Christian IV av Danmark og Norge

Christian IV Konge av Danmark og Norge
Christian IV av Danmark, maleri av Pieter Isaacsz 1611-16
Født		12. apr. 1577[1][2][3][4] Frederiksborg slott
Død		28. feb. 1648[1][5][3][4] (70 år) Rosenborg slott[6]
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Danmarks monark (1588 (etter den julianske kalenderen) – 1648 (etter den julianske kalenderen)) Norges konge (1588 (etter den julianske kalenderen) – 1648 (etter den julianske kalenderen))
Ektefelle		Anna Kathrine av Danmark og Norge (1597–1612)[7] Kirsten Munk (1615–)[7] Vibeke Kruse
Partner(e)		Kirsten Madsdatter Karen Andersdatter
Far		Frederik II
Mor		Sophie av Mecklenburg
Søsken		6 oppføringer Anna av Danmark Hedevig av Danmark Augusta av Danmark Hans Ulrik av Danmark Elisabeth av Danmark
Barn		Med dronning Anna Kathrine: Frederik Christian Sofie Elisabeth Frederik III Ulrik Med Kirsten Madsdatter: Christian Ulrik Gyldenløve Med Karen Andersdatter: Dorothea Elisabeth Christiansdatter Hans Ulrik Gyldenløve Med Kirsten Munk: Anne Cathrine Christiansdatter Sophie Elisabeth Pentz Leonora Christina Ulfeldt Valdemar Christian Elisabeth Augusta Christiansdatter Frederik Christian Christiane Sehested Hedevig Ulfeldt Marie Cathrine Christiansdatter Dorothea Elisabeth Christiansdatter Med Vibeke Kruse: Ulrik Christian Gyldenløve Elisabeth Sophie Gyldenløve
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark[8]
Gravlagt		Roskilde domkirke
Regjeringstid		1588–1648
Valgspråk		Fromhet styrker rikene (regna firmat pietas)
Våpenskjold
Christian IV av Danmark og Norge på Commons

Christian IV eller Christian Kvart, skrives også Qvart^[9] eller Quart, (født 12. april 1577 i København, død 28. februar 1648 samme sted) var konge av Danmark og Norge og hertug av Slesvig og Holsten fra 1588 til 1648. Han tilhørte det tyske huset Oldenburg og var sønn av kong Frederik II og Sophie av Mecklenburg.

Christian var knapt 11 år da faren døde. Derfor utnevnte det danske riksrådet en formynderregjering som besto av fire riksrådsmedlemmer under ledelse av Niels Kaas. Formelt var Christian IV konge i 60 år, men han utøvet regjeringsmyndighet i 52 år.

Christian ble født på Frederiksborg slott og døpt i Vor Frue kirke i København 2. juni samme år. Kongefamilien benyttet anledningen til to ukers feiring både på slottet og i byen,^[10] blant annet oppførte studenter fra Københavns universitet en komedie med bibelske emner. En scene viste Davids kamp mot Goliat der filistrene skulle flykte for israelittene. I stedet gikk studentene som spilte filistere, til motangrep og nektet å gå av scenen. Slagsmålet vekket den gamle riksadmiral Peder Skram som duppet av på første rad, men nå kløv opp på scenen og kastet seg for fullt inn i kampen som leder for «israelittene». Omsider fikk disse overtaket.^[11]

Som skikken var, tok morens foreldre - Ulrik av Mecklenburg-Schwerin og Elisabeth av Danmark - med seg dattersønnen til oppfostring. Etter to år ble han hentet hjem igjen, og Frederik fikk ham valgt som sin etterfølger på herredagen i Odense i april 1580.^[10] Valget ble stadfestet i Norge to år senere uten at prinsen var til stede.

Christians skolegang begynte i 1583, da han fikk rektor Hans Mikkelsen (ca. 1538-1601)^[12] som lærer. Mikkelsen hadde myndighet til å utøve «tilbørlig strenghed mod kongens søn» og «ikke lade ham have sin egen vilje, men holde ham i god disiplin». Christian ble som barn ofte jult opp av sin mor dronningen som fikk mye ros for sin strenghet mot sønnen. Selv ville ikke Christian slå barna sine, men han godtok at andre gjorde det, og datteren Leonora Christine fikk en gang så mye juling at hun som gammel hadde arr etter det. Frederik II overvåket strengt hvem sønnen var i lag med, av frykt for smittsom sykdom. Fra sin tidligste barndom ble Christian vant til å flakke rundt på rømmen for pestutbrudd. Lenger enn et år bodde han ikke noe sted. Hoffet flakket mellom Sorø, Skanderborg slott, Haderslevhus, Koldinghus, Antvorskov, Kronborg og Frederiksborg slott.^[13]

