Mustafa Kemal Atatürk: Forskjell mellom sideversjoner

Mustafa Kemal Atatürk (Kemal Paşa), i Norge også kjent som Atatyrk (født i 1881 i Selanik (Thessaloniki) i dagens Hellas, den gang en del av Det osmanske riket, død 10. november 1938 i Istanbul) var en tyrkisk offiser og statsmann. Han grunnla den tyrkiske republikken etter Det osmanske rikets fall rett etter første verdenskrig og ble også landets første president.

Atatürk var en militærleder og nasjonalistisk talsmann som samlet folket og kjempet mot de allierte under første verdenskrig, deretter mot Hellas i den gresk-tyrkiske krig. Kort tid etter startet han en tyrkisk nasjonalistisk bevegelse i byen Ankara. Han fikk Sèvresfreden revidert til Tyrkias fordel, avsatte sultanen i 1922 og ble president i 1923. Selv om han var en troende og praktiserende muslim, lot han kalifatet bli oppløst og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han forbød bruk av hijab på skoler, universiteter og arbeidsplasser, og forbød også bruken av det tradisjonelle hodeplagget fez. Han byttet også det arabiske alfabetet med en tyrkisk versjon av det latinske alfabetet, og han skiftet tidligere dagligdagse arabiske ord og uttrykk ut med tyrkiske ord. Han fikk bygget mange jernbaner, veier, skoler og forskningssentre, og moderniserte Tyrkia. Ankara, midt i Tyrkia, ble republikkens nye hovedstad.

I de senere år har Atatürk likevel blitt kritisert for overgrep mot og undertrykkelse av befolkningen, og blir i dag ofte regnet som en diktator.^[1][2] Han tok makten gjennom et militærkupp og styrte landet til sin død. Under hans styre ble kritikere fengslet og av og til henrettet. Han innførte en meget omfattende personkult og det ble reist tusenvis av skulpturer, malerier og bilder av ham over hele landet. Tyrkia under Atatürks ledelse undertrykte også kurdere i øst. Atatürk satte dessuten inn sine militære styrker mot Armenia, som den gang strakte seg langt ned i dagens tyrkisk Kurdistan og Anatolia.

Den nøyaktige fødselsdatoen til Mustafa Kemal Atatürk er ikke kjent, men han oppga selv å være født på våren 1881. Etterhvert kom han til å oppgi 19. mai 1881 som sin offisielle fødselsdag.^[3] 19.mai som var datoen da han i 1919 ankom byen Samsun og den tyrkiske frigjøringskrigen startet. Denne dagen er nå offisiell høytidsdag i Tyrkia, under navnet Atatürks minnedag, ungdoms- og sportsdag.^[4]

Hans ble født i byen Thessaloniki (på den tiden gjerne kalt Salonika; på tyrkisk kalt Selanik) som den gang var del av det osmanske riket.^[5] Foreldrene var Ali Riza Efendi og Zübeyde Hanim og gitt navnet Mustafa. Faren var tolloffiser og tømmerhandler, og hadde vært løytnant i den tyrkisk-russiske krigen i 1877-78. Ved sønnens fødsel skal han ha hengt et sverd over sønnens vugge for å indikere en fremtidig militær karriere.^[6] Han insisterte på at sønnen skulle få en moderne, sekulær utdannelse og ikke en religiøs som hans mor fra en bondefamilie ønsket.

Faren døde imidlertid da Atatürk var 7 år. Atutürk bodde deretter sammen med sin mor på sin onkels gård uten skolegang, men ble etterhvert sendt til morens søster i Tessaloniki for å kunne gå på skole der. Skolen var sekulær og forberedte ham på en byråkratiske karriere, men inspirert av lokale kadetter søkte Atatürk seg inn på en skole som ga forberedelser til en militær karriere. Det var der han skal ha blitt gitt navnet Kemal (den perfekte) av sin matematikklærer; det eksisterer imidlertid også alternative forklaringer på hvordan han fikk navnet Kemal.

I 1895 begynte han på en militær videregående skole i Monastir (nå Bitola) i Makedonia. I 1899 begynte han på krigsskolen i Istanbul (Mekteb-i Harbiye-i Şahane). I 1902 avla han eksamen som nummer 10 av 450 studenter og hadde militær grad som fenrik. Han fortsatte med høyere militærstudier (General Staff College) og gikk ut som nummer 5 av 57 studenter i 1905. Han var da blitt stabskaptein (Kurmay Yüzbaşı).

