Povel Pedersson Paus
Povel Pedersson Paus (1625–1682) var en norsk geistlig. Han var sogneprest i Hjartdal fra 1649 til 1682 og var en av de 87 representantene for den norske geistlige standen som i 1661 undertegnet Enevoldsarveregjeringsakten, Danmark-Norges nye forfatning. Etter gammel tradisjon i Hjartdal var Povel en lærd og tenksom personlighet som holdt fast på egentlig katolske skikker i en strengt luthersk tid. Han huskes også for det latinske sørgediktet In memoriam Domini Petri Pavli (Til minne om herr Peder Povelsson) som han skrev om sin far Peder i 1653. Blant hans etterkommere er Henrik Ibsen og Ole Paus. Han ble i flere kilder kalt ved tilnavnet Vind eller Vindius[a] etter fødestedet Vinje, men brukte også slektsnavnet Paus. I dagligtale i Hjartdal ble han bare kalt «herr Pál».
| Povel Pedersson Paus | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1625 Vinje | ||
| Død | 1682 Hjartdal | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
| Far | Peder Povelsson Paus | ||
| Barn | Hans Povelsson Paus Cornelius Povelsson Paus | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Bakgrunn og utdannelse
redigerPovel Pedersson Paus ble født på Vinje prestegård. Han tilhørte slekten Paus og var sønn av daværende sogneprest i Vinje, senere sogneprest i Kviteseid og prost i Øvre Telemark Peder Povelsson Paus (1590–1653) og Johanne Madsdatter (død 1667). Han var elev ved Oslo katedralskole og startet 23. juni 1645 sine studier ved Københavns Universitet, der han ble utdannet teolog.[1][2]
Virke som prest
redigerAllerede i 1649, rundt 24 år gammel, var han oppført i kontribusjonsregnskapene som sogneprest i Hjartdal. I august 1661 var han en av de 87 representantene for den norske geistlige standen som undertegnet Enevoldsarveregjeringsakten, Danmark-Norges nye forfatning. Han førte i sitt signet, bl.a. på Enevoldsarveregjeringsakten, en speilvendt vaktsom trane.[3]
Etter gammel tradisjon i Hjartdal var Povel en svært lærd og tenksom personlighet, og underviste selv sine barn i bl.a. latin. Magnus Brostrup Landstad kaller ham «en from og hæderværdig prest» som hadde en hard tørn med sine mindre gudfryktige sognebarn i Hjartdal:
Det gjorde Hr. Pál meget ondt at hans Menighed var saa ugudelig. Det fortælles at han havde for Skik hver Aften efter at Solen var gaaet ned at færdes paa Kirkegaarden. Der gik han frem og tilbage, op og ned i dybe Tanker, eller stod stille med bøiet Hoved og Hænderne korslagte over Brystet. Naar man spurgte ham hvorfor han gjorde dette, svarede han, at han bad for alle de Afdøde Sjæle, som brændte i Skjærsilden. Da han ikke havde Lov til at læse Sjælemesse for dem længere inde i Kirken, maatte han gjøre det udenfor, og det kunde ret høilig behøves, mente han.
Magnus Brostrup Landstad, Gamle Sagn om Hjartdølerne[4]
J.L. Qvisling kommenterer at det var «et merkværdigt katholicerende træk, dobbelt merkværdigt i denne strengt orthodoxe tid. Men heri udtaler sig vel snarere den katholicerende almues opfattelse af, hvad den saa, end prestens egne tanker. Dog kan i saa tilfælde hr. Povel neppe have været nogen udpræget antipapistisk lutheraner».[5]
Povel Paus skrev det latinske sørgediktet In memoriam Domini Petri Pavli (Til minne om herr Peder Povelsson) om faren i 1653. Originalen hang i Kviteseid gamle kirke – der faren virket som prest og er begravet under kirkegulvet øverst i koret – fra 1653 til 1830-årene da salmedikteren og folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad ble sogneprest i Kviteseid og tok vare på diktet. Landstads enke overlot senere originalen til universitetetsbiblioteket, og det er nå i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling med signatur Ms.4° 744: B. Diktet er gjengitt i latinsk original og norsk oversettelse i S. H. Finne-Grønns bok Slekten Paus, der Andreas Emil Erichsen og Alf Torp har bistått med rekonstrueringen av de defekte partiene.[6]
Han ble gift omkring 1653 med Ingrid Corneliusdatter Trinepol (f. 1632) fra Skien. Trinepol var «en af de mest fremragende familier i Skien i første halvdel af det 17. aarh. og noget udover»;[2] hun var datter av rådmann i Skien, trelasthandler og sagbrukseier Cornelius Jansen Trinepol og 1. hustru Anne Iversdatter. Anne Iversdatter var datter av trelasthandler og rådmann i Skien Iver Christensen og Margrethe von Ansbach, datter til Jørgen von Ansbach. Cornelius Trinepol var sønn av borgermester i Skien Jan Trinepol (d. 1660). Povel og Ingrid hadde ti barn; av dem ble sogneprest i Kviteseid Hans Paus (1656–1715) og sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723) begge stamfedre for en stor etterslekt. Infanterikaptein Mathias (Mads) Paus etterlot seg to døtre.[1] Sønnen Johannes Paus var lensmann i Hjartdal fra 1697; han ble kalt «Hjartdalshøvdingen» allerede i sin levetid og det gikk mange sagn om ham i Hjartdal.[4][7] Povel Pedersson Paus var bl.a. tipp-tipp-tipp-oldefar til Henrik Ibsen.[8]
Povel Paus ser ut til å ha hatt et nært forhold til sin kollega Sakarias Jonsson Skancke, og de både døpte og viet hverandres barn.