Skrivebøkene hans er bevart. Av opptegnelser fremgår det at han fikk undervisning i skjønnskrift og flere språk; han snakket og skrev dansk, tysk og latin og kunne gjøre seg forstått på fransk, spansk og italiensk.^[14] Han fikk også opplæring i andre fag; matematikk, geometri, tegning og bygningskonstruksjon. Videre ble han undervist i musikk og flere forskjellige idretter, som ballspill, fekting og dans i tillegg til historie, rettslære og krigskunst.^[14][15] Deler av undervisningen foregikk i en liten klasse bestående av Christian og utvalgte barn fra adelen. Frederik II ga detaljerte bestemmelser for utdannelsen.

Først i 1596 ble Christian kronet til konge. Selve kroningen fant sted i Vor Frue kirke og ble forestått av Sjællands biskop Peder Jensen Vinstrup.

Økonomisk sett førte Christian en merkantilistisk politikk, som var mer gunstig for Danmark enn Norge. Ved å begrense markedet med høye tollmurer bandt han nordmennene til dyrt dansk korn i stedet for billig baltisk korn, mens danskene kunne kjøpe norsk metall (blant annet kobber) til en lavere pris. På denne tiden delte han ut handelsmonopoler til kjøpsteder. Han opprettet det islandske, det grønlandske og Det ostindiske kompaniet, og i 1616 overtok han kolonien Trankebar i India. Men kongens ambisjoner var å gjøre Danmark-Norge til Nord-Europas sterkeste makt politisk, økonomisk og militært. Imidlertid hadde han store problemer med bare å opprettholde den danske lederstillingen i Norden etter at Sverige hadde innledet en ekspansiv politikk. Den dansk-norske flåten ble kraftig opprustet (og i hovedsak bemannet av nordmenn), men hæren var ikke jevnbyrdig med den svenske bondehæren og måtte i stedet basere seg på dyre tyske leiesoldater i stort antall. Kalmarkrigen i 1611–13, som fra dansk side i stor grad ble ført med leietropper, førte ikke til noe resultat. 30% av Christians sjøoffiserer kom fra adelen. De var født til lederstillinger, men hadde ofte så liten kjennskap til sjøfart at kongen måtte forby dem å diskutere sjøfart mens mannskapet hørte på – da ville det bli altfor tydelig hvor kunnskapsløse offiserene faktisk var.^[16]

Freden i Knærød ble underskrevet i 1613, og sikret med støtte fra England dansk-norsk kontroll over nordområdene ved at Sverige trakk sine krav der. Danmark-Norge ble også tilkjent en krigserstatning på en million riksdaler, kalt «Älvsborgs løsepenger». Frem til disse var betalt, satt Christian med munningen av Göta elv som pant.^[17]

Merkantilismen baserte seg på at et lands rikdom skrev seg fra en handelsbalanse der eksporten var større enn importen. Derfor måtte forbruket av utenlandske varer begrenses med tollmurer eller importforbud. Ved hjelp av nederlandske ansatte grunnla Christian IV rundt 1620 en silkefabrikk som Silkegade har navn etter. Borgerne fikk bare lov å gå med silke som var danskprodusert. Noen suksess ble produktet ikke, og i 1631 ble fabrikkbygningene omgjort til en fattiggård der man delte ut mat og penger til trengende en gang i uken.^[18] Fremstilling av sukker, såpe, salt og matolje ble også igangsatt på kongens initiativ og under statens ledelse. Etter hvert ble dette overført til private fabrikanter som fikk drahjelp av privilegier og importforbud. Langs Mølleåen mellom Øresund og Furesø med fabrikasjon av kobber-, messing- og jernvarer, krutt og papir. Dette var de første egentlige industriforetak i Danmark, men kvaliteten var oftest dårligere og prisen høyere enn for importerte varer.^[19]

