Sinologi

 

I Kinas asiatiske nærområder begynte man tidlig med granskninger av Kina. I Japan ble sinologien kjent som kangaku (漢学; «Han-studier»). I Kina selv er studiet av Kina-relaterte emner kjent som Guoxue (国学/國學 «nasjonale studier»), og sinologi oversettes som Hàn Xué.

Noen vil mene at sinologien i Vesten må dateres så langt tilbake som til reisende som særlig Marco Polo (1254–1324) og Ibn Battuta (1304–1377) på 1200-tallet og 1300-tallet.^{[trenger referanse]} Men de første systematisk og vitenskapelig arbeidende vestlige kinaeksperter var de katolske misjonærer som gjenopptok kristen misjon i Kina på 1500-tallet – et tidlig sentralt navn her er den italienske jesuitten Matteo Ricci (1552–1610).^{[trenger referanse]} De nedla et omfattende arbeid i sine studier av kinesisk språk og kultur, og oversatte de kinesiske klassiske verker til latin. Den andre veien oversatte de vestlige klassiske og moderne verker, både av vitenskapelig og religiøs karakter, til kinesisk.

 

Tidlig sinologisk forskning hadde som hovedinteresse å få oversikt over kinesisk kultur, filosofi og folketro for å finne ut hvordan felter av kompatibilitet mellom kristentro og kinesisk tanke, og utvikle adaptasjonsgrep.^{[trenger referanse]} Ritestriden i Kina var en strid innen katolsk kinamisjon som hadde som viktig element uenighet blant misjonærene om rett forståelse av kinesiske riter og deres bakenforliggende verdier og religiøse forestillinger.

En god stund var kinastudiene i praksis et eksklusivt vesteuropeisk og katolsk domene.^{[trenger referanse]} Jesuittmisjonærenes brev om kinesiske forhold ble samlet og utgitt i en voksende bokserie som skulle komme opp i 32 bind i løpet av 1700-tallet, Lettres édifiantes et curieuses, écrites des Missions étrangères, par quelques missionnaires de la Compagnie de Jésus.

En av de første protosinologene fra Øst-Europa var Nicolae Milescu, også kjent som Nicolas Spathary (1636–1708).^[1]

I opplysningstiden ble det et tyngdepunkt for protosinologene å presentere kinesisk filosofi, etikk, rettssystem og estetikk for Vesten. Ofte var denne innsatsen uvitenskapelig og ufullstendig. Den ansporte imidlertid til en kinainteresse som gav seg utslag i chinoiserie og debatter som sammenlignet kinesisk og vestlige kulturer.^{[trenger referanse]} Respekten for alt kinesisk var stor. Protosinologene fremstilte gjerne Kina som et høyt opplyst rike som kom svært bra fra sammenligninger med et Europa som man i samtiden mente akkurat hadde kjempet seg fri fra middelaldersk mørke.^{[trenger referanse]}

I Frankrike publiserte pater Jean-Baptiste Du Halde (1674–1743), som selv aldri hadde besøkt Kina, i 1725 Description géographique, historique, chronologique, politique et physique de l'empire de la Chine et de la Tartarie chinoise i fire bind med karter, som for det meste bygde på brever tilsendt fra jesuitter som misjonerte i Kina. Verket ble raskt oversatt til fire andre europeiske språk.

 

Blant de europeere som interesserte seg sterkt for Kina var Voltaire (1694–1778), som skrev skuespillet L'orphelin de la Chine inspirert av Den foreldreløse av huset Zhao, Gottfried Leibniz (1646–1716) som stod i hyppig kontakt med figuristene og andre jesuitter i Kina og publiserte sitt berømte Novissima Sinica i 1697, og Giambattista Vico (1668–1744).

I 1732 opprettet en hjemvendt kinamisjonær fra Kongedømmet Napoli, Propaganda Fide-presten Matteo Ripa (1692–1746), den første sinologisk orienterte skole i Europa: Kollegiet av Den hellige Familie. Dette ble begynnelsen på Collegio de' Cinesi (Det kinesiske kollegium) i Napoli, som ble approbert av pave Klemens XII den 7. april 1732. Fader Ripa hadde virket ved det kinesiske hoff som maler og koppergravør for Kangxi-keiseren fra 1711 til 1723. Ripa returnerte til Napoli fra Kina med fire unge kinesere som alle kunne undervise i sitt morsmål og ble satt inn som lærere ved ovennevnte institutt godkjent av pave Klemens XII for å undervise vordende kinamisjonærer.

Med tiden er det blitt til Università degli studi di Napoli L'Orientale.

I 1795 ble École spéciale des langues orientales opprettet i Paris.^[2]

 

I 1814 ble det opprettet en lærestol i kinesisk og mandsjuisk ved Collège de France. Jean-Pierre Abel-Rémusat (1788–1832), som hadde lært seg selv kinesisk, ble den første på denne posten og dermed formelt den første professor i kinesisk i Europa.

På den tiden hadde den første russiske sinologen, den russisk-ortodokse abbeden Nikita Bitsjurin (1777–1853), bodd i Beijing i ti år. Da og etter hjemkomsten oversatte han mange gamle kinesiske dokumenter som tidligere hadde vært ukjente for europeerne. Hans forfatterskap innen kinesisk og mongolsk historie ble etterhvert meget omfattende, og det gikk også inn på områdenes geografi, landbruk, religion og statistikk. I 1837 åpnet han den første språkskolen for kinesisk i Det russiske rike.

