Wolverhampton Wanderers FC

Klubben ble grunnlagt under navnet St. Lukes i 1877 av John Baynton og John Brodie etter at en utvalgt gruppe elever som hadde utmerket seg ved skolen St Lukes, som holdt til i bydelen Blakenhall i Wolverhampton, hadde fått en fotball i gave av rektoren på skolen, Harry Barcroft. To år senere, i 1879, slo klubben seg sammen med en lokal cricket- og fotballklubb, The Wanderers, og grunnla klubben Wolverhampton Wanderers.

De første årene fikk klubben bruke to baner, John Harper's Field og Windmill Field, som begge lå ved Lower Villiers Street in Blakenhall. I 1881 fikk de flytte til en bane rett over gaten fra Fighting Cocks Inn på Dudley Road. Det var ikke så enkelt for tilskuerne der, da det eneste man hadde for å kunne søke tilflukt under på regnværsdager var et redskapsskjul. Her ble man værende frem til 1889 da man flyttet til dagens beliggenhet, Molineux.

Klubben ble en av 12 klubber som startet The Football League i 1888, og første sesongen sluttet de på tredjeplass i serien, samt at de klarte å spille seg frem til FA-cup-finalen, der de tapte 3-0 for Preston North End.

Wolves var med i øverste divisjonen fra 1888 til 1906, da de rykket ned. Klubben hadde frem til da vunnet FA-cupen for første gang den 26. mars 1893, da de slo Everton 1-0 på Fallowfield Stadium i Manchester, og fikk et nytt nederlag i finalen tre år senere, i 1896 da de tapte 1-2 for Sheffield Wednesday.

To år etter at klubben rykket ned, vant den FA-cupen for andre gang, selv om den da var en klubb i den nest høyeste divisjonen da de den 25. april 1908 noe overraskende slo Newcastle 3-1 i finalen, som ble spilt på hjemmebanen til Crystal Palace. Klubben fikk med seg en ny finale i FA-cupen i 1921 mens de enda spilte i andredivisjonen, men denne gangen måtte de gi tapt med 0-1 mot Tottenham på hjemmebanen til Chelsea, Stamford Bridge.

Etter å ha kjempet i mange år for å komme tilbake i den øverste divisjonen, endte det istedenfor med at klubben rykket ned til tredje divisjonen i 1923. Dette ble en kortvarig visitt da de, under ledelse av major Frank Buckley klarte å vinne divisjonen på første forsøk i 1924 foran Rochdale. Klubben etablerte seg deretter i den nest øverste divisjonen og ble værende i denne i hele åtte år, før de i 1932 endelig vant serien og rykket opp til den øverste divisjonen igjen.

Frem mot andre verdenskrig etablerte klubben seg som en av toppklubbene i serien og var bare én seier unna seriemesterskapet i 1938, men tapte den siste avgjørende kampen mot Sunderland, og Arsenal vant istedenfor. Sesongen etter, i 1939, ble de på nytt nummer to, denne gangen etter Everton, samt at de også gikk på et forsmedelig 4-1 tap i cupfinalen mot Porsmouth.

Hovedartikkel: Sesong for sesong statistikk for Wolves frem til 1939

Wolves fikk en vanskelig start på 1939/40-sesongen med å spille 2-2 mot Arsenal, 0-0 mot Grimsby og tap 1-2 mot Blackpool. Etter tre kamper i sesongen ble det erklært krig og serien ble stanset.

Etter en tre-ukers pause ble ligaen re-organisert i en regionale ligaer, slik at ikke klubbene måtte reise så langt. Wolves ble først lagt inn i en region som het The Midland section, men ble senere flyttet over i The Southern section.

Wolves vant The Midland Regional League Championship i 1939-40 og i 1941-42 vant de The Football League War Cup ved å slå Sunderland sammenlagt i en finale over to kamper. Wolves var ikke med i 1940/41-sesongen, siden Molineux ble utnevnt som hovedkvarter for landets såkalte Air Raid Precautions Unit som hadde som oppgave å beskytte sivile mot flyraid.