Navnekulturen var i endring blant de høyeste samfunnslagene i Norge i Povels levetid, og bruk av faste slektsnavn ble særlig mot slutten av 1600-tallet mer vanlig blant prester og embetsmenn, og etterhvert enkelte borgere. Allerede hans far og onkel hadde slektsnavnet Paus, som en orasjon forfattet av fetteren Anders Paus ved Universitetet i Franeker i 1644 viste,[9][10] men ble likevel normalt kalt ved fornavn, patronym og i skrift gjerne hjemstavnsnavn. Povel brukte selv delvis bare patronym, eventuelt med tilnavnet Wind(ius) («vinjeværingen») etter fødestedet, og delvis slektsnavnet Paus. Han ble immatrikulert ved Københavns Universitet under navnet Paulus Petri Windius.[1] På signetet hans, bl.a. brukt på Enevoldsarveregjeringsakten, er han kalt ved det latiniserte navnet Povlus Petri Win (som skal forstås som «Povel Pedersson av Vinje», i betydningen «fra Vinje»), i tråd med eldre navneskikk. I Titus Bülches manntall fra 1664 kalte han seg Povel Pedersen Wind. Navnet Povel (Paul) Peders[søn] Paus (Paüs) er brukt flere ganger i kirke- og fogderegnskap, og i «Hierdals Kirchestoll» er han kalt Povel Pedersøn Wind i 1662, Povel Peders. Paüs i 1673 og Paul Peders. Paüs i 1679 og i dødsåret 1682.[11] I dagligtale i Hjartdal ble han bare kalt «herr Pál».[4]
Han døde i 1682 på Hjartdal prestegård og ble begravet 20. juni 1682 i Hjartdal.[1]
Fotnoter
rediger- ^ Med ulike skrivemåter, herunder Wind, Win og Windius
Referanser
rediger- ^ a b c d Finne-Grønn, S.H. (1943). «Hr. Povl Pedersen Paus». Slekten Paus: dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer. s. 22–23.
- ^ a b Blom, Andreas (1904). «Povel Pedersen Paus». I Qvisling, J.L. Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien. s. 35–37.
- ^ Tønnesen, Allan, red. (2013). Magtens besegling: Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne. Odense: Syddansk Universitetsforlag. s. 372. ISBN 9788776746612.
- ^ a b c Landstad, Magnus Brostrup (1880). Gamle Sagn om Hjartdølerne. Christiania: Dybwad. s. 37–54.
- ^ Qvisling, J.L. (1906). «Povel Pedersen». Øvre Telemarkens historie: i det 17de aarhundrede. Skien: Erik St. Nilssens Boghandel. s. 138–145.
- ^ Finne-Grønn 1943, s. 18–21.
- ^ Nordbø, Halvor (1928). «Soga um Johan Pålsson Skeie og Egdesoga». Ættesogor frå Telemark. Oslo: Dybwad. s. 87–274.
- ^ Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 68 og 74. ISBN 9788291540122.
- ^ Finne-Grønn 1943, s. 17.
- ^ Paus, Anders (1644). Gymnasma akadēmikon peri tōn tēs apodēmias apotropōn, en tō tēs akadēmias phrision ierō demosios eiremēnon. Franeker: excudebat Uldericus Balck.
- ^ Nordbø 1928, s. 98.