Crooning

Crooning er en sangstil som kjennetegnes av myk, lavmælt og sentimental stemmebruk.^[1] Stilen har vært særlig populær innenfor den lette, melodiøse underholdningsmusikken i USA fra 1930-tallet og framover. Ordet brukes oftest i formen crooner som navn på mannlige sangere som synger ballader på en smektende måte, gjerne akkompangert av et stort orkester eller storband. Mange av sangene i Great American Songbook er typiske crooner-sanger.

Croonerstilen oppstod med mikrofoner og moderne lydopptak. I motsetning til tradisjonelle konsertartister som må bruke kraftig stemme, utnytter croonere mikrofonen på en uttrykksfull måte som skaper nærhet. Dermed erstattes ofte intensitet med intimitet.

Ordet crooning er lånt fra engelsk, der det uttales «kruning» og egentlig betyr «nynning». På norsk tilsvarer crooner omtrent «smørsanger», en betegnelse som er mer spøkefull og lett nedsettende.

Croonerstilen begynte for alvor med Bing Crosby, som snart fikk følge av populærartister som Frank Sinatra og Dean Martin. Sinatra ble blant annet omtalt som «The Croon Prince of Swing».^[2][3] Frank Sinatra skal i et intervju ha uttalt at han ikke anså verken seg selv eller Bing Crosby som croonere.^{[trenger referanse]} En lang rekke av smørsangerne ble verdensberømte, deriblant Mel Tormé, Tony Bennett, Pat Boone,^[1] Sammy Davis jr., Nat King Cole, Neil Sedaka, Engelbert Humperdinck og Jim Reeves.