Gud

Gud

Konseptet Gud Gud  · Gudsbevis  · Demiurg Monisme  · Unitarisme  · Dualisme Treenighet  · Teologi Typer gudstro Teisme  · Monoteisme  · Polyteisme Panteisme  · Panenteisme  · Henoteisme Deisme  · Pandeisme Synet på Guds eksistens Ateisme  · Agnostisisme Ignostisisme  · Apateisme Erfaring og praksis Tro  · Bønn  · Åpenbaring Mystikk  · Esoterikk Beslektede temaer Religion  · Filosofi  · Myte Metafysikk  · Gnostisisme · Ontologi

En gud, eller guddom, er en overnaturlig kraft eller åndsvesen som har stor makt over verden, og som ofte er både allmektig, allvitende og allestedsnærværende. Det skilles mellom gud med liten forbokstav, som kan være en av flere guder eller en generell gud, mens Gud med stor forbokstav refererer til en spesifikk gud. I religiøse og mytologiske forestillinger har en gud betydning for verden, naturen og menneskene, og blir tilbedt og betraktet som hellig. Når disse forestillingene blir systematisert, kalles det for en religion. Religioner har ofte fastsatte måter å nærme seg denne overnaturlige makten på, ofte gjennom seremonier eller bønn.

Opplevelsene og oppfatningene av gudene er forskjellige i de ulike trosretningene og tolkes derfor også forskjellig. Noen anser guddommene som metafysiske naturkrefter, andre opplever dem som konkrete og personlige vesener. Gudene kan være av begge kjønn, onde eller gode, store og mektige eller små og ubetydelige, de kan være nære og aktive eller fjerne og passive. Tilhengerne av de store monoteistiske og patriarkalske verdensreligionene jødedommen, kristendommen og islam tror det bare finnes én gud og anser denne guddommen som evig og allmektig, som verdens skaper og forvalter av hele universet. Denne guden omtales oftest som Jahve, Gud Fader eller Allah, og stammer med høy sannsynlighet fra samme kilder i Midtøsten i oldtiden.

Gud har blitt oppfattet som ulegemlig (immateriell, stoffløs), et personlig vesen, kilden til alle moralske forpliktelser og den «største tenkelige eksistens».^[1] Disse egenskapene er alle støttet i ulik grad av tidlige jødiske, kristne og muslimske teologiske filosofer, blant annet av henholdsvis jødiske Maimonides,^[2] kristne Augustin av Hippo^[2] og muslimske Ghazali.^[3] Mange kjente filosofer og intellektuelle har i kontrast til disse utviklet argumenter mot eksistensen av Gud.

Det finnes både filosofiske og religiøse gudsbegreper som gjør at definisjoner av begrepet «gud» kan bli svært forskjellige. Gudsforestillingen kan være konkret, det vil si et menneske- eller dyrelignende vesen som er fysisk plassert i naturen, i verdensrommet, i tida og historien. En gud kan også være en abstraksjon, uttrykt for eksempel som «Det ene», «absolutt væren», «det nødvendige vesen», «årsakenes årsak».

Gud kan forstås som:

• Den første årsak, som er en betingelse for alt annet.
• Den høyeste form for eksistens som er evig og fullkommen; allmektig, allvitende og allestedsnærværende; uendelig, ubegrenset og uavhengig av alt annet.
• Skaperen og den som opprettholder verden, som mennesket står i et personlig forhold til, og som åpenbarer seg i historien.
• Gud er universet og universet er Gud (panteisme).
• En overnaturlig makt som gjøres til gjenstand for dyrkelse i et samfunn.

Gud kan ellers forstås som et personlig eller ikke-personlig vesen; som virkende i verden (teisme) eller som en gud på avstand (deisme). Man kan se gud som noe som er én (monoteisme), eller man kan regne med flere guder (polyteisme).

Kritikere mener at gud, særlig den jødiske, kristne og muslimske guddommen, ikke lar seg definere fordi denne «Gud» står over menneskets begrepsverden, er tankesprengende, uforståelig og ubeskrivelig. Gud overskrider og opphever alle bestemte forestillinger, og et forsøk på å definere en gud, er derfor det samme som å redusere guden. Siden det er umulig å si hva Gud er, må Gud derfor defineres negativt ut fra hva gud ikke er.

