Hans Povelsson Paus

Hans Povelsson Paus ble født i Hjartdal i 1656. Han tilhørte slekten Paus og var sønn av sogneprest i Hjartdal Povel Pedersson Paus (1625–1682) og Ingrid Corneliusdatter Trinepol (1632–1694);^[3] han ble døpt 31. juli 1656 av prosten Sakarias Jonsson Skancke, som da var innom Hjartdal på hjemreisen fra hyllingen av kronprins Christian i Christiania.^[4] Hans farfar var sogneprest i Kviteseid og prost i Øvre Telemark Peder Povelsson Paus (1590–1653), mens moren tilhørte en slektskrets som dominerte trelasthandelen i Skien på 1600-tallet. Morfaren Cornelius Jansen Trinepol (1611–1678) var trelasthandler, sagbrukseier og rådmann i Skien. Mormoren Anne Iversdatter (1605–1642) var datter av rådmann i Skien Iver Christensen og Margrethe von Ansbach, datter til Jørgen von Ansbach.^[5]

Hans Paus vokste opp i Hjartdal og ble undervist i bl.a. latin av faren Povel Paus, som gikk for å være en lærd og tenksom personlighet. Povel Paus forfattet i 1653 et latinsk minnedikt om sin egen far Peder Povelsson Paus, Hans Paus' farfar. Som ungdom var Hans Paus elev ved latinskolen i Christiania. Fra 1674 studerte han teologi ved Københavns Universitet.^[3]

 

Etter avsluttede studier ble han i 1683 kapellan hos sogneprest Amund Hansson Morland i Kviteseid og fikk 28. august 1683 ekspektansebrev på embedet som sogneprest, formodentlig allerede da med en forventning om å senere gifte seg med Morlands datter. Han ble først ordinert året etter 8. august 1684 i Vanse kirke, hvor biskop Jacob Jensen Jersin da antagelig var på visitas. I anbefalingen av Paus til kongen skrev biskop Jersin at «hr. Paus både er født og kommet av hederlige, gudfrygtige presteforeldre i øvre Telemark og fra sin ungdom gudelig og vel opptuktet i all skikkelighet og gudsfrykt samt også boklige kunsters kunnskap, inntil han kom til akademiet i København; han har også sine berømmelige testimonia både om sin lærdom og sitt levnets gudfrygtige og sømmelige forhold fra de høylærde professorer; dertil også et godt rykte blant alle, som fra hans ungdom har kjent ham». I sin egen søknad, skrevet på Kviteseid prestegård 30. mars 1683, omtalte Hans Paus seg som en «fattig studiosus» som «i allerdypeste ydmykhet nedfaller for min allernådigste arveherre og konge med allerunderdanigste bønn» om at «deres kongelige majestet av høykongelig nåde for Guds skyld vil behage og samtykke» til at han kan etterfølge sognepresten «om jeg den hederlige manns liv overlever».^[3]

Hans Paus ble gift 12. september 1689 på Lagmannsgården ved Skien med Amund Morlands da nitten år gamle datter Susanne Morland (1670–1747).^[6] Susannes mor Åse Christensdatter var datter av sagbrukseier og godseier Christen Andersen og Anne Gundersdatter, som eide Borgestad gård. Susanne var også etterkommer av Jørgen von Ansbach og var kusine til Anne Clausdatter og til Inger Borse som var gift med Herman Leopoldus Løvenskiold. Åse Christensdatter fikk i farsarv utlagt over 20 huder gods.^[7][8]

Hans Paus har blitt beskrevet som en meget energisk og respektert mann som var godt likt i Kviteseid. Allerede de første årene som kapellan overtok han i realiteten nesten alle sogneprestens oppgaver og han omtales av Andreas Blom som «den virkelige sogneprest» som stod for nær sagt alle kirkelige handlinger og forretninger, og som alltid forekom i rettsprokollene i stedet for sognepresten.^[9] Svigerfaren Morland «avstod» i løpet av sin embetstid større deler av prestegjeldet, dvs. inntektene fra det, til svigersønnen; Morland etterfulgte i 1697/1698 sin bror som prost i Øvre Telemark prosti, men overlot i realiteten også de tilhørende oppgavene til svigersønnen. Hans Paus etterfulgte formelt svigerfaren som sogneprest i Kviteseid ved dennes død i 1700 og satt i embedet til sin egen død i 1715. Morland hadde i sin tid vært kapellan hos og deretter etterfulgt Hans' farfar i embedet, som dermed var i familien i perioden 1633–1715; Morland var dessuten gift i sitt første ekteskap med Hans Paus' farmor, enkeprostinnen Johanne Madsdatter.^[8]

Typisk for embetsmenn på 1600-tallet kombinerte Paus embetsførselen med privat forretningsvirksomhet. I samarbeid med svigerfaren Morland drev han en betydelig trelasthandel med utgangspunkt i prestegårdens skoger, særlig fra 1690-årene. I løpet av sitt liv ble Hans Paus eier av et relativt stort privat jordegods i Kviteseid ved siden av prestegården Kviteseid gård som han etterhvert også disponerte, tilsynelatende allerede som kapellan. Han kjøpte gården Groven i Brunkeberg i 1685. I 1691 kjøpte han også Nes med to underliggende plasser i nærheten av prestegården. Mot slutten av livet kjøpte han Nordre Midtsund (Nordigard Midtsund), beliggende mellom hans to andre gårder. Nordigard Midtsund ble i familiens eie i lang tid og var sorenskrivergård og dermed det administrative setet for Øvre Telemark under både sønnens og sønnesønnens tid som sorenskriver. Han fikk Bukkøy i gave av Anne Clausdatter, og øya ble lagt under gården hans Nes, som den fulgte i lengre tid, frem til Christopher Blom solgte den til Cappelen på Ulefoss på slutten av 1800-tallet. Hans Paus var fra 1680-årene involvert i en rekke rettssaker om eiendomsmessige forhold. Ved skiftet ble jordegodset verdsatt til nærmere 400 riksdaler, men også løsøret og innboet var stort og verdifullt, og ble verdsatt til nærmere 700 riksdaler. Boet omfattet også et større kontantbeløp eller fordringer.^[3]

Det finnes malte portretter av Hans og Susanne Paus; portrettene inngår i en gruppe på fem portretter av medlemmer av familien Paus, hvorav det ene er merket med årstallet 1685, og ble malt av en ukjent kunstner som malte en rekke representasjonsportretter av standspersoner på Østlandet på slutten av 1600-tallet. Portrettene har bl.a. blitt eid av kammerherre Christopher Tostrup Paus og var i 1928 på Herresta; senere ble de overtatt av Lucie Løvenskiold (f. Paus) og er i dag på Ask gods.^[10] Henrik Gravenor omtalte portrettet av Susanne som en av «de smukkeste, inderligste og personligste kvinneskikkelser vi eier i hele århundrets [1600-tallets] kunst».^[11]

Hans og Susanne hadde tre sønner: Peder Paus (1691–1759), som var sorenskriver i Øvre Telemark 1723–1751 etter onkelen Cornelius Paus, Christen Paus (1693–1746), som var kjøpmann i Risør, senere gårdbruker på Groven i Brunkeberg og lensmann i Kviteseid 1721–1746, og Amandus Paus (1695–1761), som kjøpte storgården Flom i Flåbygd i 1727.^[3][12] Christen dro til sjøs før han ble kjøpmann i Risør; han var gift med en datter av sogneprest Hans Høllen og måtte flytte fra Risør etter at svigermorens bakerovn i 1716 forårsaket en bybrann i Risør og ledet til stor uvilje mot familien Høllen.^[13] Amandus var gift med Karen Aanonsdatter Falck, en datter av en av Arendals ledende kjøpmenn og skipsredere Aanon Aanonsen og datterdatter av trelasthandler i Risør Abraham Falck. Amandus var oldefar til maleren Thomas Fearnley.

Da presteenken Susanne Paus på høsttinget i Kviteseid i 1732 fikk innvilget skattefrihet for enkesetet ble det bevitnet at «Susanne sal. Pausis var fattig, trænger noksom til Skattefrihed». J.L. Qvisling kommenterte på sin nøkterne måte: «Det synes være en merkelig bevidnelse; det maa vel nærmest have været fattig i samme omfang som hendes mand i sin tid havde været en 'fattig studiosus'; men madame sal. Pausis var jo saa heldig, at lensmanden var hendes ene søn, og hvad der var endnu bedre: [soren]skriveren var hendes anden søn. Da kunde de vel paa denne maade skaffe sin gamle mor en lettelse, som, om den ikke just var nødvendig, iallefald var kjærkommen».^[3] Han skrev videre at «med hende havde det ingen nød; hun var i en meget god økonomisk stilling».^[14]

 

Hans Paus er særlig husket for visen Stolt Anne, som han skrev om Anne Clausdatter på Borgestad gård. Anne var både ektefellens kusine og hans egen firmenning. Visen ble en populær folkevise i Telemark og var første gang telemål ble brukt i skrift; Anne gav ham i «bragelønn» for diktet øya Bukkøy på 400 mål i Kviteseidvannet, like utenfor prestegården og kirken. 12 vers av visen er med i Magnus Brostrup Landstads Norske Folkeviser (1853). Slektningen Henrik Ibsen parafraserte senere visen i åpningsversene i skuespillet Fru Inger til Østeraad med Anne i fru Ingers person. Olav Dalgard skriver: «Som vi ser har Ibsen skrive av dei fyrste linone så temmeleg ordrett ... likskapen avgrensar seg til dei tvo typiske hovdingkvinnone, som sit på si borg og regjerar si bygd — og så tittelen: Fru Inger paa Østeraad — Fru Anne på Borgestad».^[2] Åpningslinjene i Fru Inger til Østeraad er tydelig inspirert av åpningsverset i Stolt Anne: «Fru Inger sidder på Østråt gård; hun er vel svøbt i skind; hun er vel svøbt i fløjel og mård; hun fletter de røde guldperler i hår; men har ikke fred i sit sind.»^[15] Nina Alnæs skriver at Fru Inger ble skrevet året etter at Landstads folkeviser forelå, «og det må ha lykkes Ibsen å finne frem til en liten bortgjemt vise helt bakerst i samlingen som han bruker i omskrevet form»; Alnæs skriver at «Ibsen antagelig har festet seg ved denne visen nettopp på grunn av forfatteren», hans slektning.^[16]

• Didrik Arup Seip, «Paus, Hans Povelsen», Norsk biografisk leksikon, bd. 10, s. 623, Aschehoug, 1949
• Kjell Venås, «Paus, Hans», Norsk biografisk leksikon, bd. 7, Kunnskapsforlaget, 2003
• «Hans Povelsen Paus», i Andreas Blom, Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid, utgitt ved Jon Lauritz Qvisling, 1904, s. 41–48
• Landstad, Magnus Brostrup: Norske Folkeviser (1853)
• Berge, Rikard: Stout Anne paa Borresta, Bygdedikting fraa Telemarki 9, Skien 1918
• Kjell Venås: Den fyrste morgonblånen. Tekster på norsk frå dansketida, 1990
• J. L. Qvisling: Øvre Telemarkens historie i det 17de aarhundrede, Skien 1906, s. 18–33
• H. N. Tvedten: Sagn fra Telemarken, 1891