Maya Angelou

Maya Angelou
Fødenamn	Marguerite Ann Johnson
Statsborgarskap	USA
Fødd	4. april 1928 Saint Louis
Død	28. mai 2014 (86 år) Winston-Salem
Yrke	politikar, komikar, dansar, filmprodusent, TV-produsent, skodespelforfattar, filmregissør, professor, manusforfattar, skribent, essayist, låtskrivar, sjølvbiograf, songar, fjernsynsskodespelar, teaterskodespelar, journalist, romanforfattar, menneskerettsaktivist
Medlem av	Alpha Kappa Alpha
Ektefelle	Paul du Feu
Debut	I know why the caged bird sings (1970)
Maya Angelou på Commons

Maya Angelou (4. april 1928–28. mai 2014)^[1] var ein amerikansk forfattar, dansar, songar, skodespelar, regissør og film- og TV-produsent.^[2]

Maya Angelou blei fødd i Saint Louis i Missouri som Marguerite Ann Johnson. Tilnamnet Maya fekk ho av den eitt år eldre broren Bailey, som skal ha kalla henne mya sister. Foreldra var Vivian (Baxter) Johnson, som var utdanna sjukepleiar, og Bailey Johnson, som var marinesoldat. Familien flytta til Long Beach kort tid etter at ho var fødd.^[2] Foreldra skilde lag då ho var tre år gammal.^[2]

Angelou fortel i sjølvbiografien I Know why the Caged Bird Sings korleis ho og broren blei sende åleine med toget til farmora Annie Henderson i Stamps i Arkansas. Farmora dreiv daglegvarehandel,^[2] og klarte seg høvesvis godt under den store depresjonen.

Då Maya var sju, dukka faren umeld opp i Stamps og tok henne og broren tilbake til mora i St. Louis.^[2] Dei budde først hjå mora sine foreldre, med ei mormor som hadde mykje makt i nærmiljøet og tre morbrør som var kjende som valdsame mot folk som vanæra familien. Deretter budde dei hjå mora og sambuaren hennar, ein Mr Freeman. Då Maya var åtte blei ho valdteken av Freeman. Han blei stilt for retten og dømd til eitt år og ein dag i fengsel, men lauslaten og kort tid etter funnen drepen.^[3] Maya følte at det var orda hennar som hadde drepe han, og blei selektivt stum i fleire år etterpå.^[2]

Etter ei tid blei barna sende attende til farmora i Arkansas, der dei blei verande i fire år. Ein ven av familien, læraren Bertha Flowers, hjelpte henne til å finna stemmen sin att. Ho lærte seg etterkvart fleire dikt utanat og til å deklamera.^[2] Angelou blei kjend med klassiske britiske og amerikanske forfattarar som Charles Dickens, Edgar Allan Poe, Henry Wadsworth Longfellow, Paul Laurence Dunbar, Douglas Johnson, James Weldon Johnson og William Shakespeare, som ho særleg tok til seg. Bertha Flowers introduserte henne også for afroamerikanske forfattarar som Langston Hughes, Frances Harper, Anne Spencer og Jessie Fauset.^[4][5][6]

Som tenåring flytta Maya Angelou og broren til mora att. Ho budde no i Oakland i California. Som fjortenåring rømde Angelou heimefrå for å finna far sin, og måtte ei tid klara seg åleine i Los Angeles og Mexico.^[7]

Ho vende tilbake til mora og fullførte skulegangen. Ho var elev ved George Washington High School og oppnådde deretter eit stipend til å studera dans og drama ved California Labor School. Etter High School blei Maya trikkekonduktør i San Francisco, i følgje seg sjølv den første afroafrikanske kvinna med denne stillinga.^[2]

Ho var sytten då ho fekk sonen Clyde Bailey Johnson, seinare Guy Johnson, og blei einsleg mor for han.^[8] For å forsørga seg og sonen tok ho ulike strøjobbar - som nattklubbdansar, kokke, mekanikar og ei tid som prostituert og horemamma. Ei stund var ho stoffavhengig.^[2]

Ho gifta seg med ein musikar og tidlegare sjømann, Tosh Angelos, i 1949. Dei skilde lag etter tre års ekteskap.^[2]

