Valletta

Valletta
Land		Malta
Øy		Malta
Region		Reġjun Xlokk
Status		Hovedstad Lokalrådsområde
Ligger ved		Middelhavet
Grunnlagt		1566
Oppkalt etter		Jean Parisot de la Valette
Postnummer		VLT
Retningsnummer		356
Areal		80 hektar
Befolkning		6 444 (2014)
Bef.tetthet		80,55 innb./hektar
Høyde o.h.		56 meter
Nettside		localgovernmentdivisioncms.gov.mt/en/lc/Valletta/Pages/default.aspx
Valletta 35°53′52″N 14°30′45″Ø
Valletta på Commons

Valletta
UNESCOs verdensarv
Innskrevet		Ved UNESCOs 4. sesjon i 1980 som det 131. verdensarvsted
Referanse		UNESCO nr. 131

Valletta (maltesisk: il-Belt Valletta eller kun il-Belt) er hovedstaden i republikken Malta. Byen har 6 444 innbyggere (2014),^[1] men storbyområdet rundt har en befolkning på 393 938 innbyggere.^[2] Byen er lokalisert sørøst på øya Malta, mellom Marsamxett-havna i vest og Grand Harbour, den store havnen, i øst. Valletta er Den europeiske unions nest sørligste hovedstad, etter Nikosia. Byen kalles på folkemunn for Il-Belt (maltesisk for «byen»).

Valletta ble grunnlagt 28. mars 1566 av Jean de Vallette, stormester i Johanitterordenen. Byens festningsverker, bestående av bastioner, ringmurer og cavalier (befestning innenfor et festningsanlegg), sammen med dens vakre barokkpalasser, hageanlegg og kirker, fikk den europeiske adelen til å gi byen dens oppnavn Superbissima, italiensk for «mest stolt».^[3]

Vallettas bygninger fra 1500-tallet ble bygget av Johanitterordenen. Byens arkitektur er barokk i sitt vesen, men har også elementer fra manieristisk, nyklassisistisk og moderne arkitektur, men ødeleggelsene under den andre verdenskrig etterlot betydelig arr på byen, særskilt ødeleggelsen av Royal Opera House. Byen ble offisielt anerkjent som en del av UNESCOs liste over verdensarven i 1980.^[4]

Johanitterordenen ga byen det offisielle navnet Humilissima Civitas Valletta – «det ydmykeste by Valletta». Byens bastioner, murvegger og skanser og dens vakre barokkbygninger gjorde den imidlertid kjent som Superbissima – «det stolteste» – blant Europas herskere. På maltesisk ble den ofte kalt Il-Belt, som betyr «Byen».

Benjamin Disraeli besøkte Valletta i august 1830, etter å ha fått byen anbefalt av sin venn Lord Byron. Han beskrev Valletta som «en by med palasser, bygget av gentlemen,» og bemerket at «Vallettas edle arkitektur er på linje med, hvis den da ikke likefrem overgår enhver hovedstad i Europa,» og i senere brev, at byen «kan sammenlignes med Venezia og Cádiz … ikke et eneste tre, men fullt av palasser som ville gjort Palladio stolt.»

En familie som eide land på den halvøya som nå utgjør Valletta ble kjent som Sceberras, nå et maltesisk etternavn som Sciberras.^[5] Ved et tidspunkt ble hele halvøya kjent som Sceberras.

Byggingen av en by på Sciberrashalvøya hadde blitt foreslått av Johanitterordenen så tidlig som i 1524.^[6] Den gang var den eneste bygningen på øya et lite vakttårn, dedisert Erasmus fra Formia (sankt Almo), som hadde blitt bygget i 1488. I 1552 ble vakttårnet revet og den større festningen Saint Elmo ble bygget på samme sted.^[7]

Under den store beleiringen i 1565 ble festningen Saint Elmo erobret av den muslimske hæren til det osmanske rike, men Johanitterordenen sto imot beleiringen fra 18. mai til 11. september 1565 med hjelp av forsterkninger fra Sicilia. Den seierrike stormester av ordenen, Jean de Valette, satte umiddelbart i gang med å bygge en ny befestet by på halvøya for å befeste ordenens posisjon på Malta og knytte johanitterridderne til øya. Byen tok navn etter stormesteren og ble kalt for La Valletta.^[8]

