[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Opphavsrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
For opphavsrettslige problemstillinger knyttet til Wikipedia selv, se Wikipedia:Opphavsrett.
Copyright-symbolet blir brukt for å angi hvem som har rettighetene til et åndsverk, men det er ikke nødvendig å bruke

Opphavsrett er eneretten som skaperen av et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk får til å fremstille eksemplarer av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Opphavsrett reguleres i Norge av åndsverkloven.[1] Opphavsretten er tidsbegrenset, som hovedregel til 70 år etter utløpet av opphavspersonens dødsår. Bernkonvensjonen og Verdens handelsorganisasjon sier imidlertid at når opphavsretten opphører i verkets opprinnelsesland, opphører den også i resten av verden. For eksempel flere filmer og bøker utgitt i USA på tross av at det enda ikke er gått 70 år siden filmskapernes eller forfatterens bortfall.[2]

Opphavsretten medfører i første rekke et etterligningsvern. Hovedspørsmålet er derfor ikke om det opphavspersonen skaper er vernet, men om det er ettergjort. Rettsanvendelsen må derfor innledes med likhetsvurderingen. Det er nemlig dette som utgjør opphavsrettens hovedspørsmål: Hva skal til for at frembringelse B, helt eller delvis, er identitetsmessig lik frembringelse A?

Forutsetningen for opphavsrettsvern er at uttrykket på gjenstandsplanet fremstår som resultat av praktisk skapende innsats og individuell preget åndsvirksomhet, det vil si både «hånd» og «ånd». Opphavsretten oppstår ved selve frembringelsen, og det er gjelder således ingen krav til registrering eller lignende.

Opphavsrettsvernet omfatter ikke bare uttrykket i opprinnelig form, men også i «endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse». Vernet er imidlertid begrenset til verkets litterære eller kunstneriske uttrykk, og omfatter derfor ikke generiske ideer, teknikker, metoder eller lignende som ligger bak.

Opphavsretten regnes, sammen med patentretten, kjennetegnsretten, designretten, planteforedlerretten og kretsmønsterretten, som en del av immaterialretten, hvis et av kjennetegn er at den beskytter ikke-legemlige – immaterielle – gjenstander (selv om det når så er sagt kan spørres om opphavsretten i det hele har noen gjenstand).

Opphavsrettens historie

Da den britiske trykkeren William Caxton satte opp den første trykkepressen med løse tegn i England i 1476 vedtok tronen en lov som krevde at alle trykkere og utgivere skulle registrere seg i et register. Lovgivningen rundt boktrykking ble ytterligere utvidet i 1530, da kirken fikk retten til å forhåndssensurere teologiske bøker, i 1538 da alle bøker måtte forhåndsgodkjennes av Det kongelige råd («The Privy Council»)[3], og i 1557, da medlemmene av «The Royal Stationers Company» fikk monopol på trykkevirksomhet. Etter at kong James II ble styrtet i 1688 lot parlamentet være å fornye lisensene, slik at de utløp i 1695. Dette førte til at bokmarkedet i London ble oversvømt av billige bøker, spesielt fra skotske trykkere.

Etter 15 år med trykkefrihet, og minst ti lobbyforsøk fra trykkere i London[4] ble det som av mange er omtalt som den første reelle loven om opphavsrett vedtatt i 1710, da Det britiske parlamentet vedtok The Statute of Anne. Denne loven gav forfattere eller forlag en enerett på 14 år til å trykke bøkene sine. Eneretten kunne fornyes én gang om forfatteren fortsatt var i live. Eneretten omfattet kun boktrykking, og regulerte ikke ting som oversettelser av litterære verk eller oppsetninger av skuespill. Utover på 1700-tallet arbeidet forleggerne med å få vernetiden utvidet, og de gikk rettens vei for å gjøre eneretten evigvarende. Dette stridstemaet ble ikke avklart før ved en kjennelse i House of Lords (som var Storbritannias høyesterett) i 1774, der idéen om en evigvarende opphavsrett ble forkastet. Avgjørelsen skapte begrepet «public domain», mengden av verk der opphavspersonens kontroll over bruken var utløpt.[5]

USA fikk sin første føderale lov om opphavsrett i 1790. Den amerikanske grunnloven gir Kongressen mulighet til å «fremme vitenskap og kunst» ved å gi forfattere og oppfinnere en tidsbegrenset enerett.[6] Som i Storbritannia varte eneretten opprinnelig i 14 år, med mulighet for å fornye den én gang. For at et verk skulle omfattes av opphavsretten måte opphavsretten registreres i et offentlig register, noe som ble gjort for omtrent 5 % av alle publiserte verk. Vernetiden ble utvidet i 1831 og i 1909, og siden 1962 har vernetiden blitt utvidet hele 11 ganger. Den siste utvidelsen kom i 1998 med Sonny Bono Copyright Term Extension Act, noe som satte vernetiden til opphavspersonens levetid + 70 år.[7]

I løpet av attenhundretallet vokste også opphavsretten frem i Frankrike. Mens den anglo-amerikanske copyright dreide seg om økonomiske rettigheter, vokste det i Frankrike frem et system basert på droit d'auteur, forfatterens rettigheter. Denne var inndelt i de to hoveddelene droits patrimoniaux (økonomiske rettigheter) og droits moraux, moralske eller ideelle rettigheter. I 1761 ble det slått fast at opphavsretten gikk i arv, etter at Jean de La Fontaines arvinger gikk rettens vei for å få kontroll over verkene han etterlot seg. I 1777 slo to andre rettsavgjørelser fast at forleggeres rettigheter ikke varte lenger enn i opphavspersonens levetid.[8]

Internasjonal opphavsrett

Internasjonalt har begrepet copyright to betydninger. Den primære er den som er skissert ovenfor, nemlig et alminnelig begrep for rettsområdet opphavsrett. For det andre er ordet også et begrep for den anglo-amerikanske rettslige tradisjonen innen faget (omfatter Storbritannia og USA), som står i et visst motsetningsforhold til tradisjonen innen kontinental rett (øvrige Europa, inkludert Norge), hvor man har brukt begrepet author's rights. Tradisjonelt har forskjellene på systemene for det første gått ut på at man i anglo-amerikansk rett krevde at copyright-merket måtte brukes for at man skulle få vern, og for det andre at man innenfor copyright-tradisjonen la mer vekt på de økonomiske rettighetene til opphavspersonen kontra de ideelle rettighetene. Under author's rights-tradisjonen sto på den annen side de ideelle rettighetene mer sentralt. Etterhvert har imidlertid disse forskjellene blitt sterkt redusert, og er i dag av mindre betydning som følge av den før nevnte Bernkonvensjonen.

