Sun Yat-sen-drakt

 

Den moderne Zhongshan-dressen er en av de mest kjente kinesiske tradisjonsdraktene, på linje med den eldgamle knyttekjortelen hanfu, ståkragejakken tangzhuang for menn og splittkjolen cheongsam (qipao) for kvinner.

Klesdrakten ble introdusert i 1920-årene, en tid da man bestrebet seg på å erstatte den gamle mandsjuiske drakten, som var blitt båret av mannfolk siden begynnelsen av Qing-dynastiet. Den gamle drakten bestod av blant annet av ulike typer runde hatter, hårpisk, kaftan, changshan (mennenes motstykke til kvinnenes cheongsam) og andre plagg som ofte ble laget av silke. Det nye snittet ble benyttet både i Kuomintangs og kommunistenes uniformer.

Den skal ha blitt til ved at den revolusjonære nasjonalisten Sun Yat-sen, som spilte en viktig rolle da Qing-dynastiet ble styrtet i 1912 og republikken Kina ble grunnlagt, tok med seg en japansk studentuniform til «Rongchangxiang», en klesforretning på gaten Nanjing lu i Shanghai, og bad den vestlig-utdannede skredderen der om å legge denne uniformen til grunn for en drakt til seg selv. En annen teori er at drakten bygget på forbilder fra eksisterende kinesiske skoleuniformer i Hongkong.

Uansett ble drakten snart tatt i bruk som offisersuniform i Kuomintangs væpnede styrker. Etter at Sun Yat'sen døde i 1925, videreførte den nye Kuomintanglederen, generalissimo Chiang Kai-shek, drakten. Kommunistene overtok den også, men med noen mindre modifikasjoner. I kommunistenes leir ble den også benyttet av kvinner for å markere kontrasten til den tradisjonelle kvinnerollen og den ellers fremherskende cheongsam, som fremhevet de kvinnelige former. Maos hustru fra 1939, Jiang Qing, benyttet den, likeså den amerikanske hemmelige agent og utenrikskorrespondent Agnes Smedley.

De fire lommene på dressen sies å symbolisere de fire hovedprinsipper for opptreden som de er beskrevet i den konfucianske klassiker Forandringenes bok: Anstand, rettskaffenhet, ærlighet, naturlig skamfølelse.

Uniformene var gjerne grønne eller blå. De kunne også være fôret og vattert, som den russiske uniformsjakka fufaika.

 

Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 fikk drakten nærmes preg av nasjonal korrekt påkledning, og omkring kulturrevolusjonen slo den gjennom som den nesten alenerådende både for kvinner og menn. Den ble på denne tiden et symbol på proletær enhetskjensle, og det å avvike fra denne kleskoden kunne medføre strenge sosiale sanksjoner.

Under den katastrofale kulturrevolusjonen på 1960-tallet, da det kommunistiske ledelsen i sine maktkamper fikk som politisk mål «å knuse de fire gamle», ble det meste som minnet om tradisjonell kinesisk keiserkultur og ikke minst vestlig dekadense foraktet og ødelagt av fanatiske rødegardister. Plagg og drakttilbehør som tiltrakk seg negativ oppmerksomhet, og kunne få farlige følger hvis de ble båret i det offentlige rom, var blant annet jeans, høyhælte sko, dressjakker i vestlig snitt, slips, smykker, briller, cheongsamer og langt hår. Dette ble betraktet som symboler for vestens bursjoaer og den rike overklassens livsstil. Rødegardistene skal ha plaget og banket opp dem som bar slike klær, og en mengde plagg ble kastet ut i gatene for å ydmyke eierne. Forfølgelsen rammet blant annet minoriteter og akademikere.

Den nøkterne maodrakten beholdt sin dominerende stilling fram til 1980-årene da Deng Xiaopings reformpolitikk førte til mer varierte klesvaner. Kommunistlederne selv, skjønt da de mannlige, holdt på den til inn på 1990-tallet, da den ble avløst av vanlig vestlig forretningsdress.