I krigsårene var det vanlig at klubbene benyttet de spillerne som var tilgjengelig, inkludert «gjestespillere», ungdommer og old-boys. Wolvesspilleren Stan Cullis spilte mange kamper for hæren når han var utenlands, og spilte ofte for Aldershot når han var stasjonert der.

Wolves ble slått ut av War-time cup i 1944/45 i semifinalen mot Bolton, som ble spilt over to kamper. Krigen ble avblåst mellom de to kampene, noe som gjorde at Dennis Westcott kunne komme hjem fra opphold i Bremen for å spille andre kampen. Alex McIntish, som hadde vært savnet og meldt omkommet, kom også tilbake og kunne spille. Han var ikke omkommet, men hadde sittet som krigsfange i den siste delen av krigen. Men, verken Westcott eller McIntosh kunne hindre at Wolves tapte 3-4 sammenlagt.

1945/46-sesongen ble en mellomsesong der Wolves spilte i Southern league. De spilte 42 kamper og fikk 20 seiere, 11 uavgjort og 11 endte med tap. Wolves endte på 6.-plass i serien med 51 poeng og ble slått ut av FA-cupen av Charlton i 4. runde etter å ha slått ut Lovell's Athletic i 3. runde.

• Eric Robinson, som spilte for Wolves i 1941/42 League War Cup-finalen, døde tre måneder senere da han druknet under en militærøvelse, kun 23 år gammel.
• Joe Rooney omkom et år senere kun 24 år gammel. Han ble drept i Italia.

• Billy Wright fikk sin debut for Wolves i krigsårene, kun 15-år gammel.
• Bert Williams, en av klubbens mest kjente keepere, ble kjøpt fra Walsall i 1945. Bert hadde fått sin debut for landslaget i krigsårene.

Da fotballen startet etter andre verdenskrig, var Wolves blant topplagene, men på samme måte som i 1938 tapte de den siste kampen, denne gangen 1-2 mot Liverpool, og tapte dermed også seriemesterskapet til Merseysideklubben. Dette ble siste kampen i Wolves-trøya for Stan Cullis, som året etter ble trener for klubben.

Med Cullis som trener startet den mest fremgangsrike perioden i klubbens historie, og 1950-tallet ble det beste tiåret for Wolves siden klubben ble grunnlagt. I sitt første år med Cullis som trener, i 1949, ble klubben nummer seks i serien, og Cullis vant den første pokalen for Wolves på 41 år da de slo Leicester 3-1 i FA-cup-finalen. Året etter ble Wolves nok en gang nummer to i serien, denne gangen tapt på dårligere målforskjell enn seriemesterne Porstmouth.

Etter er par dårlige år i 1950/51 og 1951/52 gikk det bare fremover for klubben. Sesongen 1952/53 endte med tredjeplass i serien, og med Billy Wright som kaptein på laget vant de endelig seriemesterskapet for første gang i 1954, noe laget også klarte å gjenta i 1958 og 1959. De ble nummer to i 1955 og 1960, samt at de ble nummer tre i 1956.

Klubben vant FA-cup-finalen i 1960 da de slo Blackburn 3-1, og samme år vant de også Charity Shield finalen. Dette er det nærmeste klubben har vært The double.

I tillegg ble de i 1960 den første klubben som lagde mer enn 100 mål i tre etterfølgende sesonger, noe de også klarte den fjerde sesongen på rad, i 1961.

På femtitallet spilte Wolves også i de berømte vennskapskampene «The Floodlight Friendlies» mot lag som Valencia, Spartak Moskva, Dynamo Moskva, Honved og Real Madrid – kontinentale topplag som alle kom til Molineux og ble slått foran store tilskuertall i et par magiske år for klubben. Ut fra disse kampene ble konseptet for de europeiske cupene utviklet.

Se også: Wolverhampton Wanderers statistikk for sesongen 1946-1947

Utover 1960-tallet gikk det dårligere med Wolves, og i september 1964 fikk Cullis sparken etter at klubben aldri kom seg ut av nedrykksstriden og endte opp med å spille sin første sesong utenfor toppserien siden 1931. Det tok bare to sesonger før klubben var tilbake i den øverste divisjonen, da de rykket opp igjen i 1967 etter at de klarte å vinne åtte kamper på rad.

