Stend hovedgård

Gården Stend tilhørte Nonneseter kloster i middelalderen. Vincens Lunge overtok Nonneseter og Stend i 1528. Stend var adelig setegård og i Lungefamiliens eie fram til Kirsten Blidt, gift med oberst Otto Marqvard Mangelsen, solgte herregården i 1680.

Stend, som den gang var delt i fire bruk, ble overtatt av landkommissær, og senere generaltollforvalter, Hans Kristoffersen Hiort (1630–1691) og frue Anne Marie Heidemann. Rundt 1682 ble hovedbygningen oppført i tømmer som en enetasjes bygning med valmet tak tekket med røde teglpanner. Bygningen har tre fløyer, en hovedfløy på 27 x 9,5 meter og to sidefløyer på 16,5 x 6,5 meter. Mot hagen var fasaden preget av en utkraget midtark støttet av stolper, erstattet av søyler i 1921.

En av de største attraksjonene på Stend er «Riddersalen» i hovedfløyen. I forbindelse med at Hiort ble adlet i 1682 fikk Stend igjen status som setegård. Bakgrunnen for at salen ble dekorert skal ha vært at Hiort ønsket seg en riddersal slik danske adelsgods hadde på denne tiden. Riddersalen er en av få eksempel av sitt slag i Norge. Salen er rundt 10 x 6 meter og har dekor utført som stukkimitasjon grått i grått på sinoberrød bunn. En lav brystning har dekor med imitasjon av fasetthuggen stein, bosser, og akantusornamenter. I takbjelkene er bossene variert med fruktfestonger flankert med volutter. Den øvrige veggdekoren er ukjent.

Barokkdekorasjonene på Stend er blitt sammenlignet med dekoren på Hiorts lystgård på Landås hovedgård. Riddersalens dekorasjoner er også blitt sammenlignet med de man finner på stattholder Gyldenløves Herregård i Larvik.

I forbindelse med restaureringen på 1920-tallet ble riddersalens vegger utsmykket med malte lerretstapeter med bibelske motiver fra 1700-tallet, satt opp i store felt på grå bakgrunn. Tapetene er svært sjeldne og stilmessig er de blitt sammenlignet med tilsvarende tapeter på «skrivergaarden» Østre Hovin i Ullensaker, som henger på sin opprinnelige plass.

Hiort døde i 1691 og fem år etter solgte enken Stend til kommerseråd og tollforvalter Henrik Rye. Etter at Rye døde i 1702 overtok Wilhelm Hansen gården. Hansen var stiftsskriver og assessor i Overhofretten i Norge. Oppgaven hans i stiftet var å kreve inn kongelige skatter og inntekter. På grunn av økonomiske «misligheder» ble han avsatt i 1732 og gården tilfalt Kongen. I 1741 ble Stend solgte uten adelige privilegier til kanselliråd Wollert Danckertsen.

Wollert Danckertsens nevøer, Wollert og Danckert Danckertsen Krohn, arvet så Stend i 1782. Siden ble Wollert eneeier av Stend da Danckert fikk Lungegården. Johan F. L. Dreier laget i 1816 et prospekt av «Steene Gaard» som viser hovedgården i louis seize-stil, slik bygningen i stor grad er bevart fram til i dag. Hagen på Stend var på denne tiden også en av de flotteste og mest stilrene i Bergen. Familien Krohn eide Stend i fire generasjoner.

I 1842 kjøpte dr.philos. Wollert Konow (1809–1881) Stend hovegård. Konow var gift med Marie Louise Oehlenschläger (1818–1910), datter av den kjente danske forfatteren Adam Oehlenschlager. Oehlenschlager skal ha fullført tragedien Erik Glipping under et opphold på Stend i 1843.

I 1861 ble Stend kjøpt av Søndre Bergenhus amtskommune, det som nå er Hordaland fylkeskommune. Siden den tid har det blitt drevet jordbruksskole på Stend. Huset har i denne perioden blitt brukt som internat for elever og bolig for ansatte ved jordbruksskole.

Under ledelse av arkitekt Erlend Tryti (1885–1962) ble det gjennomført omfattende ombygnings- og restaureringsarbeider årene 1921–1922. Sidefløyenes kobbhus stammer fra denne tiden og er trolig inspirert av Ole Landmarks sidefløy til Store Milde (1917). Stend hovedgård ble fredet av Riksantikvaren i 1924.

Hovedgården ble restaurert på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. I perioden 2004–2008 ble inngangshallen, en salong i hovedfløyen og Riddersalen satt i stand. Dagligstuen ble restaurert under ledelse av arkitekt Elin Thorsnes. I forbindelse med restaureringen ble det avdekket en liten dør som kan ha vært benyttet som «likdør». Tradisjonen med å benytte en egen utgang for de døde (likluke, likdør, e.l.) var en forsiktighetsregel man hadde for å unngå gjengangere. Skikken er kjent fra vikingtiden og har i ulike former vart frem til et stykke inn på 1700-tallet.

Hordaland Teater disponerer i dag huset til administrasjonslokale og Hordaland fylkeskommune bruker bygningen som representasjonslokale.

• Hvinden-Haug, Lars Jacob, Den eldre barokken i Norge Bygningenes former og rommenes fordeling 1660-1733, Doktoravhandling, AHO, 2008. S. 393-397, rekonstruksjon av plan (ca. 1682), s. 700-701

• Stend – frå høvdingsetet til representasjonsstad
• Nettstaden Stend^{[død lenke]}
• Kulturnett Hordaland^{[død lenke]}
• 3D-visualisering og rekonstruksjon av hagene på Stend
• (no) «Stend hovedgård». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.