Matteo Ricci

Matteo Ricci kom fra en fremstående familie i sin hjemby Macerata nær Ancona, og fikk sin første utdannelse ved jesuittkollegiet der. Han ble i en alder av 16 år sendt av sin far til Roma for å studere jus, og ble undervist av jesuittene fra 1568. Men i stedet for å holde seg til rettstudiene, trådte han inn i jesuittenes novisiat Sant'Andrea den 15. august 1571. Etter studier ved Collegium Romanum, der hans professor i matematikk var Christoffer Clavius, og videre studier i teologi, de fri kunster, filosofi, kosmologi og astronomi, ble han i 1577 bestemt for misjonene.

 

Han dro fra Roma den 18. mai 1577 for aldri mer å vende tilbake. Etter en mellomstasjon ved universitetet i Coimbra i Portugal, der jesuittenes asiamisjoner fikk sin siste forberedelse før utreise, seilte han sammen med andre jesuitter ut fra Lisboa den 28. mars 1578. Han ankom den 13. september samme år til Goa i India, og der studerte han teologi. Midtveis i teologistudiene ble han presteviet i Cochin lenger sør på Indiakysten den 25. juli 1580.

 

Imens begynte kirkens misjonsstrategi i forhold til Kina å endre seg på radikalt vis. Landet var fremdeles nærmest hermetisk lukket for vestlige utlendinger, unntaket var en periodisk handelsmesse i Kanton.

 

Pater Alessandro Valignano, som siden august 1573 var ansvarlig for alle jesuittenes misjoner i Øst-Asia, ønsket seg forsterkinger til den portugisiske byen Macao i det sørlige Kina. I 1579 tilkalte han først en av pater Riccis studiekamerater i Roma, pater Pompilio (Michele) Ruggieri, som også var i Goa. Pater Valignano hadde det syn at tidligere misjonsfremstøt hadde slått feil fordi misjonærer var utilstrekkelig kulturelt forberedt til asiatisk kultur. Valignano gav forordning om en grundig forberedelse av de nye menn som skulle sendes inn. Etter intensive språkstudier kunne pater Ruggieri foreta en rekke reiser inn i Sør-Kina.

I 1582, så snart han hadde fullført sine teologiske studier, ble han med i den gruppe jesuitter som da ble kalt til Kina av pater Valignano (som hadde vært hans novisemester i Roma). Pater Ricci kom til den portugisiske byen Macao i det sørlige Kina den 7. august samme år, og begynte straks å studere kinesisk språk og kultur. Han ble noe så sjeldent som en vestens mann som behersket den kinesiske klassiske skrivestil.

 

Pater Ricci var slett ikke den første som i den nyere tid forsøkte å etablere den katolske tro blant kineserne. Etter jesuittmisjonæren Frans Xaviers død på en øy nær Macao den 27. november 1552 hadde mange mislykkede misjonsfremstøt funnet sted. Den første misjonæren som slapp inn var jesuittpateren Melchior Nuñez Barreto, som kom så langt som til Kanton to ganger i 1555 og tilbragte en måned der hver gang. En dominikaner, pater Gaspar da Cruz, ble også tillatt et månedslangt opphold i Kanton, men uten å få lov til å danne noe kristent fellesskap der. Også andre, jesuitter, augustinere og fransiskanere, betrådte kinesisk mark i 1568, 1575, 1579 og 1582, bare for å bli tvunget, noen ganger med makt, å trekke seg ut igjen.

Men sammen med sin medbror og landsmann pater Michele Ruggieri klarte Matteo Ricci den 10. september 1583 å etablere seg i Zhaoqing, residensbyen for den kinesiske visekonge for de to provinsene Guangdong og Guangxi i Sør-Kina. Ruggieri hadde kommet til Macao i 1579, og også han hadde fordypet seg grundig i det kinesiske språk, og hadde under to besøk i Kanton i 1580 og 1581 blitt tolerert av mandarinene der.

Ruggieri hadde oppholdt seg en kort periode i Zhaoqing året før (1582), sammen med jesuitten Francisco Passius. De slo seg ned i Tiān níng sì (Den himmelske freds tempel, 天宁寺). De to jesuittene ble beordret til å kle seg i buddhistmunkers gevanter og rake seg på hodet. De ble jaget vekk noen måneder etter, etter den stedlige guvernørens død.