1970-tallet brakte mer suksess til Wolverhampton da klubben kom på fjerdeplass i serien i 1970/71-sesongen og med det kvalifiserte seg for den nylig opprettede UEFA-cupen. Den første sesongen spilte de seg frem til finalen etter å ha slått følgende lag:

• Første runde: Académica 7-1 sammenlagt
• Andre runde: ADO Den Haag 7-1 sammenlagt
• Tredje runde: FC Carl Zeiss Jena 4-0 sammenlagt
• Kvartfinale: Juventus 3-2 sammenlagt
• Semifinale: Ferencváros 4-3 sammenlagt.
• I finalen møtte de Tottenham og tapte hjemmekampen 1-2 (etter mål av Jim McCalliog) og spilte 1-1 på White Hart Lane (etter mål fra David Wagstaffe) og tapte dermed 2-3 sammenlagt.

To år senere, i 1974 slo Wolves Manchester City 2-1 og vant dermed Ligacupen for første gang i klubbens historie.

I 1976 rykket Wolves ned igjen, men klarte å vinne 2. divisjon den gang og rykket dermed rett opp igjen året etter.

1980-tallet startet bra med at Wolves 15. mars 1980 slo regjerende europamester Nottingham Forest i ligacupfinalen etter et mål av Andy Gray, og fikk med det pokalen tilbake til Molineux.

Utover 1980-tallet bar det galt avgårde med Wolves. De rykket ned i 1982 men kom tilbake året etter. Deretter ble det tre nedrykk på rad i årene 1984, 1985 og 1986, og plutselig var Wolves et lag i 4. divisjonen for første gang i klubbens historie. Mange ser på klubbens verste øyeblikk da de i en førsterundekamp i FA-cupen tapte 0-3 mot Chorley, et lag som befant seg utenfor ligasystemet.

Men det skjedde store endringer i klubben; det ble nye eiere og klubben fikk ny trener, Graham Turner, som ble ansatt i oktober 1986. Det medførte at før sesongen 1989 var over, var Wolves tilbake i 2. divisjonen etter at klubben klarte å rykke opp to år etter hverandre. Klubben fikk også en tur til Wembley, der de slo Burnley 2-0 og vant Sherpa Van Trophy i 1988.

En stor del av æren for dette skal Steve Bull ha. Turner kjøpte Bull fra erkerivalene West Bromwich sammen med lagkameraten Andy Thompson for tilsammen 64 000 pund. Bull lagde mer enn 50 mål i begge disse sesongene og ble som første spiller gjennom tidene tatt ut til å spille på det engelske landslaget mens han enda spilte i 3. divisjon. Bull er den dag i dag en av de aller mest verdsatte spillerne i Wolves gjennom tidene, og han lagde 306 mål for klubben før han la opp i sesongen 1998/99.

I 1990 ble Wolves kjøpt for 2 millioner pund av Jack Hayward, en engelsk forretningsmann som alltid hadde hatt et stort hjerte for klubben. Hayward hadde gjort store penger blant annet gjennom eiendomsforvaltning på Bahamas, og han var villig til å bruke penger på klubben som nå var plassert i 2. divisjonen.

Wolves klarte neste å rykke opp i 1989/90-sesongen, men kom akkurat utenfor play-off-plassene og misset dermed på sjansen til å klare opprykk i tre etterfølgende sesonger. Det skulle gå helt til 1995 før de klarte å rykke opp til det som nå hadde byttet navn til 1. divisjonen.

På denne tiden var Hayward i full sving med å bruke penger på klubben, og man gikk på starten av 1990-tallet i gang med å bygge om stadionet slik at det tilfredsstilte de nye sikkerhetskravene fra myndighetene. Man bygde om alle fire sidene på Molineux Stadium, der to av disse ble fullt og helt betalt av Hayward.