Etter å ha lært dans i New York verka Angelou som nattklubbsongar.^[7] Ho blei tilsett som calypsosongar ved den kjende nattklubben Purple Onion i San Francisco.^[9] Som artistnamn tok ho broren sitt kallenamn for henne og ein variant av den første ektemannen sitt etternamn.^[10] Ho blei ven med Phyllis Diller, ein annan tilsett som også skulle bli kjend.^[2]

Etter ei tid som songar ved nattklubben fekk Angelou ei rolle i ein turnerande produksjon av musikalen Porgy and Bess, og vitja 22 ulike land med han 1954-1955. ^[11]

I slutten av 1950-åra budde ho i New York, der ho studerte dans hjå Martha Graham og Pearl Primus. Ho blei også med i den afroamerikanske Harlem Writers Guild, og blei ven med forfattaren James Baldwin. Ho hadde ei rolle i The Blacks av Jean Genet.^[12] Ho gav også ut eit calypsoalbum, Miss Calypso, i 1957, som inneheldt fire sjølvskrivne låter. ^[13]

I 1960 blei ho med i den afroamerikanske borgarrettsrørsla, og engasjerte seg for Southern Christian Leadership Conference som var skipa av Martin Luther King Jr.^[2]

Tidleg på 1960-talet var Angelou mykje i Afrika, og hadde mellom anna eit kort ekteskap med den sørafrikanske fridomskjemparen Vusimuzi Make.^[12] Ho og sonen flytta med han til Kairo, og her verka ho som redaktør i Arab Observer.^[2]

I 1962 tok forholdet til Make slutt. Ho flytta då til Ghana, der ho blei administrator og instruktør ved School of Music and Drama ved University of Ghana. Ho blei også medredaktør for African Review.^[12]

I 1964 vende Angelou tilbake til USA, der ho tok del i skipinga av Organization of African American Unity. Ho blei ein nær ven av Malcolm X, som blei snikmyrda kort tid etter.^[2] I 1968 skreiv, regisserte og produserte ho tv-serien Black, Blues, Black in afroamerikansk kultur og var med på planlegginga av ein kampanje for Martin Luther King Jr. i Memphis. Den 4. april 1968, på Angelou sin førtiårsdag, blei også han snikmyrda. Etter dette feira ikkje Angelou fødselsdagen sin, men sende i staden blomar til King si enkje, Coretta Scott King, heilt til King døydde i 2006.^[14]

Oppmuntra av ei rekkje vener - James Baldwin, Judy Feiffer som var kona til Jules Feiffer og hadde forleggjarvener^[2] og forleggjaren Robert Loomis, skreiv Angelou si første bok, sjølvbiografien I Know Why the Caged Bird Sings,. Skrivinga blei til ei form for sorgterapi etter drapet på King.^[15] Boka kom ut i 1969 og blei eit gjennombrot for Angelou, og hennar mest kjende og anerkjende verk. Angelou følgde seinare opp med ein serie sjølvbiografiar.^[7] I 1972 blei ho ein av dei første afroamerikanske manusforfattarane til ein heilaftansfilm med Georgia, Georgia.^[12] I 1973 blei ho nominert til ein Tony-pris for rolla si i Look Away, sjølv om skodespelet berre fekk ein opptreden på Broadway.^[12]

Angelou var gift med Du Feu og budde i California frå 1973 til 1981.^[7] Ho hadde fleire film- og tv-roller, mellom anna i Røtter frå 1977 og seinare i Poetic Justice (1993) og How to Make an American Quilt (1995)^[12] I 1998 regisserte ho Down in the Delta.^[2]

Seinare i livet blei Angelou velkjend som lyrikar, med særmerkte framføringar, og førelesar. Ho gav ut over ti diktsamlingar og skreiv også songar til filmar og musikalar.^[7] Sjølv om ho ikkje hadde vidare utdanning blei ho utnemnd til professor i amerikanske studiar ved Wake Forest University i Winston-Salem i Nord-Carolina i 1981, og hadde eit livsvarig professorat der.^{[16] [7]}

Ho var programleiar for eit radioprogram kvar veke på kanalen Oprah & Friends.^[17] Ho interesserte seg også for matlaging, og gav ut kokebøker.^[7][18]

