David Livingstone

David Livingstone (født 19. mars 1813 i Blantyre ved Glasgow i Skottland, død 1. mai 1873 i Chitambo ved Bangweulusjøen i dagens Zambia) var en britisk misjonær fra London Missionary Society, oppdager og utforsker av Afrika. Hans møte med den amerikanske journalisten Henry Morton Stanley ga opphav til det kjente sitatet «Doktor Livingstone, formoder jeg?» da han etter lang tids leting traff på Livingstone i 1871 i Ujiji ved Tanganyikasjøen. Stanley klarte ikke å overtale ham til å reise med ham hjem til Storbritannia. Han døde to år etter. Hjertet hans ble begravd i Afrika, etter hans eget ønske, men hans øvrige jordiske levninger ble bragt til England og begravet i Westminster Abbey i London.

David Livingstone
Født		19. mars 1813[1][2][3][4] Blantyre[5][6]
Død		1. mai 1873[1][2][4][7] (60 år) Ilala Hill[8]
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, medisinsk forfatter, geograf, skribent, misjonær
Utdannet ved		University of Glasgow Charing Cross Hospital Medical School Imperial College School of Medicine Gilbertfield House School
Ektefelle		Mary Livingstone[5]
Søsken		Charles Livingstone
Barn		Agnes Livingstone Bruce
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland Storbritannia Skottland
Gravlagt		Westminster Abbey[5][9]
Medlem av		Royal Geographical Society London Missionary Society[10]
Utmerkelser		Fellow of the Royal Society (1858)[5] Patron’s Medal (1855)[11] Grande médaille d'or des explorations (1857) Fellow of the Royal Geographical Society
Signatur
David Livingstone på Commons

Livingstone var kanskje en av de mest populære heltene i det viktorianske Storbritannia på slutten av 1800-tallet og oppnådde nær mytisk status som fungerte på flere nivåer forbundet med hverandre: protestantisk misjonær og martyr; inspirerende forbilde av en som hadde oversteget samfunnsklassene ved å komme seg opp fra fattigdommen og til å bli velstående; vitenskapelig utforsker og oppdagelsesreisende; reformator i det britiske imperiet; motstander av slaveri; og forkjemper for et kommersielt imperium.^{[trenger referanse]} Hans berømmelse som oppdagelsesreisende bidro til å drive fram en besettelse til å oppdage Nilens kilder, som ble kulminasjonen av den klassiske perioden i europeisk geografiske og kolonialistiske inntrengingen i det afrikanske kontinentet. Hans misjonsreiser, hans «forsvinning» og død i Afrika, og påfølgende glorifisering som en nasjonal helt i 1874 etter sin død, førte til opprettelsen av flere betydelige kristne initiativ for misjonering i det sentrale Afrika som fortsatte i det påfølgende europeiske «kappløpet om Afrika».^[12]