Graham Turner sluttet i klubben i mars 1994 og ble erstattet av den tidligere engelske landslagstreneren Graham Taylor. Taylor fikk Wolves til play-off, og mange trodde at det skulle bli premiershipfotball på Molineux igjen da de slo Bolton 2-1 i den første kampen, men et 2-0 tap i returkampen satte en effektiv stopper for drømmen om Premier League. Taylor fikk en dårlig start på neste sesong, fikk sparken i oktober 1995 og ble etterfulgt av Mark McGhee. McGhee fikk en bra start som trener, og i mars var klubben rett utenfor play-off-plass, men plutselig kom klubben inn i en dårlig periode og sesongen endte med 20.-plass, bare to plasser over nedrykk og dermed den laveste plasseringen for klubben siden man rykket ned i 1984.

1996/97-sesongen ble god, men klubben ble snytt for andreplassen i serien (og dermed automatisk opprykk) til Barnsley, og Wolves tapte play-off-semifinalen mot Crystal Palace. Sesongen etter kom klubben til semifinalen i FA-cupen, der de tapte for Arsenal, men i november 1998, da klubben var i ferd med å falle ut av play-off-plassen i serien, fikk McGhee sparken.

McGhee sin assistent, Colin Lee, tok over treneransvaret, men Wolves endte sesongen på en 7.-plass, rett utenfor play-off. Sesongen 1999/00 gikk på samme måte som tidligere, og Wolves endte nok en gang på en 7.-plass.

2000/01 startet uten at klubben klarte å forbedre seg, og i desember 2000 Lee fikk sparken da klubben lå på nedre halvdel av tabellen.

Tidligere Southampton-trener Dave Jones overtok etter Lee, og Wolves forbedret seg i den andre halvdelen av sesongen, men siden man tapte så mange poeng tidlig, kom ikke klubben lengre opp en nummer 12. Jones fikk etter hvert mer sving på sakene, og sesongen 2001/02 startet meget bra. Klubben lå inne på topp to plassering i store deler av sesongen, men en formsvikt på slutten av sesongen gjorde at erkerivalene West Brom tok andreplassen i serien og henviste Wolves til tredje. Wolves tapte play-off semifinalen mot Norwich, og dermed ble det ikke Premier League denne gangen heller.

Sesongen 2002/03 skulle bli en merkesesong for Wolves. Klubben fikk aldri en skikkelig flyt og var aldri med i toppen og kjempet om en direkte opprykksplass. Men de klarte å få en rekke med 12 kamper uten tap, sju seiere og fem uavgjort, og avsluttet med det serien på en femteplass. Det betød at de skulle spille play-off igjen. Denne gangen var det semifinale mot nyopprykkede Reading. Wolves lå lenge under 0-1 på hjemmebane i første kamp, men kom tilbake og lagde to mål på to minutter og vant 2-1. Alex Rae lagde det eneste målet i bortekampen på Madejski Stadium og dermed hadde Wolves vunnet semifinalen med 3-1 sammenlagt. Finalen ble spilt mot Sheffield United og tre mål i første omgang av Kenny Miller, Mark Kennedy og Nathan Blake var nok for at Wolves skulle vinne kampen 3-0, og klubben var med det tilbake i den øverste divisjonen i engelsk fotball, 19 år siden de rykket ned.

Livet i Premiership ble ikke så enkelt for Wolves som ikke vant på de åtte første kampene. De fikk et par gode resultater som for eksempel 1-0 seier over Manchester United i januar, men da klubben ikke klarte å vinne en eneste bortekamp i løpet av sesongen, endte sesongen med nedrykk igjen. Wolves endte sesongen på sisteplass i serien på dårligere målforskjell enn de to andre lagene som rykket ned: Leicester og Leeds.

Sesongen 2004/05 hadde klubben som mål å komme seg tilbake til det gode selskap, men sesongen startet på en forferdelig måte, og klubben var på et tidspunkt helt nede på 19.-plass på tabellen. Det endte med at Jones fikk sparken i november 2004 da klubben lå an til å rykke ned for andre sesongen på rad. Assistenten Stuart Gray ble temporært satt til å lede laget i de første månedene etter at Jones var ute. Etterfølgeren til Jones ble Glenn Hoddle på en «løpende tolv måneders kontrakt». Wolves tapte bare 1 av de siste 25 kampene den sesongen, men hele 15 av disse endte uavgjort. Klubben endte på niendeplass i serien, godt utenfor play-off plass. Likevel var faktisk Wolves det beste av de tre lagene som rykket ned fra Premier League året før, med Leeds på 14.-plass og Leicester på 15.-plass.