Kongen var opptatt av at undersåttene ikke ble lurt, og i 1606 ble det bestemt at alle som solgte drikkevarer, skulle bruke «lovlig mål og la sine målepotter rette inn etter kobberpotten som henger på rådhuset». I 1610 sørget Christian for en forordning om pris og vekt på brød. På København rådhus ble det hengt opp tre skålvekter med lodd som hadde den vekten de forskjellige brødtypene skulle holde. Så kunne kundene selv kontrollere at brødene holdt riktig vekt. Videre kom en bestemmelse om at alle bakere i København hver onsdag og lørdag - minst tre timer om formiddagen - skulle selge brød på Nytorv, slik at folk kunne finne ut hvem som bakte det beste brødet. Med denne opptattheten av kundenes velferd er det overraskende at Christian i 1613 forbød håndverkerlaugene. Fra da av skulle enhver fritt kunne livnære seg som håndverker. Dermed ble et 400 år gammel system med kontroll av arbeidets kvalitet og utførelse forbudt. Laugsordningen ble da også gradvis gjeninnført, men med lempeligere regler.^[20] I 1635 kom enda en forordning som påla bakerne å selge brød fra tidlig morgen til kl 7 om kvelden, også på søn- og helligdager straks prekenen var over. Selv gikk kong Christian rundt i gatene og førte personlig tilsyn med byen. I 1637 oppdaget han at en hollandsk kvinne i Købmagergade solgte brød ut av vinduet sitt. Han skrev deretter til rentemestrene at de fikk innkalle byfogeden som hadde unnlatt å stanse dette ureglementerte brødsalget, og «love ham gratis opphold i Blåtårn hvis jeg erfarer noe lignende igjen, om han så var ti ganger så bra en mann som han er».^[21]

I 1619 sendte kongen Jens Munk av sted med fregatten «Enhjørningen» og jakten «Lamprenen» for å finne sjøveien til India og Kina nord for Canada. Før avreisen talte kongen selv under en gudstjeneste i Holmens kirke til de 64 mann som skulle reise. Ekspedisjonen var en del av kongens planer om å kunne ta kontroll over de arktiske stredene både i nordøst og nordvest og på denne måten sikre seg tilgang til rikdommene i India og Kina.

Etter Christian IVs forordning av 1. juli 1619 skulle en mann være fylt 18 år for å ha råderett over sitt bo, og først når han var 25, kunne han selge jord, kausjonere eller stille som verge for andre. Men med sin tidligere verges samtykke kunne han selge jord, hvis det var for å betale sine foreldres eller sin egen gjeld, eller utgifter til studier utenlands.^[22] For at ungdommen skulle slippe dyre studier utenlands, opprettet kongen i 1623 Sorø akademi, så dannelsesreiser rundt i Europa ble overflødige. Videre forbød han utreise før folk var fylt 19 år, slik at de skulle være mindre påvirkelige av nye tanker i tiden.^[23]

Et brev fra Gustaf Adolfs rikskansler Axel Oxenstierna datert 27. april 1620 har avslørt at kunstmaleren Pieter Isaacsz som portretterte kong Christian, lot seg verve av den svenske agenten Jan Rutgers for 400 riksdaler i året. Han skulle kommunisere med svensk etterretning via posten til embetsmannen Leonard von Sorgen som «lønn for malerier». Oxenstierna instruerte ham i brevet, avfattet på tysk: «Spesielt er jeg interessert i forholdene i Hamburg, og i hvilken grad kong Christian kommer til å blande seg inn der, og med hvilke midler. Likeledes hvordan forholdet er mellom hans majestet og erkebiskopen av Bremen.» Dette kan ha skyldtes kong Christians forsøk på å bedre sin stilling ved å få en av sine sønner innsatt som biskop i Tyskland. Det ble ikke noe av, og som hærleder mislyktes han, og hans allierte i tredveårskrigen, England og Frankrike, gikk fra løftene sine. Som Commisarius in de Sond («øresundskommisær») fikk Isaaczs et stort nettverk og god innsikt i hvordan kongen skapte ytterligere problemer for seg ved å presse øresundstollen opp til et nivå ingen var villige til å godta.^[24]

I 1621 utstedet Christian IV en forordning om institusjonen mellom Amagertorv og Gråbrødretorv som delte den opp i et tukthus og et barnehjem i oppdragende hensikt.^[25] Rentemester Christoffer Urne fikk overordnet ansvar, mens en foged stod for den daglige driften. I 1630-årene var opptil 700 personer satt til å behandle ull, silke, lin og bomull. Det var ikke ment som noen straff. Tid var satt av til skolegang og lek. Hensikten var å lære barna et håndverk de kunne leve av. Etter tre år som svenn i tukthuset fikk guttene økonomisk støtte til å etablere seg som frie håndverkere. Barna fikk god og nærende mat, noe Christian 4. jevnlig kontrollerte ved selv å prøvesmake den. Han fikk innrettet et eget kontor i porthuset, som ga navn til nærmeste gate som inntil ca 1850 het Tugthusporten (nå: Niels Hemmingsens gade).^[26] Kongen kunne finne på å stille kl 5 om morgenen for å kontrollere at læremestrene også var møtt frem slik de skulle; men trass i legetjenester og medisinsk behandling kunne han ikke hindre høy dødelighet blant barna. De mange epidemiene grep raskt om seg der folk bodde tett.^[27] I 1618 var barnehjemmet, som da lå i Farvergade, så hardt ramt av pest at man ikke torde annet enn å stenge ned i en periode.^[28]

Tross Riksrådets motstand brakte han i 1625 Danmark inn i den tyske religionskrig, tredveårskrigen, et foretagende som endte med fiasko og en periode med okkupasjon og utplyndring av Jylland.