Konseptet Gud er mangfoldig. Teologer og filosofer har studert utallige oppfatninger av Gud siden sivilisasjonenes begynnelse. Abrahamittisk oppfatning av Gud omfatter den monolittiske definisjonen av Gud i jødedommen, oppfatningen av treenighet hos kristne og det islamske oppfatningen hos muslimer. Indiske religioner adskiller seg fra hverandre i deres syn på det guddommelige: Gud i hinduismen varier med de ulike regioner, sekter og kaster, og strekker seg fra monoteistisk til polyteistisk til ateistisk. Guddommen ble anerkjent av den historiske Buddha, særskilt Śakra og Brahmā. Med andre sansende vesener, inkludert gudene, kan imidlertid i beste fall spille kun en assisterende rolle hos den enkeltes personlige veg til frelse. Oppfatninger av Gud i de sistnevnte utviklingene av Mahayana-tradisjonen (den ene av tre hovedretninger i buddhismen) gir en mer framtredende plass til oppfatninger om det guddommelige.

I moderne tid har det blitt utviklet mer abstrakte konsepter, eksempelvis prosessteologi og åpen teisme. Oppfatninger av Gud som blir holdt av enkelte troende kan variere og være så mangfoldig at det ikke kan sies å være en bestemt enighet om Guds vesen.^[4] Den samtidige franske filosofen Michel Henry har imidlertid foreslått en fenomenologisk tilnærming og definisjon av Gud som livets fenomenologiske essens.^[5]

• Se hovedartikkel, Gudsbevis

Mange argumenter som har forsøkt å bevise eller motbevise eksistensen av Gud har blitt foreslått av filosofer, teologer og andre tenkere opp gjennom århundrene. I filosofisk terminologi karakteriseres slike argumenter for epistemologi (erkjennelseslære) av Guds ontologi (læren om hvordan virkeligheten ser ut).

Det er mange filosofiske emner som omhandler eksistensen av Gud. En del definisjoner av Gud er tidvis ikke spesifikk mens andre definisjoner er selvmotsigende. Argumenter for Guds eksistens omfatter typisk sett metafysiske, empiriske, induktive, og subjektive typer, mens andre igjen kan dreie seg om hva som oppfattes som hull i evolusjonslæren, og i verdens orden og kompleksitet. Argumenter mot eksistensen av Gud omfatter typisk sett empiriske, deduktive og induktive typer. Konklusjoner som kommer fram til «Gud eksisterer ikke» (sterk ateisme); «Gud kan ganske sikkert ikke eksistere» (de facto ateisme);^[6] «Ingen kan vite om Gud eksisterer» (agnostisisme); «Gud eksisterer, men det kan ikke bli bevist eller motbevist» (svak teisme); og «Gud eksisterer og det kan bli bevist» (sterk teisme). Det er tallrike varianter av disse posisjonene.

En del teologer, eksempelvis som den britiske forskeren og teologen Alister E. McGrath har argumentert for at eksistensen av Gud ikke kan bli avgjort for eller imot ved vitenskapelige metoder.^[7][8] Agnostikeren Stephen Jay Gould har argumentert at vitenskap og religion er ikke motsetninger og overlapper hverandre heller ikke (Ikke-overlappende magisteria).

Den tidligste skriftlige bruken av det germanske ord gud kommer fra den kristne Codex argenteus (latin: «Sølvboken», i Sverige kjent som Silverbibeln), et manuskript fra 500-tallet. Dette var den kristne Bibelen som ble oversatt av biskop Wulfila (eller Ulfilas) i det området som i dag er Bulgaria og til gotisk språk som ble snakket av vestgotere. Ordene guda og guþ ble benyttet for Gud i den gotiske bibelen. På gresk er Gud theos og på latin deus som begge er avledet fra et annet ord.

Det norske og nordiske ordet gud (norrønt goð, guð)^[9] tilsvarer det engelske God og tyske Gott, gotisk guþ, gudis, og er alle avledet fra rekonstruerte urgermanske * ǵhu-tó-m som ga *ǥuđán. Etymologien er usikker, og formen er i seg selv er flertydig, men kan ha sin opprinnelse i urindoeuropeiske formen *ǵhutóm, som er passiv perfektum partisipp av rotordet *ǵhu-, som kan ha betydningen «skjenke» (drikke) eller «offer», sammenlign med vedisk sanskrit hu-, «å ofre», og gresk khu-, kheu-, germansk geutan, angelsaksisk gēotan «å tømme». Med en liten meningsendring kan det gi betydningen «den som ofring ble gjort til». Sammenhengen mellom disse tolkningene er antagelig «å tømme en skjenk». En annen mulig tyding av *ǵhutóm er «påkalling», beslekta med sanskrit hūta.

