[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Sofistene

(Omdirigert fra «Sofisme»)

Sofistene (av gresk sophistēs, «en mester innenfor sitt fag»; en vis eller forstandig mann[1]) var en gruppe greske tenkere og vismenn som fra rundt 450 f.Kr. virket som lærere i antikkens Hellas, særlig i samfunnsspørsmål, diskusjon, retorikk, rettsvesen og moral.[2] En senere betydning af ordet «sofist» er «en person som med veltalenhet og spissfindige argumenter prøver å overtale og overbevise noen».[3] På grunn av sin slagferdighet og sans for det oppsiktsvekkende, er sofistene blitt sammenlignet med dagens tabloidjournalister.[4]

Demokrit og Protagoras.

Sofistene var oftest demokratisk innstilt; og det er blant sofistene vi finner de svært få grekere som tok til orde mot slaveri.[5]

Sofistene tok til orde mot slaveri. Gravurne med en skjegget trell som holder sin herres skjold og hjelm. Nasjonalmuseet i Athen.

Sofister i oldtidens Hellas

rediger

Det greske ordet sophos eller sophia betyr siden poeten Homers dager «vis» («klok») eller «visdom» («klokskap»), og ble opprinnelig benyttet om noen med særlig kunnskap innenfor et felt, f.eks håndverk. En vognfører, skulptør eller soldat kunne kalles sophoi på sitt felt. Gradvis fikk ordet betydningen visdom generelt, særlig kjennskap til menneskelige affærer, som innenfor politikk, etikk eller husholdshåndtering. Denne tolkningen tilskrives de greske syv vise på 600- og 500-tallet f.Kr. (som Solon og Tales fra Milet), og det er slik Herodot forstår ordet.

På andre halvdel av 400-tallet f.Kr. gjorde «sofister» seg gjeldende, særlig i Athen, omreisende lærere og intellektuelle som underviste i ulike emner, diskuterte kulturen og språkets vesen og benyttet retorikk for å fremme sitt syn på saker. «Sofister hadde imidlertid en viktig ting til felles: uansett hva de hevdet å vite eller ikke vite, hadde de karakteristisk en stor forståelse for hvilke ord som ville underholde eller imponere eller overtale et publikum.»[6] Dette ga dem ord for å være ryggesløse, og på 1930-tallet kalte filosofen Jacques Maritain sofismen «ikke et system av idéer, men et giftig tankesett». Platon tok som den første i bruk ordet rhêtorikê; selv kalte sofistene sin lære logos («ord»).[7] Noen sofister skal ha gitt uttrykk for at de kunne svare på alle spørsmål, men da de i dag er kjent hovedsakelig gjennom sine motstanderes skrifter, særlig Platons og Aristoteles', er det vanskelig å få et uhildet syn på deres praksis og meninger.

Arne Næss hevdet at før sofistenes tid var det karakteristisk for magisk-mytologisk tankegang å unnlate å tenke seg til begrunnelser. I gresk filosofi før sofistene «finner man forsøk på å gi grunner og imøtegå mulige innvendinger. Men stort sett gikk filosofene frem i tilsynelatende naiv tillit til sine evner».[4] Sofistene skapte et skille ved å ta opp til diskusjon nedarvede vaner og påbud. De forlangte en begrunnelse for tanker og handlinger, «ut fra allmenne sannheter, eller, i mangel av slike, ut fra vilkårlig ansatte premisser (konvensjoner)».[8]

Sofistene underviste mot betaling, slik lærere gjør i dag. Viktigheten av taleførhet i Athens selskapsliv førte til at dyktige lærere kunne ta seg svært godt betalt. At sofistene stilte spørsmål ved gudenes eksistens og roller, og gransket himmelens og jordens vesen, fikk tradisjonsbundne kretser til å føle seg truet. Også Sokrates ble ansett som sofist;[9] han ble siktet for gudløshet og også dømt til døden for dette. Slik kan Sokrates sies å være den første og eneste som noen gang er henrettet for å være en sofist.[10]

Protagoras regnes som den første eller den eldste av sofistene. Gorgias kom til Athen fra Sicilia i 427 f.Kr. og blendet athenerne med sin blomstrende talekunst; det er mye hans fortjeneste at attisk gresk vant slik utbredelse som skriftspråk.[11] Andre kjente talere var Prodikos, Hippias, Thrasymachos, Lykofron, Kallikles, Antifon og Kratylos. Arne Næss nevner at Demokrit ikke passer inn i skjemaet, kanskje en generasjon yngre enn den eldste (Protagoras), men like opptatt av naturvitenskapelige som samfunnsvitenskapelige emner. Flere av de eldste tenkerne, som Heraklit, var sterkt opptatt av samfunnet.[4]

Motsatt sofistene tok Sokrates ikke betalt for sin filosofiske undervisning, «sokratisk utspørring» (det vil si «den sokratiske metode», skjønt Diogenes Laertios skrev at sofisten Protagoras var den som oppfant metoden[12][13]) Hans holdning til sofistene var at de på ingen måte var opposisjonelle; i en dialog hevdet Sokrates faktisk at sofistene var bedre pedagoger enn han selv,[14] og satte en av sine disipler i lære hos en sofist.[15]

Platon, den mest berømte av Sokrates' disipler, framstiller i flere dialoger Sokrates som en motstander av sofismen. Disse tekstene setter sofistene i et lite flatterende lys, men det er uklart hvor nøyaktig eller rettferdig Platons fremstilling er. Protagoras og Prodikos skildres positivt i dialogen Protagoras.