Også Ricci kledte seg etter anvisning i buddhistmunkers klær og glattbarberte sitt hode.

Etter å ha gått gjennom mange vanskeligheter og med hjelp fra provinsguvernøren Wang Pan, fikk de etter to år, i mai 1585, tillatelse fra myndighetene til å bygge hus og en kirke i Zhaoqing. Dette var den første kristne byggevirksomhet i Kina etter fransiskaner misjonens tid på 1200-tallet.

Den første kirken ble bygget på det sted som i dag heter Huàtǎ, der det var en stor pagode også kjent som Chongxitǎ («lykkepagoden»). Ricci og Ruggieri brukte det meste av sin tid til å bli bedre kjent med kinesiske skikker og tradisjoner. Noen av deres lokale disipler tok til å oversette navnet til den kristne Gud som «Tiānzhǔ» (Himmelens Herre). De godtok dette.

Senere oversatte de de ti bud til kinesisk for dem som var interesserte i den katolske religion. De lokale myndigheter la merke til at selv om Ricci og Ruggieri var vel innsatt i Vestens vitenskaper og teknologi, hengav de seg inngående studier av det kinesiske språk og kinesiske vitenskapelig litteratur. De var fulle av beundring over de to utlendingenes iherdighet.

Guvernøren Wang Pan var også imponert over deres åndelige øvelser, og gav dem som æresbevisning to skrifttavler. Den ene, som skulle henges opp over inngangsdøren, hadde teksten «Xian huà sì» (tempelet til de helliges blomst). Misjonærene fortolket dette buddhistiske uttrykket som en Mariatittel. Den andre tavlen, med teksten «Xi lai jing tu» (Det rene land fra Vesten) ble hengt opp i den midtre salen.

 

Ricci fikk raskt ry på seg blant kineserne for sin tekniske og vitenskapelige innsikt. Han fremviste slike noviteter som venetianske prismer, europeiske bøker og malerier og gravurer, solur, klokker, og gjorde ferdig den første versjon av sitt verdenskart: Det store kart over de ti tusen land. Alt dette tiltrakk en stadig tilstrømning av vitebegjærlige kinesiske mandariner. Den alminnelige tanke blant kineserne hadde vært at jorden var flat: Riccis kart åpnet dem for en helt ny virkelighetsoppfatning. Hans kart, som skulle gjennomgå en rekke korrekturer og forbedringer, innledet en helt ny era i kinesisk kartografi. De fikk nå en bedre forståelse om landmassene og verdenshavene.

Dette var bare en begynnelse: Over årene i Kina skulle han gjøre kineserne kjent med en rekke utviklinger innen europeisk vitenskap, blant annet innen matematikk, og han utgav også mange verker om kristendommen på kinesisk. Han introduserte trigonometriske og astronomiske instrumenter, og forfattet skrifter om astrolabiet, sfærene, mål og isoperimetri. Mange av hans verker ble høyt skattet av keiseren og hans hoff.

 

Vel så viktig er det at pater Ricci etter sine første få år i Kina ikke lenger var med på at buddhismen var nøkkelen til en kateketisk adaptasjon av kristendommen i det kinesiske samfunn. Hans visjon ble å vinne den konfucianske elite for kristendommen. Keiserhoffets medlemmer og de høylærde mandariner hadde grundig bakgrunn i konfuciansk tanke ikke minst på grunn av pensumet for mandarineksamenene. Den magnet Ricci ville benytte, var den vekt kineserne la på lærdom og kunnskap. Etter hvert som den intellektuelle elite åpnet seg for kristendommen regnet pater Ricci med at de brede folkeslag ville følge etter. Dette var en misjonsstrategi som fra da av kom til å prege de katolske misjoner i Kina, særlig det misjonsarbeid som ble foretatt av jesuittene.

Ricci skrev senere at det «vitenskapelig orienterte» apostolat som han og andre hadde innledet, var meget mer verdt enn å vinne over tusenvis av konvertitter enkeltvis, for hans apostolat var den metode som etterhvert kunne lede til «den universelle konversjon av hele keiserriket en bloc». Hele hans innsats i Kina må leses i dette perspektiv.