Tidlig om morgenen 8. desember 1625 mottok kongen et syn på Rotenburg-slottet ved Fulda i Hessen. Under intens bønn opplevde kong Christian at Kristus, som han også var oppkalt etter, viste seg på rommet i bar overkropp og med tornekrone og rørsepter, men med bundne hender. Det var fangen Jesus som viste seg, som beskrevet i Matteus-evangeliet 27,29: «De […] flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og ga ham en stokk i høyre hånd.» Kongen markerte et kors i sin dagbok og skrev: «Gloria in altissimo Deo, qui nostri misertus est» («Lovet være Gud i det høyeste, han som har forbarmet seg over oss»). Han sørget for å få hendelsen gjengitt i malerier, som i variasjoner ble kopiert frem til 1800-tallet. I Norge finnes iallfall 24 eksemplarer av kong Christians syn, de fleste i kirker, andre på museer og i privat eie.^[29] Kongen var lamslått over møtet med en som ikke led forgjeves og dermed ga mening til hans egen lidelse. Han forordnet at det ble malt bilder av hendelsen for opphenging i tvillingrikets kirker, blant andre Tjøme kirke, Valle kirke på Lindesnes og Bø kirke i Vesterålen. I brev til Rasmus Nyerup beskrev justitiarius J.L. Schydtz fra Bergen sitt besøk i St. Thomaskirken på Filefjell i 1797: «Skydsgutten aabnede Døren med sin Tollekniv, og saaledes kom jeg ind. Kirken er behængt med Billeder, saadanne som Bønderne i Danmark klistre paa den indre Side af sine Kistelaag. Jeg lagde Mærke til et, hvorpaa Christus og Kong Christian IV forestilledes. Underneden stod: I denne Skikkelse aabenbaredes den Herre Christus for Kong Christian IV o.s.v.» Kongens «syn» er kjent også fra kistebrev, men ble ikke brukt i noen agitasjon. Det virker som kongen holdt det i sin privatsfære.^[30]

I 1643 rykket den svenske generalen Lennart Torstensons tropper opp gjennom Jylland, som nå for annen gang på tyve år ble okkupert – i Torstenson-krigen, hvor den 67-årige Christian IV i 1644 ledet slaget på Kolberger Heide. Under dette sjøslaget mistet kongen synet på sitt ene øye, idet en svensk kule traff en kanon på det danske flaggskipet «Trefoldigheden». Episoden er fremstilt av Wilhelm Marstrand i «Christian 4. på Trefoldigheden» som henger i Roskilde domkirke.

Krigen endte igjen med et nederlag, og i fredsslutningen ved Brömsebro opphørte den danske dominans i Norden. Christian IV måtte heretter i større utstrekning rette seg etter Riksrådet.

Christian hadde stor tiltakslyst som også ga seg utslag i mange reiser. Han var i Norge mellom 25 og 30 ganger. De fleste av reisene gikk til Oslofjordregionen, Båhuslen og Agder, han var fire ganger i Bergen. Den ene gangen han var innom Bergen var i forbindelse med en reise langs hele den vestlige og nordlige norskekysten helt til Kolahalvøya i 1599. På dette toktet reiste han som Christian Frederiksen.^[31]

I sin biografi om Chr. 4. fra 1997 skriver Lars Roar Langslet: «Når Norge fortsatt strekker seg til Nordkapp og Grense-Jakobselv, er det fremfor alt Christian IV vi kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt, ville vår nordlige landsdel sannsynligvis vært en del av Sverige i dag.»^[32] I midten av april 1599 seilte åtte tungt bevæpnede marinefartøyer - «Victor», «Gideon», «Josaphat», «Raphael», «S. Michel», «Hector», «Duffven» og «Pappegøjen» -med flere hundre gaster om bord ut fra København nordover mot Kolahalvøya. Den 22 år gamle generalkaptein Christian Fredriksen med kommandoen på datidens fremste krigsskip, fregatten «Victor» i den dansk-norske marinen, var kong Christian selv i selskap med admiraler, skipshøvedsmenn, samt fremstående adelsmenn. Toktet varte i tre måneder, og av sikkerhetshensyn var det dødsstraff for å røpe kongens identitet.^[33]

