Rasjonalisme

Rasjonalisme er en filosofisk strømning som anser fornuften (latin ratio) og tenkningen som grunnlaget og hovedforutsetning for all erkjennelse. Den står dermed i motsetning til empirismen (og dens ekstremform, sensualismen), som anser erfaring og sansing for å være den viktigste forutsetningen for erkjennelse.

Av antikkens filosofer regnes både Platon og til en viss grad Aristoteles og Sokrates som forløpere av rasjonalismen. Platons idélære antar for eksempel at det ligger uforanderlige essenser bak alle fenomener, og at disse bare er tilgjengelige gjennom tenkning, mens sansingen bare forteller noe om enkelttingene (essensialisme).

Rasjonalismen hadde sin blomstringstid i opplysningstiden. De viktigste representantene var René Descartes, Baruch Spinoza og Gottfried Wilhelm Leibniz. Descartes' kjente utsagn cogito ergo sum («jeg tenker, altså er jeg») tydeliggjør viktigheten han tilla tenkningen: Det er bare tenkningen som er sikker. Virkeligheten av alt annet kan skyldes sansebedrag og kan betviles (cartesianisme). Naturvitenskapene (fremfor alt fysikk og kjemi) og spesielt matematikken ble på grunn av deres logiske og deduktive natur sett på som idealvitenskapene. Også Georg Wilhelm Friedrich Hegel forfektet en form for rasjonalisme, mens Immanuel Kant gjorde forsøk for å «forsone» rasjonalismen med empirismen (kritisisme). Kants forestilling om at noen erkjennelser er uavhengig av erfaringen (a priori) har for eksempel klart rasjonalistiske trekk.

På 1700- og 1800-tallet ble rasjonalismen koblet med den rådende teknologi- og fremtidsoptimismen: Ikke bare ble menneskets erkjennelse ansett for å være prinsipielt ubegrenset, også verden ble ansett for å kunne beherskes av menneskets forstand. Kritikken mot denne optimismen gjorde seg gjeldende i løpet av 1800-tallet og resulterte bl.a. på 1930-tallet i den kritiske rasjonalismen (Karl Popper m.fl.).