Det er således illustrerende at det i den tidlige fase slett ikke ble jaktet på masseomvendelser. Tilnærmingen ble en annen enn den hadde vært i Japan. I 1585, etter to og et halvt års virke i landet, kunne Zhaoqing-misjonen bare melde om rundt tyve døpte. Det ble gitt langvarig og grundig undervisning, og jesuittene var særlig innrettet mot eliten. Ikke i slik grad at de neglisjerte det alminnelige folk: Tvert i mot var den aller første kineser som ble døpt av jesuittene, en fra de aller laveste klasser, en stakkar som var blitt etterlatt i veikanten døende av en alvorlig sykdom.

Matteo Ricci forble i Zhaoqing i seks år. Omkring 80 kinesere ble konvertert til kristendommen av ham.

 

Menigheten i Zhaoqing forble liten, og for det meste var befolkningen heller avvisende, om ikke til tider fiendtlig innstilt. Pater Ricci ble mer og mer overbevist om at skulle man komme noen vei og få opprettet en stabil misjon i Kina, måtte man innhente tillatelse fra keiseren i Beijing. Men Beijing var langt unna. I 1588 ble pater Ruggeri sendt til Roma for å se om ikke et offisielt sendebud fra Europa vel ville nå raskere og sikrere frem til keiserhoffet enn de vanlige misjonærer som arbeidet seg møysommelig nordover fra Sør-Kina.

I forbindelse med lokale politiske utskiftninger, kom en ny visekonge som ikke ville ha jesuittene boende i Zhaoqing. Etter at de var blitt utvist fra Zhaoqing, begynte pater Ricci en målbevisst ferd nordover. Han og hans ledsagere grunnla en rekke nye misjonsstasjoner lenger nord i landet. Først kom de til Shaozhou, lenger nord i Guangdong-provinsen (1589), og der bygde han en kirke, og den ble reist i kinesisk arkitektonisk stil – ikke bare fordi det ble billigere, men også for at pater Ricci ønsket å gi uttrykk for sin overbevisning om at kristendommen ikke var lenket til den vestlige kultur. Det var også her at de to to første jesuittiske lekbrødre sluttet seg til ham; Zhong Mingren (kalt Bastian Fernandes da han ble døpt i Macao) og Huang Mingsha (Francisco Martins). Den sistnevnte skulle senere, under en kort kristenforfølgelse i 1606, bli jesuittenes første martyr i Kina.

Det var på denne ferden at pater Ricci tok sitt viktigste initiativ så langt: Han bad i 1595 sine overordnede i Macao om å få lov til å legge av seg den buddhistiske drakten de var blitt bedt om å kle seg i, og det ble innvilget. Det var kanskje ikke så vanskelig å forstå, for Valignano visste også at Ricci og de andre jesuittene var hånt og banket opp på grunn av sine drakter: Mange kinesere så ned på buddhismen som noe mindreverdig og fremmed.

Pater Ricci hadde bygd på Michele Ruggieris erfaringer og tanker om akkomodasjonsmisjon, tanker som i sin tur var inspirert av pater Valignano. Men i motsetning til pater Ruggieri anså han etterhvert at konfucianismen var nøkkelen til denne akkomodasjon, Ruggieri hadde avvist konfucianismen, og ment at den kinesiske buddhisme var bedre egnet. Han hadde merket at buddhistdrakten hadde hemmet hans kontakt med konfuciansksinnede kinesere. Men etter (kles)skiftet hadde han med ett et nytt og bedre innpass blant de kinesiske høylærde.^[12] Han var nå Læreren fra det store vestlige osean, og kledte seg i de høylærdes silkekappe og seremonielle firkantede hatt.

Den ledende Ricci-ekspert pater John S. Witek oppsummerer Riccis orienteringsoppbrudd slik:

(Ricci kom til at) Buddhas religion var basert på intethet, Lao Tzus på tomhet, men Konfucius' på det reelle.

 

Dette skiftet kom til rett tid. Pater Valignano hadde lenge ivret for at Ricci skulle begi seg til et av Kinas viktigste administrative og akademiske sentra, til Nanjing. Etter noen år i Nanchang (siden 1595) og et mislykket besøk til Beijing i 1597 (intrigene blant embedsmenn gjorde at ingen våget å introdusere ham), kom så Ricci til Nanjing, den sørlige hovedstad, i 1599. Han hadde både en strategi, en bakgrunn og en ytre fremtoning som lettet hans mottakelse der. Han var også i mellomtiden (4. august 1597) blitt formelt utnevnt til superior for alle jesuitter som virket i Kinamisjonen. På sett og vis hadde han reelt hatt denne lederrollen helt siden pater Ruggeri hadde reist fra landet.

