerrådet (landets regjering), mens presidenten er ansvarlig for å gjennomføre politikken. I tillegg er presidenten som øverstkommanderende ex officio leder av Det nasjonale forsvarsrådet. Presidenten kan foreslå endringer i ministerrådet overfor statsrådet og nasjonalforsamlingen.

Presidenten velges for en femårsperiode av nasjonalforsamlingen i en hemmelig avstemning. Kandidaten må få mer en 50 prosent av stemmene for å bli valgt. Presidenten kan bare velges i to valgperioder. Liste over Cubas presidenter gir en oversikt over alle presidenter i Cubas historie.

Det første forsøket på å etablere en cubansk stat fant sted i 1811, da José Agustín Caballero skrev et utkast til en nasjonal grunnlov.^[1] Dette og senere grunnlovsutkast bygget på at Cuba skulle forbli en selvstyrt del av kolonimakten Spania.^[1] I 1851 ble den cubansk-venezuelanske Narciso López den første til å foreslå uavhengighet fra Spania.^[1]

I 1868 startet Den cubanske uavhengighetskrigen mot Spania.^[1] Cuba fikk selvstyre i 1897, men var forsatt en del av Spania.^[1] Spania tapte den spansk-amerikanske krigen i 1899.^[1] Etter et midlertidig amerikansk militærstyre fikk Cuba i 1902 etter amerikansk innflytelse en egen grunnlov. Styringssystemet bygget på det amerikanske systemet, men den Cubanske presidenten fikk mer makt enn den amerikanske.^[1]

Styringssystemet grunnlagt i 1902 vedvarte frem til 1930 da president Gerardo Machado opphørte grunnloven.^[2] Cuba ble styrt uten grunnlov i tre år.^[2] Den 12. august 1933 ble Machado kuppet og Carlos Manuel de Céspedes y Quesada ble innstilt som ny president etter amerikansk-innblanding.^[2] Quesadas styre ble etterfulgt av et oligarki som besto hovedsakelig av representanter fra de velstående klasser.^[2] Den nye politiske eliten innførte en ny grunnlov i 1940.^[2] Den demokratiserte samfunnet ytterligere, men korrupsjon og klientelisme svekket borgernes evne til å påvirke samfunnet.^[2] Når det radikale anti-korrupsjons Ortodokspartiet så ut til å vinne presidentvalget i 1952 initierte Fulgencio Batista et kupp.^[3] Batistas regjering opphevde grunnloven og innførte et autoritært styre som vedvarte frem til 1959 da 26. juli-bevegelsen tok makten.^[3]

Da 26. juli-bevegelsen tok makten vedtok den nye regjeringen «Republikken Cubas grunnleggende lov».^[4] Den trådte i kraft 7. februar 1959 og opphevet Cubas grunnlov fra 1940.^[4] Landets regjering (som var ledet av Fidel Castro) ble tildelt retten til å endre den grunnleggende loven uten offentlig konsultasjon eller vedtak i en lovgivende forsamling.^[5] De første årene etter revolusjonen var kjennetegnet av uklare styringslinjer og svake institusjoner.^[6] Regjeringsdepartementer ble opprettet, fusjonert og/eller oppløst hyppig.^[6]

Perioden 1959–1976 var kjennetegnet av hva revolusjonslederne døpte «gerilja-administrasjon».^[6] Den amerikanske statsviteren William M. Leo Grande skriver at denne styringsmodellen var grunnlagt på Fidel Castros karismatiske ledelse.^[7] Viktige beslutninger ble tatt av Fidel Castro sammen med en liten uformell sirkel av individer som han møtte i løpet av revolusjonen hevder Leo Grande videre.^[7] Denne deformaliseringen av makt ville kjennetegne Cubas styringsinstitusjoner frem til Fidel Castro gikk av som statssjef.^[8]

På 1960-årene startet arbeide med en ny grunnlov.^[9] Den sovjetiske modellen ble innført på Cuba den 15. februar 1976.^[6] Den nye grunnloven etablerte den lovgivende forsamlingen Nasjonalforsamlingen for folkemakten, statsrådet, ministerrådet, regjeringssjef-embetet og statssjef-embetet.^[5] Fidel Castro ble valgt som statssjef og regjeringssjef i 1976 av nasjonalforsamlingen.^[10] Dette skilte seg fra normen i andre sosialistiske stater hvor disse vervene ofte ble fordelt på to personer.^[10] Til tross for innføringen av sovjetiske institusjoner fortsatte det cubanske systemet å bygge på en slags «dualisme bestående av karismatisk ledelse og legal-rasjonelle elementer» hevder statsviter Bert Hoffmann.^{[note 1][11]} Noen av embetene Fidel Castro ble valgt til som for eksempel «Statsrådets president» og «Førstesekretær av Cubas kommunistparti» var hentet fra Sovjetunionen og hadde grunnlag i rettslig-bindende dokumenter (legal-rasjonell autoritet).^[11] Andre embeter som Fidel Castro ble tildelt som for eksempel «Revolusjonenskommandør» hadde ikke grunnlag i verken lov eller partiets interne regler (karismatisk ledelse).^[11]

Det siste tiåret av Fidel Castros styretid var kjennetegnet av en deinstitusjonalisering av parti- og statsapparatet.^[11] For eksempel sier partiets grunnlov at en partikongress skal bli innkalt hvert femte år, men ingen partikongress ble avholdt i 2002 (og ingen uttalelse om hvorfor ble annonsert).^[11] I statsapparatet ble nærkontakt med Fidel Castro anerkjent som en legitim grunn til forfremmelse.^[11] Grunnlaget for å utnevne Felipe Pérez Roque til utenriksminister var at han var «bedre kjent med ideene og tankene til Fidel Castro enn de fleste».^{[note 2][11]} Roque forsto dette og fortalte nasjonalforsamlingen i 2005 at cubansk sosialisme var grunnlagt på en karismatisk modell fremfor institusjonalisme.^[11] Han hevdet at folks blinde tro på Fidel Castro var revolusjonens «største skatt»; «Måten vi forstår denne autoriteten på er som følger: 'Jeg forstår ikke så godt, men hvis Fidel sa det, er jeg sikker på at det stemmer.»^{[note 3][11]} Videre hevdet han at «sosialisme er vitenskapen om å sette et godt eksempel»^{[note 4]}, og konkluderte at «Så lenge dette landet har en ledelse basert på eksempel... så er den uovervinnelig.»^{[note 5][11]}

Som statsrådets president innførte Raúl Castro reformer for å styrke det politiske systemet på bekostning av personaliseringen av makt som hadde kjennetegnet styringssystemet.^[12] I hans første tale som statssjef sa Raúl Castro at «Kommunistpartiet, en sikker garantist for den cubanske nasjonens fortsatte enhet, er den eneste verdige arvtaker til vårt folks tillit til sin leder [Fidel Castro].»^{[note 6][13]} I samme tale hevdet han at «Institusjonalisering er... en av bærebjelkene som sikrer revolusjonens usårbarhet på det politiske feltet».^{[note 7][13]} Institusjonalisering argumenterte Raúl Castro ville sikre at revolusjonen ville fortsette selv etter at dens historiske ledere var døde.^[13] I et stikk mot Fidel Castros linje påsto Raúl Castro at improviseringen som kjennetegnet hans forgjenger hadde bidratt til «dyre irrasjonaliteter».^{[note 8][13]}