I dag er både økonomiske og ideelle rettigheter vernet under begge systemer, og opphavsretten oppstår som nevnt ovenfor i og med at verket skapes, også innenfor angloamerikansk rett. Av de forskjellene som fortsatt eksisterer mellom systemene er den viktigste at man i anglo-amerikansk rett har adgang til å overdra også de ideelle rettighetene, noe det ikke er anledning til innen kontinental rett. For det andre eksisterer det i anglo-amerikansk rett regler benevnt «fair use», som går noe lenger enn det som gjelder i kontinental rett. De tilsvarende reglene i norsk rett kalles gjerne «lånereglene».

Opphavsrettens rettslige grunnlag

Bernkonvensjonen – internasjonale likheter og forskjeller

Den overordnete rettskilden på opphavsrettens område er den verdensomspennende Bernkonvensjonen[9] om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1886. De aller fleste land er tilsluttet denne konvensjonen, som knesetter visse grunnleggende prinsipper for nasjonalt rettighetsvern. Et sentralt siktemål med konvensjonen var å hindre misbruk av åndsverk på tvers av landegrenser, noe som ble gjort mulig av at den nasjonale lovgivningen opprinnelig kun vernet nasjonale verk. Ved tilslutning til konvensjonen forpliktet medlemslandende seg til å gi utenlandske verk den samme beskyttelse som nasjonale verk, samtidig som det kom på plass visse minimumskrav til vernets omfang. Et tredje sentralt prinsipp var det som nevnt innledningsvis, nemlig at vernet oppstår i og med skapelsen av verket, og ikke krever noen registrering, markering eller andre formaliteter. Norge sluttet seg til konvensjonen allerede i 1896, Danmark kom til i 1903, Sverige i 1904 og Finland i 1928. Et land som USA, som hadde krav til formalisering for utøvelse av retten som en sentral del av lovverket, sluttet seg derimot ikke til før i 1989.

Bernkonvensjonen har bidratt til å harmonisere regelverket på opphavsrettens område internasjonalt, særlig på den måten at de to hovedretningene (tradisjonene) innen opphavsretten, den franske droit d'auteur og den anglo-amerikanske copyright, har nærmet seg hverandre. Disse to retningene hadde utviklet seg på forskjellig måte. Den franske retningen, som er gjeldende i mesteparten av Europa med unntak av Storbritannia (kontinental rett), var basert på lovgivning, noe som resulterte i at de opprinnelige opphavspersonene ble gitt et utstrakt vern, også utover de rent økonomiske interessene – de ble gitt såkalt moralske eller ideelle rettigheter. I den anglo-amerikanske tradisjonen, som omfatter Storbritannia, USA, Australia og enkelte andre tidligere britiske kolonier, var reglene derimot blitt til gjennom prejudikater fra domstolene. Her sto de økonomiske rettighetene i fokus, mens de ideelle rettighetene ikke var inkludert i vernet. Som følge av dette fikk arbeidsgiverne en bedre stilling, ved at de fikk overført alle rettighetene til verket, uten å måtte ta hensyn til den umiddelbare skaperen av verket.

Etter innføringen av Bernkonvensjonen har de ideelle rettighetene fått et visst innpass også i anglo-amerikansk rett. En forskjell som fortsatt eksisterer er dog at man innen anglo-amerikansk rett kan overføre også de ideelle rettighetene, noe som ikke er mulig innen kontinental rett. Her kan man imidlertid fraskrive seg disse i atskillig grad, slik at den reelle forskjellen ikke blir veldig betydelig. En annen forskjell er at mens den kontinentale rettstradisjon foreskriver at opphavsretten alltid oppstår hos den originære opphavsperson (den som skaper verket), er ikke dette like absolutt i den anglo-amerikanske tradisjonen. Her er reglene slik at opphavsretten til verk som skapes i en arbeidssituasjon ofte vil tilhøre arbeidsgiver (såkalt «work for hire»). Heller ikke her er imidlertid forskjellen veldig stor, ettersom land innen kontinental tradisjon har regler som gjør at den økonomiske opphavsretten i slike situasjoner ofte vil gå over til arbeidsgiver automatisk. De ideelle rettighetene vil riktignok her bli værende hos arbeidstakeren i større grad.

Det er viktig å være oppmerksom på at selv om de fleste land i verden er tilsluttet Bernkonvensjonen, betyr ikke dette at omfanget av vernet er det samme i alle land. Den viktigste forpliktelsen konvensjonen medførte var som sagt å behandle alle verk likt uavhengig av nasjonalitet, og de minimusmbetingelsene som ble stilt til det enkelte lands vern fikk liten betydning i de fleste vestlige land ettersom vernet her allerede var minst like omfattende. Konvensjonen hindrer for eksempel ikke at kravene til verkshøyde varierer en del fra land til land. Kravene som stilles er således i alminnelighet noe strengere i Tyskland og de nordiske land, enn de er i land som Storbritannia og USA, samt øvrige land på det europeiske kontinent. At et verk oppnår åndsverkstatus i for eksempel Spania er således ikke noen garanti for at verket vil være vernet i Norge.