Jesuittenes nærvær i Kina var fremdeles nokså lite. Ser man bort fra «annerledesbyen» Macao, var det i 1597 bare syv jesuitter i landet, og de hadde bare tre misjonsstasjoner (hvorav én som de ble tvunget til å oppgi) og neppe mer enn hundre konvertitter. Kinas samlede befolkning var på den tid på cirka 150 millioner.

Nanjing skulle vise seg å bli et lite gjennombrudd. Det var i Nanjing at pater Ricci fikk sin antagelig viktigste konvertitt, Xu Guangqi (også kalt Paul Xu), en av de kinesiske katolikkers tre søyler. I løpet av de kommende 30 år skulle han gjøre mer for katolisismen i Kina enn noen annen konvertert kineser. Pater Ricci ansporet han i hans karriere så han forsøkte seg, etter flere mislykkede forsøk, på statsembedsmannseksamenen. Han bestod med glans, og kom raskt inn i den øverste elite og ble også opptatt i Hanlin-akademiets øverste kretser. Xu Guangqi ble ikke bare mandarin av høyeste klasse; an var en storsekretær – den vel mest sentrale embedsmannstilling i hele Ming-keiserdømmet. Det var også i Nanjing at Ricci døpte enda en av de tre søyler: Li Zhizao (dåpsnavn Leon Li). Han skulle senere stå bak byggingen av den første kirken i Nanjing. Li var også den første høylærde som i 1625 skulle forstå og gjenkjenne påtegnelsene på den nyoppdagede nestorianske stelen i Xian som vitnemål om kristent nærvær i Kina under Tang-dynastiet. (Den tredje av de tre søyler, Yang Tingyun, var ikke Riccis konvertitt, men fant veien til kristendommen gjennom sin venn Li og jesuittmisjonæren Lazzaro Cattaneo.) De tre var alle hengivne det konfucianske tankegods, ennskjønt Li var kritisk til neokonfucianismen. Før de ble døpt hadde deres interesse for buddhismen vært forskjellig; Yang var antagelig den mest interesserte. Men etterpå var alle tre sterke kritikere av buddhismen. Intellektuelt harmoniserte de alle tre kristendommen med konfucianismen.^[12]

I 1599 kunne pater Ricci melde at misjonen vokste med om lag hundre nydøpte hvert år. Pater Riccis berømmelse steg i Kina, og han fikk stadig flere kontakter, guanxi. Hans beherskelse av det kinesiske språk og av den konfucianske filosofi var også så bemerkelsesverdig at han igjen våget å legge veien nordover, til hovedstaden.

 

Fremstøtet gikk til å begynne med ikke etter planen. Én av Riccis kontakter var en embedsmann i Tianjin, og Ricci fremviste for ham de gaver han hadde tenkt å gi keisere. Det skulle han ikke ha gjort. Embedsmannen kastet ham i fengsel og håpet at keiseren, Wanli, skulle glemme den europeeren som var på vei for å møte ham. Og keiseren lot være å reagere på et halvt år. Da kom han på beskrivelsen av klokken som laget lyd av seg selv, og forlagte bryskt å få vite hvor det ble av denne utlendingen. Dermed ble pater Ricci i hui og hast ekspedert videre, og kom Beijing i januar 1601. Der viste han frem sine klokker og musikkinstrumenter for hoffet, og de ble så gitt videre til keiseren som var meget fornøyd. Ricci fikk bli i byen. Hoffet merket seg snart at ikke bare kunne han skrive på gammelt kinesisk vis, han ble også lagt merke til for sin dype innsikt i kinesisk kultur. Hans oppholdstillatelse i hovedstaden ble supplert med pengestøtte fra keiseren for at han og hans ledsager, spanjolen pater Diego de Pantoja, skulle arbeide matematisk og astronomisk for keiserhoffet.

Til å begynne med kalte han seg selv en vestlig munk (西僧). Etterhvert så han hvor sterkt Ming-dynastiet var knyttet til konfucianismen. Han ble den første som oversatte alle de konfucianske klassikere til et vestlig språk (latin – skjønt pater Ruggieri hadde allerede oversatt noen deler av dem). Selve navnet «Konfucius» (Confucius), som har slått rot i hele den ikke-kinesiske verden, er Riccis latiniserende gjengivelse av vismannens kinesiske navn, Kǒngfūzǐ. Etter noe tid gikk han over fra å kalle seg vestlig munk til vestlig konfucianer.

