Pressestøtte

Medietilsynet oppgir at formålet med støtten er å tilrettelegge for et mangfold av redaktørstyrte medier og bidra til nyhetsproduksjon og meningsutveksling.^[1]

I 2017 tildelte Medietilsynet 313 millioner kroner i produksjonstilskudd til 157 aviser. Nær 11 millioner kroner ble fordelt til tre nasjonale ukemedier, mens de 148 øvrige avisene mottar på 302 millioner kroner.^[2][3] I 2021 tildelte Medietilsynet 366 millioner kroner i produksjonstilskudd til 148 medier.^[4]

NRK mottar over 6,4 milliarder kroner støtte via statsbudsjettet etter at NRK-lisensen ble avviklet som finansieringsform.^[5][6]

Bakgrunnen for pressestøtten var å motvirke den tiltagende avisdøden som en så stadig flere eksempler på særlig utover på 1960-tallet. Formålet med pressestøtten er derfor å sikre økonomien til aviser som ellers ikke ville ha klart seg.

Pressestøtte gis til medium som har som hovedformål å drive journalistisk produksjon og formidling av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt til allmennheten og inneholder et bredt tilbud av nyhets-, aktualitets- og debattstoff fra ulike samfunnsområder. Dessuten må avisen ha redaktør, ta betaling og selge minst halvparten av opplag gjennom abonnement. Tilskudd gis ikke til aviser som har som hovedformål å drive reklame eller markedsføring eller som i all hovedsak inneholder stoff om ett eller noen få samfunnsområder, eller som i hovedsak inneholder stoff vinklet ut fra en spesiell faglig, politisk, ideologisk, religiøs eller etnisk bakgrunn.^[7]

Regjeringen Borten opprettet i 1966 en komité som skulle foreslå tiltak for å opprettholde en «differensiert presse» med NTB-redaktør Oddvar Hellerud som leder. Komiteens innstilling («Innstilling om tiltak for å opprettholde en differensiert dagspresse») ble levert året etter. Uttrykket «differensiert presse» har siden vært merkelappen på pressestøtten. At leserne skulle ha tilgang til ulike synspunkt og meninger i avislandskapet for å danne seg sine egne meninger. Bak lå også en holdning om at det var positivt med flere konkurrerende aviser.

Bortens regjering la saken fram for Stortinget og det var bare Høyre som var motstander av forslaget da saken ble debattert i 14. januar 1969. En forutsetning lå til grunn og det var at staten ikke skulle stille krav til avisenes innhold. Rent objektive vilkår skulle ligge til grunn for tildelingen. Alt i 1969 ble den første pressestøtten betalt ut, tilsammen 3,7 millioner kroner. Beløpets størrelse steg imidlertid raskt.

De første tankene om å få innført pressestøtte kom fra Arbeiderpressen som slet med enkelte av sine aviser. Det første året utgjorde arbeideravisenes andel av pressestøtten 42,1 %, mens høyrepressens andel var 19,5 %. Dette bildet ble ytterligere forskøvet de neste årene, dels fordi høyreavisene var mindre i volum og derfor fikk en lavere støtte. Flere høyreaviser gikk dessuten inn, mens arbeideravisene klarte å overleve, noe som også bidro til skjevfordelingen.

Noen mener at pressestøtten er todelt. Den direkte pressestøtten ble innført i 1969. Denne bevilges over statsbudsjettet. I utkastet til statsjudsjett for 2014 er beløpet forelått justert til 382 millioner kroner.^[8]

Men det er den "indirekte pressestøtten" som er den største og viktigste. Denne "støtten" består av MVA-fritak. Det er også viktig å presisere at den indirekte pressestøtten ikke er noe avisene får utbetalt, men at det er deres kunder som slipper å betale MVA. Dette er noe alle nyter godt av ettersom den gir fritak for merverdiavgift for omsetning av aviser og abonnement. Dersom aviser hadde betalt 25 % moms på dagens opplag ville dette tilsvart støtte på 1,7 milliarder kroner (i 2012)^[9] Verdien av momsfritaket er ikke ukomplisert å beregne, siden 25% høyere avispris kanskje ville resultert i lavere salg, som igjen ville ført til lavere momsinntekter til staten. Dette er svært usikkert da mange vil kjøpe aviser uansett. Dessuten er mange abonnenter av papiraviser momspliktige bedrifter som ville ha kunnet trekke fra avismomsutgifter hvis aviser var momsbelagt.^[10]

Elektroniske aviser (og bøker) får samme momsfritak som tilsvarende trykket på papir^[11].^[12] I mars 2013 besluttet EFTAs overvåkningsorgan (ESA) at foreslåtte endringer i pressestøtten ikke var ulovlig statsstøtte.^[13]

I tillegg til produksjonstilskuddet omfatter den direkte pressestøtten tilskudd til medieforskning og etterutdanning, tilskudd til samiske aviser og innvandrerpublikasjoner, tilskudd til informasjonsvirksomhet i politiske partier (avviklet i 2005) og distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark. I tillegg bevilges det øremerkede tilskudd til enkelte utvalgte publikasjoner som Stortinget har ansett som særlig støtteverdige. Mesteparten av den direkte pressestøtten går til landets nr. 2-aviser med opplag under 80 000 eksemplarer og lokalaviser med opplag under 6 000 eksemplarer.

Netto totalopplag for 2015 fra Medienorge^[14] og pressestøtte for 2015 fra Medietilsynet^[15]

Salg av dagsaviser trykket på papir er fritatt for merverdiavgift (mva). Mens den direkte pressestøtten kanaliseres skjevt på mellom ulike dagsavisene, blir effekten av mva-fritaket proporsjonal med avisenes salgsinntekter fra papiraviser. Statens medieforvaltning utarbeidet i forbindelse med NOU 2000: 15 Pressepolitikk ved et tusenårsskifte i år 2000 en oversikt over avisene som mottok mest pressestøtte samlet sett i 1999.

De ti avisene som mottar mest direkte og indirekte pressestøtte mottar tilsammen 60 prosent, mens de tre største avisene mottar 40 prosent av den samlede støtten på 1236 millioner kroner. Dette året utgjorde den direkte pressestøtten 222 millioner kroner.

• Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl: Norsk Mediehistorie – Universitetsforlaget – ISBN 82-15-00325-7
• NOU 2010:14 Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte

• Regler for Pressestøtte i Norge
• Fordeling av Pressestøtte – medietilsynet
• Forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier