Sardinia

Øya fikk fast bosetning i steinalderen fra rundt 18 000 f.Kr. via Korsika og gjennom migrasjoner av andre folkeslag i neolitisk tid.^[2] De siste utviklet seg til komplekse samfunn og i bronsealderen, fra rundt 1700 f.Kr. og framover bygget de en rekke murstrukturer med ett eller flere tårn som kalles nurager. Nuragene hadde både militær og sivil funksjon: gjennom et nett av store og mindre nurager kunne man vokte territoriet og havet. I dag finnes det over 7000 gjenværende nurager spredt ut over det sardinske landskapet (én for hver 3–4. kvadratkilometer i gjennomsnitt). Den nuragiske sivilisasjonens storhetstid vedvarte i over tusen år til karthagerne erobret store deler av øya, men uavhengige nuragiske samfunn eksisterte fortsatt i historisk tid, som dokumentert i brevet Gregor den store skrev til Hospito dux Barbaricinorum (kongen av fjellområdene) i 594 e.Kr for å hjelpe med kristningen av øya.

Fønikere bosatt seg fra ca. år 700 f.Kr. og karthagerne 200 år senere, til romere vant over Karthago i 238 f.Kr. og Sardinia ble en romersk provins i 227. Etter Romas fall, kom Sardinia i vandalenes besittelse i cirka 80 år. Vandalene var en germansk folkegruppe som kan ha stammet fra Skandinavia. Sardinia ble i 534 en del av det bysantinske riket.

Etter at araberne erobret Nord-Afrika, Spania og Sicilia fra 640 til 827, ble Sardinia mer og mer isolert fra Bysants og måtte forsvare seg selv. Bysantinske tjenestemenn – som vicarius, lociservator (løytnant, bokstavelig talt) og praeses (en slags keiser-prefekt) – ble trolig de facto regjeringssjefer og ble til slutt anerkjent som legitime og uavhengige konger med navnet Judex, som med tiden fikk arvelig suverenitet. Slik ble øya delt i fire judicater, semi-demokratiske stater med egne parlamenter (corona de logu), lover (cartas de logu), og språk. De to maritime republikkene Pisa og Genova begynte å blande seg inn i de ulike judikater fra det 11. århundre og sakte klarte de å snu tre av disse fra protektorater til dominans. Judikatet av Arborea forble uavhengig med støtte fra pavedømmet først og Aragon senere.

Sardinia ble spansk i det 15. århundre etter at Aragón vant over Arborea i 1409, deres tidligere allierte. Arborea hadde samlet det meste av øya mellom 1365 og 1409, i det som mange i ettertid ser som det nærmeste Sardinia kom til å bli en selvstendig nasjon. Det var Bonifatius VII som i 1297 oppfordret erobringen i det han opprettet et hypotetisk «Sardinia og Korsika Kongedømme» og ga dem til Jakob II av Aragon i bytte for en troskapsed og utbetaling av en livrente. Under spanjolene fikk Sardinia et autonomt parlament, regjering (visekonge) og domstol (Reale Udienza), men føydalismen ble innført på øya. Øya ble delt inn i len, tildelt dem som hadde bidratt til den seirende erobring. Det føydale systemet, spesielt i det syttende århundre, ble delvis svekket av at mange lokalsamfunn var i stand til å begrense de lokale baronenes vilje i forhold til skatt og rettspleie. Den føydale beskatning forble likevel tyngende og ofte uholdbar, spesielt på grunn av en ekstrem variasjon av avlinger. Angrepene fra sarasenerne forsatte, handelen ble hindret, og folketallet falt etter flere sultkatastrofer, særlig i 1652 og 1680 når mange landsbyer ble lagt øde (ikke ulikt resten av Europa på den tiden).