I tillegg til Bernkonvensjonen finnes det også annen opphavsrettslig regulering på internasjonalt nivå som er av betydning. Først og fremst gjelder dette EUs Infosoc-direktiv om opphavsrett, som er bindende også for EFTA-landene gjennom EØS-avtalen. En annen konvensjon, av betydning er WIPO Copyright Treaty[10], utarbeidet av FN-organisasjonen WIPO. Denne konvensjonen utfyller Bernkonvensjonen, og stiller til dels strengere krav enn det Bernkonvensjonen gjør.

Nasjonalt lovverk

De nærmere reglene om opphavsrett vil altså variere fra land til land, og må finnes i de enkelte staters lovverk. I Norge reguleres opphavsrett gjennom lov av 15. juni 2018 om opphavsrett til åndsverk mv.[11] (åndsverkloven eller opphavsrettloven), forkortet åvl.. Den forrige versjonen av åndsverkloven, åndsverkloven fra 1961, ble skapt gjennom et samarbeid med de andre skandinaviske land, og det er derfor stor grad av rettslikhet mellom norsk, svensk og dansk rett. Loven har blitt revidert flere ganger, senest i 2013, da i første rekke for å gi rettighetshavere og andre muligheten til å samle inn personopplysninger fra sluttbrukere på Internett uten konsesjon. Fra 1. juli 2013 ble det mulig å samle inn slike data kun ved å sende en melding til Datatilsynet om det[12]. I 2018 ble det vedtatt en ny åndsverklov som i stor grad bygger på den gamle.

Oversikt over åndsverkloven

Åndsverklovens hovedregel er at skaperen av verket har enerett til å råde over det (åvl. § 2). Dette vil si at opphavspersonen har enerett til eksemplarfremstilling og enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Nærmere bestemmelser som regulerer dette finnes i lovens kapittel 1. Loven inneholder videre en gruppe med regler som avgrenser og spesifiserer nærmere opphavspersonens rettigheter, de såkalte lånereglene (kapittel 2), regler om overføring av opphavsrett (kapittel 3), vernetid og sanksjoner ved krenkelser av opphavsretten (se nærmere om dette nedenfor). Loven inneholder i tillegg visse særlige regler, se nærmere kapittel 6.

I tillegg til egentlig opphavsrett regulerer åndsverkloven dessuten de nærstående rettighetene, se lovens kapittel 5. Dette er rettigheter som ligger nært opp til opphavsrett i art, og som er omfattet av deler av det samme vernet. Eksempler på frembringelser som er underlagt vern etter kapittel 5 er blant annet utøvende kunstneres fremføringer, databaser, fotografiske bilder som ikke er åndsverk og lydopptak.

Opphavsrettvernets art og omfang

Krav til verkshøyde

Den norske åndsverkloven § 2 gir følgende eksempler på litterære og kunstneriske uttrykk som etter sin art kan være vernet som åndsverk:

  1. skrifter av alle slag,
  2. muntlige foredrag,
  3. sceneverk, så vel dramatiske og musikkdramatiske som koreografiske verk og pantomimer, samt hørespill,
  4. musikkverk, med eller uten tekst,
  5. filmverk,
  6. fotografiske verk,
  7. malerier, tegninger, grafikk og lignende billedkunst,
  8. skulptur av alle slag,
  9. bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket,
  10. billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, så vel forbildet som selve verket,
  11. kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art,
  12. datamaskinprogrammer,
  13. oversettelser og bearbeidelser av verk som er nevnt foran.

Oppregningen nevner noen av de viktigste typene åndsverk, men er ikke uttømmende. Også andre frembringelser kan nyte godt av opphavsrettslig etterligningsvern, så lenge de i lovens forstand er å anse som «litterære» eller «kunstneriske». Sistnevnte begreper forstås for enkelte uttrykk noe annerledes i loven enn det som gjelder ellers i samfunnet. For eksempel faller både tekniske tegninger og datamaskinprogrammer inn under kategorien «litterære verk», og det samme gjelder trolig for visse typer fotografier. Avgjørende er hvordan uttrykket kommuniserer. Litterære og kunstneriske uttrykk kommuniserer nemlig forskjellig. Det samme gjelder for musikalske uttrykk, som etter loven er å anse som kunstneriske verk qua musikk og litterære qua noter.

Lovens samtidige henvisning til kategorien vitenskapelige verk er uheldig.[13] Opphavsretten verner nemlig bare det som etter sin art er å anse som litterært eller kunstnerisk ved de vitenskapelige verkene. Vitenskapelige funn og resultater (kunnskap) er ikke vernet av opphavsrett. Mye taler derfor for[trenger referanse] at henvisningen til de vitenskapelige verkene bør slettes i forbindelse med departementets varslede gjennomgang (2009)[trenger oppdatering] for å gjøre loven mer helhetlig og forståelig. I stedet kunne man ta inn en henvisning til de musikalske uttrykkene, jf foran.

Åndsverkloven oppstiller imidlertid også viktige tilleggsvilkår, i teori og rettspraksis kalt verkshøyde. Dette til forskjell fra kunsten, som kun oppstiller krav om at frembringelsen må være kunst (kunstnerisk). Som eksempler på en type frembringelser som er kunst men ikke åndsverk, nevnes Marcel Duchamps Fontene.

I verkshøyde (loven anvender selv ikke begrepet) ligger for det første at verket må være skapt. At verket er skapt medfører blant annet at frembringelsen må ha forlatt opphavspersonens hode og kommet til uttrykk for omverdenen, legemlig eller ulegemlig. Ideer og tanker som fremdeles befinner seg i opphavspersonens hode, er ikke skapt. Det kreves imidlertid ikke at åndsverket blir varig fiksert (nedskrevet, tatt opp på bånd e.l.). Også øyeblikkskunst kan være åndsverk, men ikke utøvende kunstneres prestasjoner, som beskyttes etter lovens kapittel 5.

