Ulva

Opphavet til stedsnavnet Ulva er ikke sikker, men er trolig fra norrønt for «Ulveøy». For norske øyne er det tilsynelatende lett å se. Samuel Johnson utledet at det sannsynligvis ikke var gælisk opprinnelse: «Navnet er ment å være en utarting av noe annet; for Earse-språket [= gælisk]^[4] gir det ingen etymologi.^[5]

Det engelske navnet Ulva er fra skotsk-gælisk, Ulbha, men dette kan ha vært korrupsjon av norrønt. Det kan diskuteres om den norrøne roten Ulfr refererer til et individs navn, eller til dyret selv (muligens på grunn av øyas form). Øyas offisielle nettsted og guidebok hevder: «En speider, sendt i land fra langskipet, skal ha rapportert Ullamhdha, viking for ’Ingen hjemme’.»^[6][7]

Imidlertid er ikke ullamhdha et norrønt ord, men ser ut til å være skotsk-gælisk for omtrentlig å være «klar for det». Munro og MacQuarrie (1996) uttalte at speideren sa «ullamh dha» ([ˈulˠ̪əv ɣa]) på gælisk, noe som betyr at øya «var klar for besittelse».^[8]

Old Statistical Account of Scotland nevner en alternativ folkeetymologi, nemlig at Ulva kommer fra ullamh-àth ([ˈulˠ̪əv aː]) som betyr «klar/tilgjengelig vadested» på gælisk, som kan referere enten til tidevannsstrekningen med Gometra, eller Sound of Ulva som storfe noen ganger svømte over.^[9]

 

 

Ulvas indre er myrland, mens sørkystens spektakulære geologiske formasjoner har blitt litt overskygget av naboen Staffa. Ikke desto mindre er de fortsatt kjent i seg selv.^[10] For rundt 60 millioner år siden var regionen vulkansk aktiv, med Ben More på Mull som er levningene av en vulkan, og det var i denne perioden de kjente fjellformasjonene til Staffa og de basaltiske søylene til «The Castles» på Ulva ble til.^[11] Lavastrømmene er kjent som samme type magma som Staffa og kan også sees på Mull ved Carsaig, Ardtum og nær Tobermory på østkysten. De er spesielt rike på silisiumdioksid.^[12] Disse ble dannet da den avkjølende overflaten til massen av varm lava sprakk i et sekskantet mønster på en lignende måte som tørkeslam som sprekker når den krymper, og disse sprekkene utvidet seg gradvis ned i massen av lava etter hvert som den ble avkjølt og krympet for å danne søylene som senere ble utsatt for erosjon.^[13]

Langt nyligere ble Ulva utsatt for nedising og isbredannelse, som gravde ut fjordene/sjøvannene på nord- og sørøstsiden – Loch Tuath (som betyr ganske enkelt «nordlige innsjø») og Loch na Keal, i tillegg til å myke opp noen av de skarpere kantene. Kystene til Hebridene har vært utsatt for betydelige post-glasiale endringer i havnivået, og området stiger med omtrent 2 mm per år ettersom isostatisk likevekt gjenvinnes. Det relative fallet i havnivået har forlatt den høyest hevede havgrotten på De britiske øyer på Ulva ved A' Chrannag.^[14]

 

 

Mange eldre byggverk på Ulva er i ruiner, som den tidligere vannmøllen mellom Ormaig og Cragaig, og hvis ikke i ruiner, har de blitt innlemmet i andre bygninger, eksempelvis Bracadale Steadings, som omfatter deler av det gamle Ulva-huset som Boswell og Johnson bodde i.^[6] På sørkysten finnes ruinene av grenda Ormaig (murer av gamle hytter) og Kilvekewen kirke.^[15]

Boathouse Cafe er fortsatt i drift og er omtalt for sin ferske sjømat.^[16]

En liten kirke, Ulva Church, ble bygget i Ardalum mellom 1827 og 1828. Den kostet 1500 pund og ble designet av Thomas Telford. Det ble restaurert i 1921.^[17] Den opprinnelige kirken hadde ikke et ordentlig gulv ved at dens gulvbord ble lagt på toppen av jorden.^[6]

Kirken var privat eid siden midten av 1950-tallet da den ble kjøpt av familien som da eide øya. Kirken er fortsatt i bruk, delvis som samfunnshus, men nordvestfløyen benyttes til gudstjeneste minst to ganger i året, i påsken og ved innhøstingen.^[18] (Øya ble imidlertid solgt til beboerne i 1998, og bygningen eies nå av den lille gruppen.

Den siste presten var Donald MacKenzie som forlot øya i 1929.^[17]

Sheila's Cottage (Sheilas hytte) er en enkel bygning med to rom og stråtak av en type som skottene kaller «but and ben».^[19] Hytta har en verdi i å dokumentere fattige folks historie og levevis i tidligere tider.^[20] Den tradisjonelle hytta ble restaurert på 1990-tallet. Den er oppkalt etter Sheila MacFadyen (Sile NicPhaidein), som bodde i hytta fra begynnelsen av 1900-tallet og til begynnelsen av 1950-tallet. Sheila var opprinnelig melkepike ved Ulva House, men hun tilbrakte de senere årene, etter at sønnen gikk fra henne, til å skaffe seg et lite levebrød ved å samle og selge blinker for salg lokalt. Det ene rommet, «the but» var for husdyr, og det andre, «the ben» var hennes oppholdsrom, hvor alle aktiviteter fant sted.

Hytta inneholder en boksseng, kommode og en modell i naturlig størrelse av Sheila selv.^[6] I slutten av 2019 ble hytta enda en gang restaurert.^[20]

• Bannerman, John (1974): Studies in the History of Dalriada. Scottish Academic Press, Edinburgh, ISBN 0-7011-2040-1
• Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
• Howard, J. & Jones, A. (2004): The Isle of Ulva: A Visitor's Guide, published by Ulva Estate,
• Keay, J. & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins. Articles: Ulva & "MacQuarrie, Lachlan"
• Johnson, Samuel (1775): A Journey to the Western Islands of Scotland. London. Chapman & Dodd. (utgave fra 1924).
• Livingston, David LL.D., D.C.L., Missionary Travels and Researches in South Africa Including a Sketch of Sixteen Years' Residence in the Interior of Africa, and a Journey from the Cape of Good Hope to Loanda on the West Coast; Thence Across the Continent, Down the River Zambesi, to the Eastern Ocean.
• MacKenzie, Donald W.R. (16. mai 2000): As It Was/Sin Mar a Bha: A Ulva Boyhood, Birlinn Ltd , ISBN 978-1-84158-042-5
• Report of Her Majesty's Commissioners of Inquiry Into the Condition of the Crofters and Cottars in the Highlands and Islands of Scotland (Napier Commission)

• (en) Ulva, Scotland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Mullmagic.com Isle of Ulva
• Where the wild things are av Hamish Haswell-Smith