Mustafa Kemal hadde vært involvert i opposisjonell virksomhet mot det osmanske imperiet og styret til Abd-ul-Hamid II under studietiden. En gruppe av venner hadde samlet seg for å lese og diskutere forskjellige former for maktmisbruk og andre svakheter ved styret. Gruppen ble infiltrert og medlemmene ble kommandert til militære stillinger langt fra hverandre. Kemal fikk en stilling i Damaskus hvor han igjen ble involvert i opposisjonell virksomhet som medlem av gruppen Fedreland og frihet (Vatan ve Hürriyet).^{[7] [8]}

Likevel oppnådde han på dette tidspunktet av den militære ledelsen og gitt en stilling i Selanik (Tessaloniki) som var full av opposisjonell aktivitet. Mustafa Kemal ble medlem av Komiteen for Samling og Fremskritt (İttihat ve Terakki Cemiyeti)som var nært knyttet til Ungtyrkerne.

I 1908 brøt det ut et opprør i Makedonia i regi av Ungtyrkerne. Sultanene ble tvunget til å gjeninnføre grunnloven av 1876 som begrenset makten hans og igjen gjorde imperiet til et konstitusjonelt monarki. Etter et kontraopprør året etter ble sultan Abd-ul-Hamid II tvunget til å abdisere til fordel for sønnen Mehmet V som fikk liten reell makt. Helten i Ungtyrkernes revolusjon var Enver Pasja (Ismail Enver)som Kemal opprinnelig hadde hatt et nært forhold til gjennom Komiteen for Samling og Frihet, men som han nå snart kom i opposisjon til. Mustafa Kemal mente på denne tiden at militære skulle avholde seg fra politiske posisjoner og dette var noe av det som brakte ham i konflikt med Enver Pasja.

Kemal konsentrerte seg nå sterkere om militære saker og fikk økende respekt blant andre offiserer. I 1910 ble han sendt for å observere franske manøvrer i Picardie og i 1911 deltok han i kampene i Libya, den gang en osmansk provins, som ble angrepet av Italia. Etter hans suksessfulle forsvar av Tobruk ble han forfremmet.

I oktober 1912 brøt den første Balkankrigen ut. Kemal deltok blant annet ved Gallipoli. Det osmanske riket tapte store områder i Europa, inkludert Saloniki (Tessaloniki) og Monastir som var områder Mustafa Kemal var knyttet til. Hans mor, søster og stefar var blant de tyrkerne som flyktet til Istanbul. Under den kortvarige den andre balkankrigen sommeren 1913 var Kemal deltagende da det osmanske riket vant tilbake noen av de europeiske områdene som var gått tapt året før. Han ble deretter utnevnt til militær attache i Sofia og forfremmet til oberstløytnant i 1914.

I tiden før første verdenskrig han oppholdt seg som militær attache i Sofia ble Mustafa Kemal en sterk kritiker av at Tyrkia skulle alliere seg med Tyskland som han spådde ville tape en eventuell krig. 16.juli 1914 sendte han et offisielt notat til Krigsdepartementet i Istanbul og henstilte om at Tyrkia skulle forholde seg nøytrale. Krigsminister Enver Pasja ønsket imidlertid en allianse med Tyskland og Tyrkia gikk derfor inn i første verdenskrig på sentralmaktenes side.

Da krigen var i gang var Mustafa Kemal imidlertid straks motivert til en ledende innsats for de osmanske styrkene. Enver Pasja nølte i begynnelsen, men ga så Kemal kontrollen over divisjon 19 der Kemal ble den store helten ved Slaget om Gallipoli. Dette ga ham tilnavn som «Istanbuls redningsmann» og han ble etter dette forfremmet til oberst 1.juni 1915.

