Sitatrett

Sitatretten er retten til å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger (krever). Dersom vilkårene er til stede, kan siteringen skje uten at rettighetshaveren får krav på betaling.^[1]

Det er i norsk opphavsrett vanlig å karakterisere sitatretten som en lånerett, og ikke en unntaksregel i eller innskrenkning av opphavsretten. Internasjonalt kalles tilsvarende regler gjerne for «copyright exceptions» eller «limitations».^[2]

Sitatretten er beskyttet etter Bernkonvensjonen artikkel 10.^[3]

Sitatretten omfatter åndsverk, men også kunstneriske prestasjoner, kataloger, fotografiske bilder og databaser. Sitatretten reguleres av åndsverkloven. Den har sitt utspring i allmennhetens behov og hensynet til en fri samfunnsdebatt der deltakerne har behov for å sitere hverandre.^[1]

Sitatretten etter åndsverkloven gjelder åndsverk som fortsatt er vernet. Dersom det siterte verket ikke tilfredsstiller kravene til et vernet åndsverk, faller det utenfor åndsverklovens område. Et sitat kan fortsatt stride mot for eksempel reglene om god forretningsskikk i markedsføringsloven.^[1]

Opphaverens ideer, underliggende tanker, teknikk, eller de faktiske opplysninger hen bygger på, omfattes ikke av opphavsretten. Selvstendig formede referater av en tekst, innebærer at forfatteren bruker tekstens underliggende ideer og tanker etc. Slike referater av verket bryter dermed ikke med opphavsretten.^[1]

For at et sitat skal være lovlig må verket det siteres fra være offentliggjort.^[4] Et åndsverk er offentliggjort når det lovlig er gjort tilgjengelig for allmennheten. Dersom verket bare er publisert i en mindre krets av familie, venner eller i en omgangskrets, vil det ikke kunne regnes som offentliggjort. Dersom kretsen er stor, vil man likevel kunne anse at grensen til offentliggjøring er overskredet.^[5][1]

Åndsverkloven definerer ikke hva et sitat er. I en vanlig språklig forstand, foreligger et sitat når en tekst gjengis ordrett. Det juridiske sitatbegrepet har imidlertid både en kvalitativ og en kvantitativ side. Den kvalitative side åpner for at også andre typer verker enn tekster lovlig kan siteres. Det gjelder for eksempel sampling av musikk og utsnitt fra film. Den kvantitative side av sitatbegrepet styres av lovens ordlyd om at man skal «sitere fra» verket. Sitatet kan altså i utgangspunktet ikke omfatte hele verket, men bare deler av det. Dette gjelder med mindre verket er meget kort.^[1]

Siteringen må skje i samsvar med «god skikk» og i den utstrekning formålet «betinger» (krever).^[4][6]

Innholdet av den rettslige standarden god skikk blir avgjort konkret av domstolen, dersom det ikke finnes noen etablert sedvane. I andre tilfeller vil det dreie seg om faktisk skikk og bruk, forutsatt at den er god.^[1]

Formålet med siteringen får betydning for hvor langt sitatretten går. Sitatretten går lengst når formålet med siteringen er sammenfallende med sitatrettens eget formål. Dersom siteringen skjer i en offentlig diskusjon, vil den foregå i kjerneområdet for sitatretten. Da vil sitatretten også være videst. Dersom siteringen skjer med ervervsmessige formål vil den kunne være snevrere.^[1]

De to vilkårene «god skikk» og i «den utstrekning formålet betinger» er de sentrale i sitatretten, og de griper inn i hverandre. Et sitat som går lengre enn det formålet tilsier, er ikke i samsvar med god skikk. Motsatt vil et sitat i samsvar med god skikk heller ikke overskride det formålet betinger. Sammenholdes de to vilkårene, kan man si at siteringen må være lojal.^[1]

Det er et krav at sitatet inngår i en sammenheng, for eksempel ved kritikk av verket, omtale eller lignende. Typiske eksempler er debattanter som siterer hverandres synspunkter for å imøtegå disse, og gjengivelse av utdrag av filmer i forbindelse med anmeldelser.

Det siterte verkets karakter ikke må «forandres eller forringes».^[7] Siteringen må som utgangspunkt være en uforandret gjengivelse. Det skyldes hensynet til opphavsmannen som ikke er i posisjon til å forhandle om endringene. Det betyr ikke at sitatretten utelukker enhver stilistisk endring av det siterte verket i sitatet. Endringene må imidlertid ikke gå lengre enn det formålet krever.^[1]

Opphaverens navn må oppgis når verket siteres, så sant det er mulig.^[8] Dessuten må kilden angis, slik god skikk tilsier.^[9]

• Fair use
• Bernkonvensjonen
• Offentlig eiendom

• Wagle, Anders Mediaas og Ødegaard, Magnus jr. (1997). «Avsnitt 12.6.7». Opphavsrett i en digital verden. Oslo: Cappelen akademisk forlag. ISBN 82-456-0133-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Aakre, Haakon (2002). Retten til å sitere fra åndsverk. Fagbokforlaget.  [Juridisk drøfting av sitatrettparagrafen.] Tar ikke opp sitering av bilder, lyd eller andre typer verk enn tekst.
• Utredning fra utvalg oppnevnt av DnF, HIFO og NFF (17. februar 2006). «God skikk - Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger». Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Arkivert fra originalen 14. mai 2014. Besøkt 14. mai 2014.  (pdf 305 sider) Oppsummering av «Alnæs-debatten», med gjennomgang av praksis, lovverk og etiske retningslinjer for sitering i faglitteratur

• «åndsverkloven». Lovdata. 
• Avhandling på dansk om sitatrett