Wærdahl-gruppen

Etter norske styrkers overgivelse til den tyske okkupasjonsmakten i juni 1940, kom illegalt motstandsarbeid raskt i gang over hele landet.

I sentrale deler av Trøndelag, i hovedsak sentrert rundt Trondheim, kom motstandsarbeidet i gang rundt personer tilknyttet Sør-Trøndelag Arbeideridrettskrets, kommunistpartiet NKP, Arbeidernes ungdomsfylking, avholdsbevegelsen, i tillegg til en rekke andre anti-nazistiske bevegelser i regionen. Sentralt i det trønderske motstandsarbeidet sto mannen som etterhvert ble leder av Thingstad-gruppen, Henry Thingstad. Thingstad var en av de første kjente motstandsmennene i landet, og var allerede i 1940 i gang med aktivt motstandsarbeid mot den tyske okkupasjonsmakten.^[1] Etter at NKP som første norske parti ble forbudt i august 1940, økte Thingstad-gruppens aktivitet i omfang. Thingstad-gruppen og Wærdahl-gruppen sprang begge ut fra det samme miljøet av anti-nazistiske krefter, og ses i all hovedsak i sammenheng med hverandre.

I oktober og november 1941 ble store deler av NKPs ledelse arrestert og fengslet i det tyskerne kalte Kommunistsaken, senere Den første kommunistsaken. Bakgrunnen for arrestasjonene var infiltrasjon av landssvikeren Henry Rinnan. Totalt ble mellom 50-60 personer tatt i opprullingen tidligvinteren 1941. 38 av de arresterte forble sittende i fangeleirer til krigens slutt.^[2] I etterkant av kommunistsaken fikk Henry Thingstad et større ansvar for NKPs motstandsarbeid i fylket.

Thingstad ble tatt opp i NKPs illegale sentralkomité, og organisasjonen ble enda nærmere knytta til partiet sentralt. Wærdahlgruppa fungerte som ei aktiv undergruppe. Thingstadgruppa vokste og utvikla et omfattende illegalt nettverk i Trondheim og fikk i tillegg kontakter på Røros, Løkken, Orkanger, Selbu, Melhus, Stjørdal, Levanger, Verdal, Meråker, Steinkjer, Namsos, Follafoss, Malm, Grong, Stjørna, Ørlandet, Råkvåg og Rørvik.

I en rapport om det illegale arbeidet blant arbeiderne i Trondheim, skrevet i Stockholm i 1943 av en som tidligere hadde arbeidet illegalt utenfor Thingstadgruppa, slås det fast at Henry Thingstad og hans gruppe «var de mest aktive innen det illegale arbeidet blant arbeiderne».

Thingstad- og Wærdahl-gruppen var i perioden 1940-1943 to av de mest aktive motstandsgrupperingene i Norge, og begge gruppene stod for en aktiv motstandslinje der målet var å utvikle et bredt samarbeid i kampen for frigjøringa av Norge. Risikoen var stor på grunn av tyskernes store apparat i det stragisk viktige Trøndelag, men ikke minst på grunn av Rinnanbandens virksomhet.

Selv om den militære samordninga i Trøndelag under krigen forble vanskelig gjennom hele okkupasjonen, var Thingstad- og Wærdahl-gruppens illegale motstandsarbeid av et betydelig omfang. I all hovedsak bestod denne motstandsbevegelsens arbeid av kurervirksomhet, militær etterretning, trykking og spredning av illegale aviser, flyktningetransport, innsamling av penger til etterlatte familier, i tillegg til at de organiserte og bedrev opptrening av militære grupper. Gruppene forberedte og gjennomførte også flere tilfeller av sabotasje.

Wærdahlgruppa hadde også en egen flyktningerute over Stjørdal. Flyktninger ble skjult i togene fra Trondheim til Stjørdal, mens en dedikert kontakt på Stjørdal fikk flyktningene brakt med lastebil til Meråker, hvor de fikk hjelp til å komme seg over fjellet til Sverige. Disse flyktningene var både ettersøkte motstandsmenn, politiske motstandere av okkupasjonsregimet og jøder.

Organiseringa av etterretningsarbeidet mot tyske anlegg og tropper ble startet allerede i 1940, og på ulike måter ble informasjonen brakt videre til de allierte. Her spilte jernbanearbeiderne og kontakter på andre arbeidsplasser en nøkkelrolle. En av Wærdahlgruppas kontakter ved jernbanen samarbeidet med en kontakt med radiosender. Denne kontakten formidla viktig etterretning om bombemål, som i sin tur ble sendt via radiosenderen til de allierte styrkene. Denne virksomheten skal ha hatt betydning for bombinga av ubåthavna på Dora sommeren 1943.^[3]

Det ble også gjennomført flere mislykkede likvidasjonsforsøk mot Henry Oliver Rinnan.^[2][4]

På våren 1943 endret Rinnanbanden drastisk sine arbeidsmetoder, og gruppens voldsbruk eksploderte i omfang.

Etter omfattende infiltrasjon og kartlegging av motstandsarbeidet i Trøndelag gjennom 1940, 41 og 42, kom opprullingen av Thingstad-gruppen februar 1943, og Henry Thingstad ble den første personen til å utsettes for tortur fra Rinnanbanden. Etter opprullingene i februar 1943 ble også de andre medlemmene av Thingstad-gruppen utsatt for brutal sadisme fra medlemmer av Rinnanbandens medlemmer.

Henry Thingstad og 9 andre medlemmer av Thingstad-gruppen ble sammen med motstandshelt Peder Morset henrettet på Kristiansten Festning den 19. mai 1943.

I ettertid av henrettelsene av medlemmene av Thingstad-gruppen, ble Carsten Wærdahl leder av motstandsarbeidet. Wærdahl-gruppen gjenopptok mostandskampen etter opprullingen av Thingstad-gruppen. Imidlertid ble også Wærdahl-gruppen ofre for det effektive og brutale arbeidet til okkupasjonsmakten, i særdeleshet gjennom Henry Rinnan og Rinnanbanden.

16. oktober 1943 ble 10 angivelige medlemmer av Wærdahl-gruppen arrestert av Gestapo i Trondheim. Gruppens medlemmer ble under avhør utsatt for svært grov tortur.^[5] Allerede lørdag 6. november ble de 10 arresterte dømt av SS- und Polizeigericht Nord, i Trondheim for illegalt motstandsarbeid. 8 av de tiltalte ble dømt til døden, mens to av de yngre ble dømt til henholdsvis 7 og 8 år tukthus. Blant de dømte fantes både motstandsmenn fra NKP, AUF og AIF. I dommen står det: «De dømte hadde forsøkt å gjenoppbygge det kommunistiske parti i Trondheim og omegn, framstilt og fordelt kommunistiske flyveblad og vek heller ikke tilbake for gement mord for å nå sine mål».

Onsdag 17. november 1943 ble de 8 dødsdømte medlemmene av Wærdahl-gruppen, Carsten Wærdahl, Reidar Wærdahl, Arvid Austad, Kolbjørn Andreas Wiggen, Odd Christensen, Gustav Fredrik Andersen, Øysten Langset, Arne Margido Johansen, i tillegg til den kjente musikeren og motstandsmannen Oskar Hoddø henrettet på Kristiansten Festning i Trondheim. Etter krigens slutt ble levningene av de drepte funnet i en massegrav ved Udduvoll Bru i Leinstrand.

De henrettede medlemmene av gruppen ble senere begravet ved monumentet til minne om frihetskampens ofre på Domkirkegården.^[6]