I 1916 ble han forfremmet til brigadegeneral som ga ham tittelen pasja og sendt til kampene i Kaukasus. Han gjenvant her byene Bitlis and Muş for tyrkerne. Etter den russiske revolusjon brøt ut i 1917 ble han sendt til Syria og Irak som var osmanske områder. Her ble han imidlertid demotivert av den dårlige tilstanden til de osmanske styrkene. Han sa opp stillingen sin og returnerte til Istanbul. Han fulgte kronprins Mehmet VI hvor besøk ved de tyske stillingene på vestfronten gjorde ham overbevist om at sentralmaktene snart ville tape krigen. Da sultan Mehmet V døde og ble etterfulgt av Mehmet VI ble Kemal beordret å ta over ansvaret for osmanske styrkene i Syria som på det tidspunkt var i full kollaps. Kampene ble innstilt etter våpenhvileavtale ble inngått i Moudros som avsluttet første verdenskrig for det osmanske riket. De oppga i henhold til avtalen alle garnisoner utenfor Anatolia. Enver Pasja og andre politiske ledere flyktet til Tyskland.

Da Mustafa Kemal kom tilbake til Istanbul 13.november 1918 seilte allierte inn Bosporus-stredet. Franske, britiske og italienske styrker å okkupere Istanbul. 8.februar 1919 inntok den franske generalen Louis Franchet d'Espèrey byen på en hvit hest, en etterligning av Mehmet II erobrerens inntog i Konstantinopel i 1453.

Flere steder i Anatolia var det brutt ut lokale opprør mot den allierte tilstedeværelsen. De allierte fryktet spredning av opprøret og anarki og beordret sultanen om å gripe inn. Storvesiren Damad Ferid Pasha anbefalte Mustafa Kemal som en antatt lojal offiser og han ble gitt oppgaven som generalinspektør for den niende armé i Anatolia og få bedret den interne orden.

19.mai 1919 ankom Kemal havnebyen Samsun i Anatolia. Denne dagen anså han selv som så viktig at han senere tok 19.mai som sin fødselsdag. Han forkastet umiddelbart sitt offisielle oppdrag og dro istedenfor inn til byen Amasya hvor han fortalte en jublende folkemasse at sultanen var en fange av de allierte og at han selv var kommet for å kjempe tyrkernes sak. Han var en av utstederne av Amasya-sirkulæret som erklærte at fedrelandet var i fare og oppfordret til at en kongress skulle holdes i Sivas, og en forberedende kongress i Erzurum. Kemal sa offisielt opp stillingen i det militære 7.juli 1919 og det ble utstedt arrestordre på ham. Senere ble det utstedt en dødsdom.

Mustafa Kemal søkte videre til Erzurum der general Kazım Karabekir som ledet en 18 000 manns sterkt militært korps hadde sitt hovedkvarter. Han stilte sine styrker til disposisjon for Kemal, noe som kom til å få stor betydning for den tyrkiske frigjøringskrigen.

23.juli 1919 startet Erzurum-kongressen som ble avsluttet 4.august. Kongressen samlet tyrkiske revolusjonære delegater fra 6 østlige proviser (Vilayet). Kemal ble valgt til leder for kongressen og for en representativ komité som ble satt opp for å lede arbeidet videre. Kongressen fastslo at fedrelandet var i fare, og at det var udelelig. Man markerte med det et krav om at de forskjellige provinsene ikke skulle splittes av de allierte.

Sivas-kongressen ble avholdt i perioden 4- 11. September 1919. På dette tidspunkt var den gamle storvesiren avsatt i Istanbul og den nye regjeringen som var positiv til den nasjonale bevegelsen ga Kemal tilbake hans militære titler og dekorasjoner. Kemal hadde imidletid liten tro på at sultan-styret ville klare å bli kvitt de allierte og etablerte sin egen base i Ankara.

Det siste valget til det ottomanske parlamentet ble holdt i desember 1919 og ga et klart flertall til kandidater for Foreningen til forsvar for rettigheter for Anatolia og Rumelia (Anadolu ve Rumeli Müdafaa-i Hukuk Cemiyeti) som var ledet av Mustafa Kemal. Den 12.februar 1920 åpnet som skulle bli den siste samlingen av det ottomanske parlamenet i Istanbul. Kemal holdt seg i Ankara. Anført av Kemals nasjonalister vedtok parlamentet den såkalte nasjonalpakten (Misak-ı Milli). Kort tid etter, 18.mars 1920, ble parlamentet tvangsoppløst av britene.

Kemals beslutning om å holde seg i Ankara viste seg klokt, ettersom de allierte i mars 1920 arresterte ledende nasjonalister i Istanbul og sendte dem til Malta.