Avhengig av hvilken mulighet som foretrekkes kan den førkristne meningen av det germanske ordet enten ha hatt betydningen (i tilfellet «skjenke») «drikke», eller det som drikkes helles i, «drikkebeger» som henvisning til idol eller kultobjekt. Eller, slik Calvert Watkins har foreslått,^[10] fra greske χυτη γαια, «tømme på jorden» i betydningen på en gravhaug. Wōdanaz eller Wōđinaz er det rekonstruerte urgermanske navnet i germansk hedendom, noe som ble Wodan eller Wotan i gammelhøytysk, og Odin (norrønt Óðinn) i norrøn mytologi.

For utredning om egennavnet til den jødisk-kristne Gud i Det gamle testamente, se Jahve.

Monoteisme er troen på én eneste gud, og/eller at den ene, sanne guden blir tilbedt under ulike navn i ulike religioner. Det er likevel verdt å merke seg at monoteister i en religion kan se på den monoteistiske guden i en annen religion som en falsk gud. Eksempelvis mener enkelte kristne at guden Allah i islam er en falsk gud eller demon, selv enkelte teologer og språkvitere går god for at Allah kun er det arabiske ordet for Gud og ikke noe bokstavelig navn på en særskilt muslimsk gud. Jøder ser på den kristne Messias (det vil si Jesus Kristus) som en falsk gud ettersom Messias-begrepet kommer fra den hebraiske Bibelen og har særskilt betydning for jøder. De fleste kristne mener at Bibelens Gud er den eneste, en treenig Gud og at alle andre religioner tilber en falsk Gud. Det er også blitt hevdet at alle andre guder i andre religioner er i virkeligheten demoner i forkledning (se for eksempel Paulus' andre brev til korinterne, kapittel 11, vers 13-14)^[11] Østortodokse kristne og liberale kristne er mer åpne for at folk som har en annen tro faktisk tilber den samme guden som de selv. Flere retninger innen kristendommen anerkjenner også andre åndelige vesener som Satan, demoner, helgener og engler, som en kan velge å tilbe. Eksempel på monoteistiske religioner er jødedom, kristendom, islam og bahai. I Vesten mener man med «Gud» vanligvis den kristne eller jødiske guden. I islamske land eller sammenhenger mener man derimot Allah. Enkelte andre trosretninger, blant annet bahai, bygger på at det er snakk om «samme Gud».

Polyteisme er troen på at det finnes flere guder, og delvis uavhengige guder som gjerne har ansvar for ulike særområder og blir dyrket ulike steder eller av ulike personer. Det finnes svært mange polyteistiske religioner, eksempelvis norrøn åsatru, gammel egyptisk gudelære og aztekisk gudelære. Hinduismen blir ofte kalt for polyteistisk ettersom det finnes flere guddommer, men mange hinduistiske lærere mener likevel at de alle er ulike uttrykk for den samme guden.

Panteisme innebærer at Gud er universet og universet er Gud. Panenteisme innebærer at Gud inneholder, men er ikke det samme som, universet. Forskjellen mellom disse kan synes underfundig, til dels unødvendig. Uttrykket panteisme kan også brukes om naturreligioner hvor man mener at Gud er alt, og alt er Gud. Det er tro på at Gud er en form universell energi som gjennomsyrer alt, eller en verdensbevissthet alle mennesker og alt liv tar del i. Kabbala, jødisk mystikk, fremmer et panteistisk/panenteistisk syn på Gud som har bred oppslutning innenfor hasidisk jødedom, særlig grunnleggeren Baal Shem Tov. Dette er også synet til den liberale katolske kirken, teosofien, kosmoteismen, hinduismen, noen deler av buddhismen og taoismen, samt bestemte andre trosretninger og enkeltindividers trosforestillinger.

Teisme er troen om at gud eksisterer transcendent og immanent – både utenfor verden og i verden – Gud er uendelig og uforklarlig, og samtidig til stede i hele tiden i hverdagen. Katolsk teologi mener Gud er uendelig enkel og utenfor tid og rom. De fleste teister hevder at Gud er både allmektig (omnipotent), allvitende (omniscient) og allestedsnærværende (omnipresent), og at Gud er en god Gud. Men denne troen reiser spørsmål om Guds ansvar for verdens ondskap og lidelse i verden (se det ondes problem). Noen teister tilskriver Gud en selvbevisst eller målbevisst innskrenkning av egen makt, viten og godskap. Ordet teisme blir av enkelte benyttet om alle former for gudstro, enten det dreier seg om monoteisme eller polyteisme.