Ekspedisjonen var kanskje den dristigste noen monark har begitt seg ut på. Nordkalotten var blitt interessant i storpolitikken. Briter, franskmenn og hollendere hadde begynt handel med Nord-Russland, så sjøtrafikken på Kvitsjøen og Arkhangelsk etter hvert antok et betydelig omfang. Denne aktiviteten tydeliggjorde at Sverige, Russland og Danmark-Norge hadde helt ulike oppfatninger av landegrensene. Christian hevdet sin rett over storparten av Kolahalvøya, og i tillegg over havet utenfor Nord-Norge og Nord-Russland. Her krevde han gyldig pass og toll av skip i områdene. Utlendingers fiske og hvalfangst var også til skade for kjøpmenn i Bergen og Trondheim. Under toktet tok kongen seks handelsskip og større fiskebåter fra England og Nederland i arrest, og innså behovet for overvåkning av norskekysten for å rense den for slike fribyttere. Sverige, som han kalte «den onde nabo», ekspanderte også i området. Svenske fogder skattla sjøsamene, brukt som begrunnelse for svensk herredømme over hele Nordkalotten med sine attraktive havner ut mot Nordsjøen. Tsaren på sin side hevdet russisk territorialrett over Kola og Vardø, og at både Vardøhus og fiskeværet skulle tilfalle Russland - eller rives.^[34]

På returreisen i juni 1599 kom flåten inn i en storm. Mannskapet mente denne skyldtes at en av kongens hornblåsere hadde stjålet en svart langhåret katt, «meget større enn våre danske katter», fra en samekvinne, enda hun løp etter ham og gråt som var den hennes barn. Det brydde ikke han seg om, men slengte en halv daler til henne. Skipperen Amon som vokste opp i Finnmark, kjente «hine Folks [samenes] Natur», og mente katten var skyld i stormen og burde kastes på havet. Kongen var glad i katten og nektet. Mannskapet hadde også moro av den når den svingte seg i tauene midt under prekenen så de brast i latter, og presten skjelte dem ut. Nå ble katten også anklaget for å hindre mannskapet i å høre Guds ord, så kongen måtte gi etter, selv om han hadde sagt at han ikke hadde fått med seg noe annet fra nordområdene som var ham så kjært som denne katten og en russisk lykt forarbeidet i glass. Skipperen avgjorde at katten skulle kastes i sjøen og drukne. Dette fikk kongen forhindret, og sørget for at den ble satt i et kar og forsynt med mat for en måned, i håp om at den fant veien hjem til sin fortvilte eierinne i Kildin. Slik ble den satt på havet 16. juni 1599.^[35]

«Første Pinsedag, 1599: Pinsefesten ble holdt med høytid på vårt skip mellom Kildin og Vardø. Det var en mørk og svært kald dag, og vinden var oss imot. Vinden blåste opp med snø, regn, tåke og en bitende kulde. De fleste av oss led av sjøsyke, gikk til sengs og spiste intet. Kapteinen holdt seg i ro i sin kahytt.» Disse dagboksnotatene, nedskrevet for over fire hundre år siden, er ført i pennen av en dansk herremann på «Victor» som da lå på nordøstkysten av Russland, ikke så langt fra Murmanskfjordens munning. Derfra seilte det mot Vardø.

Den 20. juli var kongen og hans følge tilbake i hovedstaden. Forfatterne avslutter reiseberetningene med å prise Gud for at han brakte dem velberget fra verdens ende tilbake til sivilisasjonen. I en av de to bevarte dagbøkene fra turen, heter det: «Ønske ved vår sjøreises slutt: Nok har jeg pløyd den skummende sjø, nu priser jeg det tørre. Måtte Gud sørge for at jeg aldri mer måtte komme til sjøs.»^[31]

Øystein Rian påpeker at Nordkalottspørsmålet har vært undervurdert, selv om det endte med Kalmarkrigen der Christian IV vant og fikk gjennomslag for at svenskegrensen skulle gå langs Kjølen, endelig vedtatt i 1751 - det eneste stående vitnesbyrd om all hans utenrikspolitiske aktivitet. For samene var ulempen at fellesområdene på Nordkalotten krympet, og de årlige markedene forsvant med statens grensereguleringer. Men Sverige oppga for alltid sitt krav på Nord-Norge og skattlegging i området. Grenseoppgangen mellom Russland og Norge i 1826 ble et kompromiss mellom tsarens krav på Varangerhalvøya og Christians krav på Kola.^[36] Delelinjen i Barentshavet var omdiskutert frem til endelig avtale i 2010.