Kravet om at frembringelsen må være «litterær eller kunstnerisk» er både vanskelig og viktig, men har likevel ikke skapt nevneverdige problemer i rettspraksis. Problemstillingene har i stedet knyttet seg til om frembringelsen har verkshøyde og er ettergjort, hvilket er to forskjellige spørsmål. I det praktiske ervervsliv er det plagiatvurderingen som står i fokus. Rettsanvendelsen bør derfor starte her. Er frembringelsene i det hele å anse som identitetsmessig like? Hvis ikke, er det nemlig ikke nødvendig å ta stilling til verkshøydespørsmålet.

Likhetsvurderingen er derfor opphavsrettens hovedspørsmål. Opphavsretten tilbyr nemlig bare etterligningsvern. Heri ligger også at det påståtte åndsverk må være anvendt som forelegg.

«Verk» vil si at frembringeren må ha foretatt en individuell skapende åndsinnsats som kommer til uttrykk i manifestasjonen. Det kreves både avpreg av hånd og ånd på gjenstandsplanet. Hvor store krav som stilles, er vanskelig å si noe generelt om. Vurderingen beror blant annet på hva slags mulighet som opphavspersonen har for å sette sitt preg på manifestasjonen, hvilket kan variere fra kunstart til kunstart.

Verkshøydekravet er ikke strengt. Dette fremgår av forarbeidene, som uttaler at åndsverket (kun) «i alle fall i noen grad» må være uttrykk for original og individuelt preget åndsvirksomhet fra opphavspersonens side. I visse situasjoner vil «dobbeltfrembringelsessynspunktet» gi veiledning, jf Høyesteretts nye avgjørelse i Huldra-dommen 2007 (hvor flertallets opphavsrettslige resonnement fremstår som delvis misforstått)[av hvem?]. Dersom det er en reell mulighet for at to personer, uavhengig av hverandre, frembringer en lik manifestasjon, taler dette mot at frembringelsen er individuell.

Dersom det kan legges til grunn at det som er skapt har verkshøyde, tilstås opphavspersonens et knippe rettigheter (rådighetsbeføyelser) som vanligvis deles inn i økonomiske og ideelle rettighetene. Se åndsverkloven §§ 2 og 3, som hjemler opphavsrettens innhold. Høyesterett har siste 100 år drøftet verkhsøyde- og plagiatspørsmålet i flere avgjørelser, hvorav den mest sentrale er Syborddommen Rt 1962 s 965.

Økonomiske rettigheter

De økonomiske rettighetene er regulert i åndsverkloven § 2. Det heter her at opphavsretten gir «enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.»

De økonomiske rettighetene består altså av to hoveddeler, nemlig retten til eksemplarfremstilling og retten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Eneretten til eksemplarfremstilling innebærer at opphavspersonen har enerett til å utgi eksemplarer av verket. Dette gjelder i utgangspunktet også innenfor det private området, men dette modifiseres av regelen om eksemplarfremstilling til privat bruk, se nærmere åndsverkloven § 12.

Paragrafens annet ledd innebærer en definisjon av hva det vil si at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette er tilfellet ved eksemplarspredning blant allmennheten (bokstav a), ved offentlig visning (bokstav b) og offentlig fremføring (bokstav c). Forskjellen på de to siste alternativene er at visning foreligger ved utstilling av fysiske verkseksemplarer hvor det ikke gjøres bruk av tekniske hjelpemidler, mens der det gjøres bruk av tekniske hjelpemidler vil dette falle inn under begrepet «fremføring». For alle alternativene er det et vilkår for enerett at tilgjengeliggjøringen skjer blant «allmennheten». Dette begrepet er motsatsen til begrepet «privat bruk» i § 12, og må bedømmes skjønnsmessig. Som hovedregel kan det sies at der verket i prinsippet gjøres tilgjengelig for en ubegrenset krets mennesker vil grensen være overskredet slik at man er innenfor opphavspersonens enerett. Dette gjelder også selv om kretsen som faktisk gjør seg kjent med verket i praksis er begrenset, på grunn av manglende publisitet eller lignende.

Hvis et opphavsrettsbeskyttet verk for eksempel legges fritt ut på internett vil dette innebære at det er tilgjengeliggjort for allmennheten, selv om det bare er et fåtall personer som har kjennskap til den aktuelle URL-adressen. Dersom man derimot stenger tilgangen til siden med et passord, og bare gir en begrenset krets tilgang på dette passordet vil man etter omstendighetene kunne si at man er innenfor det private området og dermed utenfor opphavspersonens enerett. Det foreligger noe uklare grenser for hvor mange personer som kan være involvert, og hvilket kjennskapsforhold disse må ha seg mellom, før man kan si at man er utenfor det private område og således omfattet av regelen i § 2 annet ledd, men det foreligger en del Høyesterettspraksis som sier noe om grensen. Blant de mest betydningsfulle dommene er Rt. 1929 s. 337 (kinematograf), Rt. 1953 s. 633 (bedriftsmusikk), Rt. 1964 s. 782 (jukeboks), Rt. 1970 s. 1172 (diskotek) og Rt. 1995 s. 35 (piratproduserte smartkort).