Deisme innebærer at Gud er utelukkende transcendent: Gud finnes, men blander seg ikke inn i verden (verdens årsak og opphav) mer enn han trengte for å skape verden. I dette synet er ikke Gud et menneskelikt vesen, og svarer ikke på bønner, eller lar det skje mirakel.

Dysteisme er ei form for teisme hvor Gud blir oppfattet som ondsinnet. Dette er en konsekvens av det ondes problem. Dysteistiske overveiinger er vanlige innenfor flere teologier, men det er ingen kjent kirke som praktiserer dysteisme. Se likevel satanisme (djeveldyrkelse).

Henoteisme er når én guddom får udelt oppmerksomhet, uten at andre guder benektes. Ordet er satt sammen av de greske ordene hen, «én» og theos, «gud».

Monolatri er dyrkelsen av én gud blant flere. Ordet er satt sammen av de greske ordene mono, «én» og latreia, «dyrkelse».

Ateisme er en benevnelse for et synspunkt der man avviser at det finnes noen gud eller guddommer. Agnostisisme innebærer at man mener at det ikke er mulig å vite om noen gud(er) eksisterer eller ikke.

Den norrøne åsatro var en typisk indoeuropeisk polyteistisk religion hvor gudene hadde makt og kunnskap, men var ikke allmektige og allvitende. Gudene levde omtrent som menneskene selv gjorde, de kjempet, elsket, ble lurt og søkte visdom.

Odin, som sammen med brødrene Ve og Vilje, skapte verden og de første menneskene, blir ofte framhevet som den viktigste norrøne guden. Det fantes også andre guder som Tyr Idunn og Balder, men norrøne myter og navntradisjoner antyder at Tor og søskenparet Frøy og Frøya var viktigere for folk flest. Odin synes å ha vært en okkult visdomsgud, Tor en værgud, Frøy og Frøya var fruktbarhetsguddommer som ble dyrket for god grøde, og Tyr var en krigsgud. Det synes som om de førkristne trosforestillingene var preget av ritualer, både dagligdagse som ofringer (bloting).

Jødedommen, kristendommen og islam ser på Gud som et vesen som skapte verden og hersker over universet. Gud blir ofte sett på som hellig (fri fra synd og ikke fordervelig), rettvis (rettferdig, rett, og sann i alle avgjørelser), selvstyrende (med urokkelig vilje), allmektig (omnipotent), allvitende (omniscient), altelskende (omnibenevolent), og allestedsnærværende (omnipresent).

Jøder, kristne og muslimer oppfatter ofte Gud som en personlig gud med en vilje og en personlighet. Men mange rasjonalistiske filosofer og teologer i disse religionene under middelalderen, blant dem Maimonides, mente at man ikke skulle se på Gud som personlig, og at slike personlige egenskaper hos Gud bare var ment som metaforer. Enkelte mener fremdeles at disse oppfatningene er riktige, men blant lekfolk og folk flest har dette liten oppmerksomhet.

I østlig kristendom som den ortodokse kirke er det en grunnleggende sannhet at Gud er personlig, og man snakker således om de tre personene i den hellige treenighet. Det blir også understreket at Gud har en vilje og at Gud og hans sønn har to viljer – guddommelig og menneskelig – selv om disse aldri er i konflikt.

Den hebraiske Bibelen (Tanákh i jødedommen, Det gamle testamente i kristendommen) karakteriserer Gud ved følgende egenskaper: «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.» (Andre Mosebok 34,6–7)^[12]

Den hebraiske Bibelen inneholder ingen systematisk teologi: Det blir ikke gjort noen forsøk på å gi en filosofisk eller streng og konsis definisjon av Gud, eller på hvordan Gud opptrer i verden. Bøkene forklarer aldri Guds vesen uttrykkelig, og dette kan man eksempelvis se i Andre mosebok med Guds påstand «Du kan ikke få se mitt ansikt, for det menneske som ser meg, kan ikke leve.» (Andre Mosebok 33,20)^[13] Ingen steder i den hebraiske Bibelen blir ordene allmektig, allvitende eller allkjærlig benyttet for å definere Gud på systematisk vis.

Selv om skriften ikke gir systematiske redegjørelse for Gud, blir det gitt et poetisk bilde av Gud og hans samvær med menneskene. Ifølge bibelhistorikeren Yehezkal Kaufmann var den viktigste nyvinningen ved bibelsk teologi å framstille en Gud som bryr seg om menneskene, og som bryr seg om hvorvidt menneskene bryr seg om ham. Folk flest mener at Bibelens inneholder menneskenes syn på Gud, men den jødiske teologen Abraham Joshua Heschel omtaler den bibelske guden som «antropopatisk», som betyr at Bibelen er Gud sitt syn på menneskene og ikke omvendt.

