Preciositeten

Preciositeten (fransk: préciosité, «utsøkt», «dyrebar») var en litterær stil og idébevegelse på 1600-tallet som oppstod i Catherine de Vivonne, markise de Rambouillets litterære salonger i Paris. Deres medlemmer ble kalt preciositeten, les précieuses. De ble framfor alt kjente for sine hyrderomaner (pastoraler), en forgjenger til den moderne kjærlighetsromanen, og sine lange fortellinger. Salongen bestod mellom mellom årene 1607 og 1665.

Preciositeten forsamlet seg i markisens Chambre bleue for å fordrive tiden og som flukt fra virkeligheten av politiske intriger og instabilitet under Ludvig XIII av Frankrike.^{[trenger referanse]} Markisens residens, der salongen fant sted, ble kalt Hôtel de Rambouillet.

En av dets mest fremstående personer, Madeleine de Scudéry, skrev lange kjærlighetsromaner som fikk flere kvinnelige beundrere, men ble sett ned på av mennene.^{[trenger referanse]} Hennes romaner var uttrykk for de diskusjoner om kjærlighetens vesen som ble ført i Chambre bleue; medlemmene var sterkt påvirket av hvordan kjærligheten ble fremstilt i middelalderens ridderromaner og av nyplatonismen.^{[trenger referanse]}

Honoré d'Urfés hyrderoman L'Astrée (1624) var en annen sentral kilde til idéer.^{[trenger referanse]} Også Madame d'Aulnoys eventyr er en del av bevegelsen. Eventyrene hadde likesom kjærlighetsfortellingene til hensikt å studere og spre bevegelsens tanker om kvinnens rolle i samfunnet.^{[trenger referanse]} Preciositeten er en av de eldste bevegelser med feministisk tilsnitt,^{[trenger referanse]} og på grunn av de blå strømper som var på moten i salongen kom de til å kalles blåstrømpene, bas-bleus, en metonymi som skulle benyttes om feminister på engelsk og fransk i hundreårene deretter. Blant de mest radikale tanker som ble fremført i salongene var at ekteskapet burde tidsavgrenses og at mennene burde ta seg av barna fra ett års alder.^{[trenger referanse]} Deres kjærlighetsromaner var ikke ment som tidsfordrivende underholdning, men de skulle påvise at kvinnen, for å kunne være fri, måtte avholde seg fra å følge sine seksuelle lidenskaper.^{[trenger referanse]}

Preciositetens betydning for feminismens historie omtales sjelden.^{[trenger referanse]} De er oftere i stedet knyttet til dannelsen av den borgerlige identitet i Europa. Deres interessesfære favnet språknormer og omgangsdekoder, som ved deres skrifters enorme popularitet ble spredt til borgerskapet som etterlignet disse aristokratiske celebriteter.^{[trenger referanse]} Dit hør bruken av eufemismer for ord og fenomen som de fant lave og unevnelige, forfatterskapet av leilighetspoesi til fødselsdager, dødsfall og merkedager, etiketteregler for hvordan menn og kvinner skulle omgås, neologismer, med mere. Preciositeten var uttalt elitistisk, og tog bestemt avstand fra alt lavt og udannet, blant annet ved hjelp av raffinerte uttrykk som skulle oppstille uoverstigelige hinder mellom seg og plebeierne.^{[trenger referanse]} I og med at deres skrifter ble oversatt til andre språk, ble slik det borgerlige dannet rundt om i Europa, på preciositetens grunn. Som litterær stil ble preciøs dermed et internasjonalt begrep. Alt mens tidens smak ble endret kom dette ord å stå for det overdrevet grasiøse, svulstige, tilgjorte, forløyne, koketterende, og unaturlige.^{[trenger referanse]}

Deres verker ble etterhvert glemt eller latt uleste, knapt en gang av litteraturhistorikere, ettersom de kunne ble ufattelig lange; de Scudéry har skrevet en av verdenshistoriens lengste romaner (10 bind), men skrev dessuten flere andre romaner som var nesten like lange. Verkene deres er også blitt kritisert for ordrikhet og manglende pregnans.^{[trenger referanse]}

Selv om preciositeten gjerne knyttes til det ekte franske, hadde den sitt nasjonale utspring i framfor alt Italia, hvorfra Catherine de Vivonne, markise de Rambouillet stammet, og hvorfra flere de diktere kom som ble imitert av preciositeten, deriblant Giambattista Marini. Den spanske Luís de Góngora y Argote må også nevnes i sammenhengen.

Begrepet preciositet benyttes aldri av kvinnene selv som egenbetegnelse, og dermed savner den en fast definisjon. Kjennetegnende for de fortellinger og dikt som kvinnene skrev, var at de ofte utspiller seg i hyrdemiljøer, såkalte pastoraler eller bukoler, og hovedpersonene er derfor ofte hyrder eller hyrdinner, men skikkelsene ble gitt høye og noble egenskaper. Dette var et klassisistisk tema ettersom det knyttet an til Arkadia og Vergils Bucolica. Allegorien var fortsatt utbredt, og ble benyttet blant annet for åt symbolsk beskrive kjærligheten, som i de Scudérys Clélie (1654). Den realistiske romanen var ennå ikke skapt, og for samtidens skildringer ble klassiske motiv brukt som nøkkelromaner.

Med Molieres Les précieuses ridicules (1659) ble en pejorativ betydning av preciocitet sementert, så det så ble tenkt på som tilgjort og overdrevet føleri.^{[trenger referanse]} Han gjorde også narr av de kvinner som kom til Paris fra landet, og trodde at de havnet i de litterære salongene fordi de hadde lest Madeleine de Scudérys romaner. Senere skulle gruppen les précieuses revurderes ved at Louis Roederer i Mémoires pour servir à l'histoire de la société polie en France (1838) anerkjente at salongen hadde betydning for fremveksten av den franske klassisismen innen skjønnlitteraturen. Preciositeten selv skulle derimot dø hen, blant annet som følge av Boileaus kritikk. Dens forkjærlighet for verbale utsvevelser og strukturell kompleksitet ble umoderne og måtte vike for en streben etter enhet, enkelhet og det mindre formatet i den franskklassisistiske stil.