Den forsonlige regjeringen i Istanbul falt og ble erstattet av en uforsonlig som fikk de religiøse lederne til å erklære Kemal og hans medsammensvorne for vantro som fortjente å bli skutt på stedet.

Som erstatning for det tvangsoppløste parlamentet i Istanbul ble det ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling Tyrkias store nasjonalforsamling som møtte i Ankara 23.april 1920. Kemal ble valgt til president.

10.juni 1920 undertegnet representanter for det osmanske riket fredsavtalen i Sèvres. Storbritannia, Frankrike og Italia var blant de allierte som signerte, mens blant annet USA, Russland og Hellas avsto av forskjellige grunner. Avtalen ble signert av sultanen 10.august 2010, men fordi den aldri ble godkjent av parlamentet (som var oppløst) ble den aldri formelt ratifisert av det osmanske riket. Avtalen innebar store landavståelser for det osmanske riket.

Mustafa Karmal motsatte seg avtalen og med militær hjelp av Sovjetunionen la han planer om å drive grekere ut av Anatolia og Thrakia, samt ta tilbake deler av Armenia.

Den demokratiske republikken Armenia som var opprettet i 1918 ble angrepet av både sovjetiske og tyrkiske styrker og ga opp i 1920. Størstedelen tilfalt Sovjetunionen, men Tyrkia fikk den østlige delen og byer som Kars og Ardahan. Tyrkias østgrense ble fastsatt ved elvene Arpa and Aras. Sovjetunionen ble det første landet som anerkjente den nasjonalistiske regjeringen i Ankara.

Kampen mot grekerne gikk i begynnelsen bra og medvirket til at Frankrike og Italia trakk sine tropper ut av Anatolia. I juli 1920 hadde grekerne imidlertid tatt Bursa og planla angrep på Ankara. I det første slaget ved İnönü 10.juni 1921 ble grekerne imidlertid stanset. I august 1921 fikk Mustafa Kemal fullstendig ledelse av de tyrkiske styrkene. I slaget ved Sakarya (23.august - 13.september 1921)som ble utkjempet nær Ankara ledet han tyrkere til full seier over grekerne. Gjennom en videre offensiv drev han grekerne videre vestover helt til Izmir ved Egeerhavet.

Etter dette besluttet Tyrkias store nasjonalforsamling anført av Mustafa Kamal 1.november 1922 å avskaffe sultanatet. Like etter gikk sultan Mehmet VI i eksil, ført på Malta og så på den franske riviera.

Etter dette inviterte de allierte til nye fredsforhandlinger som ledet til fredsavtalen i Lausanne 24.juli 1923. Tyrkias vestgrense ble her satt ved elva Maritsa. Det osmanske riket hadde tapt sine ytterområder, men det tyrkiske kjerneområdet dannet nå utgangspunkt for den tyrkiske republikk som ble vedtatt opprettet 29.oktober 1923 med Ankara som ny hovedstad. Mustafa Kemal ble enstemmig valgt til president.^[9]

Mustafa Kemal var enstemmig valgt til president ved republikkens opprettelse.

Etableringen av den tyrkiske republikk markerte startet på et program for å modernisere Tyrkia. Den nye regjeringen studerte grunnlovene i land som Frankrike, Sverige, Italia og Sveits og implementerte det de syntes passet inn i den tyrkiske nasjon.

3.mars 1923 ble kalifatet avskaffet, og litt etter skjedde det samme med religiøse skoler og domstoler.

I 1925 ble det tyrkiske hodeplagget fez forbudt^[10]; fra da av skulle tyrkiske menn bære vestlig pregede hatter.

Hans ideer kalles kemalisme.

Arven etter Atatürk er tydelig i dagens tyrkiske militære styrker, som er preget av nasjonalistisk ledelse og har som sitt mål å beskytte Tyrkia såvel mot prestestyre som mot å bli kontrollert av andre land. Men kemalistiske offiserer har tre ganger (i 1960, 1971 og 1980) med begrunnelse i Atatürks lære initiert militærkupp. Selv moderat muslimske ledere i Tyrkia må trå meget varsomt når det gjelder følsomme tema for ikke å fornærme kemalistiske militære. Kemalistenes posisjon har blitt svekket de siste tiårene, hvor religiøse kandidaer og parti har rykket inn i flere maktposisjoner i Tyrkia.