På lignende vis inneholder Det nye testamente heller ingen systematisk teologi: Det blir ikke gjort noe forsøk på å gi en filosofisk eller streng og konsis definisjon av Gud, eller på hvordan Gud opptrer i verden. Det nye testamente gir likevel en indirekte teologi ved å hevde at Gud ble menneske og var Gud fullt ut i personen Jesus Kristus, og at han senere sendte den hellige ånd. I dette synet blir Gud oppfattet som noe som man se og ta på, og som kan snakke og oppføre seg som et menneske, og samtidig som han forblir utenomjordisk og usynlig. Dette synet var et radikalt brudd med gudesynet i den hebraiske Bibelen. Utsagnene om Guds vesen i Det nye testamente ble etter hvert utviklet til læren om den hellige treenighet.

Kabbala (jødisk mystikk) innebærer at Gud ikke er hverken ånd eller legeme. Isteden er Gud skaperen av begge deler, men er selv ingen av disse. Men hvis Gud er så ulikt skaperverket, hvordan kan det så finnes sammenheng mellom Skaperen og det skapte? Dette spørsmålet leder kabbalistene til å se for seg to sider ved Gud; (a) Gud selv som det ikke er mulig å kjenne, og (b) den åpenbare siden av Gud som skapte og som opprettholder universet og samhandler med menneskene på en personlig måte. Kabbalistene mener at disse to sidene er ikke motstridende, men utfyllende.

Mange tidlige kristne helgener, teologer og filosofer fra middelalderen har argumentert for en såkalte apopatisk teologi, en tilnærming til kunnskap om Gud gjennom negative attributter og egenskaper. Man skulle for eksempel ikke si at Gud er tilstede, for alt man trygt kunne si var at Gud ikke var fraværende. Man skulle heller ikke si at Gud er vis, men man kunne trygt si at Gud ikke er uvitende. Man skulle ikke si at Gud er Én, men man kunne trygt si at det er ikke flere sider ved Guds vesen. Slike utsagn kan kalles for negativ teologi.

Jøder, muslimer og en liten gruppe kristne er unitære monoteister. Det store flertallet av kristne har vært og er framdeles trinitære monoteister.

• Unitære monoteister mener at det er kun én person og ett vesen i Gud. Noen tilhengere av dette synet ser på trinitær monoteisme som en form for polyteisme.
• Trinitære monoteister tror på en Gud som eksisterer som tre adskilte størrelser som deler det samme vesenet. Den kristne utgaven av dette blir kalt for den hellige treenighet – Faderen, Sønnen (Jesus Kristus) og Den hellige ånd. Trinitarianere mener at de tre størrelsene har samme formål, hellighet og allmakt, og derfor kan hver av dem bli tilbedt som Gud uten at det bryter med tanken om at man kun skal tilbe én Gud, slik som det er stadfestet i De ti bud. Innenfor hinduismen finnes det et tilsvarende begrep, trimurti.
• Mormonere mener at det finnes tre ulike guddommelige personligheter. En av disse er en ånd uten legeme som omtales som Den hellige ånd. De to andre er også ånder, men fullendte eller strålende eller himmelske legemer som omtales som «Den himmelske Fader» (eller mindre vanlig: Elohim) og sønnen hans, Jesus Kristus (Jehova). Mormonere tror at Gud også en gang har vært menneske og at alle mennesker har arvet guddommelige egenskaper, og har potensial i seg til også å kunne oppnå samme grad av opphøyelse. Dette blir også kalt for eksaltasjon.
• Hasidiske jøder tror på ti sefirot (utstrålinger) av Gud. Hver av disse er mer fraskilte enn egenskaper, men mindre fraskilte enn ulike personligheter.
• Monisme er den metafysiske oppfatningen av at alt er ett eneste vesen, stoff eller kraft, som en panteistisk eller panenteistisk, nærværende gud. Monisme kan favne andre tolkinger av Gud.
• Dualisme er tanken om to nærmest like guddommelige vesen; den ene er den gode guden og den andre er den onde guden, eller Satan. Alle skapninger er under påvirkning av den ene eller den andre siden, enten de vet eller ikke. Zoroastrisme er et eksempel på dualisme. I norrøn tro kan søskenparet Frøy og Frøya oppfattes som en form for dualisme, ikke mellom godt og ondt, men som det mannlige og kvinnelige guddommelige prinsipp som er nødvendig i all fruktbarhetkult.