Den samtidige komedieforfatteren Aristofanes var kritisk til sofistene. I sitt stykke Skyene parodierte han Sokrates ved å presentere ham som en typisk sofist (som i tillegg underviser i kosmologi).[16]

Ugo Zilioli[17] er blant forskerne som hevder at sofister stod for et relativistisk syn på erkjennelse og kunnskap. Imidlertid kan dette involvere det greske ordet doxa, «kulturelt delt oppfatning», heller enn «individuell mening». Deres filosofi inneholdt kritikk av religion, lov og etikk. Selv om mange sofister virket like fromme som sine samtidige, var andre ateister eller agnostikere, slik som Protagoras og lyrikeren Diagoras av Melos, beryktet da han gikk så langt som å røpe hva som foregikk under de eleusinske mysterier - og attpåtil latterliggjorde dem, noe som førte til at han ble domfelt i Athen.[18]

Platon er hovedsakelig ansvarlig for synet på «sofisten» som en pengegrisk lærer, som ved fiffig bruk av talekunst og tvetydig språk får snakket andre rundt. Slik fremstår sofisten uten interesse for sannhet og rettferdighet, bare opptatt av å snakke seg til makt og innflytelse. Sokrates, Platon og Aristoteles utfordret sofismens filosofiske grunnlag, men en del af sofistenes taler er bevart, noe som gjør det lettere å bedømme dem ut fra deres egne ord. I de fleste tilfeller kommer vår kunnskap om dem fra fragmentariske sitater, mange formidlet av Aristoteles som sammen med Platon bidro til å gi et dårlig inntrykk av dem. Fra romersk tid fikk «sofist» betydning som «lærer i retorikk», «en offentlig taler». Libanios, Himerios, Aelius Aristides fra Smyrna (117 - ca 180 e.Kr., kjent for sine taler og foredrag,[19] og den berømte sakføreren Fronto (ca 95—166 e.Kr.)[20] fra keiser Hadrians tid, var sofister i denne betydningen.

Referanser

rediger
  1. ^ «sophism», etymonline
  2. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 66
  3. ^ «sofister», danske ordbog
  4. ^ a b c Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 67
  5. ^ Tollefsen, Syse og Nicolaisen: Tenkere og ideer (s. 58), forlaget Gyldendal, Oslo 2002, ISBN 82-417-0966-8
  6. ^ Plato Protagoras, introduksjon av N. Denyer, p1, Cambridge up, 2008
  7. ^ «Gorgias», InternetEncyclopediaPhilosophy
  8. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 69
  9. ^ Aristophanes' «Clouds»; Aeschines 1.173; Diels & Kranz, Die Fragmente der Vorsokratiker, 80 A 21
  10. ^ Noburu Notomi: Socrates and the Sophists: Reconsidering the History of Criticisms of the Sophists
  11. ^ Tranøy, Knut Erik: «Gorgias» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. mai 2024 fra [1]
  12. ^ Jarratt, Susan C. (1991): Rereading the Sophists: Classical Rhetoric Refigured. Carbondale and Edwardsville: Southern Illinois University Press, s. 83
  13. ^ Sprague, Rosamond Kent (2001): The Older Sophists, Hackett Publishing Company (ISBN 0-87220-556-8)., s. 5
  14. ^ Guthrie, W. K. C. (1969): History of Greek Philosophy, bind III. Cambridge: Cambridge University Press, s. 399
  15. ^ Guthrie, W. K. C. (1969): History of Greek Philosophy, bind III. Cambridge: Cambridge University Press, s. 401
  16. ^ Catherine Zuckert: The Socratic turn
  17. ^ Waterfield, R. (2009): Protagoras and the Challenge of Relativism: Plato's Subtlest Enemy. Ved Ugo Zilioli. The Heythrop Journal, 50: 509–510. doi: 10.1111/j.1468-2265.2009.00484_1.x
  18. ^ «Diagoras av Melos»
  19. ^ «Aelius Aristides», verker
  20. ^ «Fronto», oxfordreference

Litteratur

rediger
  • Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo Universitetsforlaget
  • Blackwell, Christopher (28. februar 2003): Demos: Classical Athenian Democracy Arkivert 16. juli 2012 hos Wayback Machine.. The Stoa: a Consortium for Scholarly Publication in the Humanities.
  • Guthrie, W. K. C. (1969): History of Greek Philosophy, bind III. Cambridge: Cambridge University Press
  • Jarratt, Susan C. (1991): Rereading the Sophists: Classical Rhetoric Refigured. Carbondale and Edwardsville: Southern Illinois University Press.
  • Kerferd, G.B. (1981): The Sophistic Movement, Cambridge University Press, Cambridge, UK (ISBN 0-521-28357-4).
  • Rosen, Stanley (1983): Plato's 'Sophist', The Drama of Original and Image, Yale University Press, New Haven, CT.
  • Sprague, Rosamond Kent: The Older Sophists, Hackett Publishing Company (ISBN 0-87220-556-8)

Eksterne lenker

rediger
  Wiktionary: sophistry – ordbokoppføring
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sofistene&oldid=24484649»