Teoderik I av vestgoterne

 

Kong Wallia døde - tilsynelatende av naturlige årsaker - mens visigoterne var i ferd med å bosette seg i det sørlige Gallia. I 418 hadde den vestromerske generalen Constantius III gitt visigoterne beskjed om å avslutte felttoget i Spania mot alanere, svebere og vandaler, og han ga vestgoterne land i Aquitanie i Sør-Frankrike. I Garonnedalen mellom Burdigala og Tolosa kunne de dyrke jorden og brødfø seg selv. Her var de på avstand fra Italia, og samtidig tilgjengelige for å delta i de avsluttende kampene mot barbarene i Spania.^[4]

Historikeren Wolfram undrer seg over at vestgoterne ikke ble bedt om å bekjempe vandalene i Spania - de overlevende vandalene skapte senere livstruende problemer for det vestromerske riket - men han konkluderer at vestromerne må ha følt et større behov for å ha en «politistyrke» i Gallia som kunne bekjempe opprørsbevegelser i Bretagne og blant bagauderne i landområdene. For de lokale romerske adelsmennene betød det naturligvis meget at deres besittelser ble beskyttet, og derfor gikk de med på å få noe av sin jord i Garonnedalen ekspropriert av den romerske staten og overdratt til vestgoterne.^[5]

 

Valget av Teoderik skjedde tilsynelatende uten dramatikk.^{[trenger referanse]} Hans adkomst til kongetittelen var basert på et slektskap med kong Alarik I, som sannsynligvis hadde vært hans svigerfar.^{[trenger referanse]}

Den nye vestgotiske statsdannelsen fikk hovedstad i Tolosa (Toulouse), også omtalt som «det tolosanske rike». Teoderik overtok en foedus («forbundsfelle»)-avtale med det vestromerske rike, og den betød at vestgoterne skulle stille tropper til romerske felttog. Når troppene ikke var på felttog, benyttet Teoderik imidlertid alle midler på å utvide den gotiske maktsfæren i Gallia. I 422 var vestgoterne utkommandert til felttog mot vandalene i Sør-Spania, men da seieren var umiddelbart forestående forlot de slagmarken, og felttoget endte i stedet med et forsmedelig romersk nederlag.

Da keiser Honorius døde i 423 holdt vestgoterne seg i ro, men i 425 dro de mot den galliske residensbyen Arles og beleiret den. Sommerfelttogene mot Arles ble tilbakevendende begivenheter. Byen ble aldri erobret, men markerte allikevel goternes maktposisjon i Gallia. Romerne i Gallia betraktet åpenbart også de vestgotiske maktdemonstrasjonene som litt av et ritual - selv om det var blodsutgytelser på begge sider - for da en romersk general foreslo å innta og ødelegge Tolosa, ble han ettertrykkelig satt på plass av de galliske senatorene. I 425 var vestgoterne blitt stanset foran Arles av den romerske generalen Aëtius og hans hunniske leiestyrker, og med disse soldatene kunne generalen i de følgende årene opprettholde en balanse mellom romere og vestgotere i Gallia.^[6]

Kildematerialet til belysning av Teoderiks regjeringstid er overveiende romersk, og dermed preget av visigoternes relasjoner til Vestromeriket. Det opplyses at hans hær i 430 igjen marsjerte mot Arles, og at han i 431 innledet «forræderske» forhandlinger med sveberne. Mens romerne i 436 var opptatt av å nedkjempe burgunderne, benyttet Teoderik sjansen til å innlede en beleiring av den viktige havnebyen Narbonne. Byen holdt imidlertid stand og i 437 ble den unnsatt av Aëtius' nestkommanderende, general Litorius. Den romerske hærføreren fortsatte sitt felttog, og i 439 innledet han en beleiring av goternes hovedstad Tolosa. Litorius ble imidlertid tatt til fange av goterne, og hans hær ble slått, hvorpå det ble forhandlet en fred.

I 446 deltok Teoderiks hær i et romersk felttog mot sveberne, men det forhindret ikke kongen fra å la en av sine døtre bli gift - i Tolosa i 449 - med den svebiske kong Rechiar.^[7]

Teoderik fikk et glorverdig endelikt i spissen for den visigotiske hæren.^{[trenger referanse]} I 451 forserte Attila Rhinen med den hunniske hæren og innledet et plyndringstokt som rammet byene i det nordlige Gallia én etter én. Aëtius samlet alle romerske styrker i Gallia og innkalte også alle sine foederati i form af frankere fra Rhinlandet, bretoner fra Bretagne, sarmatere, germanere, burgundere, alaner fra Orleans og ikke minst den vestgotiske hæren. Attila oppgav sin beleiring av Orleans og kort etter støtte de to hærene sammen i slaget ved Chalons.

Teoderik falt i slaget, og midt i kamptumultene kåret vestgoterne hans sønn Torismund til ny konge. Legenden sier at det spydet som drepte Teoderik ble kastet av goteren Andagis, som sammen med mange stammefrender var tvangsutskrevet til å delta i kampen på hunernes side.^[8]

Noen kilder sier at Teoderik var gift med en av kong Alarik I's døtre. I kildene tales det dessuten om at Alarik hørte til det eldre Balti-dynastiet, som imidlertid må oppfattes som en litterær konstruksjon i historikeren Jordanes verk Getica.^[9] Teoderik ble derimot stamfar til dynastiet som av Wolfram omtales som det yngre Balti-dynasti. Man kjenner navnene på seks sønner og har dessuten kjennskap til to døtre, i kraft av deres prominente ekteskap.^[10]

• Heather, Peter, 1996. The Goths. Blackwell. ISBN 0-631-16536-3.
• Heather, Peter, 2005. The Fall of the Roman Empire. Pan Books. ISBN 978-0-330-49136-5.
• Wolfram, Herwig, History of the Goths, University of California Press, 1990. ISBN 0-520-06983-8

• Edward Gibbon, History of the Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel 35