Shintōisme

Kamier blir tradisjonelt ansett for å være opphøyde, eller mystiske, vesener eller ånder som kan ha både kreative/positive og destruerende egenskaper.^[5] De «bor» i naturelementer, dyr og noen ganger også i mennesker.^[5] De kan gi ambivalente følelser av både frykt og takknemlighet.^[5] Man tilber dem vanligvis i egne templer.^[5] Tilbedelse inkluderer mental og fysisk fornyelse, rensing, matofring, dans og musikk.^[5]

Kamiene tilbes som mi-tama, dvs. ånder som holder til i altrene, som er sentrale for religionen. Det finnes mange spesielle typer av kami, f.eks. ujigami, slektsånder, eller kunidama som er en provins eller et områdes ånd.

Kamier kan inndeles i to hovedgrupper: naturånder og opphøyde vesener (primært mennesker), som igjen kan inndeles i tre klasser: de som representerer et enkelt objekt, de som representerer en gruppe objekter og de som representerer et abstrakt begrep.

I Meiji perioden ble shinto opphevet til statsreligion, statsshinto, for å skape troen at keiserfamilien var etterkommere av solgudinnen Amaterasu og understreket Japans spesielle egenart.^[5] Dette gjorde at keiseren ble sett på som en kami, noe Meiji regjeringen brukte for å skape keiserdyrkelse. Før Meijirestaurasjonen var det svake bånd mellom keiseren og shinto.

Religionen oppsto i «den mystiske urtid» da landet var ungt og fløt på vannet som olje. Solgudinnen sendte ned sitt opphøyde barnebarn som ble den første keiser.

Noen av de mest kjente kamiene er Amaterasu, solguden, Tsukuyomi, måneguden, Izanagi og Izanami, verdenens første mann og kvinne. Det sies at en gang var Tsukuyomi misfornøyd med bordet matguden, Uke Mochi, hadde dekket. Derfor drepte Tsukiyomi Uke Mochi, og det likte ikke Amaterasu. Slik har det seg at solen og månen holder seg på hver sin side av døgnet.

Shinto har i lange perioder sameksistert med buddhismen i Japan, men i Tokugawa-perioden ble de militære idealer fremmet. Lærde i Tokugawa-perioden og Meiji-perioden ville ha en rendyrkelse av shinto og adskille den fra Buddhismen. I 1868 kom keiser Meiji til makten under Meijirestaurasjonen, og med det kom en ny regjering til som fremmet keiserdyrkelse. Meiji regjeringen fremmet reformer som knyttet shinto til staten og keiseren for å skaffe seg en bred støtte blant befolkningen for deres militaristiske politikk. Den typen shinto som ble til i Meiji-perioden har fått navnet statsshinto pga. reformene regjeringen foretok fremmet et statsvennlig budskap.

Under den russiske-japanske krigen ble buddhismen og shintoismen igjen knyttet tettere sammen i en mobilisering mot den ytre fienden. I løpet av 1930-45 fremstod en ekstrem nasjonalistisk bevegelse som gjorde shintoismen til Japans statsreligion med en påfølgende blomstringsperiode for shinto. Men etter andre verdenskrig bortfalt statsstøtten, og shinto forsvant som statsreligion. I dagens pluralistiske Japan finnes det ønsker om å gjeninnføre den som statsreligion, og det prates ennå om «den gode tiden» da dette var tilfellet.

• Shintoismen støtter livets fornyelse og samfunnets harmoni.
• Verden ble grunnlagt av gudene Izanagi og Izanami, men det er ikke en statisk modell av verden, men heller en dialektisk. Beskrives ofte som en prosess som får sin energi gjennom motsetninger.
• Renselse er et viktig element.

Shintoismen er ikke bygget rundt en gudsåpenbaring, men rundt ritualer og myter som er ment å underbygge den japanske staten og keiserdømmet. Det finnes flere gamle tekster som støtter opp rundt dette:

• Rikkokushi
• Kojiki
• Jinnõ Shõtõki
• Shoku Nihongi

Shintoismen har en rekke templer, kjent som jinja. Det finnes også private templer, kalt kamidana, som kan bestå av et lite alter med forskjellige hellige gjenstander på. Jinja-templene har vanligvis en torii som står ved inngangen, som da også er symbolet for shintoismen. Toriien er der for å symbolisere en slags portal mellom kamienes verden og menneskenes verden. Iblant står det også statuer av løvehunder ved siden av hver av toriiens påler, som beskyttelse for portalen.

Noen kjente templer:

• Atsuta Nagoya
• Chichibu, Saitama
• Heian Jingū, Kyoto
• Hikawa, Ōmiya-ku
• Ise
• Gassan, Hongu, Yamagata
• Itsukushima, Hiroshima
• Iwashimizu, Kyoto
• Izumo Taisha, Izumo, Shimane Izumo
• Kasuga, Nara
• Katori, Chiba
• Kumanotemplene, Wakayama
• Meiji, Tokyo
• Nikkō Tōshō-gū, Nikkō
• Ōsaki Hachiman, Miyagi
• Sendai Tōshō-gū, Sendai, Miyagi
• Shiogama, Miyagi
• De tre palasshelligdommer i det keiserlige Kōkyopalass, Tokyo
• Tsurugaoka Hachiman, Kamakura, Kanagawa
• Usa Hachiman-helligdommen, Ōita
• Yasukunihelligdommen, Tokyo

Yasukunihelligdommen ble oppført i 1869 for å minnes soldatene som falt på keiserens side i borgerkrigen. Etterhvert ble templet det stedet der man ber for alle som er drept i kamp for Japan. I helligdommens dødebok fant man innskrevet 1068 navn på menn som hadde begått alvorlige krigsforbrytelser under andre verdenskrig. Når ledende japanske politikere deltar i seremonier ved Yasukuni, provoserer det nasjoner der befolkningen ble utsatt for japanske krigsforbrytelser.^[6]

Shinto kan deles i fire forskjellige grener:

• Folkeshinto, som legger vekt på ånder og sjamanistiske healing, som stammer fra buddhismen, taoisme eller andre lokale tradisjoner.
• Ko Shinto, den eldste av grenene, som konsentrerer seg om trening og kroppsøvning.
• Alter-shinto, den tradisjonelle og mest utbredte grenen.
• Sekt-shinto, som inkluderer forskjellige grupper, som særlig verdsetter fjell, som Fujiyama

Japansk arkitektur har sine røtter i shintoismen med uttalt sans for komposisjon, der hierarkiet i naturen og samfunnsfellesskapet smelter sammen: Torii-vannporten fra 1100-tallet, keiserens villa fra 1620 og Shinto-tempelet fra 701 e. Kr.

• Boken Shinto, Japans eldste myter.

• Breen, John; m.fl. (2010). A new history of Shinto. Storbritannia: Blackwell Publishing. ISBN 978-1405155168. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)