I moderne hinduisme er brahman det som ligger bak virkeligheten. Brahman er oversanselig og går over grensene for det vi kan fatte. De fleste hinduer tilber ikke det formløse brahman, men en mer konkret gudeform, som Visjnu, Sjiva eller Murugan. I noen tradisjoner er slike gudeformer sett på som en tolkning av brahman «med form», som man tilber ettersom det er svært vanskelig å dyrke noe så oversanselig som brahman. Motsatt mener andre tradisjoner at den gudsformen de dyrker er brahman, og ikke bare en tolkning av den.

Debatten om brahmans grunnholdning er mindre viktig i folkelig hinduisme. Hinduer flest tilber de gudene som det er vanlig å dyrke i de ulike gruppene som de tilhører uten å tenke på sammenhengen mellom disse gudene og brahman. Slike guder kan være tilknyttet et sted, et yrke, en kaste, en slekt, og videre. Blant annet dyrker man Ganesja i forbindelse med visdom, Sarasvati i forbindelse med utdannelse, Visjvakarman om man jobber med metaller og er smed, og Aravan om man er transperson. Disse gudene er ikke nødvendigvis av hankjønn. Devi, modergudinnen, som er kjent under mange former og navn, er dyrket som den største kraften i verden.

I religioner med mange guder har de ulike gudene ofte ansvar for spesielle oppgaver som været, som var en av oppgavene til guden Tor i norrøn mytologi; noen ble dyrket for kjærligheten, som med den greske guden Eros. Andre guder hadde ansvar for flere disipliner, som den egyptiske guden Tot, som hadde ansvaret for skrivekunsten, matematikk, biologi og videre.

De fleste trosretninger gir også rom for at det eksisterer andre og mindre mektige åndelige vesener, og kaller slike for blant annet engler, helgener, djinner, demoner og devaer.

Teologi er studiet av religiøs tro. Teologer søker å forklare og systematisere troen, og enkelte uttrykker sin egen erfaring med det guddommelige. Teologer stiller spørsmål som Hva er Guds natur? Hva betyr det at Gud er Den Ene? Hva innebærer det at menneskene tror på Gud som toenhet eller treenhet, og hva betyr disse begrepene? Er Gud innenfor verden eller en del av verden, eller en blanding? Hva er forholdet mellom Gud og universet, og mellom Gud og menneskene?

I sin bok Metafysikken drøfter den greske antikke filosofen Aristoteles meningen med «vesenet i skapelsen». Aristoteles mener at «vesen» først og fremst viser til De Urørte Kreftene og tilskriver en slik til hver av bevegelsene på himmelen. Hver Urørt Kraft grubler stadig over sin egen grubling. Det som derimot passer i meningen «skapning» ved å ha kraft til bevegelse i selv, beveger seg sin kunnskap til sin egen Kraft ved at det selv etterligner denne Kraften.

I det viktigste verket hans, Antikrist (1888), angrep Nietzsche tysk skriftlærd kristendom for det han kalte omdefineringen (transvalueringen) deres av sunne, instinktive verdier. Med dette overgikk Nietzsche de agnostiske og ateistiske tenkerne og filosofene fra opplysningstiden som mente at kristendommen kunne være alt fra en falsk religion til at han av apostelen Paulus i Romerriket bevisst fremmet en iboende dårlig og undergravende religion som en fordekt hevn etter de romerske ødeleggelsene av Det andre tempelet i Jerusalem den 4. august 70 e.Kr. Men i Antikrist tilkjennega Nietzsche en påfallende høy oppfatning av Jesus Kristus og hevdet at dagens skriftlærde unnlot å legge merke til mannen Jesus, bare til sin egen utlegning av Kristus. Ifølge den amerikanske skribenten H.L. Mencken mente Nietzsche at religionen til de gamle grekerne i antikken gikk kristendommen en høy gang ettersom den framstilte sterke, heltmodige og kloke mennesker som forbilde og drev ikke med å svartmale sunne, naturlige ønskemål som eksempelvis skaperevne og diktning.

Nietzsches arbeid har også blitt verdsatt som et religiøst «avprogrammeringsverktøy» slik som i boka Which Way Western Man? av den tidligere amerikanske presten og med-grunnlegger av borgerrettighetsorganisasjonen ACLU, William Gayley Simpson. I dette store verket gir han på grundig teologisk vis en utredning for hvordan Nietzsche lot ham se lyset fra Charles Darwin og utviklingslæren og således overvinne den forstyrrede «slavemoraliteten» som var innprentet i ham av samfunnet og religiøst likesinnede.