Stormesteren anmodet de europeiske kongene og fyrstene om hjelp for å stå imot et nytt muslimsk angrep, og han fikk betydelig støtte grunnet til ordenens økende berømmelse for seieren i den store beleiringen. Pave Pius V sendte sin militærarkitekt Francesco Laparelli for formgi den nye byen mens Filip II av Spania sendte betydelig økonomisk støtte. Grunnsteinen for byen ble lagt ned av stormester Jean de Valette den 28. mars 1566. Han la ned den første steinen i hva som senere ble seierskirken Our Lady of Victories Church (maltesisk: Knisja tal-Madonna tal-Vitorja).^[9]

De Valette døde av slag den 21. august 1568, 74 år gammel, og fikk ikke oppleve fullførelsen av byen som fikk hans navn. Han ble først gravlagt i kirken Our Lady of the Victories, men hans levninger ble siden flyttet til katedralen Saint John's Co-Cathedral (maltesisk: Kon-Katidral ta' San Ġwann) i Valletta sammen med gravene til andre stormestre.^[9]

Francesco Laparelli var byens hovedarkitekt og hans plan adskilte seg fra maltesisk arkitektur som utfoldet uregelmessige buete gater og smug. Han formet den nye byen som et rektangulært rutenett og uten noen collacchio (et område begrenset til betydningsfulle bygninger). Gatene var formet som rette og brede, begynte sentralt fra byporten og endte ved festningen Saint Elmo (som ble ombygd) ved enden av halvøya og med utsikt over Middelhavet; særskilte bastioner ble bygget 47 meter høye. Hans assistent var den maltesiske arkitekten Girolamo Cassar, som senere ledet konstruksjonen av den nye byen etter Laparellis død i 1570.^[9]

Ufficio delle Case regulerte byggingen av byen som en myndighet for planleggingen.^[10] Byen ble bort imot ferdigstilt tidlig på 1570-tallet, og ble hovedstaden på Malta den 18. mars 1571 da stormester Pierre de Monte flyttet fra sitt sete ved borgen St Angelo i Birgu og til stormesterens palass i Valletta.

Under Antoine de Paules styre ble det besluttet å bygge flere befestninger for å beskytte Valletta, og disse ble gitt betegnelsen Floriana-linjene etter arkitekten som formga dem, Pietro Paolo Floriani av Macerata.^[11] Under António Manoel de Vilhenas styre begynte en by å danne seg mellom Vallettas murer og Floriana-linjene, og den utviklet seg fra en forstad av Valletta til Floriana, en by i sin egen rett.^[12]

I 1634 førte en eksplosjon i kruttfabrikk til at 22 mennesker ble drept og flere bygninger i Valletta ble ødelagt.^[13] Det var flere tusen muslimske fanger i Valletta på midten av 1700-tallet, som hadde betydelig frihet til å bevege seg og ta arbeid, selv arbeide som handelsmenn.^[14] I 1749 konspirerte muslimske fanger og slaver å drepe stormester Pinto og overta Valletta, men opprøret ble slått ned før det kom i gang da planene hadde lekket ut.^[15] Senere under sitt styre forskjønnet Pinto byen med barokkarkitektur, og mange betydningsfulle bygninger som Auberge de Castille ble modellert på nytt eller fullstendig ombygd i ny arkitektonisk stil.^[16]

I 1775, under styret til stormester Francisco Ximenes de Texada skjedde et nytt ikke vellykket opprør, kjent som presteopprøret. Presteskapet på Malta gjorde opprør mot Johanitterordenens styre på øya. Det utspant seg på festningene Saint Elmo og Saint James Cavalier den 8. september 1775, men ble slått ned i løpet av noen timer.^[17]

I 1798 forlot Johanitterordenen øya og den franske okkupasjonen begynte. Ordenen overga seg til Napoléon Bonaparte som følge av fransk landgang i juni 1798.^[18] Etter at folket på Malta gjorde opprør fortsatte franske tropper å okkupere Valletta og havneområdet rundt fram til de kapitulerte for Storbritannia i september 1800. Tidlig på 1800-tallet gikk den britiske sivile kommisjonæren Henry Pigot med på å rive ned det meste av byens befestninger.^[19] Ytterligere demolering ble forslått på 1870- og 1880-tallet, men ble aldri gjennomført og befestningene ble bevart i stor grad inntakt.^[6]