I 2002 byrja ho eit samarbeid med selskapet Hallmark Cards om å laga vers til kort, koppar, hustavler, puter, notatbøker og liknande i ei produktlinje kalla Maya Angelou Life Mosaic Collection.^{[19] [20]}

Angelou skreiv over 35 bøker gjennom ein femtiårig karriere.^[2] Sju av dei var sjølvbiografiske. Memoaret I Know Why the Caged Bird Sings er blitt rekna som banebrytande, både gjennom si skjønnlitteraturliknande form og gjennom innhaldet - skildringa av barndommen til ei afroamerikansk jente i dei raseskilde Sørstatane i første halvdel av 1900-talet. Boka frå 1969 markerte startskotet for ei mengd afroamerikansk kvinnelitteratur på 1970- og 1980-talet med forfattar som Toni Morrison, Alice Walker, Ntozake Shange og Toni Cade Bambara. Boka er mykje lesen på ungdomsskular og college, men er omstridd på grunn av sine vanskelege tema som seksuelle overgrep og rasisme.^[2]

Dikta hennar tok for seg kamp og overvinning, og var prega av jazz-rytmar.^[2]

(Lista er eit utval)

• I Know Why the Caged Bird Sings (1969): Up to 1944 (age 17)
• Gather Together in My Name (1974): 1944–48
• Singin' and Swingin' and Gettin' Merry Like Christmas (1976): 1949–55
• The Heart of a Woman (1981): 1957–62
• All God's Children Need Traveling Shoes (1986): 1962–65
• A Song Flung Up to Heaven (2002): 1965–68
• Mom & Me & Mom (2013): oversyn

• Just Give Me a Cool Drink of Water 'fore I Diiie (1971). New York: Random House. ISBN 978-0-394-47142-6^[21]
• Oh Pray My Wings Are Gonna Fit Me Well (1975). New York: Random House. ISBN 0-679-45707-0
• And Still I Rise (1978). New York: Random House. ISBN 978-0-394-50252-6^[22]
• Shaker, Why Don't You Sing? (1983). New York: Random House. ISBN 0-394-52144-7^[23]
• Poems (1986). New York: Random House. ISBN 0-553-25576-2
• Now Sheba Sings the Song (1987). New York: Plume Books. ISBN 0-452-27143-6
• I Shall Not Be Moved (poetry)|I Shall Not Be Moved (1990). New York: Bantam Books. ISBN 0-553-35458-2
• «On the Pulse of Morning» (1993). New York: Random House. ISBN 0-679-74838-5^[24]
• The Complete Collected Poems of Maya Angelou (1994). New York: Random House. ISBN 0-679-42895-X
• Phenomenal Woman: Four Poems Celebrating Women (1995). New York: Random House. ISBN 0-679-43924-2
• A Brave and Startling Truth (1995). New York: Random House. ISBN 0-679-44904-3^[25]
• «From a Black Woman to a Black Man», 1995
• «Amazing Peace» (2005). New York: Random House. ISBN 1-4000-6558-5^[23]
• «Mother: A Cradle to Hold Me» (2006). New York: Random House. ISBN 1-4000-6601-8
• «Celebrations, Rituals of Peace and Prayer» (2006). New York: Random House. ISBN 978-0-307-77792-8
• Poetry for Young People (2007). Berkshire, U.K.: Sterling Books. ISBN 1-4027-2023-8
• «We Had Him», 2009^[26]
• «His Day is Done», 2013^[27]

• Wouldn't Take Nothing for My Journey Now (1993). New York: Random House. ISBN 0-553-56907-4
• Even the Stars Look Lonesome (1997). New York: Random House. ISBN 0-375-50031-6
• Letter to My Daughter (2008). New York: Random House. ISBN 1-4000-6612-3

Maya Angelou blei nominert til ein Emmy-pris for rolla si i fjernsynsserien Røtter i 1977.^[7]

Angelou skreiv og framførte diktet On the Pulse of Morning til innsettinga av president Bill Clinton i 1993.^[2][7]

Ho blei utnemnd til Honorary Goodwill Ambassador for UNICEF i 1996.^[28]

I 1998 blei ho innvotert i Kvinnenes æresgalleri i USA.

I 2011 blei ho tildelt presidentens fridomsmedalje av Barack Obama.^[7]

• Offisiell nettstad