Sesongen 2005/06 gikk klubben høyt ut igjen og satte som mål å klare opprykk igjen. Men Hoddle hadde begynt å få problemer med tilhengerne, som satt spørsmålstegn ved noen av disponeringene til Hoddle, som å sette den store spissen Carl Cort på vingen og å bruke 1,4 millioner pund på kjøpet av angriperen Thomasz Frankowski, som ikke lagde et eneste mål. Sesongen endte med en 7.-plass i serien, hele åtte poeng etter play-off plass, noe som hadde vært et minimumsmål da sesongen startet. Fansen tok dette hardt, og mange gikk ut og sa at de ikke ville fornye sesongbilletten så lenge Hoddle trente laget. Det ble også tydelig på slutten av sesongen da tilskuertallet gikk ned på hjemmekampene.

Sesongen 2006/07 startet med en del uroligheter rundt trener, spillerstallen og styret i klubben.

Glenn Hoddles posisjon som trener ble diskutert hos styret etter en mislykket sesong i 2005/06, men styret ga ham fornyet tillit på styremøte den 3. mai. Men den 4. juni sa Hoddle selv opp jobben da han etter eget utsagn ikke lengre var motivert for jobben.

Den 23. juni ble Mick McCarthy presentert som ny trener for klubben, og han ansatte også en ny assistenttrener, Ian Evans, noe som betød at Stuart Gray (assistenttrener), Carl Hoddle (trener / talentspeider) og George Foster (talentspeider) fikk sparken fra klubben.

På spillersiden ble det også gjort store omveltninger før sesongen kom i gang. Hele 12 spillere ble solgt fra troppen; dessuten kom 5 nye ansikter inn før sesongen startet igjen, noe som gjorde at bare to av spillerne som spilte siste kamp i sesongen 2005/06 startet første kampen denne sesongen!

Spillere ut

• Darren Anderton – gratis til Bournemouth
• Colin Cameron – gratis til Coventry
• Ioan Viorel Ganea – gratis til Dinamo Bucharest
• Paul Ince – ikke fornyet kontrakt
• Mark Kennedy – gratis til Crystal Palace
• Seol Ki-Hyeon – 1,5 mill. pund til Reading
• Joleon Lescott – 5 mill. pund til Everton
• Kenny Miller – gratis til Celtic
• Lee Naylor – 600 000 pund pluss Charlie Mulgrew fra Celtic
• Silas – gratis til C.F Os Belenenses
• Stefan Postma – gratis til ADO Den Haag
• Maurice Ross – gratis til Millwall

Spillere inn

• Dénes Rósa – gratis fra Ferencváros
• Gary Breen – gratis fra Sunderland
• Jay Bothroyd – gratis fra Coventry
• Jamie Clapham – gratis fra Birmingham
• Karl Henry – 175 000 pund fra Stoke

Kampene i oppkjøringen til sesongen ble spilt i England og Wales.

Styret ble også utsatt for endringer. Rick Hawyard og Paul Manduca ble erstattet av Kevin Threlfall og John Gough, som begge er kjente forretningspersoner fra Wolverhampton.

Disse endringene innebar at forventningene til sesongen var svært begrenset. McCarthy klarte å få en god start og klarte å skape en optimisme i klubben og blant fansen. Man klarte også å få på plass en del nye spillere, blant annet Michael Kightly, Andy Keogh og Stephen Ward, i løpet av januar-vinduet.

Etter at Wolves røk ut av FA-cup i 4. runde, fikk de god flyt og tok 6 seiere på rad i serien, deriblant en 1-0-seier mot West Brom. Wolves vant siste kamp i serien med 4-1 mot Leicester, noe som gav 5.-plass i serien og play-off kamper mot erkerivalen West Brom. Dessverre ble Matt Murray skadet i siste trening før kampene, noe som ga Wayne Hennessey sin første og andre kamp for klubben i disse to kampene. Selv om Wolves ble slått ut med 4-2 sammenlagt og drømmen om Premier League brast, ble McCarthy hyllet for det han klarte å oppnå i løpet av sesongen.