I 1720 kom Sardinia under hertugen av Savoia, som lovet den sardinske overklasse og det spanske adelen (folkelig kalt baronene som fremdeles beholdt len i over halvparten av øyas landareal uten å bo på Sardinia), til å respektere alle de gamle rettigheter og privilegier. Lite forandret seg på Sardinia til rundt 1830-årene da føydalismen ble avskaffet, baronene fikk kompensasjon for landet som ble overført til staten og kommunene, og store landområder ble privatisert, alt i moderniseringsøymed. Modernisert landbruk (etter Piemontes modell) ble det lite av. De lokale overklassene tok for seg store jordområder som tidligere ble brukt av fellesskapet, og de krevde betaling for tilgang til vann, skog og beitemark. Samtidig startet avskogingen i stor skala: på slutten av 1800-tallet var den produktive skogen under 5 prosent av øyas areal, mot 33 prosent i starten av århundret.^[3] Landskapet og klimaet forandret seg dramatisk, og øya som ble beskrevet av alle som besøkte den på 1800-tallet som mytisk, frodig, rik på vann og gigantiske trær, ble til den tørre, skrubbskogete øya beskrevet av dem som ankom seinere.

I 1847 reiste tre delegasjoner fra byene Sassari, Alghero og Cagliari til Torino og ba kongen Karl Albert fusjonere Sardinia med resten av fastlandet og gi avkall på de sekulære autonome institusjonene. Fusjonen ble ratifisert 20. desember 1847, vel å merke uten at det sardinske parlamentet, den eneste legitime makten til å bestemme over et spørsmål av en slik historisk og folkerettlig betydning, ble innkalt. Tross alt, de mektigste sosiale grupper var bak delegatene: offentlige ansatte og fagfolk; handelsmenn, som ville eksportere til fastlandet landbruksprodukter, særlig vin og olje, uten å bli kvalt av tunge tollgebyrer; den tidligere føydale adelen som så at sine renteinntekter skulle øke i verdi i den nye valuta og ville bli garantert av Piemontes sterkere økonomi; intellektuelle som fryktet at Sardinia, gitt den institusjonelle autonomi, kunne være ekskludert de nye liberale reformer Karl Albert hadde gitt i 1847 til fastlandet: moderat presse-, tale-, og foreningsfrihet, delvis valgfrie kommunale råder, og begrensninger av kirkelig makt.^[4] Befolkningen var hovedsakelig imot. Den gamle hat mot Piemonte vedvarte, anset som ansvarlig for den økonomisk og sosialt sammenbrudd og befolkningen ønsket å sikre «reformer» ikke «fusjon».^[5]

Virkeligheten ble annerledes enn fremstilt og allerede i januar 1848 protesterte i Cagliari de samme studentene som hadde marsjert for «fusjonen». Øya tapte de to siste «privilegier» som var igjen: den monetære suverenitet og fritak fra militærtjeneste av sine innbyggere. Skatteinnkrevingen forverret seg med en flom av nye skatter og forandring fra naturalia til kontant. Eiendomssatsene ble lagt til 10 prosent, lik den rikeste provinsen Torino, samt eiendomsverdier overestimerte. Fattigere provinser på fastlandet, ikke fattigere enn Sardinia, hadde eiendomssats helt ned 1,32 prosent.^[6] Skatteinnkrevingen var særlig hard i Sardinia med en premie som var over det dobbelte av kongedømmets snitt. Resultatet ble at fra 1887 til 1897 var det like mange tvungne eiendomoverdragelser til staten i Sardinia enn i resten av det samlede Italia. Den sosialistiske tankeren Antonio Gramsci anslo i 1919 at i de 50 årene siden Italias samling betalte Sardinia mer enn 500 millioner lire i skatt til «overklassen i Torino»^[7] (500 millioner lire i 1911 tilsvarer ca. to milliarder euro i 2017 og øyas befolkning var ca. en tredjedel av dagens tall.^[8] Til sammenligning var dagslønnen til en sardinsk arbeider i 1885 mellom 0,75 til 1 lire, og 50 prosent mindre enn i resten av kongeriket).

Året etter Sardinia fusjonerte seg med fastlandet, startet uavhengighetskrigene for Italias samling som kongen av Sardinia førte i 13 år. I 1861 ble «Sardinias kongerike» til «Italias Kongerike» og staten Italia ble til. Piemonte og norditalienske interesser skulle bli dominerende over resten av den italienske halvøya og Sicilia. Den sentralistiske styremodellen allerede eksperimentert i Sardinia ble vedtatt for den nye staten og den brutale undetrykkelse, som kongelig kommisjonærer utførte for å berolige øya fra de kontinuerlige opptøyene som eksploderte på grunn av alvorlige økonomiske kriser og fornyede republikanske ambisjoner, ble vanlig å se under og etter erobringen av Sør-Italia.^[9]

