Ideelle rettigheter

De ideelle rettighetene (fransk droit moral) er de rettighetene av ikke-økonomisk art som tilfaller en opphavsperson. De ideelle rettighetene deles gjerne i to grupper: navneretten og respektretten. Navneretten innebærer at opphavsmannen har krav på å bli navngitt «slik som god skikk tilsier» når verket tilgjengeliggjøres for allmennheten, og ved fremstilte eksemplarer som er gjenstand for spredning. Respektretten innebærer at andre, som har rett til å tilgjengeliggjøre verket, ikke kan gjøre dette på en måte som er krenkende for verket eller opphavsmannen. Det vil således være forbudt å sette verket inn i en krenkende kontekst, eller bruke det i en sammenheng som er egnet til å svekke opphavsmannens anseelse. I norsk rett er dette regulert i åndsverkloven § 3.

De ideelle rettighetene er i prinsippet evigvarende, det vil si at de fortsatt gjelder etter at vernetiden har løpt ut, se nærmere § 48. De vil også bli værende hos den opprinnelige opphavsmann selv om opphavsretten overdras, se § 39. Rettighetene kan imidlertid i begrenset grad fraskrives ved avtale, så lenge bruken av verket det er snakk om «er avgrenset efter art og omfang» (§ 3 tredje ledd). Uansett kan opphavsmannen i slike tilfeller kreve at det presiseres at eventuelle krenkende endringer i verket ikke skriver seg fra ham, eventuelt at navnet hans ikke benyttes ved tilgjengeliggjøringen (fjerde ledd).

Frankrike og Tyskland var de første landene der ideelle rettigheter ble nedfelt i lov.^[1]