Raúl Castro representerte en annen lederstil enn Fidel.^[14] Fremfor å fortsette med enmanns-dominering som kjennetegnet Fidels lederstil fremmet han kollektiv ledelse, en lederstil der beslutninger blir tatt kollegialt.^[14] Kollektiv ledelse ble styrket i 2011 da Raúl Castro foreslo til den 6. kongressen «å begrense tjenestetid i høye politiske og statlige stillinger til maksimalt to femårsperioder».^{[note 9][14]} Statsviter Ramón I. Centeno mener å kunne tolke «innføringer av tidsbegrensninger som en form for kollegialt forhold for innføring av åremål. Dette vitner om en intensjon om å vende seg til en mer kollektiv beslutningstil – i motsetning til den udefinerte varigheten av karismatisk styre.»^{[note 10][14]} Disse forslagene ble gjort til lov den 19. april 2019 da Cubas nye grunnlov trådte i kraft.^[15] Den nye grunnloven endret på rollen til embetet «Statsrådets president» og etablerte et nytt embetet for statssjefen og hans assistent; «Republikkens president» og «Republikkens visepresident».^[15]

Cuba er en sosialistisk stat hvor Cubas kommunistparti (CKP) har monopolisert staten i henhold til marxisme-leninisme.^[16] I landets grunnlov heter det at CKP «var født ut av en enhetlig vilje blant organisasjonene som bidro avgjørende til revolusjonens triumf og legitimert av folket utgjør grunnpilarene og er garantisten for vår økonomiske, sosiale og politiske orden.»^{[note 11][16]} Videre formidler grunnlovens artikkel 5 at CKP er «unikt, martisk, fidelistisk og marxist-leninistisk, og er den organiserte fortroppen til den cubanske nasjonen, opprettholdt av sin demokratiske karakter, så vel som sin permanente tilknytning til folket, er den overlegne drivkraften bak samfunnet og staten.»^{[note 12][17]} I dens kapasitet har CKP ansvar for å organisere krefter for å bygge sosialisme og utvikle landet i en kommunistisk retning.^[18] Likevel går det et skille i marxist-leninistisk filosofi mellom «veiledning» og «administrasjon», og partiet er ansvarlig for veilede statsapparatet gjennom generell politikk utforming.^[19] Statsapparatet er klart adskilt fra partiapparatet på alle områder, med unntak av på sentral hold; statssjefen er for eksempel som regel også førstesekretær.^[20] Rent analytisk er det derfor vanskelig å vite hvilket embete som styrer landet.^[20]

Presidenten er ansvarlig for at Cubas grunnlov blir etterfulgt og beskyttet.^[21] Dette medfører at embetsholder er ansvarlig for å undertegne lover som er vedtatt av nasjonalforsamlingen, og for å sørge for offentliggjøring av lover.^[22] I samsvar med grunnlovens bestemmelser og/eller relevante lover kan presidenten foreslå å suspendere, endre eller tilbakekalle ordrer eller avtaler vedtatt av statlige organer som er strid med grunnloven eller loven, eller som kan påvirke landets generelle interesser.^[23] Han har rett til å utstedte dekret og andre ordre i henhold til loven.^[24]

Presidenten skal representere staten og lede utformingen av statens politikk.^[25] Han er derfor ansvarlig for å foreslå medlemmer av ministerrådet til nasjonalforsamlingen.^[26] Forsamlingen har rett til å stemme for eller imot presidentens forslag.^[26] Presidentens forslagsrett gjelder også valg, suspendering, tilbakekalling og/eller erstatning av embetspersoner som er statsminister, Folkets høyesteretts president, statsadvokaten, generalkontroller, valgkomiteens president og ministerrådets medlemmer.^[27] Videre kan presidenten foreslå valg og tilbakekalling av de provinsielle guvernører og viseguvernørene til den provinsielle forsamlingen det gjelder.^[28] Presidenten skal være kjent med, evaluere og vedta beslutninger angående rapporter produsert av statsministeren som dokumenterer hans eller hennes ledelse, så vel som av ministerrådet og dens utøvende komité.^[29][30]

Statssjefen har rett til å lede møtene til ministerrådet og dens utøvende komité.^[31] I tillegg har presidenten rett til å delta på statsrådets møter, og kan innkalle statsrådet til møte om det måtte ønskes.^[32] I tillegg kan presidenten etablere kommisjoner, komiteer og andre utvalg for å realisere spesifikke mål.^[33]