Den første verdenskrig ble en traumatisk erfaring for Sardinia med konsekvenser av spesielt betydning. For det første, hver tredje-fjerde menn deltok i krigen, slik at alle familier i Sardinia ble berørt. For den andre, siden den italienske hæren var organisert på regional basis, ble sardere, på tvers av klassebakgrunn og lokal opprinnelse, for første gang bevisst på egen identitet og samtidig til å være en del av en større nasjonal historie. Til da hadde Sardinia levd egen historie helt adskilt fra fastlandet. I kamp døde 13 603 sardere, 138,6 per 1000 innbyggere, 30 prosent over det nasjonale gjennomsnittet. Disse strømninger førte til at combattenti (veteraner) dannet en politisk bevegelse som ble til Partito Sardo D'Azione, en parti som kjempet for autonomi, øyas rettigheter, landreform, østmarked reform, og mobiliserte for å vinne de lokale valgkampene.

Under Fascismen fikk Sardinia den etterspurte belønning for de tjenester utførte under den store krigen som sardistene hadde kjempet for. En rekke offentlige investeringer ble iverksatt, spesielt etter 1924 da «milliardloven» lovte et tilsvarende beløp i lire til Sardinia. Investering ble iverksatt i infrastruktur (vannkraftverk, kloakk, akvedukter), i gruveindutrien (kull, sink, bly) og landvinninger. Men investeringen falt etter den globale økonomiske krisen i 1929 og interessen for sardinske saker var dalende, overskygget av kolonipolitikken og den spanske krigen. Derfor, i forkant av den andre verdenskrig, lot fascismen øya i en marginalt forbedret tilstand. Minst mulig forandring ble utenfor de større byene, hvor ikke engang flere skoler, en beskjeden inntektsøkning og ny infrastruktur klarte å modifisere det arkaiske menneskelige og sosiale landskapet, karakterisert av en fremdeles dominerende og underutviklet gjeter- og bondeøkonomi og vedværende kriminalitetsutfordringer.

Sardinia var den eneste regionen i Italia hvor det ikke ble utkjempet kamper under den andre verdenskrig, med unntak av bombingen av en rekke byer. Sardinia ble isolert fra omverden da transportforbindelser via luft og sjø stoppet. Isoleringen vedvarte i noen år etter krigens slutt og førte til at sardere måtte klare seg med egne midler. Det var i disse årene at lokale krefter satte i gang virksomheter, som et maritimt transportselskap (Sardamare) og et flyselskap (Airone). Samtidig, i mangel av en motstandsbevegelse bremset den sivile og politiske utviklingen i forhold til resten av Italia, slik at sardere med overlegen majoritet valgte monarkiet fremfor republikken i den konstitusjonelle folkeavstemningen i 1946 (i likhet med Sør-Italia).

Fra 1948 fikk Sardinia særskilt status som autonom region (selvstyre). Selvstyret ble mest symbolsk (og etter en grunnlovsreform i 2005, som desentraliserte visse statlige funksjoner, har ikke Sardinia mer autonomi enn ordinære regioner). Staten forbeholdt seg de viktigste kompetanser, kommunene forble direkte underlagt de sentrale institusjoner i Roma, og regjeringen fortsatte å utøve makten via lokale prefekturer. Dette til tross, fra 1955 begynte Sardinia å forandre seg raskt økonomisk og sosialt. På femtitallet kom et program av landreformer som gjenvant over 700 000 hektar (inkludert tildeling til tusenvis av bondefamilier) og utbygning av transportinfrastruktur skjøt fart (i 1951 var det i Sardinia 4700 kilometer med veier, bare 200 mer enn i 1911, men allerede i 1961 var det 10 000 km.). I 1960-årene og gjennom den regionale loven «Piano di Rinascita» (gjenvekkelsesplan) startet den industrielle (kjemiske- og petrokjemiske industrier, samt prosessering av industrielt avfall og importerte råmaterialer) og utvikling av reiselivsnæringen. I midten av 1960-årene vokste den sardinske økonomien 2 prosent raskere enn resten av Italia, med over 10 prosent årlig vekst. Fra 1966 var ikke lenger Sardinia den dårligste italienske regionen i de fleste sosio-økonomiske statistikker. Der er i disse årene at de innenlandske, tradisjonelle samfunnsstrukturene begynte å vakle og mange unge flyttet til de største byene og til de industrielle og turistiske områder. Store mengder emigrerte, spesielt til fastlandet, og bare på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallene var det en kraftig nedgang i fenomenet som ble marginalt i 1980-årene.^[10] Av like stor betydining som den økonomiske vekst er fremgangen i skolegang og utdanning. Fra 1951 til 1961 var det en tredobling av studenttallene på alle utdanning nivåer over barneskolen. Dette sammen med spredningen av nye media, spesielt TV, førte til en betydelig og rask italienisering av den sardinske samfunn, og det er i denne periode at middelklassen, særlig i de store byene, begynne å snakke italiensk med barna sine, mens sardisk, etter få vellykket eksperimenter i 1950-årene, ble totalt ekskludert fra skoleplanene og alt offentlig kommunikasjon.