Som et bevis på hvor store omveltninger klubben gjennomgikk denne sesongen kan man nevne at McCarthy benyttet hele 41 spillere, og at bare tre at de som startet første kampen mot Plymouth spilte siste play-off-kampen mot West Brom.

Det tok ikke mange dager etter at sesongen 2006 – 07 var ferdig før McCarthy startet å forberede seg til neste sesong. Det første som måtte gjøres var å rense opp i spillerstallen noe som førte til at fem spillere ble frigitt fra klubben, samt at fire andre ble lagt ut for salg.

Spillere ut

• Carl Cort – terminert kontrakt
• Craig Davies – låneavtalen med Hellas Verona avsluttet
• Jackie McNamara – gratis til Aberdeen
• Michael Oakes – terminert kontrakt
• Rohan Rickets – terminert kontrakt
• Michael McIndoe – solgt til Bristol City for ukjent sum
• Jemal Johnson – solgt til MK Dons for ukjent sum
• Tomasz Frankowski – kontrakt terminert
• Jamie Clapham – kontrakt terminert

Spillere inn

• Matthew Jarvis – Tribunal fee fra Gillingham
• Darren Ward – Undisclosed fee fra Crystal Palace
• Stephen Elliott – ukjent sum fra Sunderland
• Freddie Eastwood – 2 millioner pund fra Southend
• Michael Gray – gratis fra Blackburn
• Kevin Foley – Undisclosend fee fra Luton
• Sylvan Ebanks-Blake – 1 500 000 pund fra Plymouth
• David Edwards – 625 000 pund fra Luton
• Kevin Kyle – på lån fra Coventry
• George Elokobi – ukjent sum fra Colcester

21. mai 2007 solgte eier Jack Hayward klubben til Steve Morgan for 10 pund.

Hayward, som ble 84 år i 2007, hadde lenge sett seg rundt etter en passende etterfølger som eier i klubben. Han uttalte tidlig at det var noen krav til en ny eier; det måtte være en brite (ikke uten grunn at Hayward kalles for «Union Jack»^{[trenger referanse]}) og at vedkommende måtte være villig til å satse et visst antall millioner pund i klubben. Hvis man fant den rette eieren, skulle Hayward selge klubben for en symbolsk sum. Mange har lurt på om dette var en PR-triks for å skaffe publisitet rundt klubben, spesielt etter at Graham Souness fikk et bud på klubben avvist.

Men Hayward holdt sitt ord og 100 % av andelene i Wolves ble overført til Steve Morgan. Formelt sett het det at «Hayward Family Trust selger Wolverhampton Wanderers til Carden Leisure Ltd for £10.»^{[trenger referanse]} Samtidig forpliktet den nye eieren seg til å investere 30 millioner pund i klubben.

I West Midlands har Wolverhampton flere lokale konkurrenter.

Den største rivalen er helt klart West Bromwich Albion fra West Bromwich som er naboby til Wolverhampton. De to lagene har som oftest tilhørt samme divisjon i ligaen, og kampene dem imellom kalles Black Country derby. Allerede i den første sesongen i ligaen, 1888/89, møttes Wolverhampton og West Bromwich. Wolves vant både hjemme og borte den gangen, men i årene etter har lagene vunnet omentrent like mange ganger hver.^[1]

I tillegg er det andre naboklubber til Wolves:

• Birmingham City kommer fra nabobyen Birmingham. Frem til 1980-tallet spilte lagene i samme divisjon.
• Walsall er nabo med Wolverhampton, men lagene har som oftest spilt i ulike divisjoner.
• Coventry City kommer fra nabobyen Coventry.
• Aston Villa kommer fra nabobyen Birmingham, men lagene har som oftest spilt i ulike divisjoner.
• Stoke City kommer fra nabobyen Stoke-on-Trent.

Wolverhampton Wanderers spiller i dag med en av de mest berømte og lett gjenkjennelige fotballdraktene i britisk fotball: Draktene er gullfarget overdel med sort shorts og strømper.

Men før klubben kom frem til disse fargene var man innom en del andre alternativer underveis. Da klubben ble opprettet hadde klubben blå og hvite striper; senere var det også røde og hvite striper, samt gull og sorte striper. Dagens utseende kom i 1930, da med en litt mørkere gullfarge enn i dag, og dagens farge var på plass i 1954.