Etter hvert fortsatte byggeprosjektene under britisk styre. Disse prosjektene omfattet bredere gater, nedriving og ombygging av enkelte bygg, og økning av nytere hus i årenes løp, og installering av sivile prosjekter. En jernbane som knyttet Valletta til Mdina midt på øya ble offisielt åpnet i 1883.^[20] Den ble først stengt i 1931 etter at busstjeneste ble en mer populær transport. I 1939 ble Valletta oppgitt som hovedkvarter for den britiske marinens middelhavsflåte grunnet dens nærhet til fascistiske Italia og byen ble et kritisk punkt under den påfølgende to lange år beleiringen av Malta under den andre verdenskrig.^[21] Tyske og italienske flyangrep gjennom hele verdenskrigen førte til store ødeleggelser i Valletta og den omliggende havneområdet. Den kongelige opera, bygget ved byens inngang på 1800-tallet, var en av de betydelige bygningene som ble fullstendig ødelagt.^[7]

I 1980 ble den 24. olympisk sjakkturerning arrangert i Valletta.^[22]

Hele byen Valletta har blitt listet av UNESCO som en del av verdensarven siden 1980, sammen med andre maltesiske steder som blant annet de megalittiske templene og Ħal-Saflieni Hypogeum.^[4][23] Den 11. november 2015 var Valletta vert for en afrikansk og europeisk konferanse om migrasjon for å diskutere den europeiske migrasjonskrisen.^[24] Etter dette var Valletta også vert for CHOGM 2015, et møte mellom regjeringsledere i samveldet av nasjoner.^[25]

Valletta ble valgt som europeisk kulturhovedstad i 2018.^[26]

Vallettas bystyre ble etablert ved lov av 1993 sammen med andre bystyrer på Malta.^[27] Det første valget ble holdt den 20. november 1993. Andre valgt ble holdt i 1996, 1999, 2002, 2005, 2008, 2013, og 2017.^[28]

Følgende personer har fungert som ordførere av Valletta:^[29]

• Hector Bruno (1993–1999)
• Paul Borg Olivier (1999–2008)
• Alexei Dingli (2008–fortsatt)

Byen er bygget som et festningsverk hvor gatene ligger vinkelrett på hverandre. Byen ligger på en halvøy mellom de to naturlige havnene Marsamxett og Grand Harbour, og er langt fra den største på Malta, selv om den er hovedstad.

Vallettahalvøya er Maltas viktigste havneområde.

Byen inneholder flere bygninger av historisk interesse, og den meste betydningsfulle er St. John's Co-Cathedral (Ridderkirken). Andre viktige steder er statsministerens hovedbygning Castille Place, bymuren som ble bygget av Johanitterordenen, parlamentshuset og det nasjonale kunstmuseet. Valletta er tatt med på UNESCOs verdensarvliste.

Valletta har en forstad, Floriana, som ble oppført utenfor Vallettas bastioner for dem som ikke hadde råd til et hus i Valletta. Innenfor murene finnes il-Mandraġġ (Manderaggio), som opprinnelig var planlagt som en kanaler som skulle huse ordenens flåte, men som senere ble et slumområde for hjemløse. På 1950-tallet ble området delvis renovert, men den er fortsatt i relativt dårlig stand.

Stor-Valletta omfatter foruten Valletta selv de nærmeste sammenvokste byene Floriana, Birkirkara, Qormi, Żabbar, San Ġwann, Fgura, Sliema og Ħamrun med i alt godt over 100 000 innbyggere.

Vallettas befolkning er forminsket gjennom årene og ligger nå på omtrent en tredjedel av sitt maksimum. Denne prosessen tiltok etter andre verdenskrig, da nye forsteder ble bygget og folk flyttet ut fra hovedstaden. Byen er likevel fortsatt Maltas kommersielle og administrative sentrum. Folketellingen i 2014 viste et innbyggertall på 6 444.^[1]

Maltas kollektivtrafikk utgjøres av busser, som særlig går til og fra Valletta, med en hovedterminal like utenfor byporten. Trafikk i selve byen er begrenset og visse gater er rene gågater.

Valletta betjenes av Malta internasjonale lufthavn, som ligger om lag 5 kilometer sørvest for byen, nær Luqa.

Vallettas fotballag heter Valletta FC og ble etablert i 2013 etter at tre klubber ble slått sammen. I rugby union har byen laget Valletta Lions RFC.

På «seiersdagen» den 8. september hvert år avholdes det en tradisjonell regatta i Marxamsett-havna.

• (mt) Offisielt nettsted
• (en) Valletta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Valletta – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Valletta hos UNESCOs verdensarvsenter