Både pater Ricci og Valignani innså hvor epokegjørende gjennombruddet til keiserhoffet hadde vært. Egentlig hadde de tidligste tyve årene av Riccis misjonsvirksomhet vært ganske beskjedne i tallmessig forstand. Ved århundreskiftet var det bare åtte prester som virket i landet, et tilsvarende antall kinesiske lekbrødre, og bare fire misjonssentra (inklusive de to hovedstedene). Det var bare omkring 2 000 kinesiske katolikker. Men pater Valignano kunne i 1603 med rette rapportere til Roma at man stod på terskelen av et ras av omvendelser. Og slik ble det også.

 

Riccis nærvær i hoffkretsene ble høyt skattet, og ble ytterligere styrket av at han gjorde fremstående kinesere kjent med vestlig vitenskap og med vestlige nyvinninger som den automatiske klokke og et verdensatlas. I 1607 oversatte han og den kinesiske katolske matematiker Xu Guangqi de første delene av Euklids Elementer til kinesisk. Ricci arbeidet også videre med forbedringer av sitt kinesiske verdensatlas, og mange av de kinesiske nyord han måtte skape for vestlige land er gått inn i språket og benyttes fremdeles.

Pater Ricci hadde vært i Kina i 20 år da hans tanker om adaptasjon til kinesiske konfucianske skikker var modnet. Det gjaldt blant annet spørsmålet om Guds navn og om de kinesiske riter, særlig forfedrekulten. I desember 1603 gav han i egenskap av misjonssuperior et epokegjørende direktiv om saken, etter å ha klarert det med jesuittgeneralens visitator, pater Alessandro Valignano. Direktivet er dessverre ikke bevart for ettertiden, men det skal ha foreskrevet som både legitimt og nødvendig for det kristne apostolat at man tillot observans av to omdiskuterte riter, dvs. knyttet til Konfucius og knyttet til de avdøde forfedre. I senere skrifter fra Ricci blir vi kjent med hans begrunnelse, som hviler på overbevisningen om at Konfuciusdyrkingen var definitivt rent akademisk og utenfor religiøs-filosofisk dyrkelse, og at forfedrekulten ikke var overtro.

(Ricci brukte riktignok ordet fortasse, kanskje: Det er kanskje ikke overtro, men han fortsatte så med en rekke argumenter for at det ikke dreide seg om overtro.)

Ricci argumenterte langs tre linjer for sitt syn:

• Det sinologiske argument (for å bruke moderne termer) tok de konfucianske klassikere som utgangspunkt. Ricci fremholdt at de konfucianske riter hadde sin opprinnelse i et klima med en relativt ren monoteisme, og bare over tid var det tilkommet uegentligheter og fremmedelementer. Ved å fjerne disse uegentlige elementer og undervise folket på nytt om kildene til deres rituelle skikker ville den opprinnelige kjerne komme til gjennombrudd i sin enkelhet og egentlige mening. Det er viktig å forstå at den alminnelige versjon av konfucianismen som var utbredt i Kina på pater Riccis tid, var den såkalte neokonfucianismen. Denne versjonen hadde pater Ricci lite til overs for som sådan, han ville tilbake til konfucianismens kilder.
• Det filosofiske argument tok datidens intellektuelle agnostisisme som utgangspunkt. Den neokonfucianske naturalismen fra Sòng-tiden som dominerte og preget embedsklassens vismenn, var ikke bare med på å gjøre konfuciuskulten til en øvelse i vantro, men utgjorde også en motvekt til massenes overtroiske forestillinger.
• Det psykologiske argument tok utgangspunkt i den ureflekterte holdning folk flest hadde til ritene. Ricci og hans medarbeidere hadde hatt inngående samtaler med mange kinesere om hva de trodde og mente om ritene. De fant ingen skikkelige beviser på at ritene ble omfattet av overtro, tvert i mot var det meget som talte for den motsatte konklusjon. Dermed måtte man kunne fastslå at deltagelse under seremoniene ikke kunne regnes som slikt som en godt undervist kinesisk nydøpt hadde å avholde seg fra, uansett hva enkelte overtroiske hedninger måtte ha av oppfatninger. Dessuten var bevarelsen av ritene rent praktisk en absolutt forutsetning for at man skulle lykkes i masseomvendelser i det kinesiske samfunn.