Ideelle rettigheter

Hovedartikkel: Ideelle rettigheter

De ideelle rettighetene er definert i § 3, og består av to deler: navneretten og respektretten. Navneretten går ut på at opphavspersonen har krav på å bli navngitt «slik god skikk tilsier» på eksemplarer av verket, samt når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten (se paragrafens første ledd). Respektretten går ut på at dersom andre endrer eller offentliggjør verket må dette ikke skje på en måte som er krenkende for opphavspersonen eller verkets anseelse (se andre ledd). Verket kan for eksempel ikke settes inn i en kontekst som er egnet til å skade opphavspersonens anseelse, som å bruke et musikkverk som ledd i rasistisk propaganda. De ideelle rettighetene kan opphavspersonen bare si fra seg i begrenset utstrekning, se tredje ledd. Fjerde ledd gir nærmere regler om hva opphavspersonen kan gjøre dersom han likevel har gitt samtykke til krenkende bruk. I slike tilfeller kan han kreve at det presiseres at endringene ikke skriver seg fra ham.

Verk unntatt fra opphavsrett

De fleste land har regler som unntar fra opphavsrett visse offentlige dokumenter, ettersom det er ønskelig at disse skal kunne være fritt tilgjengelige for allmennheten. I Norge finnes bestemmelser om dette i åndsverkloven § 9, som bestemmer at «Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Likeledes er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne lov». Lover, forskrifter, dommer, forvaltningsvedtak, og frembringelser som blir til i forbindelse med utarbeidelsen av slike dokumenter er altså unntatt vern. I den siste gruppen faller blant annet odeltingsproposisjoner og andre lovforarbeider, samt notater og rapporter utarbeidet i forbindelse med offentlige vedtak. Offentlige dokumenter utarbeidet av internasjonale organisasjoner vil også være omfattet av bestemmelsen.

Andre ledd gjør unntak for «lyrikk, musikkverk eller kunstverk», som altså nyter opphavsrettvern på vanlig måte selv om de er tatt inn i et offentlig dokument (for eksempel som illustrasjon på omslaget av en rapport eller lignende). Også verk som ikke er frembragt særskilt med sikte på det offentlige dokumentet faller utenfor regelen i § 9.

Endringer, bearbeidelser og nye selvstendige verk

Som det fremgår av sitatet fra åndsverkloven § 2 ovenfor gir opphavsretten opphavspersonen visse eneretter til verket sitt, ikke bare i verkets opprinnelig form, men også i «endret skikkelse» og i «bearbeidelse». Også «oversettelse» er nevnt som om det var en egen kategori, men her er lovteksten misvisende, ettersom oversettelse rettslig sett regnes som en bearbeidelse. Dersom man har brukt det opprinnelige verket som basis for et nytt selvstendig verk, kan opphavspersonen til det gamle verket derimot ikke gjøre noen rett gjeldende i forhold til det nye verket, jf. åvl. § 4 første ledd. Ifølge annet ledd vil den som har bearbeidet et åndsverk ha opphavsrett til verket i bearbeidet form, men denne kan ikke utnyttes uten samtykke fra opphavspersonen til det opprinnelige verket. Utnyttelser av det bearbeidede verket krever altså samtykke fra både bearbeideren og den opprinnelige opphavspersonen. Der det kun foreligger en endring, vil derimot ikke vedkommende som har foretatt endringen få noen rettigheter til verket. Det blir på denne bakgrunnen viktig å avgjøre når det foreligger en «endring», når det foreligger en «bearbeidelse» og når man har å gjøre med «nye og selvstendige verk».

Når det gjelder skillet mellom «endring» og «bearbeidelse», vil dette avgjøres av om den endringsinnsatsen som er gjort har verkshøyde. Er dette tilfelle vil man ha å gjøre med en bearbeidelse, og dette medfører som nevnt ovenfor at man får opphavsrett til det bearbeidede verket, som imidlertid er avhengig av opphavsretten til det opprinnelige verket. I motsatt tilfelle vil det være snakk om en endring, og i slike tilfeller vil den opprinnelige opphavspersonen beholde alle rettigheter til verket, også i den endrede formen.

Når det gjelder skillet mellom bearbeidelser og nye selvstendige verk, er dette en problemstilling som ofte oppstår i forbindelse med en plagiatvurdering, det vil si i tilfeller hvor opphavspersonen til det opprinnelige verket hevder at det nye verket er en rettsstridig bearbeidelse av hans verk. Det sentrale spørsmålet i vurderingen vil være hvilke elementer i det opprinnelige verket som er vernet av opphavsrett, og hvilke som kan betegnes som «frie elementer». Her vil de samme synspunktene komme inn som er nevnt i innledningen av artikkelen, nemlig at det er verkets konkrete utforming som er vernet, men derimot ikke de ideene og teknikkene mv. som er benyttet. Vurderingen av hvor skillet går er vanskelig, og er ikke nærmere beskrevet i loven. Både juridisk og kunstnerisk innsikt vil være av betydning når avveiningen skal foretas.[14]

Verk med flere opphavspersoner

Åndsverkloven inneholder visse regler for hva som skal gjelde dersom det er flere opphavspersoner til samme verk. En av situasjonene er beskrevet ovenfor, nemlig der det foreligger en bearbeidelse. Som nevnt kan opphavsretten i slike tilfeller bare utnyttes av begge/alle opphavspersonene i fellesskap. Det finnes i tillegg tre andre praktiske former der opphavsretten innehas av flere; fellesverk, sammensatte verk og samleverk. For de særlige reglene som gjelder om vernetiden for slike verk, se avsnittet om vernetid nedenfor.

Fellesverk

Maleriet Brudeferd i Hardanger av Tidemann og Gude er et typisk eksempel på et fellesverk.