Her er noen eksempler på hvordan draktene til klubben har utviklet seg:

Fra 1880-tallet

Ca. 1887

1888-1889

Fra 1896

Fra 1954

Det første klubbmerket som var på draktene til Wolves var våpenskjoldet til Wolverhampton by. Dette ble vanligvis kun benyttet i store anledninger som eksempelvis cup finaler.

Sist på 1960-tallet lagde klubben sitt eget klubbmerke som var en enslig stående ulv, som senere ble endret til tre stående ulver. I 1979 ble dette endret til det man har i dag, et hode til en ulv, som er et av de mest kjente merkene i britisk fotball den dag i dag.

Klubben har spilt sine hjemmekamper på Molineux siden 1889. I de første årene spilte man på John Harper's Field og Windmill Field, til man i 1881 flyttet til en bane ved Dudley Road.

Molineux ble utviklet på 1920- og 30-tallet til å bli en av de mest berømte arenaene i England. Stadionet hadde fire seksjoner: South Bank, North Bank, Molineux Street Stand og Waterloo Road Stand. I en FA-cup-kamp mot Liverpool i februar 1939 ble det satt publikumsrekord da hele 61 315 tilskuere så at klubben vant 4-1. I klubbens storhetstid på 1950-tallet hadde man stort sett alltid over 50 000 tilskuere på kampene, mest ståplasser.

Arenaen beholdt sitt utseende frem til 1979, da John Ireland Stand erstattet gamle Molineux Street Stand. Etter tribunebrannen i Bradford i 1985 ble tre-seksjonene North Bank og Waterloo Road Stand stengt av sikkerhetsgrunner.

Men etter at mangemillionæren Hayward kjøpte klubben i 1990 ble arenaen bygget om. I 1992 ble North Bank Stand erstattet av Stan Cullis Stand og i august året etter ble Waterloo Road Stand erstattet av Billy Wright Stand. I desember 1993 ble Jack Harris Stand, som erstattet South Bank Stand, åpnet. Også John Ireland Stand ble renovert og endret navn til Steve Bull Stand. Molineux har i dag plass til 28 525 sittende tilskuere.

Oppdatert 14. september 2024 ^[2]

Nr. Posisjon Spiller 1   K José Sá 2   F Matt Doherty 3   F Rayan Aït-Nouri 4   F Santiago Bueno 5   MB Mario Lemina 6   MB Boubacar Traoré 7   MB André 8   MB João Gomes 9   A Jørgen Strand Larsen (på lån fra Celta Vigo) 10   A Matheus Cunha 11   A Hwang Hee-chan 14   F Yerson Mosquera 15   F Craig Dawson 18   A Saša Kalajdžić 19   A Rodrigo Gomes 20   MB Tommy Doyle

Nr. Posisjon Spiller 21   A Pablo Sarabia 22   F Nélson Semedo 24   F Toti Gomes 25   K Daniel Bentley 26   A Carlos Forbs (på lån fra Ajax) 27   A Jean-Ricner Bellegarde 29   A Gonçalo Guedes 30   A Enso González 31   K Sam Johnstone 33   F Bastien Meupiyou 34   MB Luke Cundle 37   F Pedro Lima 40   K Tom King 63   A Nathan Fraser 81   F Dexter Lembikisa

Nr. Posisjon Spiller 17   F Hugo Bueno (hos Feyenoord til 30. juni 2025) 23   A Chiquinho (hos Mallorca til 30. juni 2025) 28   A Tawanda Chirewa (hos Derby til 13. juni 2025) 32   MB Joe Hodge (hos Huddersfield til 13. juni 2025) 77   A Chem Campbell (hos Reading til 13. juni 2025)

Nr. Posisjon Spiller   F Ki-Jana Hoever (hos Auxerre til 30. juni 2025)   F Marvin Kaleta (hos Motherwell til 13. juni 2025)   F Nigel Lonwijk (hos Huddersfield til 13. juni 2025)   A Fábio Silva (hos Las Palmas til 30. juni 2025)   A Tyler Roberts (hos Fylde til 13. juni 2025)