Videre gikk Ricci inn for uttrykket Tiānzhǔ skulle benyttes om den kristne Gud. Han gikk også inn for at termene Tiān og Shàngdì var brukelige ved omtalen av Gud på kinesisk. For å komme til dette måtte Ricci underkjenne den forståelse som fulgte den neokonfucianske filosofen Zhu Xi (1130–1200); han siktet med Tiān og Shàngdì til den «materielle» himmel. Ricci påpekte at denne språkforståelsen ikke ytet rettferdighet mot de klassiske konfucianske tekster. Han anførte at de utdannede konfucianere, som ikke hengav seg til noen form for åndedyrkelse, var takknemlig for at han viste en slik forståelse for disse ordene og deres klassiske betydning.

Tiān (天, «himmel») og Shàngdì (上帝, «Den høyeste hersker») var gamle og ærverdige konfucianske termer som kineserne oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som tu-si for det latinske «Deus» og, enda tidligere, a-luo-he for det assyriske og nestorianske «Allah», som også har bakgrunn i gammeltestamentets Elohim) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde han søkt etter andre ord som var knyttet til den kristne kult fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, og så videre).

Ricci gikk som nevnt også inn for uttrykket Tiānzhǔ (天主 «Himmelens herre»), og også det skulle i ettertid også vise seg å bli kontroversielt, men ikke i samme grad. Det var også Tiānzhǔ som fremstod som det uttrykket Ricci foretrakk, og som han benyttet i sin pre-evangeliske trosfremstilling hovedverk fra 1594 Tiānzhǔ Shiyi («Den sanne lære om Himmelens Herre»). Det var etter en personlig gjennomgang av dette verket at Kangxi-keiseren bestemte seg for å gi sitt edikt av 1692 som gav de kristne frihet til å forkynne sin lære.

Tiānzhǔ Shiyi ble ikke utgitt før i 1603, og fikk en veldig spredning og lang levetid. Verket viser Riccis svært inngående innsikt både i kinesisk filosofi og i europeisk filosofi og teologi. I innledningen skriver han:

Hver stat og hvert land har [sin egen] herre; er det mulig at det bare er universet som ikke har en herre? Et land må være forent under bare én herre; er det da mulig at universet har to herrer? Derfor kan ikke det høytstående menneske annet enn å søke å kjenne universets opphav og skaperverkets skaper, og så reise sitt sinn [til ham]. ... Alle mennesker som gjør godt tror at det må finnes en aller høyest æret ene som regjerer denne verden. Dersom denne ærede ene ikke eksisterte, eller dersom Han eksisterer men ikke intervenerer i menneskelige anliggender, ville ikke det innebære å stenge porten fo å gjøre det gode og pne veien for å gjøre det som ondt er?

I de pågående diskusjoner om den kinesiske forfedrekult fremholdt han at den ikke var annet enn en manifestasjon av minne og respekt av forfedrene; det dreide seg ikke om hedendom. Dette synet ble rost av kinesiske lærde, men støtte på motstand fra flere andre misjonærer. Noen gikk tvert i mot inn for at forfedreritualene var en kult som måtte forbys kinesiske konvertitter til den kristne tro.

 

Da Ricci døde i Beijing, hadde han en meget høy stjerne hos Wanli-keiseren. Han ble gravlagt der, på gravfeltet Zhalan som keiseren hadde skjenket jesuittene en del av. Det lå rett ved den vestlige bymur. Wanli-keiseren og pater Ricci hadde aldri møtt hverandre, men keiseren hadde likevel slikt et godt inntrykk av ham at han lot ham begraves i hovedstaden. Dette var et like godt tegn som noe at keiserdømmet skattet jesuittmisjonærene så høyt at de anså dem som hjemmehørende der.

Ricci hadde selv overfor sine medbrødre gitt uttrykk for at det kunne være til stor nytte om han ble gravlagt på en slik måte at hans minne kunne holdes vedlike: dette var ikke uttrykk for personlig selvhevdelse, men fordi det slik kunne ihukommelsen om den keiserlige gunst overfor ham som den første misjonær kunne holdes vedlike, og at dette kunne bety meget for katolisismens stilling innen det kinesiske samfunn i kommende generasjoner.