Industrialiseringsprosessen fra 1960-årene var basert på kjemisk og petrokjemisk industri hvor råvarer og halvfabrikata ble prosessert i Sardinia og eksportert igjen til videre bearbeiding. Alt dette var totalt frakoblet fra lokale råvarer og ressurser. Den petrokjemiske sektor ble utfordret i hele Europa allerede på syttitallet og presenterte spesielle utfordinger i Sardinia: et sterk behov på vanntilgang (i konkurranse med landbruk) og energi til den energikrevende aluminiumindustrien (dyrere i Italia sammenlignet med EU, og spesielt i Sardinia). Allerede i 1978, av de 17 220 ansatte i industriene på Porto Torres, Cagliari Macchiareddu, Sarrok, Ottana, og Villacidro, var 5221 enten permittert eller sagt opp, det vil si nærmere 30 prosent av arbeidsstyrken i det nyetablerte industrielle systemet.^[11] Etter en periode med statlige subsidieringer (som tok av etter Italia inngikk i eurosonen, men som allerede hadde blitt problematiske gitt den italienske statens gjeldsbyrde og fremveksten av norditalienske kontrasolidariske politiske strømninger som ville gjøre det slutt med pengeøverføring fra det rikeste nord til det fattigste sør), og en fase med privatisering og omstilling, måtte en etter den andre industri nedbemanne eller legges ned. I 2016 var det tilbake tolv industrielle produksjonsenheter i hele Sardinia som representerte rundt 10 prosent av regionens BNP.^[12]

Sardinia ble dypt preget av prosessen og falt fra slutten av nittitallet betydelig tilbake i forhold til de begrensede avanserte områder av Sør-Italia (Abruzzo og Molise) og regionene i sentrum, som tidligere hadde nærmet seg i de viktigste indikatorene på arbeidsmarkedet. I dag er øyas arbeidsledighet høy. Årlig GNP vekst, som var 1,1% i snitt fra 2001 til 2007 ble negativ alle følgende år, og opp til –4,3 prosent i 2013.^[13] Den infrastrukturelle avstanden mellom Sardinia, den europeiske øy mest isolert fra kontinentet, og Italia forverret seg i de siste 15 år. En studie fra det sardinske regjering viser at Sardinia har en infrastrukturressurs index på 50,5 poeng mot 100 i landet og 78,8 i de regionene i sør. Dette er den laveste verdien i Italia og viser en kraftig forverring fra 2001 når Sardinia hadde 74,1 poeng.^[14] Uten mulighet for statlige investeringer under «austerity»-regimet i eurosonen, med en regional regjering uten fullmakter og ressurser, og øyas tradisjonelle irrelevans i den italienske politikken (sardere utgjør under 3 prosent av den italienske befolkningen, er utenfor de tre store makroregioner i Italia – nord, sentrum, og sør – og er uten representanter i den italienske regjering siden 2013), ser man en alvorlig tilstand i mange sektorer, spesielt utdanning, infrastruktur, transport og demografi. Fra 2013 har mange økonomiske indikatorer stabilisert seg og man kan se positive trekk i turisme, digitalisering (høy andel av start-up bedrifter, spesielt rundt Cagliari), landbruk- og næringsmiddelindustrien samt et positivt sivil- og institusjonelt landskap (likere Nord-Italia når det gjelder korrupsjonsgrad og fravær av organisert kriminalitet).^[15]