Prosessteologi er en tankeretning påvirket av den metafysiske prosessfilosofien til Alfred North Whitehead fra begynnelsen av 1900-tallet. Åpen teisme, en teologisk bevegelse som begynte på 1990-tallet, ligner på, men er ikke identisk med prosessteologi.

I begge syn er Gud ikke allmektig i den klassiske betydningen av et tvingende vesen. Virkeligheten er ikke sammensatt av stoff som varer evig, men av hendelser som på rad og rekke gir erfaring. Universet kjennetegnes av prosesser og endringer som den frie vilje utfører. Selvråderett kjennetegner alt i universet, ikke bare mennesket. Gud og skapninger blir skapt og skaper sammen. Gud kan ikke tvinge noe til å skje, men påvirker bare utførelsen av denne universale frie vilje ved å by på muligheter.

I samme gate som prosessteologi og åpen teisme ligger troen på eller ønsket om at mennesket vil skape en Gud, eksempelvis ut fra arbeidet med kunstig intelligens. Science fiction-forfatteren Arthur C. Clarke sa i et intervju at det kan hende at vår rolle på denne planeten er ikke å tilbe Gud, men å skape ham.

En annen variant av denne hypotesen er at mennesker eller et utvalg med mennesker vil ut fra seg selv skape eller utvikle seg til en ettermenneskelig Gud. For noen eksempler på dette, se kosmoteisme, transhumanisme, prometeisme og teknologisk singularitet.^[14]

Noen ganske nye trosforestillinger og bøker har framstil Gud som utenomjordisk liv. Mange av disse mener eller spekulerer på at intelligente vesener fra en annen verden har besøkt Jorden i tusenvis av år allerede og påvirket utviklingen av våre religioner. En del av disse har hevdet at profeter eller messiaser har blitt sendt til Jorden utenfra for å lære menneskene moral og oppmuntre vår sivilisasjon til vekst og utvikling.

Det har vært diskutert siden antikken om det finnes guder.

• Ontologisk begrunnelse: Om det finnes en forestilling om et vesen som er helt uten feil, er det uavvendelig at dette vesenet finnes. Gå ut fra at Gud er det mest fullkomne vesenet man kan forestille seg. Et vesen som finnes, er mer fullkomment enn et som ikke finnes. Gå nå ut fra at Gud i virkeligheten ikke finnes. Om det er slik, må det det være mulig å forestille seg et vesen som er høyere enn Gud. Men Gud er det høyeste vesen vi kan forestille oss. Det viser at å hevde at Gud ikke finnes, fører til en logisk motsigelse og må være feil. Gud må derfor finnes.
• Kosmologisk begrunnelse: Alt som begynner å eksistere har en årsak og siden universet hadde en begynnelse må det ha en årsak. Siden i universet ble all tid, rom og materie til, må årsaken ligge utenfor tid, rom og være immateriell. Årsaken må også være ekstremt mektig, siden årsaken skapte universet ut fra ingenting. I tillegg må årsaken være et sinn utstyrt med fri vilje, ellers hadde universet måtte eksistert uendelig, slik som årsaken gjør/gjorde. Vi får dermed en første årsak som har egenskaper som vi assosierer med Gud.
• Teleologisk begrunnelse: Strukturtrekk ved universet, slik som den høye kompleksiteten av universet eller den tilsynelatende fininnstillingen av fysiske konstanter, krever en forklaring. Ut av alternativene fysisk nødvendighet, sjanse og design er design den mest sannsynlige. Derfor eksisterer det en kosmisk designer også kjent som Gud.
• Moralsk begrunnelse: Om Gud ikke eksisterer finnes det ingen basis for objektive moralske verdier og plikter, men vår moralske erfaring bekrefter at det eksisterer objektive moralske verdier og plikter. Derfor eksisterer Gud.

Alternativt er det ei rekke argument mot Guds eksistens:

• Det ondes problem: Unødig lidelse strider mot tanken om en allmektig og allkjærlig Gud.
• Motstridende åpenbaringer: Mangfoldet i ulike religiøse trosretninger gjør at «sannheten» i hvert gudssyn er høyst usannsynlig.
• Motstridende egenskaper hos Gud: Mange av egenskapene som er tillagt Gud strider ofte logisk mot hverandre.
• Ateistiske argument: Bevisbyrden ligger hos de som hevder at Gud eksisterer, ettersom en slik påstand er så utenom det vanlige at man må se bort fra påstanden inntil det motsatte er bevist gjennom overbevisende erfaringsmessige bevis. Det har blitt hevdet at dette er selvmotsigende ettersom det eneste uomtvistelige beviset på Guds eksistens nødvendigvis utelukker fri vilje.