I 1607 besøkte Christian IV sørlandskysten for å redusere antall skjenkesteder som han mente lokket menn til å vekke «stor Guds Fortørnelse ved Drukkenskab (og) Drab». Kongen ga bare bevilling til én kro i Merdø, to kroer på Flekkerøy, én i Vester-Risø (dvs. Mandal), to i Øster-Risø (Risør) og én i Grimstad. I 1618 da kyststrøkene begynte å bli uthogd, utstedte kongen restriksjoner på videre uttak. Han fikk med seg at en skipper i Nedenes len på tross av forbudet skulle ha kjøpt og innskipet eiketømmer, og ville sette skipperen under tiltale. Samme sak på Merdø: «udi lige Maade udi Mærdøen at have været en Hollænder med et Skib, som havde indskibet 400 Stykker Hjultømmer af Bøg huggen imod vort Forbud, som ingen Toldseddel havde [og] en Flaade Egetømmer, som ingen vilde vedkjendes, hvilket skal være oplagt hos Thor i Arnedal». I 1637 fikk tolleren på Merdø brev fra kong Christian etter innføringen av «Rosenobel-Tolden» på Flekkerøy til inntekt for festningsbygget. Kongen lurte på hvor mange flere skip som nå la til i Merdø havn for å slippe tollen på Flekkerøy.^[37]

I 1646 foretok Christian IV sin siste tur til Norge, og la til i Arendal for å besøke «elskelige Christopher Gøye, vor Mand og Tjener» som var blitt avsatt som lensherre på Agdesiden i 1630 for underslag av 35.000 daler, og til gjengjeld måtte bygge og levere kongen fire skip på verftet sitt på gården Tangen på Hisøy.^[38] I 1645 hadde Gøye opplyst om et funn av gullerts på sin eiendom. Det var gjort minst to funn, både i jernmalmgruvene under Barbu Jernverk (dvs. Steinsås- eller Langsægruvene), og på gården His på Hisøy. Alle edle malmfunn var kongens eiendom etter tysk bergrett, men i Norge kom dette synet i konflikt med odelsretten. Derfor kjøpte kong Christian i 1646 Barbu Jernverk og hovedgård av Gøye, innbefattet gården His. Fra Arendal tok han med seg malmprøver til Christiania der myntmester Peter Grüner og guardein Christopher Hermann konkluderte med at det ikke kunne utvinnes lødig gull av ertsen. Skuffet dro kongen hjem til København der han fikk bygd en ovn på slottet, og «ved Guds hjelp» kom det gull ut av ertsen. Ettersom «hvo der ikke vilde tro eller ikke kunde se, maatte betjene sig af briller», lot han slå mynter av dette gullet som ble kjent som «brilledukatene» med et par briller avbildet på ene siden.^[39] 29. august 1646 skriver han i et brev at han har sendt et skip for å hente gullerts utvunnet fra Arendals og Grødevigens gruber, men at hele partiet bare var på 7 tønner. 14. november 1646 ble Palle Rosenkrantz beordret til «Arendal bergverk» for å undersøke hvilken mengde gullerts kongen kunne vente derfra, samt fra Grødevigen «paa Hedzerøen» dvs. Hisøy. 18. januar 1648 fikk Hannibal Sehested i oppdrag å finne ut hvordan «dette jernværk ved Arendal» kunne drives mest fordelaktig. Kongen døde en måned senere, og gullverket ble nedlagt kort etter, åpenbart grunnet manglende lønnsomhet. Det skal ha vært Caspar Herbach (d. 1664) med tilnavnet «Kunstkasper» (Frederik IIIs myntmester)^[40] som «bragte af den norske erts en god kvantitet guld tilveie», hvorav både brilledukatene og flere mynter i Fredrik IIIs første regjeringstid ble slått. Herbach kan ha benyttet seg av juks for å få den syke gamle og syke kongen til å tro at den arendalske ertsen kunne gi rent gull, og gledet ham med dette.^[41]

Christians trolldomsforordning av 12. oktober 1617 var del av kongens moralske korstog. Samtidig presenterte han to andre forordninger - en mot unødvendige utgifter til brylluper og begravelser, og en mot løsaktighet.^[42]