Navnet Sardinia er fra førromersk substantiv *sard[], latinisert som sardus (hunkjønn sarda);^[16] og at navnet hadde en religiøs konnotasjon er antydet fra dets bruk som adjektiv for den førhistoriske sardinske mytologiske helteguden Sardus Pater («Sardinske Far», ikke som «Far Sardus»), foruten også å bli forstavelsen til adjektivet «sardonisk» (spotsk).^[17] Sardinia ble kalt for Ichnusa (latinisert utgave av greske Hyknousa), Sandalion, Sardinia og Sardo av antikkens grekere og romere.^[18] Øya har også gitt navn til sildefisken sardin, antagelig for at den ble fisket og eksportert herfra.^[19][20]

Vinregionen Sardinia er inndelt i fire underområder som har et variert landskap og klima, i tillegg til en rekke lokale druesorter. I likhet med andre mange europeiske vinområder har Sardinia siden 1950 vært dominert av masseproduserende kooperativer uten fokus på kvalitet. EU-ordninger har medført at et markant mindre areal brukes til å dyrke vindruer. I dag er det mer fokus på kvalitet og vinindustrien er variert.

Spanjolene brakt med seg sine oksiderte og sherryaktive viner og det lages fortsatt oksidativ vin på Sardinia. Spanjolene kan ha tatt druen grenache tilbake til Sardinia, hvor druen kalles Cannonau og ble dyrket allerede fra 1300 f.Kr. til 300 e.Kr.^[21], mens den italienske nebbiolo kalles karama. Nebbiolo kom til Sardinia da øya i likhet med Piemonte var en del av kongedømmet Savoie.

De røde vinene som er fastsatt i det italienske kontrollsystemet inkluderer Cannonau, Monica, Carignano del Sulcis, og Giro, mens blant de hvite finnes Vermentino DOCG (kontrollert kvalitetsvin med de strengeste kravene til opprinnelse, fremstilling og utbytte fra vinmarken), Malvasia, Nasco, Torbato Alghero, Nuragus di Cagliari, Moscato, og Vernaccia di Oristano. På slutten av det tjuende århundre har ulike sardinske produsenter gjenoppdaget flere mindre varianter som er blitt gjenstand for en stor forbedring. Dette er tilfellet for vinranker som Cagnulari (som var i fare for å dø), Caddiu (Tirso dal), Semidano og andre. Gitt den lange historien er mange viner DOC (kontrollert kvalitetsvin), og varierer i smak og alkoholinnhold i henhold til de regionene hvor de er produsert.

Sardinias viner har tradisjonelt vært smaksrike eller sherrylignende. Sardiske rødviner er gjerne fyldige og kraftige, spesielt når de er laget på Cannonau. Dagens hvite viner er varierte, friske og fruktige, spesielt vin på druen nuragus.

Takket være det milde klimaet, uberørt landskap og renheten i de marine farvann, tiltrekker Sardinia et stort antall ferierende. Øya er mest kjent for strendene sine, men har også variert landskap, fjell, dype daler, olivenlunder, sjeldne urskoger og klipper. Turismen på Sardinia er en viktig næringsvei som har økt de siste tiårene.

De første investeringene og utviklingsplaner innenfor turistnæringen daterer tilbake til 1948, og ble iverksatt gjennom ESIT (Ente Sardo Industrie Turistiche). Det største gjennombruddet kom i begynnelsen av 1950- og 1960-årene, særlig i Alghero og dens Riviera del Corallo. Noen år senere kom Costa Smeralda, som raskt etablerte seg blant det internasjonale jetsettere, og ble det sardinske turistmål par excellence takket være at turisme ble en del av massekulturen. I 1990-årene, med spredning av lavprisflyselskaper, ble kortsiktige reiser en trend gjennom hele året; denne nye typen turisme på øya har hatt en meget god utvikling, og har fremmet diversifisering, sesongjustering, kulturell turisme og inkludert innlandet hvor det praktiseres rideturisme, fotturer, fugletitting, seiling og friklatring, særlig gjennom agriturismo (gårdsturisme). I dag er det rikt med hoteller og ferieboliger med god standard.

• Kongedømmet Sardinia
• Liste over Sardinias presidenter

• (it) Offisielt nettsted  
• (en) Sardinia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Sardegna – galleri av bilder, video eller lyd på Commons