Abel-Rémusats motstykker i England og Tyskland var Samuel Kidd (1797–1843) og Wilhelm Schott (1807–1889), skjønt de første sinologer av betydelig format i sekulære institusjoners tjeneste i de to landene var James Legge (1815–1897), hjemvendt protestantisk misjonær) og Hans Georg Conon von der Gabelentz (1840–1893).^{[trenger referanse]}

Kinakunnskap ble etterhvert mer og mer interessant for handelsfolk og for politiske myndigheter, og en rekke kinakjennere fikk da stor politisk innflytelse som rådgivere, enten de var formelt tilknyttet utenrikstjenestene eller ikke.^{[trenger referanse]} En som har forsket meget på dette er amerikaneren John K. Fairbank (1907–1991).

Sekulære forskere skulle gradvis bli mer tallrike og dominerende enn misjonærene, og på 1900-tallet styrket faget sinologi sin stilling betraktelig på vestlige universiteter.^{[trenger referanse]}

Under den kalde krigen kritiserte den belgiske sinologen Simon Leys (født 1935) heftig kinakjennere på politiske ytterfløyer for å la sine politiske agendaer overskygge og i stor grad devaluere kvaliteten av deres faglige analyser.^{[trenger referanse]} En av de spesialistene som han særlig gikk ut mot, var Alain Peyrefitte.

• Journal Asiatique (1822)
• The Chinese Repository (1832–1851)
• Journal of the Royal Asiatic Society (1834)
• Journal of the American Oriental Society (1843)
• Zeitschrift der Deutschen Morgenländischen Gesellschaft (1847)
• T'oung Pao (1890)
• Bulletin d'Ecole Française d'Extrême-Orient (Hanoi 1901 > Paris 1954)
• Bulletin of the School of Oriental and African Studies (1917)
• Asia Major (1924; ny serie 1949; 3. serie 1988)
• Acta Orientalia (1922)
• Memoirs of the Research Department of the Tôyô Bunko (1926)
• Bulletin of the Institute of History and Philology, Academia Sinica (1928)
• Bulletin of the Museum of Far Eastern Antiquities (1929)
• Archiv Orientálni (1929–1988)
• Monumenta Serica (1935)
• Harvard Journal of Asiatic Studies (1936)
• Far Eastern Quarterly > Journal of Asian Studies (1941)
• China News Analysis (1953–1998)
• Journal of Oriental Studies (1954)
• Revue Bibliographique de Sinologie (1956; ny serie 1982)
• China aktuell – Journal of Current Chinese Affairs (1972)
• Early China (1975)
• Sino-Platonic Papers (monograph series; 1986)
• Asian Philosophy (1991)
• China Review International (1994)
• Journal of East Asian Archaeology (1999)
• Renlai (2004)
• Warring States Papers (2008)

• Timothy Hugh Barrett: Singular Listlessness: A Short History of Chinese Books and British Scholars, London: Wellsweep, 1989
• John Cayley & Ming Wilson: Europe Studies China: Papers from an International Conference on the History of European Sinology, London: Han-Shan Tang Books, 1995.
• Etiemble, L'Europe chinoise, Paris : Gallimard, “Bibliothèques des Idées” :
  • Tome I. De l'Empire romain à Leibniz, 1988, 438 p.
  • Tome II. De la sinophilie à la sinophobie, 1989, 402 p.
• Etiemble, Les Jésuites en Chine. La querelle des rites (1552–1773), Paris : Julliard, “Archives” 25, 1966, 301 p.
• Bernhard Führer: Vergessen und verloren. Die Geschichte der österreichischen Chinastudien. edition cathay 42, Projekt-Verlag, Bochum 2001, ISBN 3-89733-017-2.
• Jacques Gernet: Chine et christianisme La première confrontation . Paris : Gallimard, coll. “Bibliothèque des Histoires”, 1991, 342 p.
• David B. Honey: Incense at the Altar: Pioneering Sinologists and the Development of Classical Chinese Philology, New Haven: American Oriental Society, 2001. (Siehe auch die Rezension dieses Werks durch E.G. Pulley im Journal of the American Oriental Society, Vol. 122, No. 3 (Jul.-Sep., 2002), pp. 620-624, verfügbar über JSTOR).
• Louis Lecomte: Un Jésuite à Pékin, Nouveaux mémoires sur l’état présent de la Chine, 1684-1692 , Paris : Phébus, 1990, 554 p.
• Christina Leibfried: Sinologie an der Universität Leipzig : Entstehung und Wirken des Ostasiatischen Seminars 1878 – 1947, Leipzig : Evang. Verl.-Anst., 2003
• David E. Mungello: Curious Land: Jesuit Accommodation and the Origins of Sinology, University of Hawai'i Press, 1989, ISBN 0824812190
• David E. Mungello: The Great Encounter of China and the West, 1500-1800, Rowman & Littlefield Publishers, Inc.; 2nd edition (April 28, 2005)
• Jonathan D. Spence: The Chan’s Great Continent, China in Western Minds, Norton & Co., 1998

• Torbjörn Lodén: Swedish Sinology: A Historical Perspective
• Sinology at the St.Petersburg Academy of Sciences, from the 18th century to 1968