Ånsdverkloven § 6 regulerer de såkalte «fellesverk», eller «ekte samarbeidsverk» som de også ofte omtales som. Her har to eller flere personer sammen skapt verket ved hver sin selvstendige åndsinnsats. For at noe skal regnes som fellesverk er det dessuten et vilkår at den enkeltes bidrag ikke kan skilles ut uten at åndsverkstatusen (verkshøyden) til et eller flere av bidragene går tapt. Typiske fellesverk er verk med flere opphavspersoner der det ikke er mulig å få på det rene hvem som har bidratt med hva. To forfattere har for eksempel samarbeidet om en bok, uten å oppgi hvem som har skrevet hvilke kapitler/avsnitt. Også der man har klart for seg hvem som har utført hvilken del kan det imidlertid foreligge et fellesverk. Ulike verselinjer i en sang er for eksempel komponert av forskjellige låtskrivere, men uten at disse kan deles opp i flere deler som har selvstendig verkshøyde. Et annet typisk eksempel på et fellesverk er det kjente maleriet Brudeferd i Hardanger, hvor Adolph Tidemand malte selve brudefølget i båten, mens Hans Gude malte landskapet. Det er klart nok at disse bidragene ikke på en forsvarlig måte kan skilles fra hverandre som to selvstendige verk.

At det foreligger et fellesverk har visse rettsvirkninger. For det første må begge/alle opphavspersonene samtykke ved første offentliggjørelse, se § 6 andre ledd. Offentliggjørelse betyr det samme som at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten (§ 8 første ledd), se nærmere om dette ovenfor. Alle må også samtykke dersom verket skal offentliggjøres på en annen måte eller i en annen form enn tidligere. Første offentliggjørelse var for eksempel et hørespill, mens det nå er snakk om en sceneoppsetning. Der det er snakk om offentliggjøring i samme form som tidligere kan imidlertid hver og en av opphavspersonene bestemme dette uten de øvriges samtykke. Hver av opphavspersonene kan påtale krenkelser av opphavsretten, se § 6 tredje ledd.

Sammensatte verk

Sammensatte verk omtales ofte som «uekte samarbeidsverk». Dette er verk som i likhet med fellesverkene utgjør en helhet, men der de enkelte deler kan skilles ut som to eller flere selvstendige verk. For eksempel vil ofte et musikkstykke og teksten til musikken kunne skilles ut, særlig gjelder dette der musikk er laget for å passe til en allerede eksisterende tekst, for eksempel et dikt. Her vil opphavspersonen til den enkelte bestanddel fritt kunne utnytte denne, uten den andres samtykke. Dersom selve det sammensatte verket skal utnyttes kreves derimot naturlig nok at begge eller alle er enige om dette. Reglene om sammensatte verk finnes ikke i åndsverkloven, men følger av ulovfestet rett.

Samleverk

Samleverk er regulert i § 5, og oppstår der et verk skapes ved å sette sammen flere allerede eksisterende verk. Typiske eksempler er aviser, og leksika; her vil redaktøren kunne ha selvstendig opphavsrett til avisen eller leksikonet. Denne opphavsretten gjør imidlertid ikke i seg selv noen innskrenkning i opphavsretten til de enkelte verk som samleverket består av. Ofte vil en slik innskrenkning imidlertid følge av avtale mellom partene, for eksempel slik at en journalist nektes å publisere sin artikkel andre steder enn i avisen. Dersom han likevel gjør dette vil det på den annen side kun være et kontraktsbrudd, og ikke et opphavsrettbrudd som kan medføre sanksjoner etter åndsverkloven.

Lånereglene

Lånereglene[15] er et sett med regler som avgrenser opphavspersonens økonomiske rettigheter. Reglene gir innenfor visse rammer rett til å bruke et åndsverk uten samtykke fra den enkelte opphavsperson. At ordet «avgrensning» er brukt i stedet for «unntak» indikerer at reglene i opphavsrettene og lånereglene ses som en helhet og gir uttrykk for en avveining mellom opphavspersonens og allmennhetens interesser. Lånereglene skal ikke ses på som unntak som i tvilstilfeller tolkes innskrenkende, slik hovedregelen er innen norsk rett.

Lånereglene er det nærmeste man i norsk rett kommer reglene om «fair use», som gjelder i anglo-amerikansk rett. Selv om begrepene ikke er helt sammenfallende, vil mange av de prinsippene for når allmennheten fritt kan utnytte et verk etter fair use regelen falle inn under lånereglene. Blant disse er sitatretten (åvl. § 22) og retten til privatkopiering (§ 12).

Fribruksrettigheter

Sitatretten og privatkopieringsretten er to av de såkalte fribruksrettighetene, som medfører at (deler av) åndsverk kan benyttes uten at opphavspersonen har krav på godtgjørelse. Det finnes også andre slike fribruksrettigheter. Det finnes blant annet hjemmel for å gjengi fotografier og kunst i forskningspublikasjoner[16], samt for eksemplarfremstilling til bruk for funksjonshemmede uten innhenting av forhåndstilatelse (§ 17).

Lisensregler

Utover fribruksrettighetene består lånereglene av et sett med såkalte lisensregler. Det vil si regler som gir rettigheter til spesielle interessegrupper mot at opphavspersonene gis økonomisk vederlag. Lisensreglene deles opp i to grupper: avtalelisenser og tvangslisenser.

Avtalelisens

Ved avtalelisenser inngås det en avtale mellom de som ønsker å utnytte en spesiell type verk og en representativ organisasjon for opphavspersonene innen den aktuelle kategori.[17] Dersom en slik avtale blir inngått binder den også opphavspersonene innen kategorien som ikke er medlem av organisasjonen. Et eksempel er lisens som følge av avtale mellom et kringkastingsforetak og TONO om kringkasting av musikkverk, med hjemmel i §§ 32-34. Avtalelisenser innebærer at den aktuelle organisasjonen mottar et visst vederlag (som avtales mellom partene) for hver gang et verk blir fremført (ev. for hver eksemplarfremstilling), slik at man slipper å be om tillatelse ved hvert enkelt tilfelle. Vederlaget blir så fordelt av organisasjonen til de opphavspersoner hvis verk har blitt fremført/eksemplarfremstilt.