Da hans søster Anne i 1589 reiste med den kongelige flåten for å bli gift med kong Jakob i Skottland, seilte de inn i en storm så ille at de ble tvunget til å søke nødhavn i Norge. Først fikk riksadmiral Peder Munk (1534-1623)^[43] skylden, men han viste til rikshoffmester Christoffer Valkendorf som var tilsynsfører ved Bremerholm, for uhellet ble tilskrevet trolldom. I København satt tre kvinner alt fengslet for trolldom; den ene var Margrethe, konen til byens borgermester, Jacob Søren Skriver. Kvinnene tilstod i avhør at de hadde skapt stormen ved hjelp av leirepotter på et bord. Slik manet de angivelig frem noen smådjevler som skal ha presentert seg som Langvinus, Pil-hestesko og Smukk. Disse satte etter Munks flåte og haket seg fast i skipene, som ble drivende rundt, ute av stand til å lystre rorene. Heksene ble dømt til bålet og brent. Borgermesteren mistet ikke bare sin kone, men også sitt embete og sin forretning. Han døde i fattigdom, utstøtt av det gode selskap.^[44]

Selv om hans regjeringstid var preget av militære nederlag og økonomisk tilbakegang, fremstår Christian IV som en av de mest fremtredende, elskede og beundrede konger i Danmark og Norges historie. Det skyldes ikke minst alle byene han anla i sin tid: Christianshavn, Christianstad i Skåne og Christianopel i Blekinge, Glückstadt i Holsten, Christiania (Oslo), Christianssand (Kristiansand) og Konningsberg (Kongsberg) i Norge. Byene er anlagt etter renessansetidens idealer med gatene vinkelrett på hverandre, som på Manhattan. Bergstaden Kongsberg ble anlagt i forbindelse med oppdagelsen av sølvforekomstene på Sandsvær. Han dro selv på en av sine mange norgesreiser til Sandsvær for å inspisere forekomsten, i tillegg anla han Kongsberg Sølvverk ved en kongelig resolusjon og ga ordre om å bygge en kjørevei, kongeveien, fra Kongsberg til Hokksund for å lette transporten til og fra sølvverket. Under dette oppholdet, som ved flere andre opphold, bodde han et par uker på Sem setegård på Eiker.

I København etterlot han seg mange vakre bygninger som Børsen, Holmens kirke, Regensen, Trinitatis kirke med Rundetårn, som skulle tjene som observatorium, Nyboder, Proviantgården, Tøjhuset og Bryggerhuset. Dessuten bygde han om Frederiksborg slott ved Hillerød til et vakkert renessanseslott. Han var utvilsomt den største byggherre som har vært i Norden. I 1660 kjøpte han en del private hager mot Kastellet for å utvide Københavns areal, samt opprette en ladegård^[45] som skulle forsyne København slott med matvarer. I stedet ble Rosenborg slott oppført på kongens favorittomt, der han også døde. Han var svært stolt av «hustelefonen» der (et talerør), vannklosettet, og at han fra rommet sitt kunne sveive vindebroen opp og ned ved hjelp av en håndsveiv i veggen.^[46]

Christian IV døde 28. februar 1648 på Rosenborg slott, og ble bisatt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sønnen Frederik III.

Christian fikk i alt 24 barn, seks av disse med Anna Kathrine som han giftet seg med i 1597, deriblant den fremtidlige kongen, Frederik III. Allerede før dronningen døde i 1612, hadde kongen innledet et forhold til Kirsten Madsdatter, som han fikk et barn med. Kort tid etter ble Karen Andersdatter hans nye elskerinne. Med henne fikk han tre barn. Endelig fikk han tolv barn med Kirsten Munk, som han var gift med til venstre hånd, bl.a. Leonora Christina, som allerede i en alder av 15 år ble gift med Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested forlovet seg med Christiane da hun var 10 år men de giftet seg ikke før hun var 16 år, samtidig ble også hennes tvillingsøster Hedevig gift med Ebbe Ulfeldt. Kongen og Kirstens mangeårige, stormfulle forhold endte med at han beskyldte henne for utroskap og for å forsøke å forgifte ham, og han lot seg skille fra henne. Etter 1629 levde Christian sammen med Vibeke Kruse, som han fikk to barn med.