•   Kevin Muscat
•   Steve Corica
•   Steve Bull
•   Stan Cullis
•   Paul Ince
•   Emlyn Hughes
•   Peter Knowles
•   Joleon Lescott
•   Andy Mutch
•   Lee Naylor
•   Dean Richards
•   Bill Slater
•   Dean Sturridge
•   Ron Flowers
•   Billy Wright
•   Dave Wagstaffe
•   John Richards
•   Mixu Paatelainen
•   Denis Irwin
•   Robbie Keane
•   David Kelly
•   John de Wolf
•   Ade Akinbiyi
•   George Ndah
•   Derek Dougan
•   Colin Cameron
•   Andy Gray
•   Kenny Miller
•   Alex Rae
•   Joachim Björklund
•   Seol Ki-Hyeon

Se også Kategori:Fotballspillere for Wolverhampton Wanderers FC.

Følgende personer med tilknytning til klubben har blitt inkludert i English Football Hall of Fame:

•   Billy Wright 2002
•   Stan Cullis 2003

•   Håvard Flo
•   Gunnar Halle
•   Steffen Iversen

Siden klubben ble stiftet i 1877, har Wolverhampton hatt 33 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 305 kamper og scoret 40 mål for England. I 293 av kampene har spilleren fra Wolverhampton vært med fra start, og i 96 kamper har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte Wolverhampton på klubbnivå.

• Finalist i FA-cupen: 1889, 1896, 1921 og 1939.
• Finalist i UEFA-cupen: 1971/72.

Følgende personer har tilknytning til klubben og blitt inkludert i Order of the British Empire:

•   Steve Bull, medlem
•   Rachel Heyhoe Flint, medlem
•   Jack Hayward, offiser
•   Steve Morgan, offiser
•   Bill Slater, kommandør
•   Billy Wright, kommandør

Her følger en oversikt over kampene som Wolves har spilt i europacupene.

«Runde»-kolonnen leses som følger:

• Q = Kvalifisering
• 1R = første runde
• 2R = andre runde
• 1/8 = åttendedelsfinale
• 1/4 = kvartfinale
• 1/2 = semifinale
• F = finale

Sesong	Cup	Runde	Land	Klubb	Resultat
1958/59	Serievinnercupen	1/8		Schalke 04	2-2, 1-2
1959/60	Serievinnercupen	Q		ASK Vorwärts Berlin	1-2, 2-0
		1/8		Røde stjerne Beograd	1-1, 3-0
		1/4		FC Barcelona	0-4, 2-5
1960/61	Cupvinnercupen	1/4		FK Austria Wien	0-2, 5-0
		1/2		Rangers FC	0-2, 1-1
1971/72	UEFA-cupen	1R		Académica	3-0, 4-1
		2R		FC Den Haag	3-1, 4-0
		1/8		Carl Zeiss Jena	1-0, 3-0
		1/4		Juventus	1-1, 2-1
		1/2		Ferencvaros	2-2, 2-1
		F		Tottenham Hotspur	1-2, 1-1
1973/74	UEFA-cupen	1R		CF Belenenses	2-0, 2-1
		2R		Lokomotive Leipzig	0-3, 4-1
1974/75	UEFA-cupen	1R		FC Porto	1-4, 3-1
1980/81	UEFA-cupen	1R		PSV Eindhoven	1-3, 1-0

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Wolverhampton Wanderers F.C. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Klubbens offisielle hjemmeside
• (no) Hjemmesiden til Wolverhampton Wanderers norske supporterklubb: VikingWolves
• (en) Klubbside fra BBC
• (en) «Oversikt over klubbens resultater i liga og cup». Arkivert fra originalen 2. august 2012. 
• (en) Nettsted om Wolverhampton Wanderers (Wolves Mad)
• (en) Nettsted om Wolverhampton Wanderers (Rivals Net)
• (en) Uavhengig nettsted om Wolverhampton Wanderers (The Wolves' Site)
• (en) Oversikt over engelske landslagsspillere (England Football Online)
• (en) Klubbside fra Soccerbase
• (en) Historien til Wolves fra Historical Football Kits