Presidenten er statens representant i utlandet,^[25] og har derfor myndighet til å utøve Cubas utenrikspolitikk.^[34] Utenrikspolitikken skal ta hensyn til hjemlandets forsvar og sikkerhet.^[34] I tråd med dette kan presidenten foreslå for statsrådet utnevnelsen eller tilbakekallingen av diplomatiske sendemenn til andre stater og internasjonale organisasjoner.^[35] Presidenten har rett til å tildele og tibakekalle tittelen «Republikken Cubas ambassadør».^[36] Embetsholder har rett til å godkjenne, eller å ikke godkjenne, sendemenn fra andre stater til republikken Cuba.^[37] Sjefer for utenriksstasjoner i Cuba må overlevere sine akkreditiver til presidenten, eller i dennes fravær til visepresidenten.^[38]

Presidenten er øverstkommanderende for Cubas forsvar (Fuerzas Armadas Revolucionarias, FAR)^[39] og ex officio formann av Det nasjonale forsvarsrådet.^[40] Som forsvarssjef har presidenten myndighet til å kunne omorganisere forsvaret og^[39] som forsvarsrådets leder er presidenten pliktig til å utnevne «Forsvarsrådets visepresident».^[41] Gitt denne myndigheten kan presidenten foreslå for statsrådet eller nasjonalforsamlingen å erklære krig eller krigstilstand.^[40] Videre kan presidenten beordre en mobilisering av de væpnede styrker om situasjonen krever det, samt å erklære en unntakstilstand eller en katastrofesituasjon i henhold til grunnloven, med underretning om avgjørelsen til nasjonalforsamlingen eller statsrådet ved første mulighet.^[42] Presidenten kan utnevne, forfremme og avsette lederne av militære institusjoner i henhold til fastsatte prosedyrer.^[39]

Det cubanske valgsystemet er grunnlagt på demokratisk sentralisme.^[43] Stemmerett har innbyggere som fylt 16 år.^[43] Staten kan på visse vilkår frata enkeltindivider stemmeretten.^[43] Det er ingen stemmeplikt.^[43]

Kandidatene må være bosatt i det valgdistriktet.^[43] Kommunalvalg skal ha fra to til åtte kandidater per valgdistrikt.^[43] For å vinne må en kandidat få mer enn 50 prosent av de avgitte stemmene. Dersom ingen kandidat oppnår flertall av stemmene, holdes omvalg mellom de to som har fått flest stemmer.^[43] Valgperioden er to og et halvt år.^[43]

Kandidatene til provinsforsamlingen og nasjonalforsamlingen blir foreslått på grunnlag av lister satt sammen av de nasjonale og provinsielle kandidatutvalgene.^[43] I disse valgene er det kun én kandidat per sete.^[43] De nominerte kandidatene stiller deretter til valg, og må få over 50 prosent av stemmene for å kunne bli valgt.^[43] Valg av de provinsielle valgforsamlingene og nasjonalforsamling blir avholdt hvert femte år.^[44] De valgte representantene til nasjonalforsamlingen velger på sitt konstituerende møte de ledende embetene i staten og statsrådets sammensetning.^[45] Kandidatene til disse vervene er bestemt på forhånd av en valgliste lagd av Den nasjonale valgkomiteen etter konsultasjon med hver enkelt folkevalgt representant i nasjonalforsamlingen, men representantene kan ikke foreslå alternativer.^[46] Før stemmegivning stemmer nasjonalforsamlingens representanter på å godkjenne eller ikke å godkjenne nominasjonslisten.^[47] Om den godkjennes velger nasjonalforsamlingen kandidatene i henhold til nominasjonslisten.^[47]

