Philip Pedersen

Pedersen var sønn av salmaker Justus Pedersen (1860–1928) og Elisabeth Andersson (1862–); begge svenskfødte. I hjemmet (Bjergstien 4c) lærte han om kristendommen, og «lyste seinere opp når han talte om mor og far og barndomshjemmet». Han begynte på Kristiania tekniske skole.

Etter å ha blitt ferdig her i 1912, ble han ansatt som lærer i maskinfag ved KTS i 1914. I 1915 giftet han seg med Elin f. Blom (1888–1971). Ekteparet bosatte seg på Lysaker og fikk to døtre.

I 1932 ble han overlærer ved KTS. Han ble også bestyrer av Bærum tekniske aftenskole i Sandvika og bestyrer for Norsk Teknisk Museum. Fra 1937 var han i tillegg direktør for Bærum yrkesskole også i Sandvika. I august 1948 ga han seg ved Bærum yrkesskole for å konsentrere seg om arbeidet for Norsk Teknisk Museum.

Teknisk Museum var ennå ikke fullt etablert, og hadde ikke en egen bygning. Museet hadde midlertidig tilhold i en kjelleretasje i en av fløyene i Vikingskipshuset på Bygdøy. Ingeniør Philip Pedersen viet de siste 35 år av sitt liv for Norsk Teknisk Museum og døde uten å ha sett de minste tegn på realisering av hans store mål. En egen, skikkelig bygning for museet. Museet ble gitt en tomt i gave av Oslo formannskap i 1938, på hjørnet av Sannergata og Thorvald Meyers gate. Sin nåværende bygning på Kjelsås fikk ikke museet før i 1986. Pedersen var imidlertid ansvarlig for at museet i sine samlinger teller en rekke overmåte interessante ting. Under en stor loftsrydningsaksjon i 1938 sørget Pedersen personlig for at Museet fikk mange unike og verdifulle gjenstander som ellers ville vært tapt for alltid.

Pedersen sto bak en flere faglige skrifter, og ifølge Halvdan Koht skulle han på sin dødsdag egentlig ha hentet diplomet som beviste at han var tatt opp i Det norske vitenskapsakademi. Han var også styremedlem i Polyteknisk Forening, fikk æresdekorasjoner av Tekniska Museet i Stockholm i 1940 og Deutsches Museum i München i 1949, i tillegg til Norsk Teknisk Museum i 1941. Han var videre tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull og Vasaordenen.

Pedersen representerte Arbeiderpartiet i Bærums fattigstyre fra 1922 til 1931, så i kommunestyret i Bærum fra 1925 til 1936, hvorav en periode (1932–34) i formannskapet. Etter krigen ble han valgt til formann i Bærum arbeidsløshetsnevnd i 1945, og kom tilbake i kommunestyret i perioden 1946–1948.

I perioden etter krigen fikk faktisk Arbeiderpartiet ordføreren i Bærum. I visse saker havnet Pedersen likevel i et mindretall, som når det gjaldt skjenkebevilling. I 1946 behandlet kommunestyret et «andragende» om «rett til skjenking av øl i 1946». Pedersen uttalte da: «Jeg stemmer selvfølgelig mot. Nå må det være øl og vin nok i Bærum».

Pedersen var også medlem i tilsynet for Ilebu fengsel for landssvikfanger.

I en nekrolog ble det skrevet: «Pedersen hadde et dypt religiøst livssyn, men han plaget ikke noen med pågående omvendelsesforsøk». Pedersen var kristen dissenter med tilhørighet i Det norske misjonsforbund. Han ble medlem av landsstyret i 1925, ordfører i landsstyret i 1933, men trakk seg tilbake i 1936. Men også her kom han tilbake etter krigen, i 1945.

Han var styreformann i Det norske misjonsforbunds forlag Ansgar forlag. Han satt også i styret i sin menighet «Betlehem» (formelt kalt Oslo frie Missionsforening) fra 1924, hvorav en formannsperiode fra 1935 til 1947. Allerede i 1915 ble Pedersen dessuten medlem av Norges Dissenterting; han var formann fra 1933 til 1939.

Philip Pedersen døde på Bærum sykehus av lungebetennelse i 1951. Han ble bisatt i «Betlehem» og så begravet på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Et eget minnemøte i «Betlehem» samlet omtrent 500 personer. Philip Pedersens vei ved Lysaker skole er oppkalt etter ham.

• Karl Philip Pedersen i folketellinga 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
• Asker og Bærums Budstikke 9.1.1946 s. 2
• Hvem er hvem? 1948
• «Bærum Yrkesskole utvider», Aftenposten 5.5.1949 s. 13