Tvangslisens

Tvangslisenser er lisenser som følger direkte av åndsverkloven. Ettersom det her ikke foreligger noe avtaleforhold, finnes bestemmelsene om fastsetting av godtgjørelse til opphavspersonene i loven selv. Denne kan kreves fastsatt av Kulturdepartementet (§ 35). Eksempler på tvangslisenser er regler om fremføring for funksjonshemmede (§ 17a) og for offentliggjøring av fotografiske verk i forbindelse med vitenskapelige tekster (§ 23 annet ledd).

Overføring av opphavsrett

Opphavsrett kan overføres, jf. åndsverkloven kapittel 3.[18] Dette er praktisk, ettersom opphavspersonen ofte ikke klarer å utnytte det økonomiske potensialet i verket sitt fullt ut selv. Det vanlige er at man kun overdrar bestemte opphavsretter, og ikke hele opphavs­retten. Ved å overføre visse retter, som for eksempel retten til eksemplarfremstilling, til et forlag, et plateselskap, filmselskap eller lignende kan opphavspersonen sikre seg et vederlag. Det er viktig å presisere at det kun er de økonomiske rettighetene som overføres; de idelle rettighetene blir igjen hos den opprinnelige opphavsperson. Dette følger av åvl. § 39.

Opphavspersonen kan således velge å overføre for eksempel rett til å utgi et visst antall eksemplarer av verket sitt. Ytterligere eksemplarutgivelser må det da inngås ny avtale om. Åvl. § 39a inneholder en regel som går ut på at det som ikke uttrykkelig fremgår av avtalen at er overført anses å forbli hos den opprinnelige opphavspersonen. Denne regelen kalles gjerne opphavsrettens spesialitetsprinsipp, og er en beskyttelse mot at nye utnyttelsesmuligheter til verket som ikke var tatt i betraktning på avtaletidspunktet anses omfattet av overføringen.

Når et verk skapes i en arbeidssituasjon foreligger det en ulovfestet regel som sier at de økonomiske opphavsrettene i mangel av avvikende avtale automatisk går over på arbeidsgiver så sant dette er nødvendig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål, og skaping av åndsverk er en del av arbeidstakerens oppgaver i arbeidsforholdet. Et typisk eksempel er notater og andre skriftlige arbeider som utarbeides for eksempel av en advokat eller en offentlig tjenestemann i jobbsammenheng. Er den skapende virksomheten derimot noe arbeidstakeren driver med på si, uten at det er en sentral del av hans arbeidsoppgaver, vil de økonomiske opphavsrettighetene ikke gå over på arbeidsgiver. Når det gjelder dataprogrammer finnes det en egen lovbestemmelse som regulerer overgang av opphavsretten til arbeidsgiver i § 39g. Denne bestemmelsen er et resultat av et av EUs opphavsrettdirektiver, og er således gjeldende rett i hele EØS-området. Vanligvis vil overgang av opphavsrett i arbeidsforhold være nærmere regulert i arbeidsavtalen.

Vernetid

Ifølge åndsverkloven §§ 40-41 utløper vernetiden for et åndsverk 70 år etter utløpet av opphavspersonens dødsår. Ved fellesverk (§ 6) er det lengstlevende av opphavspersonenes død som er utgangspunktet for denne perioden. For filmverk gjelder særlige regler: Her kommer ikke alle mulige opphavspersoner i betraktning, men kun hovedregissøren, manusforfatteren, dialogforfatteren og komponisten av filmmusikken. Vernetiden begynner å løpe etter utgangen av dødsåret til den lengstlevende av disse. Ved sammensatte verk løper det derimot en separat vernetid for de enkelte deler. Der opphavspersonen er ukjent, utløper opphavsretten 70 år etter første kjente offentliggjørelse av verket. Det er kun de økonomiske rettighetene som faller bort i det vernetiden er utløpt. De ideelle rettighetene må fortsatt respekteres, noe som blant annet innebærer at man plikter å navngi opphavspersonen ved tilgjengeliggjøring.

Ulike land har forskjellig lengde på vernetiden, men utgangspunktet etter Bern-konvensjonen er 50 år. Denne kan ikke forkortes, men derimot forlenges, noe som blant annet er gjort innen EU, et vedtak som også er bindende for EFTA-landene (Norge inkludert). Også USA har siden 1998 hatt en vernetid på 70 år. Som følge av Bern-konvensjonen vil imidlertid ikke et verk som er fra et land med kortere vernetid (for eksempel 50 år) få denne forlenget i andre land der vernetiden er lenger. Vernetiden vil i slike tilfeller være den korteste perioden av det som gjelder i verkets hjemland og det land der opphavsretten gjøres gjeldende. Dette er et unntak fra konvensjonens hovedregel om nasjonal behandling (lik behandling av innenlandske og utenlandske verk).

Vernetidsbestemmelsene har møtt kritikk fordi de konsekvent harmoniseres oppad – aldri nedad – i lengde, noe som gavner rettighetshavernes interesser, ikke allmennheten. Det hevdes også at det ikke fører til skaping av nye åndsverk at vernetiden utvides til gunst for avdøde opphavspersoner. Dessuten kan rettighetsklarering av åndsverk når opphavspersonen er avdød være vanskelig og tidkrevende, noe som fører til at kulturarv med liten kommersiell interesse ikke blir tilgjengeliggjort og går i glemsel. Et eksempel på dette er gamle filmer, som er lagret på nitrat-baserte ruller. Disse oppløses over tid, og siden det ofte kan være såpass vanskelig å klarere alle rettighetene til filmene, må man i praksis vente til eneretten går ut før man restaurerer og digitaliserer dem. Innen den tid vil de opprinnelige filmrullene være ubrukelige.[19]

Erstatning og straff

Krenkelse av opphavsrett kan medføre erstatningsansvar og straffansvar. Dette følger av åndsverkloven kapittel 7.[20]

Det som er straffbart er overtredelse av bestemmelsene i lovens første og andre kapittel, det vil si at handlinger i strid med opphavspersonens sentrale rettigheter vil være belagt med straff (§ 54). Dette inkluderer de økonomiske så vel som de ideelle rettighetene. I tillegg er overtredelse av visse spesielle bestemmelser straffebelagt, se nærmere i lovbestemmelsen. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Den normale strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre måneder, men denne økes til tre år dersom det foreligger «særlig skjerpende forhold», og handlingen er forsettlig. Medvirkning er straffbart.