Gjennom sine mer enn 3.000 etterlatte brev har man fått god innsikt i Christian IVs tanker, følelser, personlige liv og ikke minst alle hans byggeprosjekter. Han innførte kirkebøker i 1645 på Sjælland og 1646 i resten av Danmark.^[47]

Christian IV var en velutdannet og kreativ person, han snakket fem språk og spilte flere musikkinstrumenter. Han tegnet og konstruerte store deler av sine egne byggverk. Han hadde stor interesse for teknikk og vitenskap, og fant opp enkelte hjelpemidler, blant annet en maskin for å ruge ut kyllinger, «en kyllingemor».^[48]

Han fulgte med på det meste av det som skjedde innen familien, blant annet passet han på at alle hans avlagte klær ble omsydd til barna. Den yngste, Dorothea Elisabeth, hadde en annen far, og kongen anerkjente henne aldri, men omtalte henne som «den kasserte frøken» og fikk henne sendt til et augustinerkloster i Tyskland, der hun siden ble nonne.^[49]

Christian IV elsket fester med god mat og store mengder vin. Riksråd Eske Brock satte et kryss i dagboken sin hver gang han hadde drukket seg full. Når kongen var med, holdt det ikke ett kryss. Ved en anledning hadde kongens selskap avstedkommet en slik fyllekule at Brock skrev hele fire kors med etterskriften Libera nos Domine (= «Gubbevars!»). Adelsmannen Sivert Grubbe skrev i sin dagbok at han hadde vært på fylla med kongen, og plutselig ville kongen besøke en annen venn av seg. Der var ingen hjemme, men kong Christian krøp inn vinduet. Da han ramlet ned på gulvet fra vinduskarmen, kom kården hans på tvers, så han nesten stakk ut øyet på seg, men slapp med et sår i pannen.^[50] Mye verre gikk det under et selskap på Rosenborg slott, der kongen gikk utenfor med sin svigersønn, rikshoffmester Frands Rantzau. Begge var fulle da Rantzau ramlet i voldgraven der han druknet,^[51] og kong Christian som forsøkte å redde ham, ble med nød og neppe reddet av kjøkkenmesteren.^[52]

Christian IVs barn med dronning Anna Kathrine: Frederik – 15. august 1599–9. september 1599 Christian den udvalgte prins Christian 1603 Sofie – 4. januar 1605–7. september 1605 Elisabeth – 16. mars 1606–24. oktober 1608 Frederik 1609 (senere Frederik III) Ulrik 1611 Christian IVs barn med Kirsten Madsdatter: Christian Ulrik Gyldenløve 1611 Christian IVs barn med Karen Andersdatter: Dorothea Elisabeth Christiansdatter 1613–1615 Hans Ulrik Gyldenløve 1615

Christian IVs barn med Kirsten Munk: Anne Cathrine Christiansdatter 1618 forlovet med Frands Rantzau Sophie Elisabeth Christiansdatter 1619 gm. Christian von Pentz Leonora Christina Christiansdatter 1621 gm Corfitz Ulfeldt Valdemar Christian 1622 Elisabeth Augusta Christiansdatter 1623 gm Hans Lindenov Frederik Christian, 26. april 1625–17. juli 1627 Christiane Christiansdatter 1626 gm Hannibal Sehested Hedevig Christiansdatter 1626 gm Ebbe Ulfeldt Marie Cathrine Christiansdatter 29. mai 1628–1. september 1628 Dødfødt Dødfødt Dorothea Elisabeth Christiansdatter 1629 Christian IVs barn med kammerpike Vibeke Kruse: Ulrik Christian Gyldenløve 1630 Elisabeth Sophie Christiansdatter 1633 gm. Claus von Ahlefeldt

Christian IV av Danmark og Norge – stamtavle i tre generasjoner
Christian IV av Danmark og Norge	Far: Fredrik II	Farfar: Christian III	Farfars far: Frederik I
			Farfars mor: Anna av Brandenburg
		Farmor: Dorothea av Sachsen-Lauenburg	Farmors far: Magnus I av Sachsen-Lauenburg
			Farmors mor: Kathrine av Braunschweig-Wolfenbüttel
	Mor: Sophie av Mecklenburg	Morfar: Ulrik III av Mecklenburg	Morfars far: Albrecht VII, hertug av Mecklenburg
			Morfars mor: Anna av Brandenburg
		Mormor: Elisabeth av Oldenburg	Mormors far: Frederik I
			Mormors mor: Sophie av Pommern

• Lars Roar Langslet: Christian IV: konge av Danmark og Norge, 1997. som E-bok
• Steffen Heiberg (2006). Christian 4. - en europæisk statsmand (på dansk). København: Gyldendal. ISBN 87-02-04328-9. 
• Erling Pedersen: Kongens makt (2006), Kongens kvinner (2008) og Kongens ære (2011), Aschehoug, er en trilogi om Christians liv

• (en) Christian IV of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Christian IV of Denmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Kong Christian den fjerdes Norske lovbog af 1604

Forgjenger  Frederik II

Konge av Danmark-Norge 1588–1648

Etterfølger Frederik III