Etter en fire dager lang bisettelsesseremoni (15.-18. mai) oppsatte pater Diego Pantoja med assistanse fra Li Zhizao et memoriale som ble fremlagt for Wanli-keiseren. Den 18. juni, 38 dager etter Riccis død, gav keiseren ordre om at det skulle «[skjenkes] land for begravelsen av embetsmannen Ricci». Det var Pantoja som deretter fant det stedet som gikk under navnet Teng Gong Zhalan. Etter forberedelser som varte nær på ett år ble den høytidelige begravelsesseremoni gjennomført den 22. april 1611. I tillegg til byens jesuitter og deres konvertitter deltok mange embetsmenn og lærde i den høytidlige prosesjon fra jesuittresidensen ved Sørkirken til gravstedet. Ricci ble den første avb hundretalls misjonærer og kinesiske katolikker som ble begravet på Zhalan.

Den katolske kirke har innledet undersøkelser for en mulig helligkåring av ham.

Striden om forfedrekulten fortsatte i et hundreår etter Riccis død og var et viktig element under den såkalte ritestriden, og det ble til slutt kritikerne av Riccis linje som fikk gjennomslag i Roma. Forbudet mot forfedrekulten ble ilagt lenge etter at Ricci var død. Forbudet førte til en konflikt mellom Qing-keiseren Kangxi og pave Klemens XI, og til slutt forbød keiseren den katolske lære.

Riccius-krateret sør på månens jordvendte side er oppkalt etter pater Matteo Ricci (36,9 S, 26,5 Ø, diameter 70,6 km). Det er et av hele 35 månekrater oppkalt etter forskere tilhørende jesuittordenen.

 

• Matteo Riccis kinesiske verdenskart (Det store kart over de ti tusen land), flere revisjoner, den siste fra hans hånd i 1607.
• Tiānzhǔ Shiyi («Den sanne lære om Himmelens Herre»), 1596, 1603.
• Traktat om vennskapet, 1595 (Moderne oversettelse: On Friendship: One Hundred Maxims for a Chinese Prince, oversatt av Timothy Billings, New York, 2009)
• Traktat om de fire elementer, 1599-1600.
• Traktat om konstellasjonene, 1601.
• Kinesisk utgave av den gregorianske kalender, 1605.
• Traktat om himmel og jord
• Qiren Shipian (ti paradokser, ti kapitler om et merkelig menneske), 1607.
• Sammen med Xu Guangqi: en oversettelse av de første delene av Euklids Elementer, 1606.
• Della entrata della Compagnia di Giesù e Christianità nella Cina, utkom posthumt.
• Dessuten er en rekke brev kjent og utgitt.

• Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen

 