Dersom noen av bestemmelsene som er listet opp i § 54 er overtrådt følger det videre av § 55 at gjerningspersonen er erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Dette innebærer for det første at skyldgraden som kreves er uaktsomhet. For det andre vil erstatningssummen bli beregnet i tråd med alminnelige erstatningsutmålingsregler, det vil si at det er opphavspersonens økonomiske tap som skal dekkes. I saker som gjelder krenkelse av opphavsrett, for eksempel hvor noen har tilgjengeliggjort et åndsverk for allmennheten uten opphavspersonens samtykke, vil det imidlertid ofte være vanskelig å beregne dette tapets størrelse. Retten må således foreta en skjønnsmessig vurdering. I tillegg til det økonomiske tapet opphavspersonen har lidt vil han i visse tilfeller kunne få erstatning for ikke-økonomisk tap, såkalt oppreisning. Vilkåret for dette er i så fall at den skyldige har utvist forsett eller grov uaktsomhet.

Et eksempel på en sak der erstatning ble tilkjent er den såkalte Napster.no-saken,[21] der erstatningsbeløpet ble utmålt til 100 000 kroner.

Fremføring

Fremføring skjer når et verk (kunstverk, fotografisk verk, og lignende) i et gitt uttrykk blir gjort tilgjengelig for et publikum, også når publikum kan velge tid og sted for tilgang til verket.[22][23] Ofte skilles det mellom fremføring med og uten tekniske hjelpemidler, og privat og offentlig fremføring.[24]

I Norge har den som besitter opphavsretten eksklusiv rett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk. Offentlig fremføring av et verk betyr at det blir gjort tilgjengelig for allmennheten.[25] I åndsverkloven § 21 er det en begrenset rett til å fremføre offentlig et utgitt verk.[26]

Se også

Referanser

  1. ^ jf. lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.
  2. ^ § 6-3 Forskrift til åndsverkloven (lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.)
  3. ^ William F. Patry (1994). «Copyright Law and Practice». Besøkt 2. mai 2008. 
  4. ^ Murray, Andrew D. (2007). The regulation of cyberspace: control in the online environment. Milton Park: Routledge-Cavendish. ISBN 0-415-42001-6. 
  5. ^ Lessig, Lawrence (2004). Free culture : how big media uses technology and the law to lock down culture and control creativity. New York: Penguin Press. s. 85-93. ISBN 1-59420-006-8. 
  6. ^ Oversatt fra engelsk «promote the Progress of Science and useful Arts», se De forente staters grunnlov, del 1, seksjon 8
  7. ^ Lessig, side 133–134
  8. ^ Latournerie, Anne (2001). «Petite histoire des batailles du droit d’auteur». Multitudes (5). 
  9. ^ Någjeldende utgave av Bernkonvensjonen
  10. ^ «WIPO Copyright Treaty». Arkivert fra originalen 24. juni 2006. Besøkt 20. februar 2007. 
  11. ^ Åndsverkloven (2018) hos Lovdata
  12. ^ http://www.tu.no/it/2013/07/01/i-dag-kan-piratene-tas
  13. ^ Rognstad, Ole-Andreas (2009). Opphavsrett. s. 80. ISBN 9788215007298. 
  14. ^ Norsk Lovkommentar (CD-Rom) Arkivert 12. oktober 2006 hos Wayback Machine.
  15. ^ Lånereglene finnes i åndsverkloven kapittel 2
  16. ^ § 23 første ledd om rett til å gjengi kunstverk og fotografiske verk i tilslutning til teksten i «kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter»
  17. ^ (se nærmere den generelle bestemmelsen i § 36)
  18. ^ Åndsverkloven kapittel 3
  19. ^ Lessig, side 224–225
  20. ^ Åndsverkloven kapittel 7
  21. ^ Kommentar ved professor Olav Torvund Arkivert 21. februar 2006 hos Wayback Machine.
  22. ^ «Opphavsrett: 9.5.2 Fremføring av verk». www.torvund.net. Arkivert fra originalen 31. januar 2016. Besøkt 12. januar 2016. 
  23. ^ «Fotojuss for arkiv, bibliotek og museum - Publikasjoner - kulturradet.no». www.kulturradet.no. s. 37. Besøkt 12. januar 2016.  linjeskift-tegn i |kapittel= på plass 43 (hjelp); |kapittel= ignorert (hjelp)
  24. ^ «På rett hylle med åndsverkloven - Publikasjoner - kulturradet.no». www.kulturradet.no. s. 12. Besøkt 12. januar 2016.  |kapittel= ignorert (hjelp)
  25. ^ «Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 12. januar 2016.  |kapittel= ignorert (hjelp)
  26. ^ «Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 12. januar 2016.  |kapittel= ignorert (hjelp)

Kilder

Eksterne lenker

Norske lobby- og forvaltningsorganisasjoner innen opphavsrettslige spørsmål

  • Elektronisk Forpost Norge, en rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i sammenheng med IT i samfunnet.
  • Clara.no paraplyorganisasjon for rettighetsorganisasjonene BONO, Kopinor, LINO, Norwaco, TONO, FONO og GRAMO
  • Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk, representerer opphavsmenn og utgivere til stoffet i bøker, aviser, tidsskrifter, noter og lignende publikasjoner.
  • Musikernes fellesorganisasjon Norges største fagforbund for utøvende kunstnere og pedagoger, som også er tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge (LO).