Hvis presidenten ikke kan utføre sine plikter som president er visepresidenten stedfortreder.^[48] Presidenten selv bestemmer når hen kan gjenoppta sine arbeidsoppgaver. Hvis presidenten blir forhindret fra å utføre sine oppgaver i en lengre periode på grunn av sykdom eller annen form for arbeidsuførhet, blir nasjonalforsamlingens president utnevnt som stedfortredende president og vil fungere inntil en ny president har blitt valgt av nasjonalforsamlingen.^[49]

I tilfelle død i embetet eller avskjed vil nasjonalforsamlingen velge ny president.^[50] I mellomtiden vil nasjonalforsamlingens president fungere som stedfortredende president.^[50]

Stedfortredende presidenter[51]
Navn	Tiltrådte	Gikk av
Alberto Herrera Franchi	12. august 1933	13. august 1933
Carlos Manuel de Céspedes	13. august 1933	5. september 1933
Manuel Márquez Sterling	18. januar 1934	18. januar 1934
Carlos Mendieta	18. januar 1934	11. desember 1935
José Barnet y Vinageras	11. desember 1935	20. mai 1936
Anselmo Alliegro y Milá	1. januar 1959	1. januar 1959
Carlos Manuel Piedra	1. januar 1959	2. januar 1959
Raúl Castro	31. juli 2006	24. februar 2008

Presidentens hovedkvarter er Revolusjonspalasset.^[52] Den ble bygd i tidsrommet 1954–1957 og opprinnelig kalt Rettferdighetspalasset.^[52] Til å begynne med fungerte bygningen som hovedkvarter til Folkets høyesterett og som politiets nasjonale hovedkvarter.^[52] Etter revolusjonen ble det gjort om til hovedkvarter for statssjefen, regjeringen og kommunistpartiets sentralkomité.^[52]

• Liste over Cubas presidenter
• Cubas visepresident
• Cubas statsminister
• Liste over Cubas statsministre

Artikler

• Azicri, Max (August 1980). «The Institutionalization of the Cuban State: A Political Perspective». Journal of Interamerican Studies and World Affairs. 3 (22). Cambridge University Press. s. 315–344. 
• Centeno, Ramón I. (Januar–juni 2017). «The Cuban Regime After a Decade of Raúl Castro in Power». Mexican Law Review. XI (2). Institute for Legal Research of the Universidad Nacional Autónoma de México. s. 99–126. CS1-vedlikehold: Datoformat (link)
• Gargarella, Roberto (2017). «The "Engine Room" of the Constitution (with Some Particular Attention to the Cuban Case)». Cuban Studies (45). University of Pittsburgh Press. s. 14–27. 
• Franklin, Daniel; Lopez, Ernesto Dominguez (Januar 2014). «The American and Cuban Presidencies in Comparative Perspective». 85th Southern Political Science Association Annual Conference. s. 315–344. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hoffmann, Bert (2007). «Transitions from Charismatic Rule: Theories of Leadership Change and Cuba’s Post-Fidel Succession» (PDF). GIGA Working Papers. German Institute of Global and Area Studies. s. 1–27. Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2014. Besøkt 23. oktober 2019. 
• Hoffmann, Bert (2009). «Charismatic Authority and Leadership Change: Lessons from Cuba’s Post-Fidel Succession». International Political Science Review. 30 (3). Cambridge University Press. s. 229–248. 

Bøker

• Blaker, Christopher (2018). Moon Havana. Hachette UK. ISBN 1631217305. 
• Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo, red. (2014). A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Grande, William M. Leo (2014). «After Fidel: The Communist Party of Cuba on the Brink of Generational Change». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Treto, Carlos Alzugaray (2014). «Continuity and Change in Cuba at Fifty: The Revolution at a Crossroads». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Roman, Peter (2003). People's Power: Cuba's Experience with Representative Government. Taylor & Francis. ISBN 0742525651. 
• Tarragó, Rafael E. (2017). Understanding Cuba as a Nation: From European Settlement to Global Revolutionary Mission. Taylor & Francis. ISBN 131544447X. 

Grunnloven

• Cubas grunnlov (PDF). 2019.