• Archivum Historicum Societatis Iesu ( A.H.S.I.) Roma: Institutum Historicum
• Bartoli: Dell' Historia della Compagnia di Gesu. La Cina, I-II, Roma, 1663
• Henri Bernard[-Maître]: Aux portes de la Chine. Les missionnaires du XVIe siècle (1514–1588), Tientsin 1933
• Henri Bernard[-Maître]: L'apport scientifique du père M.R. à la Chine, Tientsin 1935; på engelsk: Matteo Ricci's Scientific Contribution to China 1937, 1973
• Henri Bernard[-Maître]: Sagesse chinoise et philosophie chrétienne, Paris 1935
• Henri Bernard[-Maître]: Les étapes de la cartographie scientifique pour la Chine et les pays voisins, i: Monumenta Serica I (1936) 428-477
• Henri Bernard[-Maître]: Le P. Matteo Ricci et la Société Chinoise de son temps (1552–1610), to bind, Tientsin 1937
• Matthieu Bernhardt: «Construction et enjeux de savoir ethnographique sur la Chine dans l'œuvre de Matteo Ricci S.J.», i: Archivium Historicum Societatis Jesu LXXIX (2010) 158, s. 321-344
• Carl Boyer: A History of Mathematics, New York, Wiley, 1968
• M.-W. Burke-Gaffney: Kepler and the Jesuits. Milwaukee: Bruce, 1944
• Jean Charbonnier, M.E.P.: Guide to the Catholic Church in China, 2004, Singapore
• Jean Charbonnier: «Matteo Ricci et Confucius», i: Missions Étrangères de Paris, Asie et océan Indien, 2010, No. 450, s. 51-58
• L. Carrington Goodrich & Chao-Ying Fang (red.): Dictionary of Ming Biography, 2 bd., New York/London: Columbia University Press 1976
• Gianni Criveller: Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni, Taipei:Taipei Ricci Institute 1997 ISBN 2-910969-02-9
• Vincent Cronin: The Wise Man from the West 1955, 1999
• George H. Dunne: Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last Decades of the Ming Dynasty 1962
• Pasquale M. d'Elia (red.): Fonti Ricciane, tre bind, 1942–49
• Michela Fontana: Matteo Ricci, gesuita, scienziato, umanista in Cina, Roma 2010, 160 s.
• Torbjørn Færøvik: Midtens rike – En vandring i Kinas historie, Cappelen Damm, Oslo 2009, s. 198-217, ISBN 978-82-02-27269-2
• Louis Gallagher: China in 16th Century: Journals of Matthew Ricci New York: 1953
• Seán Golden: «God's Real Name is God: The Matteo Ricci – Niccolo Longobardi Debate on Theological Terminology as a Case Study in Intersemiotic Sophistication», in The Translator. Studies in Intercultural Sophistication 15 (2009) 2, Special Issue: Chinese Discurses on Translation, s. 375-400.
• Douglas Lancashire og Peter Hu Kuo-chen: Introduction (forord til:) «The True Meaning of the Lord of Heaven (T’ien-chu Shih-I)» av Matteo Ricci S.J. i: Edward J. Malatesta, S. J. (red.): Jesuit Primary Sources in English Translation. no. 6. St. Louis: Institute of Jesuit Sources, 1985. 3-53.
• Macau Ricci Institute: Portrait of a Jesuit: Matteo Ricci"", Nr 1 – Jesuítas Publication Series, Macao, Macau Ricci Institute, 2010
• Thierry Meynard, S.J.: Following the Footsteps of the Jesuits in Beijing, Saint Louis, MO: The Institute of Jesuit Studies 2006 ISBN 1-880810-66-2
• David E. Mungello: The Great Encounter of China and the West, 1500-1800, Rowman & Littlefield Publishers, Inc.; 2nd edition (April 28, 2005)
• Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929
• Li Tiangang: «Chinese Renaissance: The Role of Early Chinese Jesuits in China», i: China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, redigert av Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu, Armonk, NY: M. E. Sharpe, 2001.
• Jean-Claude Martzloff: «De Matteo Ricci a l’histoire des mathématiques en Chine», i Bulletin de la Société Franco-Japonaise des Sciences Pures et Appliquées, bind 42 (1986), s. 6–19.
• Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia, bd. II (1500–1900), New York, 2005
• Natali: Il secondo Confucio, Roma, 1900
• d'Orleans: La vie du Pere Matthieu Ricci, Paris, 1693
• Arnold H. Rowbotham: Missionary and Mandarin: The Jesuits at the Court of China, Berkeley: University of California, 1942.
• Paul A. Rule: «Jesuit and Confucian: Chinese Religion in the Journals of Matteo Ricci, S.J., 1583-1610», i Journal of Religious History 5 (1968) 105-124.
• Sepp Schüller: Pater Matteo Ricci und die christliche Kunst in China, KathMiss 64 (1936) 3-8
• Joseph Shih: Il metodo missionario di Matteo Ricci, La Civiltà Cattolica, vol. 134 (1983), I, S. 141–150
• Carolus Sommervogel: Bibliothèque de la compagnie de Jésus. 12 volumes. Bruxelles: Societé Belge de Libraire, 1890-1960
• Jonathan D. Spence: The Memory Palace of Matteo Ricci 1984
• Pietro Tacchi Venturi (red.): Opere storiche del P. Matteo Ricci, to bind, 1911–13
• Nicolas Trigault: De christiana expeditione apud Sinas suscepta ab Societate Jesu, Augsburg, 1615
• Nicolas Trigault: Ex P. Matthaei Ricci commentariis libri, fem bind, Augsburg, 1615
• Sabbatino de Ursis: P. Matheus Ricci, S.J. Relacão escripta pelo seu companhiero, Roma, 1910
• John W. Witek, S.J.: «Understanding the Chinese: A Comparison of Matteo Ricci and the French Jesuit Mathematicians Sent by Louis XIV», i Charles E. Ronan S.J. og Bonnie B. C. Oh (red.): East Meets West: The Jesuits in China, Chicago 1988, s. 62-102

• (en) Matteo Ricci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Matteo Ricci – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Matteo Ricci, S.J. Arkivert 19. desember 2020 hos Wayback Machine.