Tyburn

Landsbyen var en av to herregårder i sognet Marylebone, som i seg selv var navngitt etter elven, mens St Marylebone var en sammentrekning av «St Mary's church by the bourne», kirken til Jomfru Maria ved elven. Tyburn er nedtegnet i Domesday Book i 1086 og sto omtrentlig ved vestenden av hva som nå er Oxford Street.^[5] Forløperne til Oxford Street (kalt for Tyburn Road på midten av 1700-tallet) og Edgware Road, var de veiene som førte til landsbyen, senere også Park Lane (opprinnelig kalt for Tyburn Lane).

På 1230- og 1240-tallet ble landsbyen Tyburn holdt av Gilbert de Sandford, sønn av John de Sandford som hadde vært kansler for dronning Eleonore av Aquitaine, hustru av Henrik II av England. I 1236 inngikk City of London en kontrakt med Gilbert de Sandford om å trekke vann fra Tyburn Springs, som han eide, og ble da kilden til den første vanntilgangen til byen som gikk i rør. Vannet ble ledet i rør av bly som gikk fra hvor Bond Street undergrunnsstasjon står i dag, 0,8 km øst før Hyde Park, ned til grenden Charing (dagens Charing Cross), langs Fleet Street, over broen Fleet Bridge,^[6] klatret opp Ludgate Hill (ved gravitasjonspress) til en offentlig ledning ved Cheapside. Vannet var deretter fritt tilgjengelig i cisterner for alle.^[7] Arbeidet med den såkalte «Great Conduit» ble påbegynt i 1238 og fullført først i 1245, og vannet ble fraktet 4,3 km fra Tybrun.^[8][9]

Tyburn hadde betydning allerede i oldtiden og var markert av et førromersk monument som var kjent som «Oswulfs stein». Den ga igjen sitt navn til Ossulstone hundred (herred) i Middlesex. Steinen ble gravd ned i 1819, men gravd opp igjen tre år senere grunnet dens historiske betydning. Senere på 1800-tallet ble den lagt opp mot Marble Arch, men i 1869, kort tid etter publiseringen av en arkeologisk artikkel om steinen, forsvant den. Den er ikke blitt gjenfunnet siden.^[10]

Man begynte å utføre henrettelser ved hengning ved Tyburn ikke senere enn det 14. århundre. Det lå da utenfor bymurene, men man begynte å ta med byens dødsdømte hit, til en eiendom som tilhørte sognet St. Marylebone. Den første dokumenterte hengningen fant sted i 1388, da sir Nicholas Brembre, som hadde vært borgermester av City of London 1383–85, ble henrettet under det nådeløse parlamentet som fikk dømt hele hoffet til kong Rikard 2. for forræderi.^[11]

Senere ble den galgen reist som stedet ble beryktet for, bestående av liggende tre bjelker arrangert i en trekant montert på tre høye påler. Galgen er synlig på William Hogarths bilde «The Idle 'Prentice Executed at Tyburn» («Den late lærlingen som ble henrettet i Tyburn») fra 1747.^[12] Den dømte ble hentet fra Newgate fengsel innenfor bymurene, der Old Bailey står i dag, til Tyburn nord for Hyde Park. Underveis ga fremmøtte dem nosegays (bittesmå velduftende buketter), og den dømte fikk en siste drink gratis på vertshuset Mason's Arms i Marylebone.^[13] Galgene stod i sørvesthjørnet av den nåværende Connaught Square. Strukturen var stor nok til å henge 21 dømte samtidig, og det var utarbeidet en rekkefølge for henrettelsene: Først landeveisrøverne, så vanlige tyver og til sist forrædere.^[14]

Galgen ble kalt the three legged mare («den trebente merra»), the three legged stool («den trebente krakken») og the Triple Tree («Trippeltreet»). Den ble først reist i 1571, i forbindelse med henrettelsen av dr. John Story, en katolsk agitator som nektet å anerkjenne den protestantiske Elisabeth I som dronning. Den ble fjernet i 1759, og erstattet med en ny, flyttbar galge som ble satt opp nær krysset mellom Bryanston Street og Edgware Road. Den siste personen som ble henrettet ved Tyburn var John Austin; henrettelsen fant sted den 3. november 1783. Senere henrettelser ble utført foran Newgate-fengselet, og enda senere inne i fengselsgården. En plakett er lagt ned på en trafikkøy i krysset, der galgen sto. Det er ikke anlagt noe fotgjengerfelt frem til trafikkøya, og det er derfor svært farlig å forsøke å krysse veien for å se plaketten på nært hold.

«Siste reis» fra Newgate-fengselet til Tyburn er nokså godt bevart i dagens London. Old Bailey har erstattet fengselet, men kirken St Sepulchre (= «Den hellige grav») står fremdeles. Herfra kom en prest gjennom en tunnel som forbandt de to bygningene. Han ringte med en bjelle som varslet om den tilstundende henrettelsen.^[15] Kirkens klokker er nevnt i barnereglen Oranges and Lemons, der den kalles «Old Bailey»: When will you pay me? say the bells of Old Bailey.^[16]

Fra Newgate gikk en over Snow Hill, der gaten følger en dalsenkning («London's most dynamic ditch») som en gang var Fleets elveleie før den ble lagt under jorden på sin vei mot Themsen. Christopher Wren-kirken St Andrew Holborn^[17] er en av de få bevarte bygningene John Austin også har passert på vei til galgen, selv om murene og tårnet er det eneste fra hans tid. Resten ble rasert under Blitzen 1940-41. I High Holborn er det bare Staple Inn^[18] som står tilbake. St Giles in the Fields^[19] var den tredje og siste og nyeste kirken Austin gikk forbi. Nå var han ved byens utkant, det som i dag er Oxford Street. Landskapet var åpent og landlig, og galgen kom til syne i det fjerne.^[20]

Tyburn Convent er et katolsk nonnekloster like ved Tyburn, som er viet til minnet om katolske martyrer som ble henrettet under reformasjonen. Klosteret ble grunnlagt i 1903.

Klosteret har et meget spesielt alter, der det står en kopi av the Triple Tree som en slags baldakin over alterbordet.^[21][22]

(en) Tyburn Tree – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Connected Histories, Tyburn i ulike oppslag