Fideismen hevder at alle forsøk på å bevise om Gud finnes eller ikke, er feilslåtte ettersom man tror på Gud nettopp er avhengig av tro og ikke på rasjonelle argument eller bevis. I dette synet er Guds eksistens et åndelig spørsmål i motsetning til et intellektuelt spørsmål. Fideistere viser gjerne til Bibelsitat som støtte for deres syn, eksempelvis Brevet til hebreerne 11:6.^[15]

Utviklingen av dansk og norsk rettskriving ble dominert av kristelige tekster. «Gud» med stor forbokstav ble først brukt om det jødisk-kristne gudsbegrepet, men innebærer nå alle monoteistiske gudsbegrep, også oversettelsen av arabisk Allah.

I tidlig moderne oversettelser av Bibelen ble tetragrammaton, JHVH, («de fire bokstavene») skrevet med store bokstaver som IEHOUAH eller JEHOVAH. En eldre skrifttradisjon var å omsette JHVH til «Herren», Elohim til «Gud», Adonay JHVH og Adonai Elohim til «Herren Gud», og kurios ho theos til «Herren Gud» (i Det nye testamentet).

Bruken av stor forbokstav som i egennavn er opprettholdt for å skille begrepet av en enkelt Gud fra hedenske guddommer eller, i kristendommen, falske gudebilder hvor liten forbokstav blir benyttet fremdeles og tilsvarer bruken av latinske deus.

Også pronomen som henviser til Gud blir ofte skrevet med store forbokstaver, tradisjonelt i tredjeperson hankjønn, så som «Han» og «Hans». I nyere tid bruker enkelte også hunkjønn om Gud – «Hun» og «Hennes» – og andreperson om den personlige, nære Gud: «Du» og «Din».

Navnet Gud, God og Gott er de skandinaviske, engelske og tyske egennavnene for guddommen i monoteistiske religioner. Det finnes forskjellige navn på Gud i ulike religiøse tradisjoner:

• Allah er arabisk for Gud og blir brukt i islam og bahai, og av arabisktalende jøder og kristne.

• JHVH (basert på hebraisk JHVH [יהוה]) og Elohim er noen av navnene som blir brukt for Gud i den jødiske og den kristne Bibelen. Dette navnet blir i nyere tid ofte skrevet Jehova eller Jahve, men det er ikke kjent hvordan navnet, som etter jødisk religion er forbudt å uttale utenfor i tempelet i Jerusalem, opprinnelig ble uttalt.
• «Den evige» blir ofte brukt som oversettelse av gudsnavnet Jahve i jødiske og kristne tekster.

• Den hellige treenighet (det vil si Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) er en betegnelse som hovedsakelig blir brukt i katolsk og østortodoks bønn og liturgi.

• En del kirkesamfunn omtaler også Gud som «Den ene», som er en mer kjønnsnøytral måte å omtale Gud på.

• De fleste hinduer tilber personifiserte former av Gud, eksempelvis Devi (gudinnen), former av Vishnu, Shiva og Murugan. Betegnelsen brahman er det nærmeste man kommer det monoteistiske gudsbegrepet.

• Sikher tilber Gud under navnet Waheguru, den sanne guruen.

• Jah er et av gudenavnene i jødedommen og er også hovednavnet på Gud i rastafarianismen.

• Guddommer etter tilknytning
• Gudinne
• Halvgud
• Religion
• Teologi
• Ateisme
• Åpenbaring
• Hellige bøker
• Skapelsesmyte

• (no) «Gud» i Store norske leksikon
• Søk på ordet «gud» i norske ordbøker: Søk etter gud i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok  
• Oppslagsordet «Gud» i ettbindsleksikonet «Caplex»
• Oppslagsordet «Gud» i Salmonsens konversationsleksikon (dansk leksikon fra 1915-1930)
• Oppslagsordet «Gud» i Nordisk familjebok (svensk leksikon fra 1909)
• Oppslagsordet «Gud» i Pax leksikon (venstreorientert leksikon fra 1976)
• religionsoraklene.no (Einar Thomassen: hva er en gud?)