Tobruk

Tobruk
Land		Libya
Befolkning		135 832 (2011)
Høyde o.h.		50 meter
Tobruk 32°05′00″N 23°57′00″Ø
Tobruk på Commons

Tobruk eller Ţubruq (arabisk: طبرق; også skrevet som Tóbruch, Tobruch, Ţubruq, Tobruck) er en havneby, kommune og halvøy med en naturlig havn ved Middelhavet i det østre Libya (Nord-Afrika). Byen er hovedstaden i provinsen Kyrenaika (arabisk: baladiyat).

Under andre verdenskrig (i 1941 og 1942) fant flere blodige slag sted i og ved Tobruk.

Etter at sanksjonene fra 1980 og 90-årene ble opphevet etter 2000, har Tobruk vokst sterkt, da særlig med hensyn til boikotten i forbindelse med lufttrafikk. I 1984 hadde byen 75 282 innbyggere, noe som hadde vokst til 121 052 i begynnelsen av 2005. Byen er endepunkt for en oljeledning, og like ved er et oljeraffineri i drift.

Tobruk har en sterk, naturlig, dyp, godt beskyttet havn som videre er omgitt av ørken. Sør for Tobruk er det mange klipper, akkurat som i resten av Øst-Libya. Klippene former en naturlig barriere mot resten av Libya, da de generelt sett er høyest og steilest på sørsiden, mens nordsiden er lavere og mer tilgjengelig.

Sør for byen ligger også Øst-Libyas største flyplass, som sammen med havnen, jernbaneforbindelsen og de beskyttende klippene sørget for at Tobruk var strategisk viktig under andre verdenskrig. Jernbanen forbinder Tobruk med resten av det østlige Libya og Egypt via Matruh. Mot vest forbinder den byen med Benghazi via Derna. Linjen mellom El Alamein og Tobruk ble bygget av Det britiske samveldet under den annen verdenskrig.

Tidligere var Tobruk en landbrukskoloni under Antikkens Hellas, og var da kalt Antipyrgos (Antipyrgus), et navn som fremdeles brukes fra tid til annen. Navnet betyr noe slikt som «på den andre siden av Middelhavet sett fra Pyrgos». Pyrgos lå på øyen Kreta. I romerrikets tid var Tobruk et romersk fort som voktet fronten ved Cyrenaica. Senere ble byen et sted der karavaner langs kysten stoppet og hvilte.

Da andre verdenskrig begynte, var Tobruk en liten by i den italienske kolonien Libya med ca. 2 000 innbyggere, og en for militæret strategisk sett viktig havn for den videre erobringen av Øst-Libya (da provinsen Cyrenaika). Dette gjorde byen til en viktig krigsskueplass; havnen var en god ankomsthavn for forsyningslinjer tett ved fronten.

Tobruk var strategisk viktig blant annet på grunn av havnen, den lå beskyttet fra Middelhavet, var dyp og naturlig. Dette betød at skip kunne ligge for anker på et sted der de var beskyttet mot storm selv om havnen ble bombet. For militære strateger var dette av kritisk betydning, da byen kunne brukes som forsyningshavn under ørkenkrig. Bortsett fra dette hadde italienerne forsterket byens forsvarsverker i forbindelse med at de invaderte Egypt i november 1940. Videre var Tobruk fra naturens side også godt beskyttet fra invasjon sørfra takket være klippene, og beliggenheten på en halvøy. Det siste gjorde at byen kunne forsvares med et minimalt antall mannskaper. Dette siste ble utnyttet av britene da byen ble beleiret av feltmarskalk Erwin Rommel og troppene hans. Forsvarerne kunne ikke uten videre passeres, for om så skjedde kunne angriperens forsyningslinjer angripes og avbrytes, noe som ville ødelegge deres fremrykning.

Byen var også strategisk plassert i forhold til resten av Cyrenaica. Om angripere østfra inntok og holdt Tobruk, hadde de muligheten for fremrykning gjennom ørkenen til Benghazi langs klippene mellom Tobruk og Soluch. I denne bevegelsen ville fiendtlige tropper ved kysten (som ved Derna) isoleres. Fienden ville vanskelig kunne gå til motangrep takket være klippene. Dette betød at den som holdt Tobruk og Soluch kontrollerte den største delen av Cyrenaica, og dermed forsyningslinjene fra kysten inn i ørkenen. En ørkenkrig uten disse var nærmest umulig å føre, selv om forsyninger kunne sendes inn via luften til Øst-Libyas største flyplass, som lå sør for Tobruk. Det var tydelig, som det senere ble bevist under Gulfkrigen, at luftstøtte er viktig for krigføring i ørkenen.

I november 1940 invaderte italienske styrker sammen med tropper fra Libya Egypt, der de slo leir langs Middelhavet, ikke langt fra grensen til Libya. Tidlig i desember åpnet britiske tropper fra «7th Armored Division» (en infanteridivisjon bestående av britiske og indiske tropper) et motangrep som fikk kodenavnet Operasjon Compass. De allierte mente at dette var akseptabelt, siden italienske tropper ikke bare hadde invadert Hellas og Frankrike, som begge var alliert med Det britiske samveldet, men dessuten etter angrepet på Egypt hadde plassert tropper på området til et britisk protektorat. Under motangrepet ble to av de italienske leirene ved Middelhavet isolert fra de øvrige italienske styrkene, og derved tvunget til overgivelse. Dette førte til at de italienske styrkene trakk seg tilbake mens samveldetroppene avanserte. Under slaget ved Tobruk (12. januar 1941) ble den okkupert av britiske og australske styrker.

Italia ba nå Tyskland, dets allierte, om hjelp. Tyskland sendte to av sine Panzer-divisjoner (den 15. og 21.) og dessuten den 51. lette divisjon. Til disse troppene ble de italienske panserdivisjonene Ariete og Trieste. Under ledelse av generalleutnant Erwin Rommel drev de de britiske troppene tilbake til Tobruk. Byen der britene hadde søkt tilflukt ble beleiret frem til 21. juni 1942, da de allierte troppene overga seg etter at et forsøk på å komme britene til unnsetning (Operasjon Crusader) hadde mislyktes.

Etter at de tyske troppene hadde undervurdert situasjonen ved det første slaget ved El Alamein, ble de overvunnet av britiske tropper under ledelse av feltmarskalk Bernard Law Montgomery under det neste feltslaget på samme sted, og Tobruk ble gjenerobret den 11. november 1942. Etter dette forble byen i allierte hender.

• (en) Tobruk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Tobruk: Australian toughness beats Rommell (engelsk)
• Geografisk plassering: 32°5′N 23°58′Ø